Rt-1933-465
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-04-25 |
| Publisert: | Rt-1933-465 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 130/1 s.a. |
| Parter: | C. Middelthon (advokat Fr. H. Winsnes) mot Ingjerd Wigdel (advokat Jakob Hidle). |
| Forfatter: | Borch, Andersen, Motzfeldt |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §30 |
Ved Stavanger byretts dom av 26 mars 1930 blev C. Middelthon, Stavanger, dømt til at betale til Ingjerd Wigdel, Stavanger, kr. 10.600 med 4 av hundre i aarlig rente derav fra 15 november 1929 til betaling skjer, samt i saksomkostninger kr. 500. Dommen, i hvis avsigelse der deltok domsmenn, var enstemmig.
Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner.
C. Middelthon har paaanket dommen i dens helhet til Høiesterett, idet han mener at byretten har tatt feil naar den har funnet frk. Wigdels forhold ved anledningen forklarlig og undskyldelig og blott at være uaktsomt. Han mener at hun har vist grov uaktsomhet, og at den chauffør som kjørte hans automobil ved anledningen, ingen feil har gjort. Han mener videre at den av byretten fastsatte erstatning, som svarer til frk. Wigdels maksimumsskrav, er uforholdsmessig høit ansatt og under enhver omstendighet maa nedsettes.
Den ankende part har paastatt prinsipalt at han frifinnes, subsidiært at den av byretten fastsatte erstatning nedsettes, og i begge tilfelle at han tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett.
Motparten frk. Ingjerd Wigdel, Stavanger, har efter ankefristens, men innen tilsvarsfristens utløp erklært motanke. I tilsvar av 15 juli 1930 er anført at hun mener at erstatningen er for lav,
Side:466
idet det, efterat hovedforhandlingen i byretten var avsluttet, hadde vist sig at skaden og tapet er større enn tidligere forutsatt. Hun erklærte da at ville nedlegge paastand om at erstatningen forhøies til kr. 20.000. I midlertid har hun senere i forberedende innlegg av 30 april 1932 paastaatt at erstatningen ytterligere forhøies, dog begrenset opad til kr. 40.000. Frøken Wigdel som 22 oktober 1930 er meddelt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har ved den opnevnte processfullmektig, advokat Jakob Hidle, Stavanger, for Høiesterett nedlagt saadan paastand: «1. Byrettens dom stadfestes, idet dog erstatningen forhøies efter rettens skjønn (begrenset opad til kr. 40 000). 2. Firmaet C. Middelthon tilpliktes at betale det offentlige sakens omkostninger for Høiesterett. 3. Firmaet C. Middelthon tilpliktes ogsaa at betale ankemotparten saksomkostninger for Høiesterett (særlig utlegg til ingeniør Platou kr. 100).»
Den hovedankende part har erklært ikke at ville protestere mot den mot ankendes utvidelse av sin paastand for Høiesterett.
Til bruk for Høiesterett er fremlagt utskrift av rettsbok under bevisoptagelse ved Stavanger byrett 13 april, 8 og 9 juni og 28 oktober 1931. Under denne blev avhørt partene og de ved hovedforhandlingen for byretten avhørte vidner med undtagelse av vidnet Ludvik Eike, hvis forklaring tidligere er protokollert, doktor Einar Lütcherath og overlæge dr. med Alexander Brekke. Fra disse læger er der i stedet fremlagt erklæringer av henholdvis 10 april 1931 og 22 mars 1930.
Ved bevisoptagelsen blev dessuten avhørt som vidner den ankende parts mor Ingeborg Wigdel (7 vidne), hennes forlovede Charles Olav Hamre (6 vidne) og dennes far Udmund Hamre (13 vidne). Endelig blev ved bevisoptagelsen avhørt som ny sakkyndig efter den ankende parts begjæring ingeniør Fr. Sem Platou, Stavanger.
Som nye dokumenter for Høiesterett er ennvidere fremlagt utklipp av Stavanger Aftenblad for 24 mars 1930 forsaavidt angaar politiets trafikktelling ved Posthuset og Løveapoteket samt erklæringer fra lægene Chr. Heiberg og Eyvin Dahl av 3 og 8 februar 1931 og fra øienlæge A. M. Smedsrud av 11 mars 1932.
