Rt-1933-274

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1933-03-04
Publisert:	Rt-1933-274
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 26/1 B s.a.
Parter:	C. M. Mathiesen & Co. (advokat Bjørn Sogn) mot Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand (advokat Sven Arntzen) og dette selskap mot byggmester Axel Bjørnstad (advokat Haxthow).
Forfatter:	Larssen, Hanssen, Borch, Bang, Bonnevie, Bade, Paulsen
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), LOV-1687-04-13-3-, Straffeloven (1902) §352, §26, Bygningsloven (1924) §142

Dommer Larssen: Ved Akers herredsretts dom avsagt av hjelpedommeren 6 oktober 1931 blev i nærværende sak kjent for rett: «1. C. M. Mathiesen & Co. dømmes til at betale til Christiania Alm. Forsikrings-Aktieselskap Storebrand kr. 12.742,50 med 6 pct. aarlig rente fra 24 februar 1931 til betaling skjer. Forøvrig frifinnes C. M. Mathiesen & Co. 2. Byggmester Axel Bjørnstad frifinnes. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Denne dom er av C. M. Mathiesen & Co. innbragt til prøvelse for Høiesterett ved ankeerklæring av 20 november 1931. Dommen paaankes i dens helhet. Firmaet mener at herredsretten har tatt feil naar den antar, at isoleringen av vedkommende varmtvannsbeholder og gjennemstrømningsapparat er foretatt i rørleggerens interesse og efter hans ordre, at byggmesteren og/eller hans folk ikke har gjort sig skyldig i nogen uaktsomhet og at byggmesteren, forsaavidt isoleringsarbeidet angaar, alene er at betrakte som rørleggerens underordnede. Videre hevder O. M. Mathiesen & Co. at herredsretten uriktig har antatt at kaptein Urdal ikke har gjort sig skyldig i noget uaktsomt forhold. Med hensyn til størrelsen av erstatningen hevder Mathiesen at herredsrettens ansettelse er for høi.

Side:275

I henhold hertil nedlegger den ankende part paastand paa frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett.

Christiania Alm. Forsikrings-Aktieselskap Storebrand har likeledes innbragt saken for Høiesterett ved ankeerklæring av 12 desember 1931 i forhold til byggmester Axel Bjørnstad. Storebrand mener at herredsretten har tatt feil naar den ikke har funnet at Bjørnstad eller hans folk har gjort sig skyldig i saadan uaktsomhet at noget ansvar kan paalegges ham. Storebrand mener likeledes at Bjørnstad maa være ansvarlig for skaden solidarisk med C. M. Mathiesen & Co. Storebrand har dernest til like uttatt motanke i I forhold til C. M. Mathiesen & Co. Storebrand mener at retten her har tatt feil naar den har redusert erstatningen for bygningen til kr. 6.000, idet det hevdes at taksten ikke kan fravikes, at den er riktig og maa legges til grunn for erstatningsberegningen.

I henhold til anke og motanke nedleggerStorebrand følgende paastand: «C. M. Mathiesen & Co. og Axel Bjørnstad dømmes til en for begge og begge for en at betale Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand kr. 15.180,80 med 6 pct. renter p. a. fra 24 februar 1931 og saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett».

Ogsaa byggmester Axel Bjørnstad har uttatt motanke for omkostningenes vedkommende. I tilsvarserklæringen av 9 januar 1932 har Bjørnstad dessuten paastaatt at retten i henhold til straffelovens ikrafttredelseslovs §26 treffer avgjørelse om regressen mellem Mathiesen og Bjørnstad, dersom den kommer til det resultat at de er solidarisk ansvarlige for skaden.

Med hensyn til sakens sammenheng henviser jeg til herredsrettens domsgrunner. For Høiesterett er fremlagt en flerhet av nye dokumenter og avhørt en del nye vidner. I den utstrekning hvori jeg har bruk for det i min begrunnelse vil de bli nevnt nedenfor.

Spørsmaalet i saken gjelder erstatningsansvar for skaden paa Urdals hus gnr 32, bnr 65 Øvre Smestad ved en den 5 september 1930 opstaatt ildebrand. Storebrand har betalt erstatning ifølge sin forsikringskontrakt og gjør nu gjeldende den erstatningsfordring som Urdal hevdes at ha mot Mathiesen og Bjørnstad som følge av at deres folk av uaktsomhet har voldt branden. Det er paa det rene at branden skyldtes antendelse av trematerialene rundt varmtvannsbeholderen og gjennemstrømningsapparatet, og at antendelsen hadde sin aarsak i den omstendighet at O. M. Mathiesen & Co.s læregutt, Leif Larsen, tømte varmtvannsbeholderen for vann uten samtidig at slaa av den elektriske strøm. Saavidt skjønnes foreligger ikke bevis for at branden vilde inntruffet, hvis det i saken omhandlede isoleringsarbeide hadde vært forskriftsmessig utført. Jeg gaar derfor ut fra at de ved isoleringsarbeidet begaatte feil er medvirkende aarsak til branden.

