Rt-1934-1134
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1934-06-30 |
| Publisert: | Rt-1934-1134 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 84. |
| Parter: | |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §163, §408, §53 |
Utvalget tiltraadte Oslo overretts kjennelse 9 mai 1934, hvorav hitsettes:
Ved Aker herredsretts enstemmige dom av 10 mai 1929 blev Olvar Groseth og Car & General Assuranseselskap A/B i anledning av en automobiloverkjørsel dømt til at betale til Oscar Werner som verge for sønnen Aage Werner kr. 660 med 4 pct. aarlig rente derav fra 15 juli 1928, til betaling skjer, men blev forøvrig frifunnet. Saksomkostninger blev ikke tilkjent. Saksøkerens paastand om tilkjennelse av erstatning for tap i fremtidig erhvervsevne, som Aage Werner angivelig hadde lidt, blev ved dommen ikke tatt til følge, da retten ikke fant det sannsynliggjort at der var paaført gutten saadant tap.
Ved Oslo overretts dom av 12 juni 1931 blev herredsrettens dom stadfestet. Saksomkostninger for overretten blev ikke tilkjent. Overrettens dom er avsagt under dissens. Flertallet antok, at der for tiden kun forelaa en mulighet for varig skade, og at det ikke var anledning til at tilkjenne erstatning for tap i fremtidig erhverv, da det ikke for tiden fantes bevist at saadant tap med overveiende sannsynlighet vilde inntrede, naar gutten skulde begynne at forsørge sig selv. - - -
Hovedsakelig paa grunnlag av en erklæring av 9 januar 1933 fra nervelæge N. Svensson, som har behandlet Aage Werner, og som tidligere har avgitt uttalelser som sakkyndig i saken, blev denne i juni 1933 av Oscar Werner som verge for sønnen paany innbragt for Aker herredsrett med paastand om tilkjennelse av erstatning efter rettens skjønn for det forutseelige tap som følge av at Aage Werners fremtidige erhvervsevne var forringet.
Ved kjennelse av 20 mars 1934 avviste Aker herredsrett saken. - - -
Kjennelsen er - - - paakjæret til Oslo overrett med paastand om at herredsrettens kjennelse opheves og at saken tilbakesendes til herredsretten til fortsatt behandling i realiteten. - - -
Den kjærende part har fremlagt en betenkning av 24 mars 1934 fra professor Jon Skeie og i det vesentlige anført: Da ulykken var inntraadt, kunde ingen sakkyndig erklære, hvorvidt der som følge av skaden i fremtiden vilde opstaa saadanne komplikasjoner i hjernen eller i benet, at disse vilde faa varige følger. Skaden kunde under visse betingelser lede til, at erhvervsevnen blev nedsatt. Da overrettens dom av 12 juni 1931 blev avsagt, fantes det ikke bevist, at der var inntraadt en nedsettelse av erhvervsevnen. Forsaavidt angaar kravet om erstatning for tap i fremtidig erhverv, gikk overrettens dom ut paa en frifinnelse for tiden. Tiden vilde vise, om varig mén vilde inntrede. De sakkyndige har erklært, at saadan skade nu er inntraadt. Om en skadet person fremsetter krav paa erstatning for tap i fremtidig erhverv, før saadant tap er voldt, har han ikke tapt sitt krav paa erstatning, naar skaden senere viser sig at bevirke varig nedsettelse av erhvervsevnen.
Side:1135
Motparten gjør i det vesentlige gjeldende: Overrettens dom av 12 juni 1931 gikk ikke ut paa frifinnelse for tiden. Naar en saksøker ikke har ført bevis for de omstendigheter som skulde begrunne hans krav, kan han ikke paany bringe kravet inn for samme instans, om han senere faar nye beviser, men er henvist til at benytte de mulinge rettsmidler som loven gir adgang til. Rettskravet er baade i det gamle og det nye søksmaal det samme, nemlig krav paa erstatning for tap i fremtidig erhverv. Tl. §163 bestemmer imidlertid: «Reises der nytt søksmaal om et krav, som er avgjort ved rettskraftig dom, skal retten avvise det av eget tiltak». Det er ikke adgang til i kjæremaalssaken at tilkjenne saksomkostninger for herredsretten.
Overretten (dommer Borch og justitiarius Soldan) finner at saken med rette er avvist fra herredsretten, og at saaledes kjæremaalet maa bli at forkaste. Som anført av herredsretten har i den forrige sak spørsmaalet om erstatning for fremtidig skade vært forelagt for saavel herredsretten som overretten. Herredsretten behandlet saken i dens fulle utstrekning efter stevningen datert 8 februar 1929, som omfattet erstatning baade for den allerede lidte skade og for forutseelig tap som følge av forringet fremtidig erhvervsevne; det siste krav blev ikke utsatt til avgjørelse efter særskilt senere behandling. Sakens innbringelse for overretten var i ankeerklæringen av 8 august 1929 begrunnet med at herredsretten hadde truffet en uriktig avgjørelse med hensyn til spørsmaalet om erstatning for tap i fremtidig erhverv, idet den ankende anførte at det var godtgjort ved de bevis som var ført for overretten, at det maatte være paa det rene at den overkjørte vilde faa varig mén av skaden. I grunnene til overrettens derefter avsagte dom av 12 juni 1931 uttaltes at retten kom til samme resultat som herredsretten og i det vesentlige tiltraadte dens begrunnelse. Idet overretten i sin domsslutning stadfestet herredsrettens dom - uten noget forbehold eller tillegg - maatte saken ansees avgjort i sin helhet ogsaa av overretten, og det synes ikke at ha rimelighet for sig at betrakte overrettens frifinnelse for kravet om erstatning for tap i fremtidig erhverv som en avvisning. Betingelsene for en frifinnelse for tiden antas heller ikke at ha foreligget.
