Rt-1933-511
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-05-03 |
| Publisert: | Rt-1933-511 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 53/1 B s.a. |
| Parter: | Birger Jacobsen (advokat Otto R. Rød) mot Den norske regjering (advokat Ole Røed). |
| Forfatter: | Bonnevie, Evensen, Alten, Dahl, Næss, Rivertz, Backer |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Bonnevie: Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til domsgrunnene til den av Oslo byrett under 22 april 1930 avsagte dom. Ved dommen blev saksøkte Den norske regjering frifunnet for Birger Jacobsens tiltale. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.
Birger Jacobsen har innanket byrettens dom for Høiesterett, idet han som ankegrunn har gjort gjeldende at byretten har tatt feil: ved at nekte at »erkjenne hans okkujasjons gyldighet. Jacobsen har her for en nedlagt saadan paastand: «At Den norske regjering i forhold til Birger Jacobsen kjennes uberettiget til enhver
Side:512
eiendomsraadighet paa det av Birger Jacobsen paa øen Jan Mayen okkuperte territorium, d.v.s. alt land mellem 8 grader 20 minutter - 8 grader 50 minutter v. l. G. Subsidiært: At Birger Jacobsen kjennes eiendomsberettiget til 7 huser med grunn paa Jan Mayen i overensstemmelse med 7 dokumenter tinglyst ved tinglysningstinget for Tromsø, Svalbard og Jan Mayn 30 mars 1931. Tillike paastaaes omkostninger for byrett og Høiesterett».
Den norske regjering har nedlagt paastand paa stadsfestelse av byrettens dom og om tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.
Jacobsens paastand for Høiesterett adskiller sig som det vil sees fra hans paastand for byretten derved at han for byretten alternativt paastod sin okkupasjon anerkjent mellem 8 grader 20 minutter og 8 grader 50 minutter vestlig lengde, «eller territoriet saaledes som det er begrenset av Birger Jacobsens okkupasjonsskilter». Naar han her for Høiesterett har innskrenket sig til at oprettholde paastanden efter den begrensning av arealet som er gitt ved meridianene 8 grader 20 minutter og 8 grader 50 minutter er dette efter hans oplysning skjedd, fordi han efter dette alternativ har trukket grensen i rummelig avstand vestenfor Det meteorologiske Instituts hus og anlegg, som saledes ligger utenfor det omraade som Jacobsen gjør krav paa.
Til bruk for ankesaken er der i juni 1932 foretatt en bevisoptagelse ved Oslo byrett, hvorunder vidneforklaring blev avgitt av dr. Arnold Ræstad, docent A. Hoel og direktør A1f Frantzen. Som representant for Utenriksdepartementet avgav byraachef i Utenriksdepartementet Marstrander partsforklaring.
Under henvisning til ankeerklæringens ordlyd har reegjeringens processfullmektig gjort gjeldende at anken maa ansees begrenset til at gjelde rettsanvendelsen. Jeg finner det for mitt vedkommende ikke nødvendig at gaa inn paa hvorvidt den ankende part paa grunn av ankemaaten er avskaaret fra for noget punkts vedkommende at faa byrettens opfafning av de faktiske forhold prøvet og eventuelt fraveket i Høiesterett. Der er nemlig til begrunnelse for det resultat som jeg er kommet til tilstrekkelig at bygge paa den opfatning av de faktiske forhold som inneholdes i byrettens dom og i regjeringens egen prosedyre.
Jeg er blitt staaende ved at en riktig rettslig vurdering av de saaledes til bedømmelse foreliggende faktiske forhold maa lede til et annet resultat enn byrettens. Byretten har funnet at den fra Jacobsens side utøvede virksomhet siktende paa at erhverve eiendomsrett til de omhandlede strekninger paa Jan Mayen ikke har vært av den art og omfang som maa kreves for opnaaelse av en gyldig okkupasjonsrett. Byretten gaar ut fra at Jacobsen ikke ved sine handlinger har lagt en tilstrekkelig effektiv okkupasjonsvilje for dagen. Og byretten har i saa henseende særskilt lagt vekt paa at Jacobsen ikke har foretatt noget skritt til direkte utnyttelse gjennem en eller annen slags næring av det av ham angivelig okkuperte omraade. Jeg ser for mitt vedkommende noget anderledes enn byretten paa forholdet. Det er efter min mening ikke nødvendig for sakens avgjørelse at ta bestemt standpunkt til
Side:513
hvorvidt Jacobsens virksomhet forut for og under hans ophold paa Jan Mayen sommeren og høsten 1921 fyller de krav som man maa stille til en fullført okkupasjon av grunn paa et landomraade som er terra nullius. At Jan Mayen i folkerettsllg forstand var terra nullius i 1921 er det full enighet om. Det blev som i byrettens dom nevnt først i 1929 inndratt under norsk statsrettslig herredømme.
