Rt-1933-679
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-06-08 |
| Publisert: | Rt-1933-679 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 188/1 s.a. |
| Parter: | Martin O. Sætrang m.fl. (advokat Vilhelm Heiberg) mot B. Eidahl (advokat Henning Bjørnvik) og J. O. Brænden og I. Nerby (overrettssakfører Viggo Hansteen til prøve). |
| Forfatter: | Bade, Andersen, Larssen, Broch, Klæstad, Breien, Bang |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §361, §384, Jordskifteloven (1882) §32, §60, Jordskifteloven (1882), Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) §1 |
Dommer Bade: Den 16 april 1929 av gav utskiftningsretten i Ringerike skjønn (kjennelse) vedkommende utskiftning paa gaardene Sætrang med flere i Haugsbygd, gaaende ut paa at den av rekvirenten Otto Plau forlangte utskiftning, mot hvilken protest var fremsatt av en rekke grunneiere, skulde tillegges fremme. Mot denne avgjørelse erklærtes anke til Ringerikes herredsrett som under 18 august 1932 avsa dom med saadan domsslutning: «Anken fra M. O. Sætrang, Rasmus Sætrang, Andrea Eskestrand, Berte Skøien, Petter Olsen (Kaalhus), Karl J. Venner, Edvard Hagen, Karl Kristiansen, Andreas Kristiansen, Arnt Skøien, Hans Andreassen, Sigurd Sætrang, Gulbrand Olberg, J. R. Bergsund og Christian Knæstang forkastes. Iøvrig avvises anken. I omkostninger til Bernt Eidahl betaler de ankende parter in solidum kr. 300».
Om de nærmere saksforhold henvises til herredsrettens domsgrunner.
Dommen forkyntes for M. 0. Sætrang og hans medparter 22 august. Den 1 september nestefter innsendte M. O. Sætrang til Bernt Eidahls advokat uten nogen følgeskrivelse og uten paakrav det omkostningsbeløp paa 300 kroner, som de ankende parter var tilpliktet at betale in solidum til Eidahl. For beløpets mottagelse gas kvittering.
Den 17 oktober samme aar uttok M. O. Sætrang samt de øvrige i herredsrettsdommen nevnte ankende parter med undtagelse av J. R. Bergsund anke til Høiesterett over herredsrettens dom. De gjør i ankeerklæringen gjeldende at utskiftningsrettens skjønn eller kjennelse maa kjennes ugyldig, fordi M. O. Sætrang, der optraadte paa egne og en flerhet av de øvrige interessertes vegne, ikke hadde faatt anledning til at fremholde sin og de øvrige medinteresserte loddeieres opfatning. De finner at herredsretten har tatt feil sin bevisbedømmelse, naar den ikke har funnet bevis
Side:680
ført for at utskiftningsformannen hadde gitt Sætrang bindende tilsagn om at faa uttale sig før utskiftningsretten traff sin avgjørelse.
De ankende parter har nedlagt saadan paastand: «1. At utskiftningsforretning vedkommende gaardene Sætrang m.fl. i Haugsbygd, Norderhov, paabegynt 6 november 1928, sluttet 2 oktober 1931 og det til grunn for utskiftningen liggende skjønn av 16 april 1929 kjennes ugyldig og opheves. I tilfelle ny utskiftning blir rekvirert, blir denne at fremme ved nye menn - saavel formann som opnevnte menn. 2. At de ankende parter hos B. Eidahl, Johan O. Brænden og Iver Nerby in solidum tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og Høiesterett».
For Høiesterett er innstevnet som motparter de samme i saken interesserte, som er betegnet som motparter i herredsrettens dom, og mot hvilke anken dengang blev rettet, da nødvendig prosessfellesskap fantes at foreligge. Av de instevnte har kun møtt de tre like overfor hvilke de ankende parter har nedlagt paastand paa saksomkostninger, nemlig Johan Brænden og Iver Nerby ved felles prosessfullmektig samt Bernt Eidahl ved særskilt prosessfullmektig.
De møtende innstevnte har paastaatt saken avvist fra Høiesterett, subsidiært paastaatt stadfestelse av herredsrettens dom. De har derhos nedlagt en ytterligere subsidiær paastand, hvilken dog er unødvendig at referere efter det resultat jeg er kommet til. De har videre paastaatt sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, saaledes utskrift av bevisoptagelse ved Ringerike herredsrett avholdt i februar 1933, hvor flere av partene og en del vidner blev avhørt, blandt disse siste de 3 medlemmer av utskiftningsretten, som har avgitt det i saken paaankede skjønn.
