Rt-1933-799

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1933-09-05
Publisert:	Rt-1933-799
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 9/2 B s.a.
Parter:	Fru L. Schaanning (advokat Ole Roed) mot Hans L. Knudtzon m.fl. (advokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Dahl, Klæstad, Broch, Aars, Scheel, Andersen, Backer
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §60, §62

Dommer Dahl: Om nærværende saks gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til Oslo skifteretts dom av 23 desember 1931. Domsslutningen er saalydende: «I. Konsul Wiliiam August Knudtzons slektsarvinger kjennes arveberettiget til førstavdødes

Side:800

halvpart av enkefru Marie Wilhelmine Knudtzons og før avdøde mann konsul W. A. Knudtzons fellesbo, dog saaledes at av boets beholdne formue kr. 25.000 forlods blir at disponere paa den maate som omhandlet i ektefellenes testament av 12 september 1904. 2. Den paa det gjensidige testament av 12 september 1904 paaførte kodicil datert 7 oktober 1916, kjennes ugyldig i forhold til førstavdøde W. A. Knudtzons slektsarvinger. 3. Enkefru Marie Wilhelmine Knudtzons testament av 9 juli 1930 kjennes ugyldig i den utstrekning det disponerer over førstavdødes anpart av boet. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Mot denne dom har fru Lucille Schaanning erklært anke til Høiesterett. Hun paaanker dommen i sin helhet baade forsaavidt angaar bevisnbedømmelsen og rettsanvendelsen. Den ankende part hevder at William August Knudtzon og Marie Knudtzons gjensidige testament av 12 september 1904 innsatte lengstlevende til eier av og arving til det hele bo, slik at fru Marie Knudtzon ved sitt testament av 9 juli 1930 var berettiget til at disponere over det hele bo. Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «1. Konsul Williain August Knudtzons slektsarvinger kjennes ikke arveberettiget i enkefru Marie Wilhelmine Knudtzon, født @navn;Lossius's dødsbo. 2. Fru Marie Wilhelmine Knudtzons dødsbo ekstraderes den selvskiftende arving, fru Lucille (Cissy) Schaanning i henhold til avdødes testament av 9 juli 1930. 3. Fru Lucille (Cissy) Schaanning tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og Høiesterett».

Motpartene Hans L. Knudtzon m.fl. har nedlagt saadan paastand: «At skifterettens dom stadfestes, og at fru Lucille Schaanning tilpliktes at betale Hans L. Knudtzon, Johan S. Knudtzon, Ida Klausen, Jannette Lossius, Jørgine Knudtzon, W. Fosse, Sophie Fosse, Kristian Fosse, Margaretha Fosse, Nicolay Fosse, Anna Borchgrevink og Augusta Koren prosessens omkostninger for Høiesterett».

Jeg er kommet til et annet resultat enn skifteretten. Efter min opfatning maa sakens avgjørelse bero paa en konkret fortolkning av det mellem konsul William A. Knudtzon og hustru den 12 september 1904 oprettede gjensidige testament, og det vil være rettens opgave av testamentets tekst og sakens oplysninger forøvrig at søke utledet hvad det kan antas at ha vært testatorenes hensikt og vilje med hensyn til forføiningen over fellesboets midler efter lengst levendes død. Testamentets første del bestemmer, at naar en av ektefellene er avgaatt ved døden, «tilfaller det hele bo uten nogen deling den lengstievende». Denne uttrykksmaate synes mig vissnok ikke helt klar. Men jeg finner i motsetning til skifteretten overveiende grunn til at anta at den citerte bestemmelse efter en naturlig forstaaelse og almindelig sprogbruk ikke bare tar sikte paa lengstlevendes overtagelse av fellesboet uten skifte eller paa en til lengstlevendes levetid begrenset raadighet over boets midler, men paa overdragelse av det hele bo til lengstlevende med full og uinnskrenket eiendomsraadighet, saa at lengstlevende med andre ord ved testamentet maa ansees innsatt som enearving til boets midler alene med det i testamentets siste del nevnte forbehold til fordel