Efter begjæring av den ankende part har Høiesterett 11 februar 1932 opnevnt dr. H. M. Giertsen, Stavanger, og overlæge P. K. Pedersen, Stavanger, til som sakkyndige at avgi uttalelse om frøken Wigdels tilstand m.v. De har avgitt erklæring herom av 11 mars 1932. Edfestelse av disse er frafalt av begge parter.
Endelig er for Høiesterett fremlagt nogen fotografier og riss fra aastedet samt en del andre dokumenter som skal bli omtalt i den utstrekning det ansees paakrevet.
Høiesterett kommer med hensyn til spørsmaalet om det foreligger erstatningsplikt for C. Middelthon til samme resultat som byretten og tiltrer ogsaa forsaavidt i det vesentlige dens begrunnelse. Man legger avgjørende vekt paa at Ingjerd Wigdel, efter hvad man gaar ut fra, ikke saa chaufførens anvisning med venstre arm, og at dette efter omstendighetene ikke kan bebreides hennes som nogen uopmerksomhet. Hun har visstnok ikke vist særlig aktpaagivenhet ved kryssningen av kjørebanen, og saaledes
Side:467
overtraadt trafikkreglenes §35. Men da chaufføren, naar han vilde svinge op Muségaten, efter trafikkreglenes §17 hadde plikt til ved tegn at tilkjennegi dette, og da han likeledes, særlig naar han som her ikke kunde være sikker paa at Ingjerd Wigdel hadde sett hans anvisning med venstre arm, maatte være pliktig til fremdeles at holde øie med henne, maa det anførte komme i betraktning som en vesentlig formildende omstendighet ved bedømmelsen av det forhold fra hennes side at hun krysset kjørebanen, efter hvad man gaar ut fra, i den tro at automobilen skulde opover Kannikgaten, men uten at hun passet paa om dette vilde slaa til. Idet man ogsaa tar hensyn til at det paa den tid av dagen da ulykken fant sted, ikke pleiet at være synderlig kjøretrafikk paa ulykkesstedet, er man blitt staaende ved efter sakens oplysninger ikke at anse det godtgjort at Ingjerd Wigdel ved leiligheten har optraadt saaledes at hennes forhold kan betegnes som grov uaktsomhet.
Men hensyn til skadens størrelse er det for Høiesterett oplyst om den direkte skade som frøken Wigdel har lidt som følge av ulykken, at hun foruten de for byretten anførte poster kr. 288 til læge og medisin og kr. 70 for ødelagt tøi dessuten senere har hatt nærmere opgitte utgifter til i alt kr. 1.653,50.
Det er videre oplyst at hun, da hun paa grunn av sin helbredstilstand blev ute av stand til lenger at kunne drive sin frisørforretning, maatte selge den fra 1 januar 1932. Hun fikk ingen betaling for selve forretningen og for inventaret fikk hun ikke mer enn at der blev kr. 1.000 tap paa anskaffelsesomkostningene.
Angaaende hennes tap av inntekt, derunder særlig hennes tap i fremtidig inntekt, skal anføres følgende av oplysningene om hennes helbredstilstand: Dr. Einar Lütcherath har i sin erklæring av 10 april 1931 oplyst at han undersøkte frøken Wigdel første gang 5 september 1929, 3 dager efter ulykken, og at hun senere hadde vært under regelmessig behandling hos ham, i den senere tid hadde hun vært undersøkt ca. 1 gang pr. maaned. Hun hadde fremdeles de samme plager som før. Der kan - anfører han - fremdeles være haap om nogen bedring, men det sannsynligste er at hun aldri vil bli mer enn halvt arbeidsdyktig. Hun var i tiden 23 juni-14 august innlagt paa Stavanger sykehus. Av sykehusjournalen anføres: «Hun gjør et overordentlig nevrastenisk inntrykk. Man opfatter tilstanden som nevrit av ukjent aarsak, men sannsynligvis uten forbindelse med ulykken».