Da Jacobsen i juni 1921 ankom til Jan Mayen med sin ekspedisjon var øen altsaa i sin helhet ingenmannsland, og Jacobsen hadde saaledes full rett til at skride til privatrettslig okkupasjon med sikte paa at bli eier av de okkuperte strekninger. Byretten har som det vil sees lagt en viss vekt paa i Jacobsens disfavør at han allerede før sin avreise til Jan Mayen maa antas at ha vært bekjent med at Det meteorologiske Institutt forberedte en overvintringsekspedisjon til Jan Mayen for der at oprette en traadløs telegrafstasjon i værvarslingens tjeneste. Jeg mener imidlertid at selv om man saaledes maa gaa ut fra at Jacobsen hadde et visst kjennskap til denne ekspedisjon, kan dette ikke ha berøvet ham adgangen til at gaa i gang med sin okkupasjon. Man har iøvrig hverken i byrettens dom eller i prosedyren noget grunnlag for at tillegge Jacobsen kunnskap om at Det meteorologiske Institutts ekspedisjon hadde nogen som helst planer i retning av selv at foreta okkupasjon av grunn paa Jan Mayn i videre utstrekning enn som tomt for hus og radioanlegg. Tvert imot maa det efter prosedyren ansees paa det rene, at det først var under opholdet paa Jan Mayen og efter at være blitt bekjent med Jacobsens paa okkupasjon siktende handlinger at Det meteorologiske Institutts ekspedisjons leder Ekerold av eget initiativ bestemte sig for at skride til den i byrettens dom omhandlede okkupasjon i Det meteorologiske Institutts navn. Under disse omstendigheter kunde Jacobsens mulige kjennskap til at der senere paa sommeren vilde komme en ekspedisjon fra Meteorologisk Institutt til Jan Meyen ikke i minste maate berøve Jacobsen hans rett til straks ved sin ankomst til øen i juni 1921 at ta fatt paa forberedelsene til den paatenkte okkupasjons gjennemførelse.
Avgjørelsen av sakens hovedspørsmaal vil saavidt skjønnes ene og alene bero paa hvorvidt de av Jacobsens utførte arbeider og foretagender, som er beskrevet i byrettens dom, fyller de krav som maa stilles til okkupasjonshandlinger. Til gyldig okkupasjon av saavidt store arealer i et terra nullius, som det her dreier sig om, maa der selvsagt stilles visse fordringer med hensyn til manifeste handlinger som gir uttrykk for en alvorlig ment og effektiv besiddelsestagelse. Som naturlig og første ledd i en slik besiddelsestagelse vil vel regelmessig inngaa opførelse av hus og opsettelse av grensemerker med skilter, som inneholder oplysning om okkupasjonen. Senere vil regelmessig følge handlinger, som tar direkte sikte paa en økonomisk utnyttelse,av omraadene. Som det fremgaar av byrettens dom innskrenket Jacobsens ekspedisjons arbeider sommeren og høsten 1921 sig i alt vesentlig til opsettelse av istandsettelse av en del hus eller hytter spredt omkring og til opsettelse av grensemerker med skilter med tilkjennegivelse av at strekningen
Side:514
var okkupert av Jacobsen. Til noget anlegg av næringsdrift kom det ikke. Jeg finner det for mitt vedkommende som allerede antydet ikke nødvendig at avgjøre om disse Jacobsens foretagender m.h.t. hytter og hus og grensemerkning samt hans undersøkelser og befaringer av arealene var tilstrekkelig til at en gyldig okkupasjon derved var at anse som fullbyrdet et spørsmaal som jeg for mitt vedkommende visstnok i tilfelle vilde ha adskillig betenkelighet ved at besvare bekreftende. For avgjørelsen av det spørsmaal som foreligger i denne sak maa det imidlertid være tilstrekkelig at fastslaa at de fra Jacobsens side denne sommer og høst foretatte handlinger ialfall maa erkjennes at tilfredsstille de krav som kan stilles til en paabegynnelse av en effektiv okkupasjons iverksettelse. Hvis Jacobsen var kommet tilbake det følgende aar eller et av de nærmestfølgende aar og da hadde igangsatt for eksempel bergverksdrift eller annen næringsdrift paa en saadan maate at de av ham avmerkede omraader efter omstendighetene maatte erkjennes at være tatt effektivt i bruk, da maatte man mener jeg utvilsomt