Jeg skal først behandle avvisningspaastanden, som er basert paa at anken maa ansees frafalt i henhold til rettergangslovens §361, 2net ledd, ved innbetaling av saksomkostningene. Det heter i nevnte lovbestemmelse: «Frivillig opfyllelse uten forbehold ansees som frafallelse av retten til at anke». Jeg antar at denne bestemmelse naturlig kun sikter til opfyllelse av selve det krav som har vært gjenstand for tvistemaal, men derimot ikke til akcessoriske krav som utspringer av vedkommende tvistemaal, saaledes saksomkostninger. Det fremgaar av civilprosesskommisjonens motiver til heromhandlede bestemmelse, se motivene side 244, at adgangen til at frafalle anke i hovedsaken vilde bli at bedømme efter de samme prinsipper som tidligere. Men kommisjonen fant at burde foreslaa i saa henseende et par positive forskrifter, hvorav den ene er den som er gjengitt i citerte 2net ledd av §361. Det var for at avskjære tvil, anfører kommisjonen, at saadan positiv forskrift burde inntas i loven. At det har vært lovens mening at ogsaa betaling av omkostninger, hvor dommen intet annet efterlater at fullbyrde, skulde ansees som en frafallelse av anken, synes mig mindre rimelig at gaa ut fra, da betaling av omkostninger i og for sig vanskelig kan forstaaes som en konkludent handling, hvorved man legger for dagen den hensikt at ville forplikte sig til at frafalle appellrett, kfr. Getz Paaanke side i 138-39. Forholdet finnes derfor forsaavidt angaar frivillig erleggelse av ilagte saksomkostninger at maatte betraktes
Side:681
paa samme maate som efter den gamle prosessordning. M. O. Sætrang har anført at han kun betalte saksomkostningene for at undgaa ubehageligheter ved tvangsinndrivelse av disse, som han efter dommen solidarisk med de ankende pliktet at betale allerede 2 uker efter dommens forkynnelse, en forklaring som synes mig meget rimelig. Jeg mener derfor at Sætrangs betaling av saksomkostningene, selv om dette er skjedd uten forbehold, ikke er tilstrekkelig til at ansees som en vedtagelse av dommen. Kfr. hermed høiesterettsdommer i Rt-1898-421 og Rt-1923-578. Det er iøvrig klart at betalingen ialfall ikke kunde ha rettsvirkning som paastaatt overfor andre enn M. O. Sætrang, da han har optraadt helt paa egen haand ved den stedfunne innbetaling uten nogen konferanse med eller fullmakt fra de øvrige ankende. Jeg finner efter det anførte at maatte gi de ankende medhold i at avvisningspaastanden ikke kan tas til følge.
Hvad sakens realitet angaar er jeg kommet til samme resultat som herredsretten. Efter skjønnslovens §1, 2net ledd, skal de i lovgivningen om utskiftning fastsatte regler om skjønn fremdeles komme til anvendelse. Men i denne lovgivning gis ingen preseptorisk forskrift om formene for selve partsforhandlingene, hvorfor utskiftningsretten i saa henseende staar friere enn den ordinære domstol gjør. Her er det paa det rene at alle de i saken interesserte har faatt varsel til utskiftningsforretningen, og at de har faatt anledning at uttale sig, hvilket ogsaa flere av dem har benyttet sig av, saaledes ogsa M. O. Sætrang ialfall minst 2 ganger. Avgjørende for saken blir hvilken betydning det skal tillegges at utskiftningsformannen avbrøt M. O. Sætrang, da denne hadde ordet 15 april 1929, og at han ikke den 16 april fikk anledning til at uttale sig videre før utskiftningsretten hadde avgitt sitt skjønn om utskiftningsforretningens fremme.
