Rt-1934-173
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1934-02-16 |
| Publisert: | Rt-1934-173 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 21/1 B s.a. |
| Parter: | Alvilde Hamburg m.fl. (overrettssakfører Vilhelm Borchsenius til prøve), hjelpeintervenienter: 1. London Guarantee & Acc. Comp. Ltd. og 2. inspektør John Moheim (advokat Harald Ramm) mot The London Assurance (advokat Per Rygh). |
| Forfatter: | Klæstad, Motzfeldt, Andersen, Aars, Bugge, Winsnes, Paulsen |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, Straffeprosessloven (1887) §290, Tvistemålsloven (1915) §186 |
Dommer Klæstad: Angaaende saksforholdet henvises til dom avsagt den 7 mars 1933 av Oslo byrett med sakkyndige domsmenn. Domsslutningen lød saa: «The London Assurance dømmes til at betale til fru Alvilde Hamburg kr. 17.670, til frøken Tabitha Fjeldstad kr. 2476.50 og til fru Lagertha Moheim kr. 225 med 4 procent aarlig rente av de nevnte beløp fra 4 mai 1932 til betaling skjer, samt saksomkostninger til de tre saksøkere med kr. 600. Den av London Guarantee & Acc. Comp. Ltd. nedlagte paastand om tilkjennelse av saksomkostninger tas ikke til følge».
Mot denne dom er anke erklært av fru Alvilde Hamburg, frk.
Side:174
Tabitha Fjeldstad og fru Lagertha Moheim, som hevder at skylden for sammenstøtet alene maa til regnes kjøre ren av rutebilen, samt at erstatningsbeløpene for fru Hamburgs og frk. Fjeldstads vedkommende maa settes høiere enn av byretten.
De har nedlagt saadan paastand: «1. At byrettens dom opheves. 2. At The London Assurance dømmes til at betale: Fru Alvilde Hamburg: erstatning for hatte utlegg pr. 5 desember 1933 kr. 6001.88, samt erstatning for tap i fremtidig erhverv en gang for alle kr. 35.000, subsidiært erstatning efter Høiesteretts skjønn. Frøken Tabitha Fjeldstad: erstatning for hatte utlegg kr. 364 samt erstatning for tap i fremtidig erhverv en gang for alle, kr. 10.000, subsidiært erstatning efter Høiesteretts skjønn. Fru Lagertha Moheim: erstatning for hatte utlegg kr. 300. 3. At de ankende parter tilkjennes lovlige renter samt saksomkostninger for begge retter».
The London Assurance har erklært motanke mot dommen og hevder at kjøreren av rutebilen ingen skyld har hatt i sammenstøtet, samt at erstatningsbeløpene i hvert fall burde ha vært satt lavere enn av byretten.
Den motankede part paastaar: «Prinsipalt: At selskapet frifinnes. Subsidiært: 1. At rutebilens andel i ansvaret, hvis retten mot formodning antar noget erstatningsforpliktende grunnlag at foreligge fra rutebilens side, settes til en lavere brøkdel av totalansvaret enn i byrettsdommen gjort. II. At i ethvert fall de av byretten for hver enkelt skadelidende fastsatte erstatningsbeløp nedsettes. Samt i alle tilfelle: At The London Assurance hos de hovedankende parter in solidum tilkjennes sakens omkostninger for byrett og Høiesterett».
London Guarantee & Acc. Comp. Ltd. og inspektør John Moheim har optraadt som hjelpeintervenienter til støtte for de ankende parter forsaavidt angaar spørsmaalet om ansvaret for ulykken. Med hensyn til erstatningenes størrelse har de støttet den motankende part. De har begge paastaatt at de tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett av The London Assurance.
Der er for Høiesterett fremlagt en del nye dokumenter, deriblandt utskrift av bevisoptagelse avholdt ved Oslo byrett den 16 og 17 august, 2 og 23 september og 11 oktober 1933 samt sakkyndige uttalelser fra ingeniørene Møller, Osmond og Berger, professor Vegard, major Bølling, dr. Muri og professor Johan Holst.