De av Høiesterett opnevnte sakkyndige, overlæge P. K. Pedersen og dr. H. M. Giertsen, har i sin erklæring av 11 mars 1932 anført, at der bortsett fra en aandelig og legemlig slapphet (astheni) ikke kan paavises objektive tegn til nogen lidelse i indre organer, nervesystem, bevegelsesorganer eller i ryggraden. Spesielt finnes ingen focale utfallssymptomer, d.v.s. tegn paa organiske forandringer i hjernen. De anser det godtgjort at hun ved ulykken har faatt en hjernerystelse (commotio cerebri), men nogen større lesjon av hjernen (contusio cerebri) kan der ikke være tale om. Paa bakgrunn av skaden og dens direkte og indirekte følger har der litt efter litt i løpet av halvannet aars tid utviklet sig en typisk traumatisk nevrose. Dens prognose er ikke absolutt god. Den
Side:468
vil i almindelighet bedres efter et erstatningskravs endelige opgjør, 1 à 2 aars tid efter dette, men man maa paa den annen side forutsette at sykdommen, særlig hvis den som i nærværende tilfelle faar utvikle sig i lengere tid, betinger en saa alvorlig nervøs og psykisk paakjenning at den vil efterlate varig svekkelse. Hvorledes fremtiden vil arte sig for henne er det ikke mulig at ha nogen begrunnet formening om. For tiden er hun helt arbeidsudyktig og der vil sannsynligvis ikke inntre nogen vesentlig forandring i dette forhold før flere aar efter erstatningssakens endelige avgjørelse. Idet de bortser fra de første 6 ukers sengeleie, har lægene skjønnsmessig og i store trekk ansatt hennes invaliditet saaledes: 50 pct. fra oktober 1929 til april 1930, 75 pct. fra denne tid til mars 1931 og 100 pct. herfra til anslagsvis 1 à 2 aar efter sakens endelige avgjørelse. Hvad der efter denne tid maa betraktes som varig mén, m.a.o. hvor stor varig invaliditet der efter denne tid vil foreligge, kan de ikke gi nogen uttalelse om, det er ikke engang mulig at opstille nogen sannsynlighetsberegning derom.
Ingjerd Wigdel har oplyst at hun i sin frisørforretning, som var startet 19 november 1928, i 1929 hadde en bruttoinntekt av kr. 6.686,20. Herfra vilde ordinært kun gaa et rent ubetydelig beløp til leiet hjelp. Hun blev for det aar bare lignet efter en inntekt av kr. 2.800, idet der blev regnet liten inntekt for henne i den tid hun var syk. Det hevdes imidlertid at hun lett vilde ha kommet op i en nettoinntekt av ca. 4.000 kroner eller mere. Det anføres at en straks begynnende livrente for en 25 aar gammel dame vilde koste kr. 21.414 for kr. 1.000 pr. aar.
Høiesterett finner efter alt hvad der foreligger at erstatningssummen bør settes til det beløp som byretten har fastsatt. Sakens omkostninger for Høiesterett likesom for byretten finnes C. Middelthon at burde betale.
Dommer Borch finner at maatte betegne frøken Ingjerd Wigdels forhold ved anledningen, som grovt uaktsomt. Jeg maa anta at chauffør Hansen hadde utført de signaler han pliktet efter trafikkreglene baade ved at varsle med signalhornet og ved at holde armen ut mot venstre. Selv om frøken Wigdel ikke saa det siste, maa jeg dog anta at hun har hørt hornet. Naar hun saaledes efter min opfatning var opmerksom paa bilen, var det grovt uaktsomt av henne at fortsette sin gang over kjørebanen uten at forvisse sig om hvor bilen skulde hen. Hun maatte regne med den mulighet at bilen skulde svinge til venstre op Muségaten. Værforholdene gav henne ikke rett til at slappe paa sin aktpaagivenhet. Med hensyn til chaufførens forhold er jeg enig med byretten. Jeg finner saaledes skyld paa begge sider og antar at erstatning maa bli at fastsette overensstemmende med motorvognlovens §30, 2net ledd. Under hensyn hertil og til den skade frøken Wigdel har lidt som følge av ulykken, finner jeg at hun bør tilkjennes en erstatning av kr. 5.000.
