Rt-1933-509

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1933-05-02
Publisert:	Rt-1933-509
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 141/1 s.a.
Parter:	Alida Ommundsen (advokat Hugo Parr) mot Rogaland fylke (advokat Jakob Hidle)
Forfatter:	Christiansen, Lie, Boye, Rivertz, Hanssen, Alten, Berg
Lovhenvisninger:

Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til domsgrunnene for den dom som den 8 februar 1932 blev avsagt av Stavanger byrett med domsmenn med saadan domsslutning: «Rogaland Fylke bør for Alida Ommundsens tiltale i denne sak fri at være. Saksomkostninger idømmes ikke». En av domsmennene stemte for at tilkjenne Alida Ommundsen hos fylket en erstatning for tap av fremtidig erhverv av kr. 12.000.

Efter at være meddelt fri sakførsel har Alida Ommundsen paaanket denne dom til Høiesterett, idet hun anker over at byretten har antatt at der ikke var noget at legge Rogaland Fylkessykehus's funksjonærer til last overfor henne. Hun mener at sykehusets vedkommende har gjort sig skyldig i ansvarsbetingende skjødesløshet ved ikke at befri henne for at pleie den syke gutt, efterat hun hadde skadet sin haand. Hun mener videre at sykehusets vedkommende - uten hensyn til begaatt feil - er ansvarlig for skaden efter objektive erstatningsregler i og med at hun paadrog sig skaden under pleie paa sykehuset, og det er sannsynlig at skaden skyldes smitte fra vedkommende patient.

Den for henne opnevnte sakfører, advokat Hugo Parr, har nedlagt saadan paastand: «1. At Rogaland fylke til frøken Alida Ommundsen tilpliktes at betale erstatning fastsatt ved rettens skjønn for alt det tap som er henne paaført derved, at hun har faatt ødelagt sin venstre haand og arm, foruten lovlige renter av erstatningsbeløpet. 2. At Rogaland fylke tilpliktes at betale det offentlige saksomkostninger for byretten og Høiesterett. 3. At jeg tilkjennes salær av det offentlige».

Den annen part, Rogaland Fylke, har paastaatt byrettsdommen stadfestet og sig hos appellanten tilkjent saksomkostninger.

For Høiesterett er fremlagt bevisoptagelse i Stavanger den 31 mai 1932, hvorunder forklaringer er avgitt, foruten av appellanten, av de fleste av vidnene for byretten.

Høiesterett kommer til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Man er saaledes enig med byretten i at sykehusets vedkommende ikke kan bebreides at Alida Ommundsen ikke blev bet ridd for pleien av den syke gutt, efterat hun hadde skaaret sig i en finger. Hun har selv ikke tillagt dette saapass betydning at hun overhodet nevnte det for de overordnede ved sykehuset.

Heller ikke kan der her være spørsmaal om ansvar for sykehuset uten hensyn til skyld hos sykehusets vedkommende, da saken

Side:510

ikke gjelder skade som har rammet en utenforstaaende tredjemann som følge av en farlig bedrifts virksomhet.

Byrettens dom vil saaledes være at stadfeste. Omkostningene finnes den ankende part at burde tilsvare.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Alida Ommundsen til Rogaland Fylke kr. 600. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til høiesterettsadvokat Hugo Parr fastsettes til kr. 600.

Av byrettens dom:

Sykepleierske Alida Ommundsen, der i aaret 1928 til enkelte tider leilighetsvis har hatt arbeide som sykepleierske ved Rogaland fylkes sykehus, har under paaberop av at hun paa sykehuset under pleie av en gutt, der led av «forgiftet lungebetennelse», er blitt smittet med den følge at hun har faatt sin venstre arm og haand helt ødelagt, saksøkt Rogaland fylke for at bli tilkjent erstatning. - - -