Jeg er kommet til et til dels noget annet resultat enn byretten.
Hvad for det første angaar den av Moheim kjørte Ford-bil, hvori de ankende parter befant sig, maa jeg efter det foreliggende bevismateriale gaa ut fra at bilen blev kjørt inn i det veikryss hvor sammenstøtet fant sted, med en adskillig større fart enn tillatt efter trafikkreglenes §13, og at dette har vært en medvirkende aarsak til sammenstøtet og den skade som de ankende parter derved blev paaført. Derimot har jeg efter de foreliggende til dels motstridende uttalelser fra vidner og sakkyndige ikke kunnet tilegne mig den overbevisning, at Ford-bilen i veikrysset blev kjørt til venstre for Ekebergveiens midtlinje, saaledes som paastaatt av den motankende part. Heller ikke har jeg funnet at det under de foreliggende omstendigheter kan bebreides Moheim som et uaktsomt
Side:175
forhold at han ikke gav signal, før han kjørte inn i veikrysset, idet han hadde fri utsikt baade videre fremover Ekebergveien og til høire opover Sandstuveien, uten at der var noget at opdage som skulde gjøre et varsel nødvendig. At han, slik som situasjonen forelaa, skulde ha plikt til at varsle av hensyn til rutebilen eller annen mulig trafikk fra venstre i Sandstuveien kan jeg ikke anta. Det er visstnok saa at han, efter hvad han selv har forklart, like før han kjørte inn i veikrysset saa rutebilen i fart nogen faa meter bortenfor holdeplassen. Jeg har imidlertid ikke kunnet forkaste hans uttalelse om at han gikk ut fra at den skulde stanse ved holdeplassen - en opfatning som i og for sig synes rimelig bl.a. i betraktning av at rutebilene efter det oplyste omtrent alltid pleier at stoppe ved denne holdeplass, som er den første plass hvor de efter sin konsesjon har lov til at stoppe utenfor Oslo. Hvad endelig angaar byrettens uttalelse om at sammenstøtet kunde vært undgaatt, hvis Moheim hadde forsøkt at sette farten op, skal jeg bare bemerke, at det efter min mening ikke kan tilregnes ham som uaktsomhet at han ikke i veikrysset øket den fart som allerede var større enn tillatt. Med hensyn til Ford-bilen er jeg saaledes kommet til det resultat, at det eneste som kan bebreides Moheim, er at han kjørte fortere i veikrysset enn tillatt efter trafikkreglenes §13.
Hvad dernest angaar spørsmaalet om rutebilens medvirkning ved sammenstøtet, derunder betydningen av førerens vedtagelse av forelegget, kan jeg i det vesentlige til tre hvad byretten har anført. Jeg antar saaledes at føreren har undlatt at holde tilstrekkelig utkikk til høire mot Ekebergveien, og at han derved har forsømt den aktsomhetsplikt som paalaa ham. Dertil kommer at han ikke har iakttatt den vike plikt som han hadde efter trafikkreglenes §11, 2net ledd. Efter disse regler hadde han plikt til at la Ford-bilen, som kom fra hans høire side, faa anledning til at kjøre forbi sig, jfr. uttalelser i Høiesteretts kjennelse i Rt-1930-983. At rutebilens fører ved dette sitt forhold har medvirket til sammenstøtet og den skade som blev tilføiet de ankende parter, har jeg ikke funnet tvilsomt.
