Rt-1934-145

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-01-30
Publisert:	Rt-1934-145
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14/1 B s.a.
Parter:	Bergens kommune ved Finansdepartementet (regjeringsadvokat Kristen Johanssen) mot skibsreder Ole Irgens og fru Stephanie Irgens (overrettssakfører Johan Utne til prøve).
Forfatter:	Larssen, Hanssen, Klæstad, Aars, Soldan, Hesselberg, Backer
Lovhenvisninger:	LOV-1874-06-03-§5, Byskatteloven (1911) §38d, §40, §35, Skipsaksjeloven (1916)

Dommer Larssen: Ved Bergens byretts dom av 17 februar 1933 blev i nærværende sak avsagt følgende dom: «I. Bergens Ligningskontors ligning av saksøkerne: skibsreder Ole Irgens og enkefru Stephanie Irgens for skatteaaret 1930/31 underkjennes og ny ligning foretas hvorved saksøkerne lignes med et fradrag i inntekten av kr. 38.643 for hver av dem. II. Innstevnte Bergens kommune dømmes til at tilbakebetale saksøkerne den for meget innbetalte skatt med 6 pct. aarlig rente derav fra skattens innbetaling til tilbakebetaling skjer. III. Forøvrig tas saksøkernes paastand ikke til følge. IV. Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Denne dom er av Bergens kommune ved ankeerklæring av 16 mai 1933 innbragt til prøvelse ved Høiesterett. Det fremholdes i ankeerklæringen at «byretten har tatt feil 1) naar den anser det bevist, at det tap som skattyderne har lidt derved at Andresens og Bergens Kreditbank innstillet sine betalinger, er et «tap i næring eller forretningsforetagende», 2) naar den finner at tapet kan forlanges fratrukket inntekten i skatteaaret 1930/31 og 3) naar den finner at fru Stephanie Irgens kan forlange hele det paa Aksel Irgens' innskudd fallende tap fratrukket».

Bergens kommune nedlegger i henhold hertil paastand paa frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for byretten og Høiesterett.

Av Ole Irgens og fru Stephanie Irgens er den 27 mai 1933 erklært motanke. I ankeerklæringen fremholdes «at byretten har tatt feil: 1) naar den ikke har villet innrømme undertegnede Ole Irgens rett til gjennemsnittsligning som næringsdrivende og dermed bokførselspliktig skibsreder, 2) naar den har ophevet saksomkostningene».

Av de motankende er nedlagt følgende paastand: «1. Prinsipalt: Byrettens dom stadfestes idet dog fradraget i inntekten av kr. 38.643 for skibsreder Ole Irgens' vedkommende finner sted ved gjennemsnittsligning. Subsidiært: Byrettens dom stadfestes. 2. skibsreder Ole Irgens og fru Stephanie Irgens tilkjennes saksomkostninger for byretten av Bergens kommune og for Høiesterett av staten ved Finansdepartementet».

Side:146

Fra regjeringsadvokaten er det under 11 august 1933 innsendt følgende skrivelse til Høiesterett: «Denne sak, som er innbragt for Høiesterett av Bergens kommune, er overtatt av Finansdepartementet paa statens vegne. Der er truffet avtale om at statsskatteligningen skal dele skjebne med kommunaskatteligningen. Der foreligger saaledes rettslig interesse, som hjemler intervensjon. Videre har hr. og fru Irgens samtykket i avtalen om, at staten inntrer istedetfor Bergens kommune».

Under 24 august 1933 har regjeringsadvokaten derefter innsendt et prosess-skrift, hvorav hitsettes: «Den hovedankende vil gjøre gjeldende at det er uriktig, naar byrettsdommen har gitt fru Stephanie Irgens medhold i hennes paastand om fradrag for hele det lidte tap for mannens andel av de sperrede midler. - Den ankende part vil videre gjøre gjeldende, at byrettsdommen ikke er riktig, naar den antar at firmaet har drevet skibsrederi som næring, og at den kapital som delvis er gaatt tapt, er at betrakte som driftskapital i næring. Det vil ikke i ankeinstansen bli gjort gjeldende, at tapet ikke er lidt i inntektsaaret 1929. Hvis ankeinstansen finner at firmaet har drevet skibsrederi som næring (hovednæring), gjøres ikke innvending mot gjennemsnittsligning».