erkjenne hans forberedende virksomhet sommeren og høsten 1921 m.h.t. opsettelse av hus og grensemerker med videre for fullt tilstrekkelig til at den senere gjennemførte okkupasjon maatte bli at regne som lovlig paabegynt allerede i juni 1921. Byretten har imidlertid saavidt skjønnes for sitt vedkommende funnet det i og for sig avgjørende mot Jacobsen at han i de følgende aar ikke foretok noget som helst paa Jan Mayen og ikke satte sin fot der før sommeren 1929. Jeg kan imidlertid ikke være enig med byretten i at det er riktig at legge slik vekt paa dette forhold. Stillingen vilde forsaavidt vært at bedømme helt anderledes hvis Jacobsens langvarige passivitet ikke hadde hatt sin naturlige forklaring nettop i den optreden som Det meteorologiske Institutt viste overfor Jacobsen. Men her er jo efter mitt syn paa saken stillingen den at Det meteorologiske Institutt uten at ha nogen rett dertil likefrem la avgjørende hindringer i veien for Jacobsens gjennemførelse av sin okkupasjon og hans eventuelle videre planer med arealenes utnyttelse i næringsdrift. Det er jo helt paa det rene og fremgaar av byrettens dom at Det meteorologiske Institutt selv foretok handlinger siktende paa privatrettslig okkupasjon av størstedelen av de samme omraader hvor Jacobsen allerede hadde opsatt sine grensemerker og hadde sine hus og hytter. Det trenger ingen nærmere forklaring at en optreden som den der her blev vist fra en statsinstitusjon som Det meteorologiske Institutt maatte virke helt stengende for Jacobsens forsøk paa at reise nødvendige pengemidler for finansiering av nye ekspedisjoner og for anlegg av næringsdrift paa Jan Mayen. Det ligger i dagen at enhver som fikk henvendelse fra Jacobsen om at være med paa hans paatenkte foretagender paa Jan Mayen først og fremst maatte undersøke hvordan det forholdt sig med Jacobsens angivelige okkupasjonsrettigheter paa øen og i den anledning vil de henvende sig til Utenriksdepartementet, hvor vedkommende da vilde faa beskjed om at departementet ikke anerkjente Jacobsens okkupasjon men tvert om ansaa de omhandlede strekninger for at være paa gyldig maate privatrettslig okkupert av Det meteorologiske Institutt. Jeg mener at under
Side:515
slike forhold kan det ikke fra regjeringens side bygges nogen innvending mot Jacobsens rett som okkupant paa den her omhandlede omstendighet at han forholdt sig saa passiv som her var tilfellet i en saavidt lang aarrekke. Det som for mig har fremstillet sig som i nogen grad tvilsomt er spørsmaalet om hvorvidt man ikke ialfall maatte kreve av Jacobsen at han nogenlunde snart skred til saksanlegg mot Det meteorologiske Institutt eller Den norske regjering for at faa fastslaatt sine rettigheter og faa Det meteorologiske Institutts okkupasjon kjent ugyldig i forhold til ham. Her innskrenket Jacobsen sig til saa snart han fikk rede paa Det meteorologiske Institutts angivelige okkupasjon at innsende en meget bestemt skriftlig protest til Utenriksdepartementet, men først i mars 1929, altsaa ca. 7 aar senere uttok han forliksklage. Jeg er dog blitt staaende ved at det ikke kan være riktig at tillegge denne omstendighet med det sene saksanlegg den virkning at Jacobsen derved nu skal ha mistet nogen rett som han vilde hatt i behold ved tidligere at gaa til søkamaal. Det er helt paa det rene at det i hans forhold ikke kan innfortolkes nogen slags tilsiktet opgivelse av hans krav, og det gaar da efter min mening ikke an uten støtte i positive rettsregler at avgjøre saken paa det grunnlag at han har tapt sin rett ved nogen slags foreldelse. At han ventet saa lenge kan her ha sin fullt tilstrekkelige forklaring i økonomiske forhold.
Jeg kommer efter hvad jeg saaledes har anført til det resultat at Den norske regjering og. Det meteorologiske Institutt har vært uberettiget til at raade som skjedd over de her omhandlede arealer, og at Jacobsens prinsipale paastand derfor maa bli at ta til følge.