Jeg er saaledes kommet til det resultat at skaden skyldes feil fra begge bilføreres side. Der er efter prosedyren enighet mellem sakens parter om at der under en saadan forutsetning skal skje en fordeling av erstatningen, saaledes at The London Assurance bare skal tilsvare den del av erstatningen som efter skyldgraden endelig skulde paahvile rutebilens fører. Under hensyn til de feil som de to bilkjørere efter min mening har gjort sig skyldig i, og særlig i betraktning av at føreren av rutebilen har forsømt at iaktta sin vikeplikt og derfor maa bære hovedansvaret for skadetilføielsen, antar jeg at The London Assurance bør gjøres ansvarlig for 2/3-deler av skaden.
Hvad erstatningens størrelse angaar skal jeg bemerke:
Ifølge professor Johan Holsts erklæring, som jeg legger til grunn, er fru Hamburg som følge av ulykken blitt 100 pct. invalid. Denne invaliditet er varig. Jeg henviser forøvrig til hvad byretten har anført angaaende hennes arbeide i hjemmet og utstrekningen av hennes tap i fremtidig erhverv, idet jeg dog antar at der ogsaa
Side:176
maa tas et rimelig hensyn til at hun paa grunn av skaden eventuelt vil være avskaaret fra at underholde sig selv. Det tap hun har lidt i fremtidig erhverv, kan efter mitt skjønn settes til kr. 30.000, hvorav 2/3-deler eller kr. 20.000 kroner blir at erstatte av ankemotparten.
Med hensyn til fru Hamburgs krav paa erstatning for utlegg foranlediget ved ulykken har ankemotparten ikke gjort innvending mot de av byretten godkjente beløp, men paastaar at de beløp som er opført under postene 2, 10, 12, 15 og 17 maa utgaa, da de ikke staar i en adekvat sammenheng med ulykken, og at postene 4 og 6 maa reduseres overensstemmende med byrettens avgjørelse. Jeg antar at ankemotparten maa gis medhold forsaavidt angaar post 2 angaaende herr Hamburgs reiseutgifter til sykehuset, kr. 42, og den efter byrettsdommen tilføiede post nr. 17, nemlig kr. 50 for flytning til en ny leilighet. Likeledes antar jeg at postene 4 og 6 angaaende kost og logi til sykepleierske og pike maa nedsettes til det beløp som byretten har fastsatt, nemlig kr. 50 pr. maaned for hver. Derimot antar jeg i motsetning til byretten at de under postene 10, 12 og 15 opførte beløp maa erstattes, da de maa sies at representere en ved ulykken foraarsaket paaregnelig følge av denne. De angaar nemlig arbeider i hjemmet som fru Hamburg tidligere har utført, men som hun paa grunn av sin invaliditet ikke lenger har kunnet utføre og derfor har maattet leie bort til andre. De utlegg som hun efter dette kan kreve erstattet, beløper sig avrundet til kr. 5130, hvorav 2/3-deler eller kr. 3420 skal tilsvares av ankemotparten.
Hvad frøken Fjeldstads erstatningskrav angaar har ankemotparten ingen innvending gjort mot hennes for Høiesterett fremsatte krav paa kr. 364 for utlegg uten forsaavidt angaar spørsmaalet om fordelingen. Angaaende hennes krav paa erstatning for tap i fremtidig erhverv henvises til hvad byretten har anført. I en efter byrettsdommen avgitt erklæring av 30 november 1933 har professor Johan Holst efter ny undersøkelse uttalt, at der er inntraadt en viss bedring, idet hennes hukommelse er avgjort bedre enn ved forrige undersøkelse ett aar tidligere. Han anslaar nu invaliditetsgraden til 25 pct. Han tilføier at der neppe er noget særlig haap om at tilstanden ytterligere skal kunne bedres i nevneverdig grad og mener at en invaliditetsgrad paa 20-25 pct. maa legges til grunn for opgjøret. Efter dette antar jeg at tapet bør settes til kr. 5000. Hennes samlede krav blir saaledes kr. 5364, hvorav 2/3-deler eller kr. 3576 blir at tilsvare av ankemotparten.
