Rt-1933-707
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-06-27 |
| Publisert: | Rt-1933-707 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 75/1 B s.a. |
| Parter: | Statsadvokat Jak E. Anderssen mot Martin Johansen, Kristian Johansen og Peder Rasmussen (forsvarer: advokat P. A. Holm). |
| Forfatter: | Aars, Bang, Bade, Andersen, Andersen, Backe, Backer |
| Lovhenvisninger: | Jaktloven (1899) §8, Jaktloven (1899), Straffeloven (1902) §407, §6 |
Dommer Aars: Ved Lyngen herredsretts dom av 13 juni 1932 blev Martin Johansen, Kristian Johansen og Peder Rasmussen hver dømt for forseelse mot straffelovens §407, jfr. lov nr. 2 av 20 mai 1899 §8, til en bot til statskassen paa 1 krone, subsidiært 3 dages fengsel. Straffens fullbyrdelse blev utsatt med en prøvetid av 2 aar. - Om saksforholdet og de domfeltes personalia henviser jeg til herredsrettens dom.
De domfelte har erklært at de har ønsket saken appellert eller behandlet ved lagmannsrett. Kjæremaalsutvalget har avslaatt begjæringen om fornyet behandling ved lagmannsrett, men henvist ankene til prøvelse i Høiesterett. Ankeerklæringene er meget knapt avfattet, men maa opfattes saa at de gjelder lovanvendelsen.
Det er fra forsvarerens side reist spørsmaal om hvorvidt der foreligger lovlig paatalebegjæring fra rette vedkommende.
Det er paa det rene at skogforvalteren i Lyngen i skrivelse av 16 oktober 1930 til politimesteren i Troms hadde begjært tiltale mot Martin Johansen og Kristian Johansen for ulovlig jakt i Nordreisa statsskog «inneværende vinter», og i skrivelse av 30 oktober samme aar begjærte han tiltale mot Peder Rasmussen for ulovlig jakt i Nordreisa statsskog «inneværende høst». Foreleggene som blev utferdiget 9 desember 1931 omfattet ifølge -dommen jakt paa smaavilt vinteren 1930-31. Under hovedforhandlingen 13 juni 1932 erklærte skogforvalteren at han fastholdt begjæringen om tiltale og straff. Det er oplyst at efter den gjeldende instruks av 1919 for skogforvalterne plikter de at anmelde overtredelser av den heromhandlede art. Dette er ogsaa paapekt av Landbruksdepartementet i en skrivelse av 4 mai dette aar til statsadvokatene i Oslo, og departementet tilføier: «Foruten denne almindelige forholdsordre hadde skogforvalteren i skrivelser fra skogdirektøren av 22 februar 1928 og 7 mars 1929 faatt spesielle
Side:708
ordrer om at anmelde overtredere». Efter dette mener jeg at skogforvalteren var berettiget og forpliktet til at begjære paatale.
Forsvareren har videre gjort gjeldende at det er en feil, naar herredsretten har forkastet de tiltaltes paastand om at befolkningen i Nordreisa har en fra gammel tid bestaaende rett til at drive jakt paa smaavilt i de paagjeldende skoger. Han har fremholdt at man maa gaa ut fra som historisk sikkert, at de skoger det her gjelder oprinnelig var statsalmenning, og at almenningsrettighetene ikke er bortfalt. Sammen med annet krongods blev disse skoger i 1666 solgt til Joachim Irgens med forbehold av innløsningsrett for Kongen. I det 18 aarhundre blev de kjøpt av Johan Hvid, og ved skjøte av 25 mai 1761 overdrog Frederik 5 til Johan Hvid innløsningsretten med landskyld m.v. for 1505 spesiedaler og dessuten «hvad Almindinger som findes udi Tromsøe Fogderie» for 200 riksdaler. Det heter i skjøtet at almenningene overdras «med de Vilkaar at Almuen ifølge af Loven fremdeles nyder det som Loven dennem deraf bevilger og de bestandigen deraf tilforn nødt haver». Senere var skogen i Nordreisa i privat eie helt til staten i 1866 kjøpte den av «Foreningen til ophevelse av leilendingsvesenet i Skjervø». Forsvareren hevder at denne utvikling medfører at de gamle almenningsrettigheter bestaar, og at det her ikke er nogen anvendelse for bestemmelsen i jaktlovens §8.