Regjeringen har ogsaa for Høiesterett som for byretten subsidiært gjort gjeldende den rett som Christoffer Ruud mente at ha erhvervet ved hans angivelige okkupasjon av hele Jan Mayen sommeren 1917. Jeg henviser om dette forhold til byrettens domsgrunner. Jeg finner det ikke nødvendig at gaa nærmere inn paa dette forhold, idet jeg finner det aapenbart at det som fra statens side er oplyst om denne angivelige okkupasjonshandling fra Ruuds side er helt utilstækkelig til at begrunne en gyldig okkupasjonsrettighet for Ruud. Jeg skal bare nevne at det er paa det rene at Ruud hverken foretok nogen opsettelse av okkupasjonsskilter eller bygget noget hus. Jeg skal ogsaa nevne at professor Mikael Lie i en redegjørelse angaaende dette forhold vedkommende Rudd avgitt til Utenriksdepartementet 15 desember 1921 bl.a. anfører: «Jan Mayen er terra nullius. Som grunnlag for privat manns rettserhverv innen saadanne omraader krever folkeretten en videregaaende, mere markert besiddelsesstand enn den Ruud ifølge hans eget utsagn har vunnet - herunder alt skyldig hensyn tatt til de særlige vanskeligheter, naturforholdene deroppe legger i veien for en effektiv okkupasjon - - - - -. Ruuds okkupasjonshensikt har efter min mening ikke gitt sig saadanne utslag, at en - - - - - effektiv okkupasjon kan ansees at foreligge. - min (professor Lies) konklusjon blir, at Ruuds angivelige okkupasjon av øen Jan Mayen juridisk sett ikke kan tillegges nogen verdi.»
Jag finner at Jacobsen bør tilkjennes saksomkostninger for begge retter. Jeg stemmer for saadan
Side:516
dom:
Den norske regjering kjennes uberettiget til enhver eiendomsraadighet paa det av Birger Jacobsen paa øen Jan Mayen okkuperte territorium mellem 8 grader 20 minutter og 8 grader 50 minutter vestlig lengde Greenwich. I saksomkostninger for byretten og Høiesterett betaler Den norske regjering til Birger Jacobsen 2.000 kroner. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Evensen: Jeg er kommet til samme resultat som byretten. I likhet med byretten antar jeg at en i okkupasjonshensikt foretatt besiddelsestagelse av beskaffenhet som i byrettsdommen beskrevet i sig selv ikke er tilstrekkelig til at etablere nogen effektiv okkupasjon. Besiddelsestagelsen kan alene gi en tidsprioritet i kollisjon med andre okkupanter. Skal denne prioritet bevares og en rettsgyldig okkupasjon som sikrer okkupanten en varigere rett etableres, maa besiddelsestagelsen innen rimelig tid efterfølges av en efter forholdene naturlig utnyttelse av omhandlede grunn areal eller ialfall av forsøk som tilsikter at muliggjøre saadan utnyttelse. Jeg kan ikke finne at Jacobsen i saa henseende har foretatt hvad der var nødvendig. Det er visstnok saa at det under den usikkerhet som Meteorologiske Institutts okkupasjon har medført for Jacobsens mulige planer neppe kan bebreides Jacobsen at han siden 1921 ikke foretok sig noget paa selve okkupasjonsfeltet eller med hensyn til den faktiske utnyttelse av dette; men vilde han bevare sin prioritetsrett i forhold til Meteorologiske Institutt maatte han efter min opfatning beskytte sin rett ved søksmaal mot instituttet paa et tidligere tidspunkt enn skjedd og ikke som skjedd alene innskrenke sig til en formell protest. Er det først berettiget at opstille utnyttelse av arealet som en betingelse for at en effektiv okkupasjon skal ansees at foreligge - fulle okkupasjonsrettigheter erhverves - ligger heri efter min opfatning ogsaa det krav at en okkupant for at bevare sin prioritetsrett maa søke denne beskyttet innen rimelig tid overfor andre okkupanter som legger hindringer i veien for okkupasjonsfeltets utnyttelse. En frist maa der i et saadant forhold være. Der kan være meningsforskjell om fristens lengde, men jeg er for mitt vedkommende blitt staaende ved at en rimelig frist her, hvor det ligger over 7 aar mellem at Jacobsen fikk underretning om Meteorologiske Institutts okkupasjon og forlikaklagen, under de foreliggende forhold bør ansees overskredet.
Sakens omkostninger antar jeg bør opheves.
Dommer Alten: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan ogsaa i det vesentlige slutte mig til hans begrunnelse.
Med hensyn til forstaaelsen av ankeerklæringen skal jeg bemerke at naar Jacobsen begrunner anken med at byretten har tatt feil ved at nekte at anerkjenne hans okkupasjons gyldighet, uten at han i noget punkt angriper byrettens fastsettelse av sakens faktiske sammenheng, maa jeg forstaa anken saaledes at den bare gjelder rettsanvendelsen.