Fru Moheim har for Høiesterett begrenset sitt krav til det av byretten ansatte beløp kr. 300. Mot dette krav har ankemotparten ingen innvending gjort uten forsaavidt angaar spørsmaalet om fordelingen. The London Assurance vil følgelig faa at tilsvare 2/3-deler herav eller kr. 200.
Angaaende utgangspunktet for beregningen av prosessrenter er der enighet mellem partene. Jeg antar at de ankende parter maa tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett. Derimot finner jeg ikke at der er grunn til at tilkjenne hjelpeintervenientene saksomkostninger for Høiesterett, saaledes som paastatt av dem.
Side:177
Dom:
The London Assurance betaler til fru Alvilde Hamburg kr. 3420 med 4 av hundre i aarlig rente herav fra 5 desember 1933 til betaling skjer og kr. 20.000 med 4 av hundre i aarlig rente herav fra 4 mai 1932 til betaling skjer, til frøken Tabitha Fjeldstad kr. 3576 og til fru Lagertha Moheim kr. 200 med 4 av hundre i aarlig rente av de to sistnevnte beløp fra 4 mai 1932 til betaling skjer, samt i saksomkostninger til de ankende parter for byretten og Høiesterett kr. 3000. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Andersen: Efter min bedømmelse av sakens bevisligheter finner jeg at maatte anse det tilstrekkelig godtgjort at Ford-bilen i kollisjonsøieblikket har vært noget over i venstre side av kjørebanen, og at føreren forsaavidt ikke har holdt sig kjørereglene efterrettelig. Hvad Ford-bilførerens forhold forøvrig angaar er jeg enig med førstvoterende, og slutter mig ogsaa til ham forsaavidt angaar bedømmelsen av rutebilchaufførens forhold. Jeg kan ikke anta at den omstendighet, at Ford-bilen har vært noget over til venstre, under de konkrete omstendigheter kan opheve rutebilchaufførens stoppeplikt og saaledes virke befriende for ham. Derimot leder min bedømmelse av situasjonen og de to føreres forhold mig til at votere for en nogen annen fordeling av ansvaret, idet jeg finner det rimelig at ansvaret deles med en halvpart paa hver.
Hvad erstatningen for tap i fremtidig erhverv angaar, mener jeg at de momenter som her bør komme i betraktning, er tilstrekkelig tilgodesett ved de beløp som byretten har fastsatt saavel for fru Hamburg som for frøken Fjeldstads vedkommende. Men hensyn til erstatningen til de skadelidende for direkte utlegg m.v. er jeg enig med førstvoterende.
Jeg former ingen konklusjon.
Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
De ekstraordinære dommere høiesterettsdommer Bugge og overrettsdommer Winsnes: Likesaa.
Dommer Paulsen: Jeg er enig med førstvoterende undtagen med hensyn til spørsmaalet om størrelsen av frøken Tabitha Fjeldstads tap i fremtidig erhverv. For dette spørsmaals vedkommende slutter jeg mig til byretten og tredjevoterende.
Av byrettens dom:
Den 3 oktober 1931 blev bil A 7510, ført av John Moheim, paakjørt i krysset av Sandstueveien og Ekebergveien paa Bækkelagshøgda av rutebil A 15205, ført av rutebilchauffør Rolf Smith-Hansen. Rutebilen kom Standstuveien opover, mens privatbilen samtidig kom Ekebergveien i retning mot Oslo, saaledes at rutebilen hadde privatbilen paa høire side i krysset og derfor hadde vikeplikt for denne. Privatbilen blev ved kollisjonen rammet paa siden fra døren og bakover. Den blev ved støtet slynget rundt og blev
Side:178
staaende med bak hjulene i grøften paa hjørnet av veien og med forenden paa skraa i krysset innover Ekebergveien, mens rutebilen, som hadde bremset sterkt, blev staaende stille et stykke inne i krysset.