Som det sees er den innsigelse, at der ikke er anledning til at gjøre fradrag gjeldende som tap for inntektsaaret 1929 frafalt for Høiesterett.

Med hensyn til sakens sammenheng henvises til byrettens domsgrunner. For Høiesterett er oplyst at samtlige de av firmaet O. & A. Irgens disponerte skib oprinnelig var partsrederier, hvori firmaet hadde parter, men at partrederiene i aarene 1913-1915 - for et enkelt skibs vedkommende i 1918 - var omdannet til aktieselskaper av hensyn til den da forventede nye skibsaktielov. Forøvrig foreligger saken i samme skikkelse som for byretten.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

At firmaets virksomhet ved bestyrelse og disponering av aktieselskapenes skib er drevet som en «næring» og som firmaets hovednæring er paa det rene i aken. Saavidt jeg forstaar følger det da av byskattelovens §38d at tapet paa utestaaende fordringer kan, fradras, hvis disse er at anse som «tap i næring eller forretningsforetagender». Naar den ankende part gjør gjeldende at §38d er at forstaa saaledes at «tap paa utestaaende fordringer» kun kan fradras «i forretningsvirksomhet» - hvilket vil si bokførselspliktig virksomhet - og at kun «annet tap» enn tap paa utestaaende fordringer kan fordres avskrevet, naar dette gjelder «næring», - in casu skibsdisponentnæring, - kan jeg ikke finne denne opfatning av loven holdbar.

Det gjøres imidlertid fra den ankendes side gjeldende at tapet ikke kan anskues som tap «i næring», idet kontoen kun var at se som en avsatt privatformue for de to innehavere av firmaet, og det anføres til støtte herfor at til firmaets bestyrervirksomhet trengtes ikke kapital av den størrelse.

Jeg finner angaaende dette punkt i det vesentlige at kunne tiltrede byrettens bemerkninger og er enig med denne i at kontoen maa betraktes som et ledd i firmaets forretningsvirksomhet. Midlene

Side:147

var gjennem en aarrekke optjent ved firmaets næringsdrift. De tilhørte firmaet som saadant og var ikke fordelt mellem medlemmene. Hvert enkelt medlem vilde derfor kun med den annens samtykke ha kunnet disponere noget av kontoens beløp til privat behov. Midlene holdtes saaledes til disposisjon for bedriftens behov og dens eventuelle utvidelser. Og naar innehaverne efter sine erfaringer har funnet det heldig for forretningen og dens utvidelse at ha en saavidt betydelig sum likvid synes man at maatte bli staaende ved dette skjønn fra deres side. Jeg minner om at firmaet ifølge sakens oplysninger alltid hadde besørget de første innledende skritt til anskaffelse av ny tonnasje paa eget ansvar og ved hjelp av egne midler. Det er intet oplyst om at kontoen hadde annet formaal enn sikring og utvikling av den drevne forretning. Den bruktes stadig som driftskapital for firmaets utgifter og var derfor i stadig veksling. De dokumenterte telegrammer med firmaets tilbud om at avslutte tidsbefraktninger synes ogsaa at vise at firmaet til 1926 den hele tid hadde planer om utvidelse av sin disponentvirksomhet gjennem nyanskaffet tonnasje, hvilket synes at gjøre opsamling av et større likvid beløp forstaaelig. Med hensyn til spørsmaalet om at sondre mellem de midler som henstod paa folio og de som var innsatt paa 6 maaneders opsigelse, henviser jeg til Finansdepartementets skrivelse av 28 juni 1924, se Lovtidendes 2nen avd. side 283. Jeg undlater sluttelig ikke med hensyn til den skatterettslige behandling av skibsdisponenters næring at henvise til Rt-1925-887 og Rt-1927-381.

