Rt-1934-1065

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-11-16
Publisert:	Rt-1934-1065
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 67/2 s.a.
Parter:	A/S Storgaten 26 og vaktmester Engen Borg Sørensen (advokat Ragnar Christophersen) mot typograf Bjarne Iversen (overrettssakfører J. C. Borchsenius til prøve).
Forfatter:	Bonnevie, Bade, Borch, Breien, Nygaard, Lie, Christiansen
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687)

Dommer Bonnevie: Oslo byrett avsa 31 oktober 1932 dom med saadan domsslutning: «De saksøkte A/S Storgaten 26 og vaktmester E. Borg Sørensen dømmes in solidum til at betale til saks&ang90;keren Bjarne Iversen kr. 6.550 med 4 pct. aarlig rente fra 7 mai 1932 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Mot denne dom har de saksøkte A/S Storgaten 26 og vaktmester Eugen Borg Sørensen erklært anke, idet de mener at byrettsdommen med urette har antatt noget erstatningsfopliktende forhold at foreligge fra deres side. De ankende parter har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At de ankende parter frifinnes for Bjarne Iversens tiltale. Subsidirt: At den av byretten fastsatte erstatning nedsettes. I begge tilfeller: At Bjarne Iversen dømmes til at betale de ankende parter saksomkostninger for byretten og Høiesterett».

Bjarne Iversen har erklært motanke, idet han mener at byretten har lagt altfor stor vekt paa den av ham muligens utviste uaktsomhet, og at derfor skaden i sin helhet eller i hvert fall for den vesentligste del bør erstattes ham av de ankende parter. Han har nedlagt saadan paastand: «1. At byrettens dom opheves. 2. At A/S Storgaten 26 og vaktmester Eugen Borg Sørensen in solidum (subsidiært: A/S Storgaten 26 alene) dømmes at betale til typograf Bjarne Iversen: a) Erstatning for tapt anbeidsinntekt kr. 3.096 med 4 pct. rente fra 7 mai 1932 til betaling skjer. b) Erstatning for tap i fremtidig erhverv efter Høiesteretts skjønn. Paastandsbeløpet begrenses opad til kr. 10.000 med 4 pct. rente av domsbeløpet fra 7 mai 1932 til betaling skjer. c) Saksomkostninger for byrett og Høiesterett (herunder til det offentlige rettsgebyrer for begge retter)».

Det bemerkes at Bjarne Iversen har vært bevilget fritagelse for rettsgebyrer i anledning motanken.

Med hensyn til sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henviser jeg til byrettens domsgrunner. Til bruk for ankesaken

Side:1066

er der foretatt 2 bevisoptagelser, nemlig i september 1933 og i april 1934 ved Oslo byrett, hvorunder forklaring er avgitt av partene og en rekke vidner. Det er ogsaa for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig at omtale nærmere.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Som av byretten fremholdt er ulykken forvoldt ved at sjaktdøren til 4de etasje, altsaa døren fra trappeopgangen inn til heisen, stod aapen. Iversen, som efter sin egen forklaring skyndte sig adskillig med at komme op trappen for videre at gaa inn i trykkerilokalet i fjerde etasje, gikk inn gjennem den aapne dør til heisen uten at se sig tilstrekkelig for og uten at være opmerksom paa at dette var en dør til en heisesjakt og ikke som han maa ha antatt, en dør inn til trykkerilokalene. Og han gikk saaledes rett ut i sjakten med den følge som i byretsdommen nærmere omhandlet.