Retten anser enstemmig følgende bevist: Den 6 juni 1928 blev paa Rogaland sykehus innlagt en 10 aars gammel gutt der led av blodforgiftning (pyæmi). Saksøkersken, der er en fullt utdannet sykepleierske, pleiet gutten fra innleggelsen av og til lørdag den 16 juni 1928. Gutten laa paa epedemiavdelingen, hvor saksøkersken var alene med ham. En dag i den tid hun pleiet gutten, efter hennes forklaring tirsdag den 12 juni, skal hun sig litt i en finger paa venstre haand. Dette skjedde i anretningsrummet under det at hun skulde skjære av et ostestykke til guttens mat. Hun viste saaret eller riften til en av sykehusets kandidater, og saaret blev penslet med jod og et omslag lagt om fingeren. Lørdag den 16 juni 1928 sluttet hun pleien av gutten. Hun gikk da hjem for at ordne med sitt tøi, idet hun skulde overta en ny pleie paa sykehuset. Hun hadde allerede nogen dager før følt sig uvel eller syk, men da hun var kommet hjem blev hun daarligere, og hun blev derfor hjemme. Søndag den 17 juni tilkalte hun en læge, der saa paa den skadede finger og gav henne forholdsordre, men som dog ikke antok at saaret var av nogen betydning. Dagen efter blev reservelægen ved Rogaland sykehus tilkalt, og han beordret henne innlagt paa sykehus for øieblikkelig hjelp. Hun kjørte straks sammen med en kvinnelig bekjent til Rogaland sykehus. Her gjorde imidlertid overlægen ved sykehuset henne opmerksom paa, at hun som boende i Stavanger av hensyn til utgiftene burde legge sig inn paa Stavanger sykehus. Hun var enig heri og kjørte tilbake. Imidlertid kjørte hun ikke til Stavanger sykehus, men hjem, og først tirsdag den 19 juni blev hun innlagt paa Stavanger sykehus. Det viste sig at hun da hadde paadradd sig blodforgiftning med utbredt betennelse i venstre haand og underarm (phlegmone), og følgen blev at hun fikk sin venstre haand og underarm helt ødelagt.

Det ansees paa det rene at hun har pandradd sig blodforgiftningen under sitt ophold paa Rogaland sykehus, da hun pleiet den nevnte gutt Men retten anser det paa den annen side godtgjort, at ikke nogen av Rogaland sykehus's læger eller øvrige funksjonærer er noget at bebreide eller at legge til last. Vedkommende læges behandling av saaret paa fingeren har efter den forklaring som er avgitt av de opnevnte to sakkyndige, overlæge dr. med Alexander Brekke og læge Christian Heiberg vært helt

Side:511

korrekt, og der kan heller ikke efter de sakkyndiges uttalelse bebreides sykehusets vedkommende, at hun ikke blev tatt bort fra pleien av gutten, efterat hun hadde skaaret sig i fingeren.

Med hensyn til spørsmanlet om hvorvidt saksøkersken er blitt smittet med blodforgiftning av gutten som hun pleiet, har de sakkyndige uttalt at herfor foreligger der intet som helst bevis, men at sannsynligheten taler derfor, skjønt der intet er i veien for at hun kan ha paadratt sig smitten paa annen maate eller fra annen kant. Rettens flertall anser det dog overveiende sannsynlig, at hun er smittet av gutten. Rettens formann finner helt at maatte holde sig til de opnevnte sakkyndiges uttalelser, og kan følgelig ikke anse mere godtgjort enn at det er sannsynlig at saksøkersken er smittet av gutten.

Rettens flertall (domsmann Motland og formannen) er kommet til det resultat at saksøkte vil være at frifinne. Naar det ikke kan ansees bevist at saksøkersken er smittet av gutten, og naar derhos intet er at bebreide sykehusets læger eller dets øvrige funksjonærer, savner man efter rettens flertalls mening holdepunkt for ansvar mot saksøkte. - - -

Rettens medlem domsmannen Torstensen - - - mener at der er saa overveiende sannsynlighet for at saksøkersken er blitt smittet av den nevnte gutt som hun pleiet, at man ved avgjørelsen man gaa ut herfra, og han mener videre at saksøkte der eier Rogaland sykehus og for hvis regning dette drives, bør bære risikoen naar en sykepleierske under pleie av en patient blir smittet av denne og derigjennem lider tap eller faar skade paa legerne eller helbred. - - -