Om rettsspørsmaalet skal jeg bemerke følgende: Byretten har
Side:517
i overensstemmelse med statens prosedyre bygget paa den opfatning som er fremholdt av dr. Ræstad i en utrykt avhandling fra 1925 om Svalbardokkupasjoneiie. Efter dr. Ræstads mening skulde det ikke være tilstrekkelig til okkupasjon av grunn i statsløse omraader at et visst areal blir tatt i besiddelse i tilegnelseshensikt. Det skulde ytterligere til erhvervelse av grunnen kreves en viss utnyttelse i et tidsrum hvis lengde dog ikke nærmere er presisert. Denne opfatning støttes særlig paa en bestemmelse i tillegget til Svalbard-konvensjonens §2, punkt 9 litr. c, hvorefter den voldgiftsrett som i tilfelle skulde avgjøre Svalbard-okkupantenes krav bl.a. skulde ta hensyn til den utstrekning hvori det felt som blev krevet hadde vært bearbeidet og utnyttet av okkupanten. Denne bestemmelse kan imidlertid like godt forstases saaledes at utnyttelsen bare er et vilkaar for at bevare den ved en okkupasjon erhvervede rett til grunnen. Undlatelsen av at utnytte den kan efter omstendighetene, særlig naar lengere tid er gaatt uten at der har foreligget nogen hindring for utnyttelsen, vise at besiddelsen er bortfalt eller at den ved okkupasjonen erhvervede rett er opgitt av okkupanten. Det er ikke gjort noget forsøk paa at godtgjøre at dr. Ræstads opfatning av okkupasjonsspørsmaalet skulde stemme med rettsregler som ellers har faatt internasjonal anerkjennelse. Hans opfatning er heller ikke fastholdt av staten under de forhandlinger om godkjennelse av Svalbard-okkupasjonene som foregikk under ledelse av den danske kominissær. Dr. Ræstads avhandling konkluderte med at den alt overveiende mengde av de okkupasjonskrav som var anmeldt før undertegningen av konvensjonen ikke kunde anerkjennes. Men resultatet av forhandlingene for Svalbard-kominissæren blev et helt annet. Under bevisoptagelsen for byretten har byrachef Marstrander herom forklart bl.a. følgende: «Forholdet var at Svalbard-kommissæren hvor der ikke forelaa nogen tvist om vedkommende okkupasjon, saavidt erindres dermed anerkjente okkupasjonen, mens der i de tilfelle hvor der foretas protest mot vedkommende okkupasjon ikke blev truffet nogen avgjørelse av prinsipielt grunnlag. Disse spørsmaalene blev i disse tilfeller ordnet ved forhandlinger og forlik mellem partene, idet alle kviet sig for den bekostelige og omstendelige videre fremgangsmaate for avgjørelse av tvistighetene som bilaget til Svalbard-traktaten foreskrev». Paa spørsmaal om hvorvidt der var bortsett fra sporsmaalet om utnyttelse av arealet, svarte byraachef Marstrander: «For de tilfelle hvor vedkommende okkupasjon ikke fra noget hold var bestridt, altsaa heller ikke av Den norske regjering med støtte i dr. Ræstads utredning, er det sannsynlig at Svalbard-kommissæren uten videre har tilkjent vedkommende omraadet». Naar nu Jacobsens okkupasjonshandlinger i 1921 sammenlignes med den maate hvorpas de av staten godkjente okkupasjoner paa Svalbard i sin tid blev gjennemført, finner jeg at det han har foretatt, har vært fullt tilstrekkelig til iverksettelse av en fullbyrdet okkupasjon. Hensett till de vanskeligheter av økonomisk og annen art som er forbundet med utnyttelse av grunn i de arktiske egner og særlig til de erfaringer vi har fra okkupasjonene paa Svalbard, mener jeg videre at de omstendighet at det ikke har lykkes Jacobsen at utnytte det
Side:518
okkuperte omraade i den hittil forløpne tid ikke kan medføre tap av hans rett. Saa meget klarere er dette naar utnyttelsen, som fremholdt av førstvoterende, ogsaa er blitt hindret ved at staten har bestridt gyldigheten av hans okkupasjon. Jeg er ogsaa enig i med førstvoterende i at det ikke kan være nødvendig for bevaring av den ved okkupasjonen erhvervede rett at okkupanten innen en viss frist skrider til saksanlegg mot den som bestrider hans rett. Her som ellers hvor det ikke gjelder nogen lovbestemt foreldelsesfrist, maa det være overlatt til rettighetshaveren selv om han vil søke domstolens beskyttelse, uten at undlatelsen herav kan medføre nogen rettsfortapelse.