Avgjørende for saken maa efter dette være hvorvidt enten vaktmesteren eller gaardens eier eller begge kan ansees for at være ansvarlige for det nevnte forhold at sjaktdøren ved anledningen stod aapen. Det maa ansees helt paa det rene at hvis sjaktdøren hadde vært lukket vilde ulykken ikke inntruffet. Man savner enhver nærmere oplysning om hvem der har aapnet sjaktdøren i dette tilfelle eller latt den staa aapen. De ankende parter hevder, saavidt jeg har forstaatt, at det sannsynlige er at heisen har vært benyttet av en person som har vært ansatt i det trykkeri, som hadde sine lokaler i fjerde etasje. Men noen nærmere oplysning har man som sagt ikke, og det er forsaavidt et helt aapent spørsmaal hvem der har den direkte skyld for at døren stod aapen. Det er imidlertid helt paa det rene at vaktmesteren Borg Sørensen ikke er den som hadde satt døren aapen, og noget slikt er heller ikke paastaatt fra Iversens side.

Naar byretten under disse omstendigheter allikevel har funnet vaktmesteren Borg Sørensen ansvarlig for følgene av at heisedøren stod aapen og funnet gaardens eier medansvarlig, har byretten som det vil sees bygget paa at Borg Sørensen efter byrettens mening hadde gjort sig skyldig i forsømmelighet ved 2 tidligere anledninger, da ogsaa heisedøren i fjerde etasje var funnet staaende aapen, og denne forsømmelighet angis da at ha bestaatt deri at vaktmesteren ikke foretok de fornødne skritt for at forebygge gjentagelse, først og fremst ved at paatale forholdet til leieboerne eller at melde det til sine overordnede, altsaa gaardens eiere.

Efter de oplysninger som gjennem vidneførselen under bevisoptagelsene er fremkommet, mener jeg at man i motsetning til hvad byretten har gjort, maa gaa ut fra at Borg Sørensen i virkeligheten har paatalt forholdet overfor leieboerne i de to tilfeller som omhandles i byrettens dom. I øvrig mener jeg at selv om det maatte ha forekommet at vaktmesteren ved en eller annen tidligere leilighet har iakttatt at døren var blitt satt aapen til heisesjakten uten at han i den anledning foretok noget annet enn at lukke døren, altsaa ikke gjorde nogen spesiell henvendelse til leieboerne for at paatale forholdet eller søke at finne ut hvem der var den skyldige, kan man ikke anse en slik forsømmelighet med hensyn til paatale

Side:1067

av tidligere feil for at være indirekte aarsak til den i saken omhandlede ulykke. Det mangler forsaavidt den fornødne adekvans.

Som allerede nevnt maa det antas at døren er blitt satt aapen av en eller annen person som har benyttet heisen, og dette kan meget vel ha vært en person som ikke var autorisert som fører for denne heis. Forholdet var og hadde i en rekke aar vært det at et større antall av de folk som var ansatt i trykkeriet i fjerde etasje og likeledes en del av de hos andre leieboere i gaarden ansatte folk til stadighet hadde brukt vareheisen med gaardeierens tulle samtykke, idet leieboerne hadde faatt utlevert det fornødne antall nøkler til heisen i den anledning. Av de personer, som saaledes til stadighet benyttet heisen, hadde ved den tid da ulykken inntraff bare en del - nemlig i alt fem - heisekontrollens kyndighetsbevis som heisefører. Dette forhold var utvilsomt ikke i overensstemmelse med de i byretsdommen nevnte forskrifter for heiseanlegg av 10 desember 1920, hvorefter enhver heis av denne art kun skulde benyttes under ledsagelse av en «fører» d.v.s. en person som hadde faatt heisekontrollens kyndighetsbevis. Forholdet er saavidt jeg har forstaatt senere blitt bragt i full formell orden derved at alle de hos leieboerne ansatte personer som til stadighet bruker denne heis, har faatt saadant kyndighetsbevis. Imidlertid mener jeg at den feil som forsaavidt foreligger ikke er av den art at den kan medføre ansvar for den heromhandlede ulykke, som like fullt maa antas at ville ha inntruffet selv om alle de personer som dengang pleiet at benytte heisen, hadde faatt sine førerbevis allerede før ulykken.