Side:801

for plejedatteren Lucille Alice Knudtzon. Riktigheten av denne forstaaelse av testamentet finner jeg bestyrket naar det sammenholdes med ektefellenes første gjensidige testament av 9 juli 1898. Naar det heri heter at naar en av ektefellene avgaar ved døden, «skal den lengstlevende være uinnskrenket eier uten deling av vaart felles bo», kan det efter min opfatning ikke være synderlig tvilsomt at meningen med den saaledes formede bestemmelse maa ha vært den av mig anførte. Jeg har imidlertid i sakens oplysninger ikke kunnet finne noget som tyder pa at den endrede uttrykksmaate i det siste testament har haft nogen reell forandring av lengstlevendes raadighet over boet for øie. Grunnen til at testamentet av 1898 er blitt avløst av det senere testament av 1904 synes alene at ha vært den, at testatorene ved det siste har villet treffe testamentarisk bestemmelse om et legat til fordel for konsul Knudtzons brordatter Lucille Alice Knudtzon (nu fru Schaanning), som er oplyst i 1900 at være blitt optatt i ektefellenes hus som deres pleiedatter; Idet jeg saaledes antar at ogsaa testamentet av 1904 tillegger lengstlevende full og uinnskrenket raadighetsrett til boet og dermed innsetter lengstlevende som enearving, er det efter min opfatning tilstrekkelig til at utelukke enhver arverett for førstavdødes slektsarvinger all den stund disse ikke er tilsagt nogen lodd i testamentet.

Det paafølgende avsnitt i testamentet av 1904 anordner at i tilfelle at konsul Knudtzon først avgar ved døden, skal boet realiseres og midlene «anbringes i solide pantobligasjoner til fordel for min gjenlevende hustru, der saaledes til sin død skal nyde samtlige renter av disse». Skifteretten har i denne bestemmelse sett et avgjørende bevis for at det har vært testatorenes hensikt at sikre de ved lengstlevendes død efterlatte midler for ektefellenes slektsarvinger. Jeg kan for min del ikke dele denne rettens forstaaelse av bestemmelsen. Efter min opfatning kan der ikke av denne klausul sluttes noget i retning av at hustruen ikke skulde bli eier av det hele bo, hvilket formentlig allerede fremgaar av den omstendighet at den omhandlede klausul knytter sig til boet i sin helhet og ikke bare til mannens lodd i det. Jeg legger ogsaa vekt paa at ganske den samme klausul finnes allerede i det eldre testament av 1898 som uttrykkelig sier at lengstlevende skal være uinnskrenket eier. Efter min forstaaelse av klausulen tilsikter den alene at foreskrive hvorledes kapitalen i tilfelle av mannens død skulde anbringes, og hensikten med anordningen antar jeg alene har vært at dra betryggende omsorg for hustruens fremtid, men ingenlunde at sikre konsul Knudtzons slektsarvinger nogen arverett. Jeg kan saa meget mindre anta at det ved den heromhandlede klausul har vært meningen at utelukke lengstlevendes frie testasjonsrett som jeg maa gaa ut fra at meningen maa ha vært at begge ektefeller skulde være likestillet i henseende til lengstlevendes raadighet over bomidlene ved forføininger mortis causa. Jeg finner det imidlertid lite antagelig at konsul Knudtzon, som efter hvad der er oplyst hadde innbragt den overveiende del av ektefellenes formue i fellesboet kan ha villet avskjære sig selv den frie disposisjonsrett over boet for det tilfelle at han hadde overlevet sin hustru.

Side:802

Der er under saksbehandlingen for skifteretten avhørt en rekke vidner for derved at søke nærmere belyst hvad ektefellene kan antas at ha ment med de omtvistede bestemmelser i testamentet. Jeg finner imidlertid at de saaledes avgitte forklaringer har liten betydning og finner det derfor uforrødent at gaa nærmere inn paa sakens oplysninger forsaavidt, idet jeg alene skal bemerke at de efter min opfatning i ethvert fall ikke taler mot den av mig fremholdte tolkning av testamentet.

Sluttelig skal jeg bemerke at nærværende sak efter min opfatning ligger adskillig anderledes an enn det i høiesterettsdom inntatt i Rt-1933-353 omhandlede tilfelle. Denne dom er efter min opfatning av tvilsom riktighet, men jeg finner for min del ikke grunn til at gaa nærmere inn herpaa, idet dommen saavidt jeg har kunnet se i ethvert fall ikke kan ansees som noget bindende prejudikat for det her foreliggende tilfelle. Der er nemlig her den vesentlige forskjell, at der i den ved den nevnte dom paadømte sak var spørsmaal om slektsarvingenes arverett i et tilfelle hvor lengstlevende ikke hadde truffet nogen testamentarisk disposisjon over sine efterlatenskaper, mens lengstlevende i nærværende sak har utferdiget testament. Med hensyn til det siste tilfelle har den citerte dom ikke blott holdt spørsmaalet aapent, men i domsgrunnene tatt uttrykkelig forbehold om at «uttrykket full eiendomsraadighet kanskje ogsaa gav lengstlevende rett til at forføie over boet mortis causa». Dommen avgjør derfor saavidt jeg kan se bare at naar lengstlevende ikke - enten inter vivos eller mortis causa - har disponert over boets formue da skal boet i den utstrekning det ikke er disponert over det, skiftes mellem ektefellenes arvinger.