Dommer Dahl: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Evensen.
Dommer Næss: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Rivertz: Likesaa, idet jeg derhos ogsaa i det vesentlige tilfrer herr dommer Altens bemerkninger.
Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Av byrettens dom:
I henhold til stevning av 26 mars 1929 har Birger Jacobsen anlagt nærværende sak mot den norske Regjering ved statsministeren med paastand om at den norske Regjering «kjennes uberettiget til enhver eiendomsraadighet paa det av Birger Jacobsen paa øen Jan Mayen okkuperte territorium. Det vil si enten alt land mellem 8° 20´-8° 50´ vestlig lengde eller territoriet saaledes som det er begrenset av Birger Jacobsens okkupasjonsskilter.» - - - I skrivelse til Utenriksdepartementet av 25 september 1920 anmelder saksøkeren, at han «legger krav paa den del av øen Jan Mayen (med tilliggende kyst) som ligger nellem Rækvedbukten i sydost og Tømmer -og Mary Muss-bukten i nordvest eller omraadet mellem 70° 55-71° 2´ nordlig bredde og 8° 20-8° 40, vestlig lengde Greenwich utstukket efter den norske Nordhavsekspedisjons kart av 1877». Saksøkeren paaberoper sig i skrivelsen som grunnlag for sitt krav en erklæring av 2 september 1920 fra Anders Andersen, hvorefter denne overdrar til saksøkeren et hus, som angis at være opført paa Jan Mayen under Andersens overvintring paa øen i 1908-1909. Andersen overdrar til saksøkeren «saavel huset som de huset fra dette aar tilliggende grunnrettigheter». Utenriksdepartementet erkjenner i skrivelse av 4 oktober 1920 til Jacobsen mottagelsen av hans ovennevnte anmeldelse og meddeler samtidig, at der foreligger to tidligere anmeldelser om okkupasjon - den ene ved Christoffer Ruud, omfattende hele øen, og den annen ved kjøpmann Hagerup m fl., omfattende et spesielt angitt omraade av øen.
Sommeren 1921 foretok saksøkeren en ekspedisjon til Jan Mayen ombord paa motorkutteren «Elise». Han opholdt sig paa øen fra begynnelsen av juni til 6 november 0921. Den 12 juni nevnte aar skrev saksøkeren fra Jan Mayen til Utenriksdepartementet angaaende sin okkupasjon, idet han vedla en erklæring av s.d. fra 7 menn, som opholdt sig paa øen sammen med barn, om at der ikke var funnet den ringeste antydning til anneksjonsmerker fra tidligere anmeldere av krav paa øen eller deler av samme. Saksøkeren gikk straks igang med at reparere 2 av de plankehuser som var
Side:519
opført av Andersen i 1908 og opførte selv et plankehus og et blokkhus paa øen, idet han paaførte saavel disse 4 huser som ytterligere 2 blokkhuser sitt navn med angivelse av byggeaar m.v. Saksøkeren gikk dernæst op grensene for det omraade paa øen, som han mente at okkupere - om fattende midtpartiet av Jan Mayen. I grenselinjene opførte saksøkeren fortløpende nummererte «claimskilter» og store stenvarder gjennemgaaende for hver kilometer, paaførte en inskripsjon om, at omraader mellem 8° 20´- 8° 50´ v. l. er claimed av Birger Jacobsen og opmerket 17 juni 1921.
Mens saksøkeren opholdt sig paa Jan Mayen, ankom til øen - omkring den 7 august - en ekspedisjon, utrustet av den geofysiske kommisjon, som erholdt bevilling av Stortinget i anledning av, at man aktet at anstille praktiske prøver med en telegraferende meteorologisk stasjon paa Jan Mayen (jfr. stortingsprp. nr. 83 for 1921). Den her nevnte ekspedisjon blev ledet av ingeniør Ekerold. Ekspedisjonen bygget en traadløs stasjon ved Jamesonbukten paa øens sydside. Stasjonen som var ferdigbygget den 17 september blev opført innenfor det omraade som Jacobsen haade opmerket som sig tilhørende. Ekerolds ekspedisjon okkuperte derefter i Det Meteorologiske Institutts navn et større omraade av øens midtparti - en vesentlig del av det samme omraade, som Jacobsen mente at ha okkupert, - idet Ekerold i den anledning lot opføre aneksjonsskilter. Angaaende sin okkupasjon i Det Norske Meteorologiske Institutts navn sendte Ekerold den 17 januar 1922 telegram til Utenriksdepartementet fra Jan Mayen, hvori det okkuperte omraade og tiden for okkupasjoner er nærmere angitt.