Det har vært paaberopt i saken at det har vært forskjellige mangler ved heisen og dens drift. Saaledes har det vært dokumentert at det fra heisekontrollens side ved forskjellige anledninger har vært paapekt feil ved laasemekanismene, mangler ved renhold etc. Det er imidlertid ganske paa det rene at ingen av den slags feil har spilt inn ved den her i saken omhandlede ulykke, og spesielt er det p† det rene at den omstendighet at døren blev staaende aapen ikke skyldes nogen feil ved laasemekanismen paa heisedøren i fjerde etasje. De feil som det har vært ved laasemekanismene har gjeldt andre dører, nemlig dørene fra heisen inn til verkstedslokalene.

Jeg mener efter dette at der ikke foreligger noget rettslig grunnlag for at gjøre erstatningsansvar gjeldende mot enten vaktmesteren eller gaardens eier, og det blir da unødvendig for mig at gaa inn paa spørsmaalet om Bjarne Iversens eget forhold ved anledningen. Men jeg vil dog bemerke at jeg forsaavidt er enig med byretten i at Iversen optraadte uaktsomt ved at gaa inn i den aapne heisedør uten at se sig for. Jeg henviser for tidligere rettspraksis's vedkommende til den i Rt-1919-785 flg. inntatte dom angaaende et tilfelle, som har adskillig likhet med det foreliggende.

Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med byretten i at disse maa opheves forsaavidt byrettssaken angaar. Derimot finner jeg at Iversen bør betale saksomkostninger for Høiesterett til de ankende parter, idet jeg forsaavidt legger avgjørende vekt

Side:1068

paa at det fremgaar av ankeerklæringen at de ankende parter efter byrettsdommens avsigelse hadde fremsatt tilbud om betaling av kr. 3.000 til Iversen som full erstatning for at undgaa ytterligere process. Jeg stemmer for saadan

Dom:

A/S Storgaten 26 og vaktmester Engen Borg Sørensen frifinnes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Bjarne Iversen til A/S Storgaten 26 og vaktmester Eugen Borg Sørensen kr. 1.000. Forøvrig tilkjennes ikke saksomkostninger. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Bade: Jeg er i alt vesentlig og resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Borch: Likesaa. Jeg finner dog at sakens omkostninger bør opheves ogsaa for Høiesterett, idet jeg derved særlig ser hen til at Iversen hadde faatt dom for sig i byretten.

Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Breien: Som herr dommer Borch.

Ekstraordinær dommer lagmann Nygaard: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Lie: Som herr dommer Borch. Jeg vil dog uttrykkelig bemerke at jeg ikke finner opfordring til at uttale mig om det kan bebreides Iversen nogen uaktsomhet.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Av byrettens dom:

Fredag den 11 september 1931 mellem kl. 4.45 og kl. 4.50 om eftermiddagen falt saksøkeren typograf Bjarne Iversen ned i heisesjakten i Lybekkergaten nr. 1 fra 4de etasje og mot heisen som stod i 2nen etasje. Han skulde neste dag begynne sitt arbeide efter lockouten og hadde i den anledning drukket en flaske brennevin sammen med 5 arbeidere, saaledes at hver av dem fikk 4 à 5 drammer. Da de vilde ha mere at drikke og saksøkeren hadde penger tilgode av en mann som bodde i 4de etasje i nevnte gaard, vilde han hente pengene og løp opover trappene til 4de etasje. Han hadde ikke før vært i denne gaard, og da han saa en aapen dør, løp han rett inn gjennem den uten at legge merke til, at det var en heisdør, og falt ned i den mørke sjakt. Ved fallet blev begge hans ankelledd brukket. - - - Saksøkeren krever erstattet kr. 3.096 + kr. 10.000 for tap i fremtidig erhverv hos de saksøkte, gaardens eier og dens vaktmester, som han anser ansvarlige for heisen og for den inntrufne ulykke. Han anfører at heisen ikke var i forskriftsmessig stand og at førerne ikke hadde certifikat og at der med den herskende slendrian og mangel paa opsyn før eller senere maatte inntreffe en ulykke. Naar skade er forvoldt, maa de ansvarlige bli erstatningspliktige, idet den som har forvoldt skaden ved at la vedkommende dør fra heisesjakten til trappeopgangen staa aapen, ikke er funnet. Saksøkeren erklærer at han ved anledningen ikke var beruset, men muligens noget paavirket av alkohol, og han innrømmer, at han var uforsiktig. Subsidiært anfører han derfor at skylden i hvert fall maa fordeles. - - -