Like overfor Mathiesen gjør Storebrand gjeldende to selvstendige ansvarsbegrunnende forhold, nemlig læregutt Leif Larsens uaktsamhet ved at tømme vannbeholderen uten at slaa av den elektriske strøm til opvarmning av vannet i beholderen samt de paa bygget anvendte rørleggeres uaktsomme forhold ved

Side:276

vannbeholderens isolering mot frost. Like overfor Bjørnstad gjøres gjeldende at han blir ansvarlig for skaden som følge av sine folks skjødelse forhold ved utførelsen av isoleringsarbeidet.

Jeg skal først behandle spørsmaalet om Mathiesens ansvar for læregutt Larsens uaktsomhet ved at tømme varmtvannsbeholderen uten at slaa av den elektriske strøm til opvarmningsapparatet av. Læregutten var 17 aar gammel og hadde vært et aar i lære. Han blev av rørleggerformann Næss sendt til dette arbeide uten nærmere instruksjoner. Efter Næss's erklæring «glemte» han at gi læregutten saadanne. Det er et spørsmaal hvorvidt det ikke kan sies at være uaktsomhet allerede dette at undlate paa forhaand at gi læregutten nærmere instruksjoner angaaende dette arbeide. Det maa jo nemlig erindres, at arbeidet ikke utelukkende var begrenset til egentlig rørleggerarbeide, men at han ogsaa hadde at være opmerksom paa den elektriske krafttilførsel. Læreguttens forhold ved anledningen blev av myndighetene funnet at være saa graverende at Akers politikammer oversendte saken til paatalemyndigheten med bemerkning at han antokes ved sitt forhold at ha gjort sig skyldig i forseelse mot straffelovens §352, 1ste ledd. Da han imidlertid kun var 17 aar gammel og tidligere ustraffet fantes saken at kunne bero med en advarsel. Fra Mathiesens side er hevdet at den opstaatte ildebrand var en saa fjern og avledet følge av læreguttens feil at Mathiesen som arbeidsgiver ikke kan gjøres ansvarlig for den ved branden voldte skade (manglende adekvans).

Heri kan jeg for mitt vedkommende ikke være enig. At opvarmningsapparatet med tom vannbeholder og paasatt elektrisk strøm vilde komme op i smeltehete og saaledes være farlig for treverk og andre brennbare saker som apparatet var i berøring med eller i umiddelbar nærhet av, maatte være selvsagt. Enhver maatte forstaa at apparatet under de gitte forhold var brandfarlig. Den inntrufne ildebrand maa efter min opfatning utvilsomt regnes som en følge, som man hadde at være forberedt paa. Handlingen innebar en beregnelig risiko for ildsantendelse. Det kan under de gitte omstendigheter heller ikke anføres at branden ikke vilde være inntruffet hvis beholderens isolering hadde vært forsvarlig utført og at det saaledes heri skulde ligge et moment av uberegnelighet. Efter ingeniør Kvams erklæring i saken kan man nemlig neppe med nogen absolutt sikkerhet utelukke at ildsvaande vilde kunne ha vært voldt selv om isoleringen hadde vært forskriftsmessig utført.

Efter vaar retts almindelige regel om ansvar for tjeners feil, N.L. 3-21-2, vil derfor Mathiesen bli ansvarlig for den ved branden voldte skade.

Uaktet jeg saaledes mener Mathiesen erstatningspliktig for skaden allerede paa grunn av læreguttens feil blir det av hensyn til bedømmelsen av Mathiesens og Bjørnstads gjensidige forhold nødvendig at undersøke ogsaa hvorvidt isoleringsarbeidet medfører ansvar for Mathiesen.

Forholdet med hensyn til dette arbeide er følgende. Varmtvannsbeholderen var i arbeidsbeskrivelsen forutsatt opsatt i badet (2nen etasje). Under arbeidets gang fant arkitekten at den burde

Side:277

installeres paa loftet. Efter hans beskjed herom til rørleggerformann Næss blev dette utført. Ved flytningen foranledigedes efter Næss's opfatning nødvendigheten av ogsaa at isolere beholderen mot frost. Han gav da beskjed herom til entreprenørens tilsynsmann snekker Haugli, som saa lot beholderen innpanele i treverk med «Arki» som pakningsmateriale.