Firmaet har imidlertid paa sin side hevdet at dets næring er en skibsreders bedrift, og at det derfor har bokførselsplikt ifølge lov av 3 juni 1874 §5, og at firmaet som bokførselspliktig kan gjøre fordring paa gjennemsnittsligning ifølge byskattelovens §40. Jeg finner ikke at kunne gi firmaet medhold heri. Naar et skib eies og drives av et aktieselskap, vil det være dette selskap som driver skibsrederiet gjennem den person som paa selskapets vegne utøver bestyrelsen av skibet. Disponenten handler paa selskapets, d. v. s. rederens, vegne. Han er saaledes ikke selv direkte bundet ved de kontrakter han i egenskap av disponent avslutter. Skibet settes i fart og utnyttes som inntektsgivende gjenstand av selskapet som eget rettssubjekt gjennem disponenten. I almindelighet vil det vel ogsaa være helt klart at en disponent inntar en stilling som lønnet funksjonær for rederiet og ikke i den egenskap kan sies selv at drive rederi. Det er imidlertid i nærværende sak forskjellige omstendigheter, som kan gjøre forholdet mindre klart og som kunde synes at føre til at firmaet ikke uten videre kan sammenstilles med en almindelig skibsdisponent. Inntil ca. 1915 var skibsselskapene saaledes ordnet som partsrederier, og firmaet var utvilsomt da skibsreder og bokførselspliktig ifølge loven av 1874 §5. Nogen reell grunn til at bokførselsplikt ikke skulde bestaa ogsaa efterat den nye selskapsform for skibene er inntraadt, synes ikke at foreligge. Og det har da heller ikke falt firmaet inn at de nevnte forandringer i 1915 medfører forandring i dets bokførselsplikt. Til tross herfor er det dog visstnok det rette at firmaets rederstilling i rettslag forstand regnes ophørt ved skibenes overgang til

Side:148

aktieselskaper. Sjørettens almindelige regler om rederstillingen, dens plikter og rettigheter, er uanvendelige paa en disponent, som handler paa et annet selvstendig rettssubjekts vegne. Det er visstnok saa, at et ansvarlig firma av den art som den her omhandlede efter sin stilling til de forskjellige bestyrte aktieselskaper har all føie til ordentlig bokførsel ogsaa for sitt eget vedkommende og vel ogsaa muligens turde være forpliktet hertil i kraft av sin aktsomhetsplikt overfor selskapene. Men denne betraktning er noget helt annet enn at regne de lovbud som gjelder en reder, for anvendelige paa firmaet i dets egenskap av disponent for aktieselskapene.

Den omstendighet at firmaet ved utvidelse av sin disponentvirksomhet gjennem anskaffelse av ny tonnasje ordner sig saaledes, at de foreløbig paa eget ansvar sluttet tidsbefraktning og kontraherte skib, hvorefter firmaet senere skaffet finansiell deltagelse (aktieselskap) synes ikke i og for sig at være tilstrekkelig til at forandre det anførte. Med hensyn til de betraktninger som fra Ole Irgens' side er gjort gjeldende angaaende firmaets bokførselsplikt som følge av handelsbrev eller fiskespekulasjoner, som firmaet har drevet ved siden av disponentnæringen, henviser jeg til byrettens dom. Jeg kan forøvrig heller ikke finne det legitimert at fiskenæringen bestod i 1923. Det var ialfall ikke paa flere aar foretatt nogen forretning i den bransce fra firmaets side, og firmaets boder er oplyst at være blitt solgt i 1925.

Efter det ovenfor anførte mener jeg altsaa at Ole Irgens blir berettiget til at kreve fradrag for det omhandlede tap paa kontoen, men ikke vil kunne kreve gjennemsnittsligning.

Med hensyn til det fradrag som tilkommer fru Stephanie Irgens bemerkes: Naar tapet paa kontoen antas at være «tap i næring» saaledes som ovenfor anført, er det paa det rene at det tilkommer ogsaa henne rett til fradrag for halvparten av den paa mannen fallende del av kontoen, idet denne halvpart tilhører henne i hennes egenskap av medeier i det ekteskapelige fellesbo. Derimot bestrides hennes adgang til at kreve fradrag for den annen halvpart, som ved mannens død falt paa barnenes arvelodd i fellesboet. Jeg har funnet dette spørsmaal tvilsomt, men er blitt staaende ved ogsaa her at slutte mig til byrettens resultat. Mannen døde i begynnelsen av 1928, hvorefter hustruen overtok boet i uskifte. Hun inntraadte derved i mannens rettigheter med hensyn til fellesboets midler og i hans stilling i firmaet, heri innbefattet hans skatterettslige fradragsrett med hensyn til kontoen. Hustruen uttraadte derefter av firmaet og mottok mannens anpart i dette, deriblandt halvparten av firmaets bankkonto. Den 1 november 1928 skiftet hun med sine barn og beholdt herunder som sin part hele boets konto i banken. Hennes barn har saaledes aldri hatt nogen del av kontoen til sin raadighet med adgang til at gjøre den skattemessige fradragsrett gjeldende. Det er i saken erkjent at fradragsretten kan gjøres gjeldende for inntektsaaret 1929. Dette aar skal altsaa regnes som det aar hvori tap ved bankens innstilling skattemessig er konstatert. At mannen om han hadde levet, kunde gjort krav paa fradrag paa det hele tap er paa det rene, men at kontoen nu ved uskifte og derpaa ved enkens skifte med barn ene er paa