Rutebilen var forsikret i The London Assurance, med ansvarsforsikring for skade paa kr. 150.000, for enkeltperson inntil kr. 50.000, og privatbilen var forsikret i London Guarantee & Acc. Comp. Ltd. I privatbilen satt, foruten føreren, dennes hustru fru Lagerta Moheim, med datter, og hennes to søstre, fru Alvilde Hamburg og frøken Tabitha Fjeldstad, og baade fru Moheim og hennes to søstre kom til skade, særlig fru Hamburg som efter ulykken er blitt helt invalid. Fru Moheim selv brak tre ribben, mens frøken Fjeldstad forstuet sin ene haand og fikk et støt i hodet med derav følgende hjernerystelse. - - -
Ved forelegg av 22 februar 1932 blev rutebilchaufføren ilagt 20 kroners bot for overtredelse av trafikkreglenes §11,2 (om vikeplikt) og motorvognlovens §17 (om utvisning av tilbørlig forsiktighet og aktpaagivenhet saa skade ikke forvoldes for andre). Dette forelegg blev vedtatt av rutebilchaufføren. Hans vedtagelsespaategning blev imidlertid efter konferanse med forsikringsselskapets advokat, gitt saadan tilføielse: «Naar jeg vedtar er det utelukkende for at undgaa det med en rettssak forbundne tidstap. Under en eventuell civil sak maa altsaa vedtagelsen ikke paaberopes mot mig som en erkjennelse av skyld. Dette forbehold tar jeg av hensyn til bestemmelsen i tvistemaalslovens §186, jfr. straffeprocesslovens §290 i. f.» - - -
Retten finner, at et forelegg, som er vedtatt med et saadant uttrykkelig forbehold neppe uten videre kan ansees bindende for den civile sak. Der foreligger her i virkeligheten ingen skylderkjennelse, og chaufføren har heller ikke tidligere i sin politiforklaring erkjent nogen skyld.
Man finner imidlertid at maatte anse det bevist, at rutebilens chauffør har gjort sig skyldig i, hvad der er anført i forelegget, - i mangel paa aktsomhet og i overtredelse av reglene om vikeplikt. - - - Av den fremlagte nøiaktighet opmaalte kartskisse over veikrysset fremgaar det, at rutebilens chauffør allerede i en avstand av 8 meter fra inngangen til veikrysset maatte ha fri utsikt til høiere 20 meter nedover Ekebergveien regnet til dennes midtlinje. Men han maatte da, hvis han hadde vært opmerksom, ha kunnet se privatbilen i tide, saa han, med den ubetydelige fart, som rutebilen efter det oplyste har hatt, utvilsomt vilde ha kunnet stanse foran inngangen til krysset og saaledes overholdt sin vikeplikt. Det maa derfor antas, at chaufføren, som forklarer, at han først fikk se privatbilen da den var rett foran ham i krysset, ikke har sett til høire før han kjørte inn i krysset. Der foreligger ikke noget bevis for, og det er heller ingen grunn til at anta, at privatbilen har kjørt med nogen særlig stor fart selv selv om den antagelig har vært større enn rutebilens. - - - Moheim selv forklarer» at hans fart før veikrysset var ca. 25 km., men at han slakket av for krysset.
Rutebilens chauffør, som ved sitt forhold maa sies at ha utvist en betydelig mangel paa aktsomhet til tross for at det var ham der som den vikepliktige hadde den strengeste aktsomhetsplikt, har efter rettens mening hovedansvaret for kollisjonen. Retten finner dog, at heller ikke privatbilen er uten enhver skyld i ulykken. Man finner saaledes, at det var uaktsomt av Moheim ikke at gi signal før han kjørte inn i krysset, naar han saa rutebilen ved holdeplassen. Man maa ogsaa anta, at ulykken kunde vært undgaatt, hvis Moheim hadde kjørt lenger ut til høire side av den brede vei
Side:179
i veikrysset, eller om han hadde forsøkt at sette farten op. Retten finner derfor, at ansvaret for skaden maa fordeles, og at rutebilens ansvar bør begrenses til 3/4 parter.