Panelingen var som nevnt ment som isolering mot frost. Efter de av staten utferdigede regler om elektriske anlegg av denne art - opvarmningsapparater - skal disse av hensyn til ildsfaren holdes i en avstand fra trevegg av minst 30 cm. I dette tilfelle blev imidlertid saavel panelingen som pakningsstoffet lagt tett inn paa eller i umiddelbar nærhet av det elektriske opvarmningsapparat. Da apparatet under særlige forhold vil kunne bli opvarmet til en meget høi temperatur (300 grader, ved innkledning endog til 800 grader) maa det saavidt skjønnes være klart for enhver som har hatt nogen befatning med den slags anlegg, at det maa behandles som ildsfarlig. At Næss som tidligere har utført den slags arbeider maatte være bekjent hermed maa være utvilsomt. Og det maa efter mitt skjønn under enhver omstendighet, selv om man gaar ut fra, at vedkommende ikke har noget direkte kjennskap til gjeldende forskrifter herom, allerede ved anvendelse av almindelig om tanke være klart for de personer som hadde med dette arbeide at gjøre - de var fagarbeidere paa bygnings- og rørleggeromraadet -, at en isolering som intet hensyn tok til opvarmningsapparatets ildsfarlighet maat være uforsvarlig.

Spørsmaalet blir saa hvem der har ansvar for dette arbeide. Dette spørsmaal har for mig stillet sig tvilsomt. Flytningen av beholderen og i forbindelse dermed dens isolering kom som nevnt op under arbeidets gang. Det er derfor ikke med tatt hverken i Bjørnstads kontrakt med byggherren angaaende byggets utførelse eller i hans kontrakt med Mathiesen om rørleggerarbeidene. Der har vært avhørt forskjellige sakkyndige vidner om hvorvidt isoleringsarbeidet vedkommende en installert varmvannsbeholder i sin almindelighet bør regnes at høre til en rørleggers omraade. Blandt vidnene sees der at være nogen meningsforskjell herom. At selve utførelsen av isoleringen er et snekkerarbeide er aapenbart. Saaledes er der ogsaa forholdt ved panelingsarbeidet her i saken. Men spørsmaalet er om rørleggeren ikke allikevel har plikt til at paase at arbeidet blir forskriftsmessig utført, ialfall til at gjøre tilstrekkelig tydelig opmerksom paa de forskriftsmessige sider av arbeidet, naar han kan se at det er nødvendig at gjøre opmerksom herpaa. Jeg lar det staa hen hvilken opfatning der bør regnes for at være den rette angaaende spørsmaalet i sin almindelighet. Situasjonen her i saken er den at rørleggeren har paatatt sig at installere en vannsbeholder og derefter under arbeidet uten forbehold inngaar paa at utføre dette arbeide under andre forhold - oppe paa loftet hvor han forstaar at det maa isolering mot frost til. Efter min opfatning maa da hans aktsomhetsplikt like overfor medkontrahenten medføre, at han naar han ser, at de utførende snekkere ikke har fullt kjennskap til arbeidet, gir disse den nødvendige beskjed om arbeidet slik at dette blir utført paa en saadan maate

Side:278

at det med trygghet kan benyttes, altsaa er i forskriftsmessig stand. Men da matte der altsaa i et tilfelle som nærværende gis beskjed om at isoleringen maa ta hensyn til, at opvarmningsapparatet paa grunn av sin brandfarlige beskaffenhet krever særlige forholdsregler. Hvad rørlegger Næss angaar saa sees det at være ham, som har tatt initiativet til at beholderen blev isolert mot frost, idet han henvendte sig til snekker Haugli herom, likesom han ogsaa under arbeidets gang gjorde Haugli opmerksom paa at selve opvarmningsapparatet efter hans mening burde innpaneles. Men forøvrig kan jeg ikke se at han har bekymret sig om isoleringsarbeidets utførelse. Jeg mener at dette var en feil av ham. Naar han var bekjent med, at der maatte tas hensyn til opvarmningsapparatets særlige karakter, og forstod at de utførende snekkere var uten særlig kjennskap til denne side av arbeidet, var det efter min mening ogsaa hans plikt at gjøre dem opmerksom herpaa; og det viste sig ogsaa at hans ufullstendige anvisninger angaaende arbeidets utførelse blev skjebnesvangre.

Jeg mener efter dette med herredsretten at Mathiesen maa regnes ansvarlig like overfor byg,gherren for følgene av den paapekte manglende omhu fra Næss's side ved isoleringens utførelse.