Side:149

hustruens haand skjønnes ikke at kunne medføre nogen rett for ligningsmyndighetene til at bortse fra hennes andel av det lidte tap. Det vilde ogsaa saavidt skjønnes være reelt ubillig, om denne fradragsrett som det først nu er adgang til at gjøre gjeldende, skulde være bortfalt.

Efter det resultat hvortil jeg er kommet finner jeg at omkostningene for Høiesterett i hovedanken bør bæres av staten.

Dom:

Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler staten ved Finansdepartementet til skibsreder Ole Irgens og fru Stephanie Irgens kr. 600. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Hanssen: Jeg har funnet spørsmaalet om det tap disponentselskapet O. & A. Irgens har lidt paa sine innskudd i Andresens og Bergens Kreditbank kan betraktes som et tap i næring som kan fordres fradratt i inntekten adskillig tvilsomt, men er blitt staaende ved forsaavidt at slutte mig til førstvoterende. Med ham er jeg enig i at virksomheten som disponent for skibsaktieselskaper ikke er at anse som skibsrederi i lovens forstand, og at Ole Irgens derfor ikke har krav paa gjennemsnittsligning. Forsaavidt Ole Irgens angaar er jeg saaledes i det hele enig med førstvoterende.

Derimot kommer jeg til et annet resultat forsaavidt angaar Stephanie Irgens' ligning. Det er paa det rene at hun personlig hverken i inntektsaaret 1929 eller tidligere har drevet næring som disponent for skibsaktieselskaper. Naar det innrømmes henne fradrag for tap paa innskudd i bank efter reglene om tap i næring, kan dette bare bygges paa at hun, fordi ektefellene levet i formuesfellesskap, var medinteressert i den av mannen drevne disponentvirksomhet. Hun var imidlertid alene medeier for en halvpart i fellesboet, og dette forhold blev efter min mening ikke forandret ved mannens død, idet sameiet da fortsattes med deres barn. Da fellesboet blev skiftet i november 1928 var saaledes fru Irgens alene medeier i innskuddet i Andresens og Bergens Kreditbank for en halvpart og hadde ingen plikt til at bære et tap som var inntraadt vedkommende den annen halvpart av innskuddet. Naar hun efter hvad jeg maa gaa ut fra, kommer til at bære hele tapet, skyldes det alene at hun paa skiftet overtok ogsaa barnenes halvpart i innskuddet for det fulle paalydende. Forsaavidt er da efter min mening tapet ikke tap som er lidt i næring, men et tap som skyldes at hun har overtatt halvparten av innskuddet for et større beløp enn verdien. I virkeligheten foreligger der vel forsaavidt en delvis gave til barnene, idet det sikkerlig i november 1928 var paa det rene at banken ikke paa langt nær vilde gi full dekning. Under enhver omstendighet mener jeg at det tap, som skyldes at hun overtok barnenes andel i innskuddet til en for høi pris, ikke kan kreves fradratt i inntekten.

Jeg stemmer saaledes for den forandring i byrettens dom at det fru Stephanie Irgens tilkommende fradrag saaledes som fra

Side:150

statens side paastaatt begrenses til en halv part. Sakens omkostninger mener jeg det kan være grunn til at opheve for begge retter.

Dommer Klæstad: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aars og ekstraordinær dommer overrettsjustitiarius Soldan: Likesaa.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg: Jeg er kommet til et annet resultat enn de øvrige voterende. Jeg kan ikke finne det godtgjort at det beløp som firmaet O. &. A. Irgens hadde innestaaende i Andresens og Bergens Kreditbank ved bankens sammenbrudd i 1923, var holdt i beredskap til innkjøp av skib, hvorpaa firmaet skulde danne aktieselskaper og som den skulde overta disposisjonen av. Beløpet var ikke baandlagt og hver av firmaets interessenter kunde, naar de kom overens herom, disponere fritt over pengene.

