Rt-1933-636
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-06-02 |
| Publisert: | Rt-1933-636 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 175/1 s.a. |
| Parter: | Julianne Nygaard (advokat Olaf Klingenberg) mot Martin Udnes's dødsbo (advokat Andr. Claussen). |
| Forfatter: | Lie, Borch, Bang, Broch, Boye, Christiansen, Berg |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1854), Arveloven (1854) §33, §63 |
Den 23 september 1931 avsa Fosen herredsrett dom med saadan domsslutning: «Avdøde Martin Udnes's samtlige aktiva inndras i hans dødsbo. Julianne Nygaard kjennes berettiget til en fjerdedel av boet. Saksomkostninger tilkjennes ikke».
Julianne Nygaard har erklært anke mot dommen. Saksforholdet fremgaar av herredsrettens domsgrunner. For Høiesterett er det fremlagt en del nye dokumenter, som ikke finnes at ha vesentlig betydning for sakens avgjørelse. Anken bygges paa de samme betraktninger som den ankende har fremholdt for herredsretten.
Julianne Nygaards passtand gaar ut paa, at hun frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett.
Martin Udnes's dødsbo har nedlagt paastand om, at de i saken omhandlede bankbøker inndras i boet, og at Julianne Nygaard kjennes berettiget til en fjerdedel av boet, samt at saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes boet.
Høiesterett kommer til et annet resultat enn herredsretten. Bestemmelsen i «testamentet og kontrakten» av 16 september 1926 om, at Julianne Nygaard som vederlag for en av henne overtatt forpliktelse til at fortsette som husholderske hos Martin Udnes saa lenge han lever, tilkommer hvad der maatte være igjen av hans kontante formue ved hans død, med fradrag av et beløp til utgiftene ved hans begravelse, er gitt i testaments form. Spørsmaalet er derfor bare om arvelovens pliktdelsregler maa komme til anvendelse paa denne forføining.
Man finner at forføiningen ialfall ikke i denne relasjon kan ansees som en dødsrettshandel, og lægger forsaavidt avgjørende vekt paa at Martin Udnes i første rekke maa antas at ha foretatt forføiningen for at opnaa et vesentlig formaal for ham selv i levende
Side:637
live, nemlig at knytte til sig en for ham tilfredsstillende hjelp i huset for resten av livet, og at det vederlag som var tilsagt Julianne Nygaard efter sakens oplysninger ikke for en forhaandsbetraktning kunde sies at staa i misforhold til hennes forpliktelser under hensyn til den elastisitet som der maa være for et forsvarlig skjønn paa dette vanskelige og usikre omraade. Det bemerkes særlig at der ikke kan skjønnes at ha foreligget noget som gjorde det urimelig at regne med, da forføiningen blev foretatt, at Martin Udnes ennu kunde ha mange aar igjen at leve.
Julianne Nygaard vil efter dette bli at frifinne. Saksomkostninger finnes ikke at burde tilkjennes hverken for herredsretten eller for Høiesterett.
Dommerne Bang og Boye og justitiarius Berg er enig i herredsrettens resultat og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.
Domsslutning:
Julianne Nygaard frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av herredsrettens dom:
- - - Det omhandlede dokument av 16 september 1926 er saalydende:
«Testamente og kontrakt. Undertegnede Martin Udnes har med frk. Julie Nygaard inngaatt følgende overenskomst: Julie Nygaard har forpliktet sig til at fortsette som husholderske hos mig, saalenge jeg lever. Til vederlag herfor tilkommer hun, hvad der maatte være igjen av min kontante formue - heri iberegnet bankinnskudd - naar jeg avgaar ved døden, dog saaledes at inntil kr. 1.000 anvendes til min begravelse. Det tilføles, at mine livsarvinger har faatt utbetalt sin morsarv og ogsaa det vesentlige av sin farsarv i forskudd, saaledes at jeg ikke med foranstaaende bestemmelse disponerer over mere, enn hvad jeg efter loven fritt kan forføie over ved testamente. Da ifølge foran anførte Julie Nygaards lønn først forfaller ved min død, bestemmer jeg ogsaa ved nærværende testamentarisk, at hun skal tildeles min foran anførte formue, naar jeg avgaar ved døden». - - -
Som det fremgaar av dokumentets ordlyd, betegner dette sig selv som et «testamente» og taler om «testamentarisk» forføining. Dokumentet taler ogsaa om pliktdelsretten. Alt dette tyder paa, at avdøde selv og overrettssakfører Wedø, som har skrevet dokumentet for ham, har gaatt ut fra, at det hele skal betraktes som en dispositio mortis causa. Visstnok betegner dokumentet sig ogsaa som «kontrakt», men det springer straks i øinene, at dokumentet ikke er underskrevet av medkontrahenten Julianne Nygaard. Retten skal videre oplyse, at Martin Udnes var født xx.xx.1851. Han var saaledes, da dokumentet blev oprettet, 75 1/4 aar gammel. Hans formue i kontanter utgjorde den gang efter det under saken oplyste henimot kr. 12.000. Det er overveiende sannsynlig, at dette beløp ikke vilde bli i nevneverdig grad forminsket, idet han hadde kår av gården hos sin sønn Johan Udnes. Efter menneskelig beregning kunde Martin Udnes ikke antas at ha saa mange aar igjen, da dokumentet blev oprettet, i hvilken forbindelse bemerkes, at han kort tid i forveien hadde brukket lårhalsen og i den anledning ligget tilsengs i 10 a 12 uker, og at han ikke blev helt helbredet for denne benskade. Martin Udne døde den 13 mai 1930.
Side:638
Under hensyntagen tll de da gjeldende tjenerlønninger ligger der utvilsomt i den stedfundne transaksjon en gave, idet den almindelige tjenerlønning den gang ikke har vært over kr. 30 a kr. 40 pr. maaned i distriktet, antagelig nærmere kr. 20. Retten undlater heller ikke at nevne, at saksøkte selv har erkjent, at hun i den tid hun var husholderske hos Martin Udnes - ca. 4 aar - har faatt kr. 1.600 hos ham. Hun paastaar imidlertid, at dette var at betrakte som gave.
Retten kan ikke være enig med saksøkte i, at den stedfundne rettshandel i første rekke tar hensyn til Martin Udnes's eget behov og derfor maa betraktes som en rettshandel inter vivos. Det er nemlig neppe nogen grunn til at betvile, at Martin Udnes for den i bygden herskende almindelige betaling hadde kunnet faa en almindelig pike til at stelle for sig. Visstnok fremgaar det av det oplyste, at avdøde likte saksøkte godt, og at hun stelte godt for ham. Det er dog imidlertid neppe nogen grunn til at betvile, at saksøkte hadde kunnet erstattes.
I anledning av saksøktes anførsler om, at pliktdelsretten ved den stedfundne disposisjon ikke er krenket, idet avdødes livsarvinger har faatt store arveforskudd, skal retten bemerke, at det fremgaar av en rekke paragrafer i arveloven og av dens forarbeider, at hensikten med bestemmelsen om forskudd paa arv ene og alene er at skape likhet mellem arvingene efter loven. Ellers blir arveforskudd i enhver henseende at betrakte som en almindelig definitiv gave. Man henviser til Knophs Arverett side 91. - - -
Efter det anførte kommer retten saaledes til det resultat, at der her foreligger en almindelig dødsgave, jfr. arvelovens §63, og at bestemmelsene i arvelovens §33 om pliktdelen kommer til anvendelse. Saksøkerens paastand vil saaledes bli at ta til følge. - - -
Johan Paasche.