Dommer Andersen og Motzfeldt voterer for at C. Middelthon frifinnes. Vi er enige med dommer Borch i at bedømme frøken Wigdels forhold som grovt uaktsomt og henholder oss forsaavidt til det av ham anførte. Paa den annen side kan vi ikke finne at
Side:469
chaufføren har gjort feil enten med hensyn til kjørehastighet eller optreden for øvrig. Han hadde varslet paa forsvarlig maate og maatte gaa ut fra, at frøken Wigdel var blitt opmerksom paa varslet. Han maatte da ogsaa efter vaar mening med rette kunne forutsette at hun holdt sig unda og ikke fortsatte like paa hans automobil. Efter trafikkreglenes §35 var det hennes plikt at vise særlig aktpaagivenhet ved kryssning av kjørebanen. At han under de gitte omstendigheter ikke fortsatt hadde sin spesielle opmerksom het henvendt paa henne for at kontrollere om hun forholdt sig som han hadde grunn til at vente, kan vi ikke betegne som nogen uaktsomhet.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler C. Middelthon til det offentlige kr. 1.100. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Den for Høiesterett opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Jakob Hidles salær fastsettes til kr. 800. Salærene til de sakkyndige overlæge P. K. Pedersen og dr. H. Giertsen fastsettes til kr. 150 for hver.
Av byrettens dom:
- - - Saksøkeren personlig har nu ingen erindring hverken om hvad der hendte straks før ulykken, eller hvordan denne foregikk.
Chaufføren paa lastebil L. 3204 har som 1ste vidne forklart, at han kom fra Kongsgaten og Teaterveien og skulde opover Muségaten. Bilen var tom. Den veiet ca. 1 1/2 tonn, var m. 1.75-1.80 bred og 5 meter lang. Bilens bremser var i full orden. Han kjørte med l5-20 km.s fart og satte ned farten i 10-12 km. mot hjørnet ved Turnhallen, hvor han skulde svinge op fra Teaterveien i Muségaten. Han kjørte helt paa høire side av gaten. Det var regn og blest. Han saa saksøkeren 2 à 3 billengder (altsaa 10-15 meter) borte, og at hun vilde gaa over kjørebanen. Han gav tydelig signal 1-2 billengder (5-10 meter) fra hjørnet og viste samtidig sin kjøreretning med venstre arm. Han var sikker paa, at hun saa bilen og hans anvisning av kjøreretning. Derpaa ofret han sin opmerksomhet til høire side, hvor han hadde vikeplikt for kjørende. Idet han igjen saa til venstre, opdaget han saksøkeren paa 1 1/2 meters avstand litt tvers av bilen til venstre. Han var nettop i sving til venstre opover mot Muségaten. Han stoppet straks bilen, og paa mindre enn 1 meter (1 eller 2 fot). Han hørte saksøkerens opslaatte paraply mot venstre vindu i bilens styrehus, og kommen ut av bilen saa han, at saksøkeren var falt i gaten.
Den bilsakkyndige og 13de vidne, politimester Kvalsund, har begge uttalt, at de ikke finner, at chaufføren har utvist nogen uaktsomhet. Begge mener derimot, at saksøkeren har utvist grov uaktsomhet ved at gaa ut i kjørebanen uten at se sig om og ved at fortsette uten at se sig om, idet hun ogsaa holdt paraply foran sig.