Jeg finner det ikke nødvendig at gaa nærmere inn paa hvad forsvareren har anført med hensyn til det paastaatte gamle almenningsforhold. Før jaktloven av 20 mai 1899 var jakt uten hund paa smaavilt i strekninger som ikke var innmark fri for enhver norsk borger. Den jaktrett som de tiltalte paastaar almuen har hatt fra gammel tid, var saaledes ikke nogen særlig almenningsrett, men en rett som efter loven tilkom enhver norsk borger. Som det fremgaar av herredsrettens dom har heller ikke de tiltalte selv paa staatt nogen særrett for sig eller sine gaarder. Men en saadan allemannsrett som den det her er spørsmaal om, mener jeg maa være underkastet de innskrenkninger som følger av jaktloven. Jeg henviser forsaavidt til hvad der er uttalt i Høiesteretts dom i Rt-1931-137 fl., spesielt side 140.
Jaktloven av 20 mai 1899 §8 bestemmer: «I særskilt matrikulert statsskog og paa annen grunn, som er statens private eiendom, har staten med hensyn til jakt og fangst en grunneiers rett. Dog skal enhver, som har havne- eller hugstrett i statsskog, som ikke er embedsgaardsskog, ha rett til der at drive jakt uten hund efter alt vilt undtagen elg, hjort og villren mot hos vedkommende skogforvalter at løse et jaktkort, som betales med kr. 2. Hvad forøvrig jaktkortets utstedelse samt fremvisningsplikt angaar, henvises til reglene i §6. Forøvrig bestemmes reglene for ut øvelse av jakt og fangst av Kongen eller den han dertil bemyndiger, efterat vedkommende kommunestyrers uttalelse er innhentet. Paa statens jord i Finmarken er jakt og fangst fri for enhver norsk borger».
Det er paa det rene, at den skog det her gjelder, blev matrikulert i 1819, og som nevnt blev den innkjøpt av staten i 1866,
Side:709
og derav følger efter min mening likefrem at jaktlovens §8 maa komme til anvendelse.
Med hensyn til spørsmaalet om betydningen av rettsvillfarelse henholder jeg mig til herredsrettens dom.
Efter hvad jeg har anført stemmer jeg for at ankene forkastes. Ved fastsettelsen av forsvarerens salær kommer det i betraktning at saken efter sin art har medført usedvanlig arbeide.
Kjennelse:
Ankene forkastes. I erstatning til det offentlige for saksomkostninger ved Høiesterett betaler Martin Johansen, Kristian Johansen og Peder Rasmussen en for alle og alle for en kr. 25. Salæret til forsvareren, høiesterettsadvokat P. A. Holm, fastsettes til kr. 250.
Dommer Bang: jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bade og Andersen, de ekstraordinære dommere overrettsdommer Andersen og sorenskriver Backe og dommer Backer: Likesaa.
Av herredsrettens dom:
- - - Det er godtgjort at de vinteren 1930-31 som ogsaa tidligere har drevet jakt paa smaavilt uten at ha løst jaktkort i statens samtlige skoger i Nordreisa - i dalens hele lengde, d.v.s. i adskillige mils lengde. Samtlige disse skoger er særskilt matrikulert. - - -
Det er paa det rene at befolkningen i Nordreisa fra gammel tid har pleiet fritt at utøve jakt i skogene i bygden, uten at grunlleieren (grunneierne) saavidt vites nogen gang har grepet inn herimot. Dette gjelder ogsaa statens skoger i Nordreisa, hvilke staten khøpte i 1860 aarene. Først efter 1920 begynte skogvesenet at innføre jaktkort og at kreve saadant løst mot vederlag kr. 2 overensstemmende med jaktlovens §8, men det er dog ikke konsekvent gjennemført, da store deler av befolkningen ikke har villet bøie sig herfor. - - -
De siktede mener - og det er saavidt man kan dømme en almindelig opfatning i bygden - at almuens rett er festnet ved alders tids bruk, og at skogvesenet ved ikke at haandheve lovens regler har tapt sin adgang til at gjøre innsigelser mot almuens frie jaktrett. Til støtte for denne opfatning paaberoper de sig ogsaa en her almindelig kjent overrettsdom fra 1890 aarene angaaende fisket i Reisenelven, hvilken dom bygget paa den opfatning at innbyggerne hadde fritt fiske i elven som følge av gammel tids bruk. Denne dom er omhandlet i Lorentz Rynnings avhandling, om allemannsrettigheter i Tidsskrift for Rettsvidenskap for 1928 (Særtrykk side 52).