Efter dette blir det mitt resultat at ingen av de motankende parter har rett til fradrag. Da jeg staar alene med min opfatning former jeg ingen konklusjon.

Dommer Backer: I det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Av byrettens dom:

Firmaet O. & A. Irgens er et fullt ansvarlig firma som blev stiftet i 1899. Det er anmeldt til firmaregistret 20 mars 1899 med formaal handel og skibsrederi. Firmaets innehavere var Ole og Aksel Irgens, begge fullt ansvarlige. Firmaet overtok ved sin stiftelse fra Harald Irgens følgende skiber: - - -

Ordningen med alle disse skiber - - - var at firmaet O. & A. Irgens hadde fra først av kontrahert skibene og oprinnelig eiet dem alle alene, hvorefter de dannet et aktieselskap for hvert enkelt skib med skibets navn og solgte aktier, dog saaledes at de selv beholdt en del aktier som ovenfor nevnt og saaledes at de statuttmessig hadde forbeholdt sig at disponere skibene. - - - De var som saadanne lønnet overensstemmende med et forslag utarbeidet 26 februar 1930 av en av Bergens Rederiforening nedsatt saakalt tantiémekomité hvorefter de skulde ha fast lønn innen visse grenser avpasset efter skibets størrelse og dessuten en viss nærmere bestemt tantiéme hvorav disponentene skulde betale kontorleie og lønne kontorpersonalet.

Pr. 1 januar 1923 disponerte firmaet imidlertid ikke mere enn 1 av de nevnte skiber, nemlig: D/S «Manchioneal», (M/S «Markland» var enda ikke anskaffet)» idet de andre var enten forlist, solgt eller torpedert - salg paa grunn av elde og ikke paa grunn av spekulasjon - uten at være erstattet ved nyanskaffelser.

Det førtes naturligvis særskilt regnskap for hvert enkelt skib og dermed for hvert aktieselskap. Hvert selskap og skib hadde sin særskilte bankkonto. Firmaet hadde baade en foliokonto og en konto paa 6 maaneders opsigelse. Naar det kom inn et beløp for et av skibene, f.eks. et fraktbeløp, avholdtes derav hvad det i et visst tidsrum f.eks. en maaneds tid trengtes til dekning av paaregnelige utgifter, saasom hyrer, assuranser og skatter, og dette beløp sattes inn paa firmaets foliokonto, mens resten av inntektsbeløpet blev innsatt paa skibets egen konto. Fra denne foliokonto blev da efterhvert skibenes

Side:151

driftsutgifter betalt eftersom de paaløp og det viste sig som regel at de avholdte beløp stemte noksaa godt med hvad der tiltrengtes til utgiftene.

Paa denne samme firmaets foliokonto innsattes ogsaa hvad firmaets innehavere uttok av sine egne tilkommender i selskapene, enten som utbytte, som lønn eller annet, idet de avsatte en del av disse sine inntekter for ved given leilighet at bruke dem til nyanskaffelser. Hvad de saaledes holdt av til dette spesielle formaal blev innsatt dels paa den ovennevnte foliokonto og altsaa sammen med innskuddene fra skibene og dels paa en særegen konto paa 6 maaneders opsigelse som firmaet dessforuten hadde som ovenfor nevnt. Denne avsetning foregikk som regel hver gang det forfalt utbytter, hvad der skjedde en gang om aaret og i tidligere tider en gang pr. maaned. Disse avsetninger var ikke gjenstand for nogen spesielle beslutninger, men deres størrelse avhang av hvad der hver gang maatte fremstille sig som ønskelig efter samtlige foreliggende omstendigheter og innehavernes bedømmelse av disse.

Hvad firmaet paa denne maate hadde til disposisjon paa sin foliokonto og sin 6 maaneders konto er opgift med følgende tall: Pr. 31 desember 1917 ca. kr. 120.000, 1918 ca. kr. 200.000, 1919 ca. kr. 150.000, 1920 ca. kr. 300.000, 1921 ca. kr. 400.000, 1922 ca. kr. 450.000 og 1923 ca. kr. 370.000, av hvilket sistnevnte beløp kr. 115.082 stod paa foliokontoen, mens resten stod paa 6 maaneders opsigelse. Det er forøvrig dette beløp som under saken er opgitt til kr. 386.431,50 og hvormed vi her har at regne.