Efter sin hjemkomst fra Jan Mayen tilskrev Jacobsen den 16 desember 1921 Utenriksdepartementet med meddelelse om den av ham foretatte okkupasjon og de foranstaltninger han i den anledning hadde truffet med hensyn til opmerkningen av omraadet m.v.
Den meteorologiske stasjon har uavbrutt vært i virksomhet siden høsten 1921. Den 5 februar 1926 utvidet bestyreren av stasjonen paa vegne at Det Meteorologiske Institutt den tidligere okkupasjon til ogsaa at omfatte den sønnenfor liggende del av øen, og den 21 april 1926 okkuperte instituttet videre den gjenværende - nordlige - del av Jan Mayen. I henhold hertil paastaar Det Meteorologiske Institutt at ha bragt hele øen inn under sitt eiendomsomraade.
Jan Mayen, som hittil hadde vært Ingenmannsland (terra nullius), blev ved kongelig kunngjørelse av 8 mai 1929 inndradd under Norsk Høihetsrett.
Saksøkeren gjør gjeldende, at han paa gyldig maate har foretatt okkupasjonen av det omraade som han paastaar at ha eiendomsrett til - idet han anser det tilstrekkelig til en gyldig okkupasion av terra nullius at manifestere sin animus possidendi ved den av ham foretatte opmerkning m.v. Han fremholder videre, at han har paavist verdifulle forekomster av jernsand, alluminiumsilikat og leusit paa øen, og han siden 1921 har arbeidet med planer om en utnyttelse av disse forekomster, idet han blandt annet har forsøkt at interessere kapitalister til at finansiere et foretagende paa øen.
Saksøkte bestrider, at der fra saksøkerens side er foretatt tilstrekkelig til at etablere eiendomsrett for ham av noget omraade paa Jan Mayen. For at en okkupasjon av herreløst land kan anerkjennes kreves efter de internasjonale rettstegler, som herom er gjeldende, at der foreligger en
Side:520
viss fasthet i raadigheten over vedkommende landstrekning i forbinnelse med en utnyttelse av eksisterende forekomster, som efter omstendighetene kan ansees fyldestgjørende til at manifestere en eiendomsraadighet. Saksøkte benekter, at saksøkeren har foretatt sig noget som helst i saa henseende, efterat han i november 1921 forlot Jan Mayen efter 5 maaneders ophold der. Saksøkte finner det ikke godtgjort, at saksøkeren i det hele tatt har paavist forekomster som kan betraktes som nyopdagede eller drivverdige. Subsidiært gjør saksøkte gjeldende, at staten i tilfelle er berettiget til at paaberope sig den okkupasjon som Christoffer Ruud paastaar at ha foretatt sommeren 1917, da han angivelig annekterte hele Jan Mayen under et ophold paa øen. Ved sin hjemkomst meldte han til Utenriksdepartementet, at han hadde annektert eller okkupert hele øen. Utenriksdepartementet har ganske visst ikke funnet at kunne anerkjenne Ruuds okkupasjon som gyldig, men for alle tilfellers skyld har staten erholdt Ruuds overdragelseserklæring paa hans mulige rettigheter paa Jan Mayen i forbinnelse med, at Stortinget ved beslutning av 7 juli 1926 bevilget et beløp, stort kr. 10.000 til betaling av Ruuds angivelige rettigheter. Jfr. Ruuds 2 erklæringer av 1 august 1927 og erklæring fra bestyreren av Ruuds konkursbo, datert 9 s. m.
Retten skal bemerke: Det maa ansees for at være paa det rene, at Jan Mayen var herreløst land (terra nullius), da saksøkeren i 1921 foretok de skritt til manifestering av sin okkupasjonsvilje, som han paastaar har ledet til en gyldig okkupasjon. Det maa videre ansees for at være paa det rene, at der efter gjeldende internasjonale regler var adgang til at opnaa eiendomsrett til landstrekninger paa terra nullius ved okkupasion.
Sakens avgjørelse beror derfor paa, om saksøkeren kan antas at ha foretatt hvad der efter de gjeldende regler utkreves, for at etablere en gyldig okkupasjon. Angaaende dette spørsmaal henviser retten til de oplysninger, som inneholdes i dr. jur. Arnold Ræstads verk: «Svalbardokkupasjonene - en undersøkelse - - -». Efter hvad der er anført maa retten anta, at der hviler adskillig uklarhet og usikkerhet angaaende spørsmaalet om, hvor meget der maa være foretatt fra en angivelig okkupants side for at en gyldig okkupasjon skal innrømmes at foreligge. Det synes at fremgaa av de foreliggende oplysninger om internasjonal opfatning, at det ikke uten videre er tilstrekkelig, at vedkommende kravsmann har merket grensene for det omraade, han paastaar at ha tatt i besiddelse. En viss utnyttelse - avhengig av de forhaandenværende spesielle forhold - opstilles visstnok som betingelse for, at man skal anerkjenne besittelsestagelsen som en gyldig okkupasjon.