Jeg skal ikke inngaa paa om det kan ansees bevist at utskiftningsformannen 15 april lovet M. O. Sætrang at han skulde faa fortsette neste dag med sin begrunnelse av protesten mot skjønnets fremme. Selv om saadant løfte er gitt og det efter omstendighetene maatte ansees som en feil ved saksbehandlingen at Sætrang ikk fikk anledning til 16 april at faa ordet før utskiftningsretten den dag traff sin avgjørelse, kan jeg ikke se at dette i nærværende tilfelle skulde medføre at utskiftningsforretningen maatte bli at opheve. Efter hvad Sætrang har oplyst var det spesielt de i herredsrettens dom nevnte 5 punkter som han 16 april 1929 hadde ønsket at uttale sig om innen avgjørelse blev truffet av utskiftningsretten. Ved den avholdte bevisoptagelse har imidlertid utskiftningsformannen som vidne uttalt, at han var opmerksom paa alt av betydning i vedkommende 5 punkter. Det var intet nytt, sier han, og videre prosedyre kunde absolutt ingen betydning ha for utskiftningsretten og dens avgjørelse, da saken var mere enn tilstrekkelig klarlagt. I samme retning har de to opnevnte opnevnte medlemmer av utskiftningsretten uttalt sig. Etter rettergangslovens §384 kan feil i saksbehandlingen bare komme i betraktning naar retten finner det sannsynlig, at de kan ha virket bestemmende paa avgjørelsens innhold. Og strengere
Side:682
regel angaaende en feils betydning kan ialfall ikke gjelde ved en utskiftningsforretning, selv om man ikke skulde ville anse nevnte §384 direkte anvendelig. Hvad betydningen av nevnte angivelige feil angaar, maa det her ogsaa hensees til at utskiftningsretten bestod av erfarne menn. Utskiftningsformannen har saaledes oplyst at han har vært ansatt i utskiftningsvesenet siden 1908 og som formann siden 1918. Han mener at han i sin formannstid har avsluttet ca. 10 utskiftningsforretninger pr. aar, blandt disse baade større og vanskeligere enn den her omhandlede. De to opnevnte medlemmer av utskiftningsretten var begge eldre gaardbrukere som en rekke ganger hadde deltatt i skjønn og takster. Utskiftningsretten har selv funnet at den ved avgivelsen av sitt skjønn hadde undersøkt alt fornødent til at bedømme om skjønnsforretningen skulde tillegges fremme eller ikke. Og det er intet fremkommet som viser hen til at utskiftningsretten ikke har truffet sin avgjørelse efter samvittigbetsfull overveielse og undersøkelse, eller at utenforliggende hensyn skulde ha spillet inn. Heller ikke er det paavist av de ankende, at den angivelige feil har hatt betydning, og det er ogsaa vanskelig at anta efter det foreliggende at en nærmere utvikling fra M. O. Sætrangs side av de nevnte 5 punkter kunde bevirket at utskiftningsretten som følge derav var kommet til et annet resultat.
Jeg finner det efter de foreliggende oplysninger ikke sannsynliggjort at det kan ha hatt nogen betydning for avgjørelsen at M. O. Sætrang ikke den 16 april 1929 fikk anledning til ytterligere uttalelse før utskiftningsretten traff sin avgjørelse nevnte dag. Jeg finner derfor at herredsrettens dom maa bli at stadfeste. Saksomkostningene for Høiesterett antas de ankende at burde tilsvare.
Dom:
1. Avvisningspaastanden tas ikke til følge. 2. Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler M. O. Sætrang, Rasmus Sætrang, Andrea Eskestrand, Berte Skøien, Petter Olsen, Karl J. Wenner, Edvard Hagen, Karl Kristiansen, Laura Sætrang, Arnt Skøien, Hans Andreassen, Sigurd Sætrang, Gudbrand Olberg og Chr. Knæstang en for alle og alle for en til Johan O. Brænden og Iver Nerby kr. 600 og til Bernt Eidahl kr. 400. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Andersen Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Larssen, Broch, Klæstad, ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Breien og dommer Bang: Likesaa.