Med hensyn til byggmester Bjørnstads ansvarsforhold til utførelsen av isoleringsarbeidet skal jeg bemerke: Efter beskjed derom fra rørleggerformann Næss blev beholderens inpaneling besørget av Bjørnstads folk. Det fremgaar saavidt skjønnes av de foreliggende oplysninger, at disse ikke med tilstrekkelig aktsomhet har skaffet sig den nødvendige underretning om hvorvidt der for arbeidet gjaldt særlige forskrifter med hensyn til opvarmningsapparatet. Jeg mener at arbeidets uforsvarlige utførelse maa legges folkene til last som manglende omtanke, saaledes som jeg tidligere har nevnt. Jeg finner ogsaa at burde fremheve at Haugli leilighetsvis under arbeidet henvendte sig til byggmester Bjørnstad angaaende utførelsen. Denne svarte at det kunde han ikke svare paa, fordi han ikke tidligere hadde hatt noget bygg med et slikt arrangement paa loftet, og at Haugli fikk gjøre det slik som rørleggeren sa det skulde gjøres. At denne Bjørnstads avvisning av at undersøke arbeidet og gi instruksjon derom var daddelverdig all den stund han stod som hovedentreprenør for bygget og ifølge byggekontrakten hadde «ansvar saavel for de enkelte arbeider som for det hele bygg», finner jeg utvilsomt. Bjørnstad mener imidlertid at han staar helt utenfor dette arbeide og intet ansvar har, for det, fordi det ikke er inntatt i den opsatte arbeidsbeskrivelse i forbindelse med byggekontrakten, og det heller ikke forøvrig er truffet nogen avtale med ham om arbeidet. Idet der angaaende dette forholdsvis ubetydelige arbeide paa forhaand var skjedd henvendelse fra arkitekten til Haugli som Bjørnstads tilsynsmann, og idet ogsaa denne siste som nevnt hadde konferert med Bjørnstad om arbeidet, finner jeg at byggmesteren maa vær ansvarlig for sine folk ogsaa med hensyn til dette arbeide - jfr. byggekontraktens bestemmelse om «mindre forandringer i planer eller utførelse». Jeg tilføier særlig at den forandring i byggeplanen som

Side:279

det her gjaldt, var saa ubetydelig at hverken Bjørnstad eller Mathiesen har funnet grunn til at forlange særskilt honorar for arbeidet.

Jeg er saaledes kommet til det resultat at Mathiesen og Bjørnstad maa være solidarisk erstatningspliktige for skaden like overfor byggherren.

Baade Mathiesen og Bjørnstad har subsidiært som grunnlag for en eventuell erstatningsplikts nedsettelse eller bortfall paaberopt sig, at Urdal selv hadde tatt risikoen for den omhandlede skade derved at han flyttet inn i huset for tidlig, førenn det enda var gitt nogen innflytningstillatelse efter bygningslovens §142, punkt 3. Jeg finner herom i det vesentlige at kunne henholde mig til hvad herredsretten har uttalt. Til ytterligere støtte for herredsrettens resultat er der for Høiesterett dokumentert en ny erklæring fra bygningschefen i Aker datert 27 februar 1933, hvorav det fremgaar at bygningsvesenet av hensyn til boligmangelen ikke har funnet det forsvarlig at forsinke innflytningen. Innflytningstillatelse har ofte vært gift pr. telefon paa grunnlag av de innkomne rapporter fra tilsynsmennene. Bygningschefen tilføier at man i almindelighet ikke har gitt paatale til huseierne, naar de paa grunn av forholdene har vært tvunget til at ta sine hus i bruk. Det fremgaar herav baade at det er et almindelig forhold i Aker at man flytter inn før offentlig tillatelse hertil er meddelt, og at dette ogsaa tolereres av bygningsmyndighetene.

Der er dernest ogsaa i saken tvist angaaende omfanget av erstatningen forsaavidt husbygningen angaar. Jeg er enig med herredsretten i, at den av forsikringsselskapet avholdte skadetakst som ligger til grunn for Storebrands utbetaling av erstatningen til Urdal, ikke i og for sig er avgjørende, saafremt skaden kan paavises i virkeligheten at ha hatt et mindre omfang. Takstbeløpet for skaden paa bygningen var ca. 8.100 kroner. Ifølge byggherrens beregning har han i reparasjonsutgifter som følge av branden utbetalt kr. 5.562 «plus diverse». Han har da ikke utført alt det arbeide som ved taksten forutsattes utført, særlig ikke optagning av gulver, idet han forsaavidt har tatt risikoen. Herom uttaler murmester Kielland i sitt prov: «Naar det efter saa lang tids forløp som nu ikke har vist sig nogen gene, skulde man være nogenlunde sikker, dog ikke mot sopp». Efter det foreliggende maa jeg gaa ut fra at det ikke kan regnes i saken at være ført bevis for sannsynligheten av, at der foreligger nogen skade av den antydede art. Jeg finner det derfor rettest at herredsrettens beløp legges til grunn for erstatningen. Under denne forutsetning er der forøvrig ikke gjort nogen innvending mot herredsrettens beløp kr. 6.000. Det samlede erstatningsbeløp blir da kr. 12.742,50 som av herredsretten ansatt.

Der er slutteligen paastaatt rettens fastsettelse av skadens fordeling mellem de erstatningspliktige innbyrdes i henhold til straffelovens ikrafttredelseslovs §26, 3dje ledd. Ifølge denne paragraf skal der ved fordelingen tas hensyn til «den utviste skyld og omstendighetene forøvrig». Hensyn blir da foruten til skylden særlig at ta til de erstatningsbegrunnende handlingers betydning

Side:280

for den lidte skade (jfr. lovens §25 og Stang: Skade voldt av flere, side 127). Jeg antar efter dette at det overveiende ansvar bør falle paa Mathiesen. Jeg tar da i særlig betraktning læregutten Leif Larsens forhold, som betegner en kriminell uaktsomhet og som tillike er skadens rent umiddelbare aarsak. Med hensyn til det annet medvirkende aarsaksmoment, isoleringsarbeidets uforsvarlighet, legger jeg til Bjørnstads fordel nogen vekt paa, at Næss ved sin delvise instruksjon angaaende arbeidet kan ha gitt Haugli inntrykk av at hensynet til opvarmningsapparatet ikke gjorde særlige forholdsregler nødvendig. Haugli sees ogsaa at ha faatt anvist det litet heldige pakningsstoff «Arki» av arkitekten.