Det var ikke samtlige sine inntekter firmaets innehavare paa denne maate disponerte til eventuell nybygning. Hvad der blev igjen disponerte de hver for sig paa egen haand enten som bankinnskudd for hver enkelt personlig eller som kapitalplacering paa annen maate. - - -

Pengene til nybygg og til dekning av skibsutgiftene innestod paa de 2 nevnte konti i Andresens og Bergens Kreditbank. Denne bank innstillet sine betalinger i 1923 og pr. 30 desember 1923 innestod altsaa som ovenfor nevnt paa disse 2 konti tilsammen kr. 386.431,50, hvorav kr. 115.082 paa folio og resten paa 6 maaneder. De 2 innehaveres privatformue var dessforuten pr. 31 desember 1922 tilsammen kr. 624.689 + aktier, hvorom henvises til selvangivelser. - - -

Firmaet har i aarene 1922, 1923, 1924, 1925 og 1926 ført underhandlinger om anskaffelse og nybygninger - særlig moderne fruktbaater - uten at det har ført til noget resultat og siden 1926 har firmaet opgitt tanken om nykontrahering.

Aksel Irgens døde i 1928 hvorefter hans enke, Stephanie Irgens, blev sittende i uskiftet bo med halvparten av alle aktiva og passiva. Nogen aar senere skiftet hun med sine barn og overtok herunder alene sin halvdel av de 2 heromhandlede konti.

Saksøkerne er for inntektsaaret 1929, skatteaaret 1930/31, lignet til Bergens kommune uten inntetsfradrag av det tap i den ovennevnte kapital paa kr. 386.431 50 som Andresens og Bergens Kreditbanks stans vil medføre. Det er enighet her under saken om at dette tap kan ansettes til 40 %.

- - - Firmaet antas at drive skibsrederi. - - -

Det antas at høre under skibsredervirksomhet ikke bare at vedlikeholde sin flaate, men ogsaa at utvide den. Den kapital som her i saken var holdt likvid i 1923 - kr. 386.431,50 - var bestemt til at anvendes til saadan utvidelse. - - - Men det blev ikke til noget med nyanskaffelser.

Side:152

Uten hensyn hertil maa den kapital som hertil paa rimelig maate er utsondret og holdes i beredskap sies at ha sin plass i næringen som en del av denne. Fornøden utsondring av og rimelig omfang av saadan nyanskaffelseskapital maa her antas at foreligge. Særlig henvises det til at firmaets innehavere som der nevnt ved siden av firmaets nyanskaffelses kapital hadde betydelige privatformuer (kr. 624.689 + aktier). Da nyanskaffelseskapitalen paa kr. 386.431,50 saaledes maa antas at være et ledd i den regulære skibsredernæring saa maa et tap i denne fradras som inntektstap. - - -

Derimot antas saksøkerne ikke at ha krav paa gjennemsnittsligning, da skibsrederi som saadant ikke er bokførselspliktig og den omstendighet at firmaets innehavere har handelsbrev og muligens har drevet bokførselspliktig næring utenom skibsrederiet ikke antas at kunne ha tilfølge at de derved blir bokførselspliktige for skibsrederiet.

Da partene er enige om at dette tap skal ansees for at utgjøre 40 %, saa vil dette ogsaa kunne fradras nu og ikke først naar endelig opgjør av banken foreligger. Jeg kan ikke innse at den fortolkning som av saksøkte i denne forbindelse er gjort gjeldende av byskattelovens §35 siste ledd og samme lovs §40 leder til dette resultat for ikke bokførselspliktige næringer. Jeg maa anse det som tilstrekkelig at næringen virkelig har lidt tapet selv om det formelle opgjør ikke foreligger.

Spesielt om fru Stephanie Irgens skal bemerkes:

Hun har hele tiden vært medeier for en halvpart av det her omhandlede beløp, først som sittende i uskiftet bo efter sin i 1928 avdøde mann og dernæst efter skifte med sine barn. Det kan da ikke skjønnes at hun i skatterettslig henseende for det her foreliggende spørsmaals vedkommende staar anderledes enn hennes mann vilde ha staatt om han hadde levet.

I henhold til det anførte vil saksøkernes paastand bli at ta tilfølge dog saaledes at gjennemsnittsligning ikke tilstaaes og at omkostninger ikke tilkejennes da saken har frembudt tvil. - - - Wilhelm Eid.