Av herredsrettens dom:
- - - Fylkesskolebestyrer Otto Plau forlangte 25 juni 1928 utskiftning vedrørende sin eiendom, gnr. 100, bnr. 13 og 37 i Haugsbygd. Første rettsmøte utskiftningsretten holdt i anledning begjæringen, var 6 november 1928. - - - Utskiftningsretten skjønnet at rekvirentens (d. e. Plaus) bruk med de nuværende grenser og veiforhold er unødig vanskelig at frede
Side:683
og benytte. Utskiftningslovens betingelser for utskiftning skulde saaledes være tilstede. Imidlertid finner utskiftningsretten, at utskiftning ikke hensiktsmessig lar sig gjennemføre uten utflytning av rekvirentens huse. Da denne utflytning antagelig vil medføre større byrde enn den som i henhold til utskiftningslovens §60 kan paalegges loddeierne, finner utskiftningsretten at beslutning om forretningens fremme eller nektelse maa utstaa til at man har hatt anledning til at foreta flytningstakst og opgjør over det beløp som efter loven kan paalegges de interesserte». - - - I neste rettsmøte 19 november 1928 blev det holdt flytningstakst over husene paa gnr. 100, bnr. 13. Efter at denne takst var holdt, søkte utskiftningsformannen Landbruksdepartementet om bidrag til dekning av maksimumsoverskridelsen ved utflytningen. - - - I dette rettsmøte anmodet Plau utskiftningsretten om at undlate at fatte beslutning om fremme av forretningen før svar forelaa fra Landbruksdepartementet.
Neste rettsmøte holdt utskiftningsretten 15 og 16 april 1929. I dette møte fremla utskiftningsformannen skrivelse av 17 desember 1928 fra Landbruksdepartementet hvori nevnte bidrag til flytning tilstaaes. Den første dag blev det forhandlet om utskiftningen og befaring i marken blev foretatt, hvorhos befaringen fortsatte paafølgende dag og retten traadte sammen om eftermiddagen. Utskiftningsretten avga da skjønn med saadan slutning: Den forlangte utskiftning blir at fremme. - - -
Allerede i rettsmøtet 15 april fremgaar det av protokollen at M. O. Sætrang har hatt ordet til uttalelse. Videre fremla han en protestskrivelse undertegnet av loddeierne paa søndre side av veien. - - -
Martin Olsen Sætrang har fremholdt, at han anser utskiftningsrettens avgjørelse 16 april 1929 m.h.t. fremme av utskiftningen ulovlig. Foregaaende dag (15 april) hadde han kun faatt anledning til at uttale sig om de mindre vesentlige punkter vedrørende fremme av utskiftningen. De mest betydningsfulle sider ved saken fikk han ikke anledning til at uttale sig om. Da utskiftningsformannen fremholdt at man fikk gaa i marken og se paa de stedlige forhold, erklærte han sig ikke mot dette, men forbeholdt sig adgangen til følgende dag at gjøre sine bemerkninger naar retten var satt. Til dette svarte utskiftningsformann Eikanger: «Det skall det bli adgang til». Da retten imidlertid neste dag traadte sammen, blev skjønnet gitt uten at forutgaaende forhandling var tilstedt. Under hovedforhandlingen har M. O. Sætrang fremholdt, at hadde han faatt ordet som lovet, vilde han ha redegjort for utskiftningsretten følgende omstendigheter: 1. Branden hos Plau bragte utskiftningen i en annen stilling. 2. Lovens maksimalbidrag, kr. 200, maatte ikke anvendes. 3. De 4 gaardene paa sydsiden av veien (hans egen, Peder Brandsæters, Syver Hurums og Eidahls) hadde intet behov for utskiftning. 4. Av hensyn til enkene Margit Berg og Berte Gurine Skøien burde utskiftningen ikke fremmes for tiden. 5. Utskiftningsretten burde gjøre bruk av lovens §32.
Retten skal bemerke: Retten er av den opfatning, at ved skjønnet som utskiftningsretten avsa 6 november 1828, forelaa i realiteten beslutning om at utskiftningen skulde finne sted. - - -
Utskiftningsrettens medlemmer har samtlige erklært - efter at være blitt gjort bekjent med de 5 innvendinger M. O. Sætrang vilde ha utredet, hvis han hadde faatt uttale sig, - at de har vært opmerksom ogsaa paa nevnte forhold, før de fattet sine avgjørelser. Disse var ogsaa delvis tidligere behandlet av Sætrang.
Side:684
Hverken disposisjons- eller forhandlingsprinsippet gjelder i saadan utstrekning under en utskiftning som efter tvistemaalsloven. - - - Videre er retten av den opfatning at M. O. Sætrang under sakens efterfølgende behandling for sitt vedkommende hadde full adgang til at redegjøre for hvad han ikke hadde faatt oplyst før 16 april 1929 vedrørende sine eiendommer. - - -