Under hensyn til de paapekte forhold antar jeg at skaden mellem de erstatningspliktige bør fordeles slik, at det paa Mathiesens part faller 3/4 deler og paa Bjørnstad 1/4 del.

Av hensyn til de tvil i forskjellige retninger som saken frembyr, finner jeg at saksomkostningene bør opheves.

Dom:

C. M. Mathiesen & Co. og Axel Bjørnstad betaler en for begge og begge for en til Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand kr. 12.742,50 med 6 av hundre i aarlig rente herav fra 24 februar 1931 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. I forholdet mellem C. M. Mathtiesen & Co. og Axel Bjørnstad bærer førstnevnte tre fjerdedeler og sistnevnte en fjerdedel av domsbeløpet og renter.

Dommer Hanssen: Jeg er enig med førstvoterende i at branden maa ansees som en adekvat følge av uaktsom optreden av læregutten Leif Larsen og i at Mathiesen av den grunn er ansvarlig for brandskaden. Likesaa er jeg enig i at den uforsvarlige anbringelse av trepaneling med «Arki» omkring vannbeholderen og gjennemstrømningsapparatet har vært en medvirkende aarsak til branden.

Derimot kan jeg ikke helt ut tiltrede førstvoterendes opfatning med hensyn til ansvaret for den uforsvarlige innkledning. Utførelsen av den ekstra isolering som i det foreliggende tilfelle ansaaes paakrevet av hensyn til frostfaren, laa efter min mening utenfor rørleggerarbeidet, saaledes at det ikke direkte vedkom Mathiesen eller hans folk. Det var visstnok rørleggerens plikt at gjøre opmerksom paa frostfaren. Men nogen plikt til at gi anvisning paa hvorledes isoleringsarbeidet skulde utføres eller at føre tilsyn med dette hørte efter min mening ikke til hans plikter. Rørlegger Næss gjorde derfor hvad der krevdes av ham, naar han gav beskjed til Bjørnstads formann og representant paa byggeplassen Haugli om at isolering var nødvendig. Naar Bjørnstad lot dette isoleringsarbeide utføre ved sine folk, maatte det bli hans sak at sørge for at arbeidet blev forsvarlig utført ogsaa forsaavidt brandfaren angaar. At Bjørnstad ikke tidligere har hatt befatning med den slags anlegg og derfor ikke visste hvordan isoleringen skulde utføres er ingen rimelig undskyldning. Jeg mener saaledes at hovedansvaret

Side:281

for den uforsvarlige utførelse av innkledningen maa paahvile Bjørnstad. Jeg er dog tilbøielig til at mene at en mindre uaktsomhet ogsaa kan legges rørlegger Næss til last. Jeg forstaar det nemlig saa, at Næss ferdedes paa loftet paa den tid innkledningen blev utført og hadde anledning til at iaktta hvorledes utførelsen skjedde. Han maatte da formentlig ha forstaatt at innkledningen blev utført paa en maate som ikke var forsvarlig, og herpaa burde han da som en aktsom mann ha gjort Haugli opmerksom.

Idet jeg som nevnt mener at hovedansvaret for at panelingen blev utført paa en med hensyn til brandfare uforsvarlig maate, paahviler Bjørnstad, har jeg væft tilbøielig til ved den innbyrdes fordeling at legge en noget større del av skaden paa Bjørnstad enn førstvoterendes votum gaar ut paa. Efter konferansen gaar jeg imidlertid ut fra at det er flertall for at sette andelen til 1/4 del, og jeg optar ingen offisiell dissens paa dette punkt.

Med hensyn til ansettelsen av skadens størrelse og med hensyn til. processomkostninger er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, hvis konklusjon jeg saaledes slutter mig til.

Konst. dommer Borch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bang: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltrede dens begrunnelse. Med hensyn til rørleggerfirmaets ansvar kan jeg ogsaa i alt vesentlig tiltrede førstvoterendes bemerkninger.