Side:1069

De saksøkte oplyser at vedkommende heis er en vareheis som gaardens leieboere bruker til transport av varer, saaledes at heiseføreren selv følger med. Vaktmesteren har certifikat, men bruker ikke selv heisen og kjører den ikke for leieboerne, som har hver sine førere og hver sin nøkkel til heisen. Denne har to dører, en dør mot leieboernes lagerrum og en imot baktrappen, og den er av en eldre type, saaledes at den kan kjøres med aapne dører i sjakten. Da ulykken hendte, var heisen kjørt fra 4de til 2nen etasje uten at sjaktdøren til trappeopgangen var lukket. De saksøkte anfører at det maatte være en funksjonær hos en av leieboerne som hadde latt døren staa aapen, da kun leieboerne har nøkkel til dørene, og de saksøkte har intet ansvar for leieboerne. Vaktmesteren hadde tidligere et par ganger sett at døren fra trappeopgangen i 4de etasje til heisesjakten stod oppe og sørget da for at faa døren lukket, men han ansaa det nytteløst at henvende sig til leieboerne i den anledning. - - - Forøvrig mener de saksøkte at saksøkeren ved anledningen viste grov uaktsomhet og at han maa ha vært ikke saa lite paavirket av alkohol, naar han kunde t† feil av en almindelig dør og heisedøren. Denne var beslaatt med jern og hadde ingen vrider, kun hull til nøkkel og et skilt med ordet «heis». Vedkommende dag var der solskinn om eftermiddagen og vinduet i trappegangen vendte mot solen, saa der var helt lyst ved heisedøren. - - -

Retten skal bemerke, at sjaktdørene ifølge den fremlagte instruks for heiseførere skal være lukket og laaset, naar heisen forlates, og ifølge heiseforskrifter av 10 desember 1920 §28 skal heis som den her omhandlede staa under tilsyn av en dertil kyndig person som har ansvaret for dens pasning. Den saksøkte vaktmester er godkjent som ansvarshavende for driften av det her omhandlede heiseanlegg. I nærværende tilfelle maa ulykken antas at være forvoldt ved at sjaktdøren til 4de etasje stod aapen, og det er oplyst at vaktmesteren 2 ganger før hadde sett at denne dør paa samme maate stod aapen, mens heisen ikke var i denne etasje. Da han ikke foretok sig noget i den anledning, ikke klaget til leieboerne i 4de etasje eller i de andre etasjer, og heller ikke meldte det til sine overordnede, antar retten at han derved gjorde sig skyldig i en forsømmelighet som maa medføre erstatningsansvar saavel for ham selv som ifølge N.L. 3-21-2 ogsaa for gaardeieren, det saksøkte aktieselskap. Det bemerkes at gaardens bestyrer, overrettssakfører Røer, de saksøktes processfullmektig i retten, bemerket at han vilde ha sendt cirkulære til leieboerne angaende lukning av sjaktdøren, hvis han var gjort bekjent med at den hadde staatt oppe uten at heisen var der.

Imidlertid antar retten, som den 11 september d.a. foretok aastedsbefaring i den omhandlede gaard ved 5-tiden om eftermiddagen, at saksøkeren gjorde sig skyldig i uaktsomhet ved at løpe inn gjennem heisedøren i en gaard, hvor han ikke hadde vært før, uten at se sig for, som han efter lysforholdene hadde adgang til at gjøre, og retten antar derfor at ansvaret for skaden bør fordeles efter straffelovens ikrafttredelseslovs à 25. - - -