Ut fra denne opfatning kan retten ikke finne, at saksøkeren har ført bevis for, at han har opnaadd okkupasjonsrett til det omraade paa Jan Mayen, som der under saken er spørsmaal om. I saa henseende legger retten vekt paa, at øen Jan Mayen har vært særdeles vel kjent gjennem flere hundre aar, og at der saaledes ikke er tale om, at saksøkeren -har opdaget noget nytt land. Det kan heller ikke antas, at han har paavist forekomster av mineraler o. a., som man ikke tidligere har hatt kjennskap til. Saksøkerens overtagelse av Andersens angivelige rettigheter i henhold til sistnevntes erklæring av 2 september 1920, skjønnes ikke at kunne tillegges nogen betydning. Det kan ikke antas, at Andersen har opnaadd nogen som helst okkupasjonsrett til grunn paa øen. At han hadde opholdt sig der som fangstmann i 1908-1909 og der opført et hus, kan ikke hjemle
Side:521
rett til nogen landstrekning. Andersen hadde heller ikke anmeldt nogen okkupasjon til de offentlige myndigheter. Da saksøkeren i juni 1921 reiste til Jan Mayen var planene med en meteorologisk stasjon paa øen blitt helt tilgjengelige for offentligheten. - - - Det skjønnes ikke rettere enn at saksøkeren maa ha hatt rede paa at en ekspedisjon skulde avgaa samme sommer til Jan Mayen for at etablere en radiostasjon der. Saksøkeren kan heller ikke være uvitende om, at Christoffer Ruud pretenderte at ha okkupert hele Jan Mayen allerede i 1917, og at Ruud kraftig kjempet for anerkjennelse av sin paastaaede eiendomsrett til øen. Under disse omstendigheter finner retten, at saksøkeren ikke kunde opnaa en gyldig okkupasjonsrett til vedkommende strekning paa øen ved at opholde sig der i nogen maaneder og herunder opføre et par smaahuser, samt at reparere et par eldre huser, selv om han under sitt ophold har opmerket grensene for den strekning han vilde okkupere paa den maate, som av ham er angitt. Saksøkeren har ikke foretatt noget skritt til utnyttelse av sitt angivelige okkuperte omraade. Han har overhodet ikke vært paa Jan Mayen eller hatt nogen ekspedisjon til øen efter aaret 1921 - bortsett fra, at han sommeren 1929 - efter nærværende saks anlegg - avla et kort besøk paa øen. Det maa ogsaa bemerkes, at deltagerne i Ekerolds ekspedisjon ankom til Jan Mayen ca. 2 maaneder efter saksøkeren og at der straks opstod kollisjon mellem de to ekspedisjoner angaaende retten til land paa øen. Sammenlignet med saksøkeren har Det Meteorologiske Institutt paa en langt mere effektiv maate lagt sin okkupasjonsvilje for dagen, forsaavidt som radiostasjonen uavbrutt har vært holdt vedlike gjennem alle aar siden 1921, og øen saaledes har vært bebodd av stasjonens tjenestemenn hele tiden. Efter hvad derom er oplyst maa retten gaa ut fra, at radiostasjonen opfyller en overordentlig betydningsfull opgave i den internasjonale værvarslings tjeneste, samtidig som retten maa anta, at det er av avgjørende interesse for Det Meteorologiske Institutt, at radiostasjonen kan raade over hele øen bl.a. fordi stasjonens tjenestemenn derved kan opnaa en bevegelsesfrihet med hensyn til jakt og fangst, som maa ansees for at være i høi grad ønskelig for at deres ophold i disse egne kan bli utholdelig. At Det Meteorologiske Institutt skulde være utelukket fra at okkupere land paa terra nullius fordi det er statsinstitusjon, kan ikke antas. Hvad der i saa henseende traktatmessig er fastsatt for Svalbards vedkommende, skjønnes ikke at kunne finne analogisk anvendelse forsaavidt angaar Jan Mayen. Retten man gaa ut fra, at den nevnte traktatbestemmelse var diktert av spesielle grunner av internasjonal art, som stod i forbindelse med overenskomsten om Norges overtagelse av Svalbard. - - -