Rt-1934-1137
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1934-08-22 |
| Publisert: | Rt-1934-1137 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 102 B. |
| Parter: | |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §179, Tvistemålsloven (1915) §369, Straffeprosessloven (1887), §153, §183 |
Ved Aker herredsretts dom av 14 februar 1934 blev høiesterettsadvokat Stian Bech tilpliktet at betale til M. J. Veum kr. 1.184 med 4 pct. rente fra 28 januar 1933 samt kr. 300 i saksomkostninger.
Dommen blev av advokat Bech paaanket til Oslo overrett med paastand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for herredsretten og overretten.
Ved over rettens kjennelse av 27 juni 1934 blev anken ex officio avvist og advokat Bech tilpliktet at betale M. J. Veum kr. 25 i saksomkostninger for overretten. Om begrunnelsen for avvisningen henvises til premissene for overrettens kjennelse.
Advokat Bech har erklært kjæremaal mot kjennelsen som han anser for uriktig, 1) fordi ankefristen ved forkynnelse efter domstolslovens §179 ikke - som av overretten antatt - løper fra den dag han mottok domsutskriften til forkynnelse, men først fra den dag han gav bevis for at ha mottatt utskriften, 2) fordi hans underskrift paa erkjennelsen herfor ikke var bevidnet overensstemmende med nevnte lovsteds 3dje ledd, hvilket var nødvendig i denne sak, hvori den kjærende ikke var sakfører, men part, 3) fordi herredsretten ikke som paabudt i tvistemaalslovens §369 har gjort ham opmerksom paa at anken ansaaes for sent fremsatt hvorved han blev avskaaret fra at gi nærmere forklaring eller subsidiært søke opreisning. Han har nedlagt paastand om at overrettens kjennelse opheves og at hans anke av 1 mai 1934 erklæres lovskikket.
Utvalget finner at kjæremaalet maa bli at forkaste og skal til de paaberopte kjæremaalsgrunner bemerke følgende:
Ad 1. Utvalget antar at ankefristen maa regnes fra den dag advokat Bech bevislig har mottatt utskrift av dommen - jfr. domstolslovens §183. Efter de foreliggende oplysninger maa det ansees paa det rene at dommen av herredsretten er sendt ham til vedtagelse av forkynnelse den 16 februar 1934. Man maa da gaa ut fra at utskriften er mottatt av hans kontor senest den 17 s. m., og efter sakens oplysninger maa det videre forutsettes at vedkommende kontordame umiddelbart derefter har underrettet ham om domsresultatet, og at han har hatt full anledning til straks at gjøre sig nærmere bekjent med dommen. Under disse omstendigheter maa det ansees uten betydning og kan ikke medføre nogen forlengelse av ankefristen at han tross purring ventet til 1 mars med at gi bevis for mottagelse av domsutskriften. Det antas visstnok at han ikke var forpliktet til at gi saadan erkjennelse. Men naar han først har gitt bevis for at ha faatt skriftet, har han derved godkjent den stedfunne underhaandsforkynnelse som lovlig utført ved kontorets mottagelse av domsutskriften. Man henviser i denne forbindelse til Kjæremaalsutvalgets kjennelse Rt-1895-525, angaaende fortolkningen av den tilsvarende (nu ophevede) §156 i
Side:1138
staffeprocessloven. Ankrefristen blir saaledes at regne fra den 17 februar og var altsaa betydelig oversittet ved ankeerklæringens uttagelse.
Ad 2. Utvalget antar at regelen i domstolslovens §179 2net ledd kommer til anvendelse selv om vedkommende offentlige tjenestemann eller sakfører er part i saken. Den nevnte lovbestemmelse har anerkjent offentlige tjenestemenns og sakføreres skriftlige erkjennelse for mottagelsen av underhaandsforkynnelse som tilstrekkelig bevis herfor uten den i paragrafens 3dje ledd for andre personer foreskrevne embedsmessige eller tjenstlige bevidnelse av underskriften, og utvalget ser ingen rasjonell grunn hvorfor offentlige tjenestemenn eller sakførere i her omhandlede henseende skal behandles anderledes naar de optreder som parter enn naar de handler i stillings medfør.
Ad 3. Selv om herredsretten maatte ha begaatt en feil ved ikke at iaktta tvistemaalslovens §369, kan en mulig forsømmelse av denne ordensforskrift under ingen omstendighet ha til følge at overrettens kjennelse opheves. Om den ankende part hadde faat anledning til at avgi nærmere forklaring om sin feilaktige forstaaelse av reglene om ankefristens beregning, kan det ikke antas at ville ha hatt nogen betydning for overrettens avgjørelse av spørsmaalet. Og der er heller intet forspilt for den ankende part, idet adgangen til opreisning efter reglene i domstolslovens §153 fremdeles staar aapen.