Retten kan ikke gi de tiltalte medhold i denne deres opfatning. Denne frie jaktutøvelse kan alene ha funnet sted precario, og gjeldende lov kan efter rettens opfatning ikke settes ut av kraft ved gammel bruksutøvelse eller lokal sedvanerett. Grunneieren maa naarsomhelst kunne gjøre sin rett gjeldende overensstemmende med loven, ved at forby fremmedes jakt eller ved at stille de betingelser for saadan jakt som han finner for godt.
Side:710
De tiltalte har ogsaa paaberopt sig en bestemmelse i et kongeskjøte av 1761. Retten skal her nevne at Fredrik den 3. i 1666 tilskjødet Joachim Irgens for 100.000 riksdaler krongodset i «Helgeland», Salten, Senjen, Andenes, Tromsen, Lofoten og Vesteraalen», idet dog kongen blev forbeholdt reluisjonsretten. Den 25 mai 1761 skjøtet derefter Fredrik den 5. dette gods med reluisjonsretten (som altsaa frafaltes) til den daværende eier Johan Hvid, idet skjøtet da ogsaa omfattet «hvad Almindinger som findes udi Tromsøe Fogderie, uden at røre ved andre Eieres Gods, men ligger avsides til Fjelds eller ved Søe Kanten». Det heter herom senere i skjøtet at denne overdragelse av almenningene skjedde med «de vilkaar, at Almuen ifølge af Loven fremdeles nyder det som Loven dennem deraf bevilger og de bestandigen deraf til forn nødt haver».
Den rett som Fredrik den 5.s skjøte ved den nevnte klausul forbeholdt almuen i almenningene, var almenningsretten. Det maa antas at klausulen er inntatt for sikkerhets skyld, forsaavidt det var almenninger og almenningsberettigedet almue, hvad vel neppe regjeringen dengang hadde nogen sikker kunnskap om. Men den rett leilendinger har i jordeiernes skog, kan efter rettens mening ikke ha vært almenningsrett, men leilendingsrett efter 3-14-34. Naar en almenning er solgt til de bruksberettigede og utskiftet mellem disse ophører karakteren av almenning og der eksisterer ikke lenger nogen almenningsrett. Det samme maa efter rettens mening gjelde, naar en og samme person blir eier av saavel almenning som de almenningsberettigede eiendommer uten hensyn til om disse siste er bortbygslet til leilendinger, der som saadanne har rettigheter i den tidligere almenning. Disse leilendingsrettigheter er bortfalt ved leilendingsgodsets senere salg. Hvad rettigheter gaardene nu maatte ha maa være fastsatt ved skjøtene. Det bemerkes at i 1851 blev dette proprietærgods solgt til «Foreningen til ophevelse av leilendingsvesenet i Skjervø», hvilken forening senere efterhaanden har solgt gaardene til leilendingene.
Retten kan derfor ikke finne at den omhandlede klausul i kongeskjøtet av 1761 har nogen betydning for rettsfolholdene idag.
De tiltaltes jakt finnes derfor at ha vært ulovlig. Et annet spørsmaal er det om de tiltalte bør bli at frifinne paa grunn av god tro.
Retten skal herom bemerke, at den anser det lite tvilsomt, at de tiltalte bestemt mener sig berettiget til at drive jakt av grunner som nevnt, og retten finner dette meget forklarlig paa grunn av den før nevnte overreftsdom om fisket i Reisenelven, og den nevnte klausul i Fredrik 5.s skjøte; som i de senere aar har vært en del fremme i diskusjonen. Men det gjelder her ingen villfarelse av faktisk art, men av rettsvillfarelse. Og de siktede har vært gjort bekjent med jaktlovens §8 og med skogvesenets paastand om deres mangel paa rett. De siktede maa derfor ha hatt klar bevissthet om den risiko de løp, og retten finner ikke grunn til at la deres forhold være straffritt. Derimot finnes der grunn til at anvende lovens mildeste straff, saaledes at ogsaa fullbyrdelse for samtliges vedkommende utstaar. - - -