Derimot finner jeg ikke noget ansvar begrunnet for Bjørnstads vedkommende. Overfor byggherren kaptein Urdal hadde Bjørnstad ifølge byggekontrakten ansvaret for bygningens komplette utførelse, saaledes for enhver feil ved bygningen, uten at byggherren behøvet at overføre byggmesteren personlig skyld for feilen. Efter at ha betalt forsikringssummen inntraadte Storebrand i Urdals rettigheter. Men Storebrand har ikke i denne sak gjort anvendelse av denne byggherrens almindelige rett efter byggekontrakten. Saavel i stevningen som i ankeerklæringen har Storebrand utelukkende bygget paa uaktsomt forhold fra sine medansvarliges side eller deres folk, og jeg finner dette standpunkt fra forsikringsselskapets side rimelig og naturlig. Efter uttalelser fra advokatenes side gaar jeg ut fra, at Storebrands interesse i søksmaalet ikke vesentlig knytter sig til pengene, men til ønskeligheten av at motarbeide brandfarlige bygninger. Det er vesentlig derfor forsikringsselskapet i denne sak har reagert mot forsømmelighet eller uforstand, som selskapet har ment foreligger. Jeg gjør opmerksom paa, at det fra Bjørnstads side er protestert mot at forsikringsselskapet med hensyn til grunnlaget for sin paastand gaar utover det grunnlag som er anført i stevningen og ankeerklæringen. For Bjørnstads vedkommende er da spørsmaalet, om det kan legges ham eller hans folk uaktsomhet til last med hensyn til innkledning og isolering av varmtvannsbeholder og kolbe. Hverken arkitekten eller rørleggeren hadde paa forhaand henvendt sig til Bjørnstad angaaende disse forføininger. Da Bjørnstad en dag kom op paa bygget, blev han opmerksom paa at de to nevnte apparater var anbragt paa loftet og at vannbeholderen var innpanelt. Det var

Side:282

med hensyn til innpanelingen ogsaa av kolben, at formann Haugli rettet det spørsmaal til Bjørnstad som førstvoterende har omtalt, og fikk det svar som førstvoterende har referert. Bjørnstad inntok altsaa med hensyn til rørleggerens befatning med inpanelingen, saavidt jeg forstaar, nogenlunde samme standpunkt som førstvoterende inntar, og jeg kan ikke være med paa at til regne ham denne hans optreden som uaktsomhet. Bjørnstad ansaa i det vesentlige byggverket ferdig og hadde i anledning av Urdals innflytning 5 august anmeldt bygningen til ferdigbesiktigelse. Det var nærmest et tilfelle at han overhodet blev bekjent med det som blev foretatt med hensyn til de nevnte to apparater. Han maatte etter min mening være berettiget til at gaa ut fra, at isoleringen eller innpanelingen var og vilde bli forsvarlig anordnet av rørleggeren og arkitekten som tillike var ingeniør (maskiningeniør). Jeg finner altsaa ikke at det fra Storebrands side er ført bevis for at Bjørnstad personlig har gjort sig skyldig i uaktsomt forhold.

Saa er det altsaa spørsmaal om der foreligger uaktsomhet fra Bjørnstads folk, nemlig formannen paa bygget Haugli og snekker Andersen, som efter rørleggerens og arkitektens anvisning utførte arbeidet. Jeg synes det er svært strenge krav som de tidligere voterende stiller til disse folk, hvis forpliktelse vel i almindelighet innskrenker sig til at parere ordre fra overordnede og utføre sitt arbeide paa haandverksmessig maate. Saavel arkitekten som rørleggeren hadde bare isolasjon mot frost for øie. Det var dette arbeide som blev paalagt folkene, og dette arbeide har de sikkert utført paa helt fyldestgjørende maate. De tidligere voterende forlanger, saavidt jeg forstaar, av disse to snekkere at de skulde være opmerksomme paa hvad aapenbart hverken arkitekten eller rørleggeren har vært opmerksomme paa, nemlig at innpanelingen og isolasjonsmaterialet var brandfarlige. De to snekkere var unge. mennesker paa 23 og 30 aar og hadde ingen erfaring paa dette omraade, og jeg forstaar ikke at det kan stilles det krav til dem, at de fremfor arkitekten og rørleggeren skulde være kjent med statens forskrifter for installasjon av elektriske apparater. Saa meget mindre mener jeg at det kan tillegges dem uaktsom optreden, som den feilaktige isolasjonsmaate ikke kunde volde brand saa lenge hele apparatet var ( bruk paa almindelig maate. Det maatte ukyndig eller forsømmelig behandling av apparatet til for at brandfare kunde opstaa. Efter min mening er det alt i alt meget tilgivelig at det ikke falt de to snekkere inn at gripe inn overfor arkitekten og rørleggeren med ensyn til anordningen av isolasjonen.

Jeg finner efter dette at det ikke er ført bevis for nogen uaktsomhet for entreprenørens eller hans folks vedkommende.

Angaaende betydningen av Urdals innflytning 5 august og likesaa angaaende skadens størrelse er jeg enig med de tidligere voterende. Da jeg gaar ut fra at jeg staar alene med min mening, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Bonnevie: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og er saaledes ogsaa enig med ham i, at ansvaret i det innbyrdes forhold mellem Mathiesen og Bjørnstad bør fordeles med 3/4 deler og 1/4 del. Hvad iøvrig begrunnelsen angaar henholder

Side:283

jeg mig i det vesentlige til hvad annenvotetende herr dommer Hanssen har anført.