Efter det anførte voterer jeg for at den ankende parts paastand tas til følge, dog saaledes at jeg i betraktning av sakens tvilsomme beskaffenhet finner grunn til at opheve sakens omkostninger for begge retter.

Jeg stemmer for saadan

Dom:

1. Konsul William August Knudtzons slektsarvinger kjennes ikke arveberettiget i enke fru Marie Wilhelmine Knudtzon, født @navn;Lossius's dødsbo. 2. Fru Marie Wilhelmine Knudtzons dødsbo ekstraderes den selvskiftende arving, fru Lucine (Cissy) Schaanning i henhold til avdødes testament av 9 juli 1930. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Klæstad: Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige tiltrede dens begrunnelse. Sakens utfall maa efter min mening bero paa om lengstlevende ved det gjensidige testament kan antas at være innsatt som arving til førstavdødes del av fellesboet. Efter det bevismateriale som foreligger har jeg funnet dette spørsmaal tvilsomt. Under hensyn til de særlige faktiske forhold som er nærmere omhandlet i skifterettens dom, finner jeg det imidlertid rettest at anta at det gjensidige testament ikke har gitt et tilstrekkelig klart uttrykk for at en virkelig

Side:803

arvinginnsettelse har vært tilsiktet. Og heller ikke de faktiske omstendigheter som forøvrig har vært oplyst i saken er efter min mening egnet til at støtte den opfatning, at lengstlevende skulde ha en arvings stilling og rettigheter med adgang til ved testament at forføie over førstavdødes del av boet til skade for dennes intestatarvinger. Jeg stemmer derfor for at skifte rettens dom stadfestes. Med hensyn til sakens omkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende herr dommer Klæstad.

Ekstraordinær dommer justitiarius Scheel: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg vil dog ta det forbehold at den omstendighet, at det i det foreliggende tilfelle er disponert over det hele bo ved testament av lengstievende, ikke vilde kunne utelukke førstavdødes slektsarvingers arverett hvis det gjensidige testament maatte antas at holde dem en saadan arverett aapen under forutsetning av at lengstlevende ikke av gav nogen annen testamentarisk bestemmelse.

Ekstraordinær dommer overrettsdommer Andersen: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Backer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende.

Av skifterettens dom:

Den 12 september 1904 oprettet de barnløse ektefeller William August Knudtzon og Marie Wilhelmine Knudtzon, født @navn;Lossius, saadant gjensidig testament: «Undertegnede konsul William August Knudtzon og Hustru Marie Wilhelmine, født Lossius, bestemme herved som vor sidste Villie at, naar en af os afgår ved Døden, tilfalder det hele Bo uden nogen Deling den Længstlevende. I fald jeg William August Knudtzon først afgaar ved Døden, skal samtlige faste Eiendomme søges solgt bedst muligt, og disses Udbringende tilligemed hvad der måtte forefindes af kontanter samt hvad der udbringes av Varebeholdningen, Aktier, etc. anbringes i solide Pantobligasjoner til Fordel for min gjenlevende Hustru, der således til sin Død skal nyde samtlige Renter af disse. Skilde vi begge afgå ved Døden før vor Pleiedatter Lucille Alize Knudtzon, skal hun oppebære Renter af kr. 25.000,00 tyve og fem Tusind Kroner, sålænge hun lever.»

W. A. Knudtzon avgikk ved døden i 1918 og enken overtok boet i henhold til testamentet. Kort før sin død som inntraff den 24 juli 1930 oprettet lengstlevende den 9 samme maaned et testament hvorved hun disponerer over det hele bo, og hvori som enearving innsettes ektefellenes pleiedatter fru Cissy Schaanning. Ved lengstlevendes død blev boet efter anmodning av førstavdødes slektsaringer tatt under skifterettens behandling, idet ogsaa fru Schaanning erklærte sig enig i at boet forblev under skifte rettens behandling inntil spørsmaalet om arveforholdene var blitt endelig avgjort. Ved skrivelse til skifteretten fra overrettssakfører Joh. S. Knudtzon datert 19 august 1930, er der fra en flerhet av førstavdødes slektsarvinger fremsatt forlangende om at bli anerkjent som arvinger til førstavdødes halvpart av boet, og da enearvingen i henhold til lengstlevendes testament, fru Cissy Schaanning protesterte herimot blev i skiftesamling den 18 september 1930