Paa grunnlag av aastedsbefaringen og de fremkomne vidneforklaringer antar retten, at ulykken kan rekonstrueres saaledes: Klokken ca. 15 1/2 og altsaa i fullt dagslys den 2 september 1929 kom saksøkeren paa vei til sin forretning i byens centrum gaaende nedover paa høire fortau i Muségaten og maatte fra hjørnet ved Turnhallen over Teaterveien for at komme over til fortauets videre fortsettelse paa det motsatte hjørne nedover Muségaten. Hun hadde regn og blest mot sig og gikk med opslaatt og fremadvendt
Side:470
paraply. Det er en noksaa bred gatepassasje mellem disse hjørner, og det er ganske stor persontrafikk paa begge fortausider av Muségaten. Idet saksøkeren skal passere over gaten - hvilket som nevnt var nødvendig for at komme videre nedover - eller kanskje efter allerede at ha paabegynt saadan passasje, maa hun ha hørt hornsignalet fra saksøktes bil og har sett bilen komme, men hvad hun sikkerlig ikke har sett, er chaufførens anvisning med venstre arm om, at han skulde dreie til venstre opover Muségaten. Denne anvisning fant nemlig sted inne i det lukkede styrehus paa bilen, og regn og belysningsforhold kan ha gjort det vanskelig for henne at se denne anvisning. Hun maa antas at ha trodd, at bilen skulde tversover Muségaten og op Kannikgaten. Hun kan lia vært bestyrket i denne tro, nettop fordi bilen - helt korrekt - har holdt langt til høire, og fordi der vanligvis visstnok er mindre trafikk fra Teaterveien og opover Muségaten enn fra Teaterveien og tversover Muségaten opover Kannikgaten eller nedover Muségaten. Hvis saksøkerens her antatte tanke hadde vært riktig, vilde bilen ha maattet dreie noget til høire fra saksøkerens gangretning, idet den hadde maattet skraa til høire for at komme over Muségaten og inn i Kannikgaten eller nedover Muségaten. I saa fall vilde efter rettens mening neppe nogen ulykke inntruffet. Saksøkeren vilde formentlig da passert aktenom saksøktes bil. Imidlertid er saksøkeren for sent blitt overrasket av, at bilen skulde til venstre op Muségaten nettop mot hennes gangretning, og ulykken er inntruffet, da bilen omtrent halvveis var kommet i sving til venstre. Det er under denne sving bilen har revet henne omkull. Ogsaa hun har muligens ennu vært i bevegelse, da ulykken inntraff. Bilen er straks stoppet, men allikevel for sent til at avverge ulykken under de foreliggende omstendigheter. Saksøkeren laa, da bilen var stoppet, i gaten ved bilens venstre bakhjul.
At saksøkeren selv forsettlig har medvirket til skaden er selvfølgelig helt utelukket. Fullt opmerksom paa trafikkreglenes §35, 3 avsnitt, mener retten i motsetning til den bilsakkyndige og Stavanger politimester, at saksøkeren ikke kan sies at ha vist grov uaktsomhet. Hennes forhold synes retten forklarlig og undskyldelig og blott at være uaktsomt. Hun har tatt feil i sin bedømmelse av situasjonen, men at ta feil er ikke det samme som at gjøre feil, og skulde en saadan feil eller feiltagelse fra en fotgjengers side henføres til de grove uaktsomheters klasse, vilde den beskyttelse, som er gitt ved motorvognlovens §30, bli noksaa illusorisk og tallet paa blotte uaktsomhetsfeil meget ringe. Efter det resultat retten saaledes er kommet til, er saksøkte som ansvarlig for lastebil L. 3204 i henhold til motorvognlovens §30 pliktig til at betale saksøkeren erstatning for paaført skade, selv om der ikke foreligger nogen uaktsomhet fra chaufførens side. Retten mener dog, at chaufføren ved heromhandlede leilighet ikke burde slaatt sig til ro med og stolt paa, at saksøkeren opfattet hans signal, men at chaufføren ogsaa - forinnen han begynte sving - burde ha forvisset sig om, at saksøkeren efterfulgte hans signal, jfr. i denne forbindelse trafikkreglenes §19. I denne retning har ogsaa 14de og l5de vidne, som er gamle chauffører og chaufførlærere, uttalt sig. - - -
Saksøkeren har i søksmaalet begrenset sin erstatning til 10.000 kroner. Retten finner dette hennes maksimumskrav at være en billig erstatning for den henne ved ulykken paaførte skade og tap i fremtidig erhverv. - - -