I anledning av en bemerkning av herr dommer Bang skal jeg tilføie, at det saavidt jeg har forstaatt ikke fra arkitektens side og heller ikke fra rørleggerens side var gitt nogen som helst nærmere beskjed om maaten, hvorpaa innbygningen av varmtvannsbeholderen og gjennemstrømningsapparatet skulde utføres, og det er, saavidt jeg har forstaatt, spesielt ikke oplyst noget om at arkitekten under eller efter arbeidets utførelse blev opmerksom paa den nære avstand mellem varmeelement og treverk. Arbeidet var overlatt til byggmester Bjørnstad eller hans folk, og jeg er enig med førstvoterende og særlig herr dommer Hanssen i, at det ikke gaar an at frita byggmesteren for det ansvar som maa følge av, at det under den nærmere utførelse ikke blev paasett at der blev saadan avstand mellem det elektriske varmeapparat og treverket som hensyn til ildsfarlighet og herunder ogsaa hensynet til, muligheten av «tørrkokning» tilsier.

Dommer Bade: Jeg er likeledes kommet til samme resultat som førstvoterende og slutter mig forsaavidt begrunnelsen angaar til det av herr dommer Hanssen anførte, likesom jeg ogsaa i det vesentlige kan tiltrede herr dommer Bonnevies bemerkninger.

Dommer Paulsen: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

Den 5 september 1930 opstod der brand hos kaptein Urdal paa gnr 32, bnr 165, Øvre Smestad. Bygningen og innbo var forsikret i Christiania Alm. Forsikringsaktieselskap Storebrand, som ialt har utbetalt i erstatung og omkostninger kr. 15 18080. Storebrand mener at skaden skyldes uaktsomt forhold saavel fra byggmesterens som fra rørleggerens side. Kaptein Urdal var flyttet inn i huset den 5 august 1930. Ansvarshavende byggmester var Axel Bjørnstad og rørleggerarbeidet blev utført av C. Mathiesen & Co.

Om grunnen til branden er der fra Storebrands side anført følgende: Oprinnelig var det meningen at anbringe varmtsvannsbeholderen i 2nen etasje. Av forskjellige grunner blev imidlertid beholderen senere plasert paa loftet Beholderen med tilhørende gjennemstrømningsapparat blev innldedd med tre. Selve innkledningen blev besørget av byggmesterens folk, men efter ordre fra formannen hos C. M. Mathiesen.

Den 5 september blev læregutt Leif Larsen hos C. M. Mathiesen & Co. sendt op til Urdals hus for at tømme varmtvannsbeholderen paa loftet Han gjorde det, men slog ikke av den elektriske strøm paa gjennemstrømningsapparatet og satte heller ikke paa vannet igjen paa beholderen. Da det ikke kom vann til gjennemstrømningsapparatet, begynte dette at «tørrkoke». Paa grunn av den varme som derved opstod tok det fyr i isolasjonsmateriellet - - -.

Av C. M. Mathiesen & Co. er det innrømmet at der er begaatt en feil av læregutten Leif Larsen. Denne feil leder imidlertid ikke lenger enn til at C. M, Mathiesen & Co. blir ansvarlig for det ødelagte gjennemstrømningsappsrat Det er en uforutseelig følge at der skulde opstaa brand. Dette skyldes at der var brukt en uriktig isolasjon, men ansvaret for det har byggmestere Mathiesen & Co. benekter at ha gitt nogen ordre til

Side:284

formann Haugli hos byggmester Bjørnstad om at innkle badebeholderen og gjennemstrømningsapparatet. Formann Ness, ansatt hos Mathiesen & Co. uttalte bare da han fikk høre at varmtvannsbeholderen skulde plaseres paa loftet, at i saa tilfelle maatte den isoleres. Dette var imidlertid kun et raad fra hans side og ingen ordre. Mathiesens folk har derfor heller ikke besiktiget arbeidet efter at det var ferdig. Mathiesen mener at ansvaret maa falle paa den som har utført arbeidet. Efter hans kontrakt med byggmesteren, hadde han intet med det snekkermessige arbeide at gjøre. Videre er det av Mathiesen anført at kaptein Urdal flyttet inn i huset før innflytningstillatelse forelaa og før huset var ferdigbesiktiget av bygningsmyndighetene. Ved en besiktigelse av myndighetene, vilde sannsynligvis den uheldige isolasjon av varmtvannsbeholderen og gjennemstrømningsapparatet være blitt opdaget og ulykken dermed undgaatt. - - -

Byggmester Bjørnstad benekter at han har noget som helst ansvar for branden. Det var efter ordre av Mathiesens folk at isoleringsarbeidet for varmtvannsbeholderen blev utført. Dette arbeide laa helt utenom byggmesterens kontrakt med byggherren. Da det her gjaldt et rørleggerarbeide, maatte selvfølgelig ogsaa rørleggeren være den nærmeste til at gi anvisning paa hvorledes arbeidet skulde utføres og paase at det blev riktig gjort Bjørnstad benekter forøvrig at der er ført noget bevis for at selve isoleringsarbeidet var ulovlig utført. - - -