Side:804

tvist innledet, og efter anmodning av saksøkerne blev det besluttet at tvisten skulde behandles i et søksmaals former. - - -

Saksøkerne hevder at testamentet av 12 september 1904 er et «vanlig» gjensidig testament, hvorved lengstlevende faar overta boet uten noget skifte. Men da hun ikke er innsatt som mannens arving, kan hun ikke ved testament disponere over mere enn sin egen halvdel av boet. Den annen halvdel maa ved hennes død gaa til førstavdødes arvinger. Der henvises forsaavidt til arvelovens §60, samt rettspraksis, en rekke høiesterettsdommer. - - -

Saksøkte hevder at det gjensidige testaments ord «tilfalder det hele bo uten nogen deling den lengstlevende» utvilsomt maa sees som utrykk for en innsettelse av lengstlevende som arving til forstavdødes anpart av boet. Arvelovens §60, mener han, gir kun uttrykk for den setning at forsaavidt det gjensidige testament inneholder en innsettelse av førstavdødes slektninger som arvinger omenn førstavdødes slekt kun er generelt betegnet - kan ikke lengstlevende foreta testamentariske disposjoner til skade for disse. Men i nærværende testament er overhodet ikke førstavdødes slektninger nevnt. Til støtte for paastanden om at testamentets mening er at innsette lengstlevende som arving, gjør saksøkte videre gjeldede at ektefellene allerede den 9 juli 1898 hadde oprettet gjensidig testamente, egenhendig skrevet av W. A. Knudtzon, og hvilket den lengstlevende innsattes som den førstavdødes arving, samt at ektefellene ingen endring av dette forhold tilsiktet ved oprettelsen av det nye testament. - - -

Retten skal bemerke: Om førstavdøde W. A. Knudtzons forstaaelse av det gjensidige testament av 12 september 1904 foreligger ingen oplysninger, mens de oplysninger som foreligger om lengstlevendes forstaaelse av testamentet tildels er sterkt motstridende.

Man synes da henvist til at fortolke testamentets bestemmelser overensstemmende med hvad disse efter vanlig sprogbruk maa antas at gi uttrykk for, under tilbørlig hensyntagen til hvad der i lignende forhold er det almindelige. Testamentets uttrykk «tilfaller det hele Bo uden nogen Deling den Længstlevende», er adskillig egnet til at fremkalle tvil om dets rette forstaaelse, men sett i sammenheng synes uttrykket nærmest at peke hen paa en overtagelse av fellesboet uten skifte, idet forøvrig bemerkes at ordet tilfalle, saafremt det i nærværende tilfelle var ment brukt som ensbetydende med «tilfalle til eiendom», delvis vilde vært misvisende, som det halve bo allerede tilhørte lengstlevende. Hvad retten imidlertid i avgjørende grad finner at tale for den foran anførte forstaaelse av uttrykket, er testamentets senere bestemmelser som innskrenker lengstlevendes (hustruens) raadighet over boet i meget vesentlig grad, særlig bestemmelsen om at hun kun skal nyte rentene av boets «solide pantobligasjoner» til sin død.

Retten finner det mindre sannsynlig at denne siste bestemmelse alene er kommet inn i testamentet av hensyn til hustruen. Den synes at maatte sees som et uttrykk for en forutsetning fra førstavdøde om at boets verdier skulde bevares, for ved lengstlevendes død at gaa over til arvingene. Og førstavdøde kan neppe formodes at ha tenkt paa lengstlevendes arvinger, saa meget mere som kun en brøkdel av kapitalen var innbragt i boet av hustruen. Man maatte forlange ganske sterke beviser for at anta noget saadant, men slike beviser foreligger ikke. Retten finner efter dette at det gjensidige testamente ikke kan antas at inneholde nogen innsettelse av lengstlevende som arving III førstavdødes anpart av boet, men derimot en forutsetning fra førstavdøde om at hans anpart av boet ved lengstlevendes

Side:805

død blir at dele mellem hans arvinger efter loven; og da lengstlevende har benyttet sig av det gjensidige testament, maa hun antas at være bundet av denne forutsetning, jfr. Arvelovens §60, motiverne side 95, Knoph: Norsk Arverett §25, særlig side 261-62. Naar retten kommer til dette resultat, følger det herav at om testamentet av 1898 maatte inneholde en innsettelse av lengstlevende som førstavdødes arving - hvilket spørsmaal retten ikke finner grunn til at ta standpunkt til - staar det i strid med testamentet av 1904 paa dette punkt, og maa derfor forsaavidt settes ut av betraktning i medhold av arvelovens §62, 2net ledd. - - -