Saksøkte nr. 1 fru Hamburg, som nu er 53 aar gammel, vil efter de foreliggende lægeerklæringer bli invalid for hele sin levetid. - - - Hun har før alene stelt huset for sin mann, men kan nu intet utrette, og det er helt nødvendig at ha leiet hjelp for hennes pleie. Hun laa paa sykehus til omkring nyttaar 1932 og hadde efter hjemkomsten i de første 3 maaneder sykepleierske, foruten tjenestepike, som fra april 1932 overtok ogsaa pleien. Hennes paaregnelige økonomiske tap i fremtiden som følge av hennes invaliditet (tap i fremtidig erhverv) vil være hennes tap ved utgifter ved at holde pleierske (pike) samt medisiner og læge samt mulige andre utgifter i forbindelse med hennes sygdom. Derimot vil ikke kunne komme i betraktning de fremtidige utgifter til hennes underhold, da disse ikke kan sies at staa i nogen adæquat kausalforbindelse med ulykken. Retten finner, at den paastaatte erstatning av kr. 35.000 (hvilket beløp betales for en aarlig livrente paa kr. 2200 til en kvinne paa 52 aar) maa ansees vesentlig for høi og man finner skjønnsmessig at kunne ansette hennes erstatning (for tap i fremtidig erhverv) til kr. 20.000, hvorav saksøkte vil ha at tilsvare kr. 15.000.
Retten finner ogsaa at maatte redusere det for fru Hamburg opførte beløp til utlegg kr. 4484.22. - - -
Saksøker nr. 2 frøken Fjeldstad er 40 aar gammel, uten nogen stilling eller utdannelse og bor sammen med sin mor, som eier et hus, og hun steller huset for sig og sin mor uten leiet hjelp. Hun var sengeliggende 1 maaned efter ulykken og kunde de følgende 5 maaneder ikke utføre noget arbeide. - - - Efter 6 maaneders forløp har hun igjen overtatt husstellet uten hjelp, men klager over hodepine, søvnløshet, engstelse og nervøsitet. Professor Holst har i en erklæring av 15 november 1932 vesentlig paa grunnlag av disse subjektive symptomer skjønnsmessig anslaatt hennes invaliditetsgrad til 33 1/3 %, men med mulighet for endog betydelig bedring i løpet av de første aar. Det i paastanden opførte beløp kr. 14.000 for tap i fremtidig erhverv, tilsvarer et beløp som for eftertiden kan sikre henne en aarlig livrente paa kr. 733 (2200: 3). - - -
Under hensyn til hennes fullstendige arbeidsudyktighet de første 6 maaneder og til at man paa grunnlag av den foreliggende lægeerklæring formentlig maa anta, at hennes arbeidsevne ialfall i de første aar kan være noget nedsatt, saa utgifter til leiet hjelp kan paaregnes, ansettes hennes tap i fremtidig erhverv, regnet fra ulykken skjønnsmessig til kr. 3000. Herav vil saksøkte efter den antatte fordelingsbrøk ha at tilsvare kr. 2250. Dessuten vil hun av saksøkte tilkjennes erstatning for de opførte utlegg til læge, medisin og reparasjon av tøi kr. 302. - - -
Saksøkte nr. 3 fru Moheim. - - - Det samlede beløp, som blir at anse som tap kommer op i kr. 300. Efter den før nevnte ansvarsfordeling bør hun herav av saksøkte kunne kreve erstattet kr. 225 med lovlige renter fra forliksklagen.
Retten finner, at saksøkte, som selv om saksøkernes paastaatte beløp er blitt betydelig redusert i dommen, dog maa sies i det vesentlige at ha tapt saken, bør erstatte saksøkerne deres utgifter ved saksanlegget med kr. 600. - - - Arnold Rørvik. V. Platou. A. Holmvik.