Efter de oplysninger som foreligger i saken, finner retten at isoleringen av varmtvannsbeholderen og gjennemstrømningsapparatet er foretatt i rørleggerens interesse og efter ordre fra ham. I instruks for vann- og kloakkrørleggere i Aker heter det i §24 punkt 8: «Inne i husene skal rørene saavidt mulig føres gjennem varme lokaler og ikke føres efter nogen yttervegg eller vegg som vender ut til gang. Kan dette ikke undgaaes skal rørene forsvarlig isoleres». Efter denne bestemmelse er det rørleggerens sak at sørge for at ledningene blir isolert mot frost, og det var ogsaa av hensyn til frostfaren at varmtvannsbeholderen og gjennemstrømningsapparatet blev innkledd. At dette ogsaa har vært rørleggerens opfatning, viser de uttalelser som formann. Næss hos C. M. Mathiesen & Co. er kommet med. Av vidnet Haugli blev det saaledes forklart, at Næss hadde gitt ham ordre om at sørge for isolering av varmtvannsbeholderen. Denne blev innkledd i en kasse, som gjennemstrømningsapparatet stod utenfor. Da Næss fikk se det sa han at ogsaa gjennemstrømningsapparatet maatte isoleres, ellers fikk han ikke anlegget godkjent. - - -

Naar retten saaledes antar at det er rørleggerens plikt at sørge for isoleringen av varmtvannsbeholderen og gjennemstrømningsapparatet, finner retten ogsaa at det maa værre rørleggerens plikt at paase at arbeidet blir forskriftsmessig utført Man kan ikke forlange at byggmesterens folk har rede paa hvorledes rørleggerens arbeide med elektriske apparater skal isoleres. Mathiesens folk burde derfor baade ha gitt anvisning paa hvorledes isoleringen skulde utføres og paasett at arbeidet blev lovlig utført. Retten - - - finner det uforsvarlig at isoleringen er utført paa den maate som gjort.

Retten finner saaledes at C. M. Mathiesen & Co. paa dette grunnlag maa være ansvarlig for skaden ved branden, og det er efter dette unødvendig at inngaa paa det uaktsomme forhold som er utvist av læregutten Leif Larsen. - - -

Ved en takst foretatt av byggmester Bjørnstad som var opnevnt av

Side:285

kaptein Urdal og murmester Gustav Kielland opnevnt av Storebrand, blev skaden umiddelbart efter branden ansatt til kr. 8.100. Som tidligere nevnt har kaptein Urdal til reparasjonsarbeidet ialt utbetalt kr. 4.895,25. Det blev fra Storebrands side anført at kaptein Urdal ikke har foretatt alt det som blev ansett nødvendig da taksten blev avgitt. En del malerarbeide er ennu ikke utført. Dessuten blev gulvet mellem 1ste og 2nen etasje ikke som forutsatt tatt op. Gulvet er kun tatt op paa enkelte steder og luftet ut. Eieren av huset har da senere risiko for at der for eksempel kan vise sig at gulvet ikke er tilstrekkelig tørret, saaledes at der kan være fare for at der kan opstaa sopp. Storebrand mener videre at den ting at der har vært brand i huset, vil være en kjøpelyte ved det, som kan forlanges erstattet. Retten er enig med de saksøkte i at Storebrand ikke har krav paa at faa dekket annet enn den skade som virkelig er paaført. - - - Efter det om foreligger i saken har retten funnet at erstatningen for skade paa bygningen passende kan settes til ialt kr. 6000.

Retten finner ikke at kunne bebreide kaptein Urdal at han flyttet inn i huset før ferdigbesiktigelse forelaa, saa han derved skal ha gjort sig skyldig i noget uaktsomt forhold. - - -

Retten finner ikke at byggmester Bjørnstad har gjort sig skyldig i saadan uaktsomhet at noget ansvar kan paalegges ham. Angaaende begrunnelsen kan retten henvise til hvad der tidligere i dommen er anført om rørleggerens plikt til at sørge for isolasjon. Dette isolasjonsarbeidet var saaledes efter rettens mening byggmesteren uvedkommende og ansvaret for hvorledes det er utført, faller da paa rørleggeren. Byggmesteren blir i denne henseende at betrakte som en der er underordnet rørleggeren med hensyn til dette spesielle arbeide. Byggmester Bjørnstad vil saaledes bli at frifinne. Rettens formann vil dog bemerke, at han har funnet det uforsiktig av Bjørnstad eller hans folk at de gaar i gang med arbeidet uten paa forhaand at forespørre om hvorledes arbeidet skulde utføres for at være i overensstemmelse med forskriftene, men finner ikke at kunne karakterisere dette som saa uaktsomt at der derved paaføres noget erstatningsansvar. - - -