For tilfelle av at herredsrettens avvisningskjennelse maatte bli stadfestet av overretten, har Oscar Werner som verge for Aage Werner innsendt ansøkning om gjenoptagelse av den av overretten den 12 juni 1931 paadømte ankesak. For dette tilfelle er ogsaa søkt om opreisning for oversittelse av den i Tl. §408 første punktum fastsatte frist. Disse ansøkninger vil senere særskilt bli behandlet av overretten efter avsluttet forberedende behandling.
Dommer Jebe bemerker: Jeg kommer til et annet resultat.
Forholdet kan være det, at der efterat der er falt rettskraftig dom i en sak, fremskaffes nye beviser, som gjør det klart, at dommen er avsagt paa et mangel fullt og sviktende grunnlag idet de nye beviser, om de hadde foreligget ved sakens paadømmelse, enten alene eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aapenbart maatte ha medført en annen avgjørelse. I dette tilfelle aapner Tl. §407 nr. 6, jfr. paragrafens siste ledd, adgang til gjenoptagelse av saken, hvorved der gis vedkommende part og retten anledning til at faa den avsagte dom beriktiget overersstemmende med det senere tilveiebragte fyldigere bevismateriale.
I den foreliggende sak er forholdet et annet. Overretten har i sin dom av 12 juni 1931 paa grunnlag av de lægeerklæringer som dengang forelaa, ikke funnet det sannsynliggjort, at gutten vilde lide noget tap i sin
Side:1136
erhvervsevne i fremtiden. Naar over retten ikke fant dette bevist var kravet paa erstatning for tap i fremtidig erhverv ikke aktuelt eller forfallent. Saken burde under disse omstendigheter for dette kravs vedkommende - som ogsaa av professor Skeie i hans betenkning anført - ha vært avvist fra overretten. (Tl. §53). Naar overretten imidlertid ikke avviste kravet, men frifant de saksøkte for at betale erstatning for tap i fremtidig erhverv, inneholdt denne avgjørelse ifølge domsgrunnene uttrykkelig alene en frifinnelse for tiden. At ordene «for tiden» ikke blev tatt inn i domsslutningen, har da ingen avgjørende betydning. Det er saaledes ikke tilfelle at overretten stadfestet herredsrettens dom uten noget forbehold eller tillegg, all den stund der er en vesentlig forskjell mellem en ubetinget frifinnelse (herredsrettens dom) og en frifinnelse for tiden. Det er i domsgrunnene man har at søke oplysning om, hvad der med rettskraft er avgjort ved dommen.
Ved frifinnelsen for tiden er der holdt aapen en adgang for saksøkeren til senere, naar kravet maatte vise sig at være begrunnet og dermed forfallent, at bringe det inn for domstolene. Dette er ikke i strid med Tl. §163. Gutten har i den tid som er forløpet, efterat overrettens dom blev avsagt, vært under lægetilsyn, og det er klart at lægene nu kan uttale sig med større sikkerhet angaaende spørsmaalet om varig mén enn i 1931. De lægeerklæringer, som nu foreligger, kunde ikke ha foreligget ved sakens avgjørelse i 1931. De hviler paa iakttagelser med hensyn til den skadelidtes tilstand, som er gjort efter den tid. Det, som det nu gjelder er ikke at faa overrettens dom av 12 juni 1931 beriktiget, men at faa dom for et krav som ihvertfall nu menes at være begrunnet og forfallent.
Herredsretten har funnet, at der nu er tilveiebragt bevis for tilstedeværelsen av varig skade, og mener, at der nu kan være spørsmaal om gjenoptagelse av saken efter Tl. §407. Skulde imidlertid krav om erstatning for tap i fremtidig erhverv paa grunnlag av de lægeerklæringer, som nu foreligger, og som tidligere ikke kunde foreligge, ikke kunde gjøres gjeldende a prima instantia, men gjennem gjenoptagelse av den eldre sak for overretten, vilde dette si det samme som, at sakens behandling skulde begynne i ankeinstansen istedenfor i første instans. Man vilde altsaa fravik den i loven foreskrevne instansordning. Dette vilde efter min mening være uriktig. Jeg stemmer for, at kjæremaalet tas til følge, saaledes at saken sendes tilbake til herredsretten til behandling i realiteten.
Mitt resultat er i overensstemmelse med, hvad der er uttalt i professor Skeies betenkning, av hvilken jeg hitsetter: «Efter den eldre process gav frifinnelse «for tiden» adgang til ny sak i første instans. Der er ingen grunn til at anta at denne adgang er blitt stengt derved, at der i den nye lov er innført gjenoptagelse. Skulde man henvise en saksøker til dette rettsmiddel, naar stillingen er den, at det under behandlingen av den første sak ikke var mulig at si, hvilke skadevirkninger en handling medfører, vilde man i virkeligheten utelukke den i loven foreskrevne instansordning i alle tilfelle, hvor en appell rett har dømt i den første sak».