Rt-1934-204

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-02-15
Publisert:	Rt-1934-204
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 43/1 s.a.
Parter:	Esther Andersen (overrettssakfører David Vogt til prøve) mot Emil Thune (advokat Bjørn Sogn).
Forfatter:	Broch, Bonnevie, Schjelderup, Bade, Borch, Wærness, Dahl
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924) §145, Tvistemålsloven (1915) §16

Dommer Broch: Ved Oslo byretts dom av 14 januar 1933 blev juveler Emil Thune frifunnet for et erstatningskrav som Esther Andersen hadde fremsatt mot ham som eier av Øvre Slotsgate 12, idet hun ved et fall i gaardens trappegang den 21 oktober 1931 hadde paadratt sig skade. Saksomkostninger blev ikke tilkjent mot formannens stemme.

Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til domsgrunnene.

Esther Andersen har innanket dommen for Høiesterett. Hun har gjort gjeldende at trappen var i den stand at den var farlig for den offentlige sikkerhet. Den omstendighet at trappen paa grunn av ferdsel til og fra Promenadecafeen i bygningen er utsatt for sterkere slit enn en trappe vanlig, maa skjerpe huseierens aktsomhetsplikt. Hun anfører videre at de subjektive betingelser

Side:205

for ansvar for gaardeieren er til stede. Med hensyn til erstatningens størrelse har hun hevdet, at erstatning maa betales baade for direkte utlegg og tap, og for tap i fremtidig erhverv.

Esther Andersen, som hadde bevilling til fri sakførsel for byretten og som for Høiesterett er bevilget fritagelse for rettsgebyrer og for utgifter til mangfoldiggjørelse av utdrag, har nedlagt saadan paastand:

«Emil Thune dømmes til at betale Esther Andersen kr. 6000 med 5 pct. rente fra paaklagen. Dessuten dømmes han til at betale sakens omkostninger for byretten og for Høiesterett. Omkostningene for byretten, derunder rettsgebyrer, tilkjennes det offentlige skadesløst, som om saken ikke hadde vært benefisert. Omkostningene for Høiesterett utredes delvis til det offentlige som erstatning for rettsgebyrer vedkommende ankesaken og for utgiftene ved mangfoldiggjørelse av utdrag (kr. 96.85), forøvrig til den ankende part.

Juveler Emil Thune har nedlagt paastand paa prinsipalt at saken avvises fra Høiesterett som henhørende under overretten, subsidiært at byrettens dom stadfestes, og at han i begge tilfelle tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett. Av nytt for Høiesterett nevner jeg en bevisoptagelse 16-28 oktober 1933, hvorunder ogsaa er avhørt et par vidner som ikke har avgitt forklaring for byretten.

Jeg finner ikke under nogen omstendighet grunn til at avvise saken fra Høiesterett paa grunn av ankesummens størrelse, jfr. tvistemaalslovens §16.

Hvad realiteten angaar er jeg kommet til et annet resultat enn byretten.

Juveler Thune har for Høiesterett fremsatt den innsigelse mot kravet, at det ikke var trappens tilstand som var skyld i selve uheldet. Han har gjort gjeldende at bevis ikke er ført for aarsaken til fallet. Den ankende part har protestert mot denne innsigelse som ny under prosedyren for Høiesterett. Jeg bemerker at protesten maa tas til følge. Man kan ikke se at innsigelsen er fremsatt for byretten, og i tilsvaret til ankeerklæringen er den heller ikke nevnt. Iøvrig mener jeg ogsaa at partens og hennes søster Martha Andresens forklaringer danner den tilstrekkelige bekreftelse paa at ulykken er skjedd paa den maate som paastaatt.

At trappen har vært i daarlig stand maa jeg anse bevist. Under granskningsforretningen for byretten har de opnevnte sakkyndige murmester Singer og arkitekt Suphammer visstnok uttalt, at de ikke ansaa trappen farlig for beboerne eller andres sikkerhet, og at de ikke ansaa trappen for at være i uforsvarlig stand. De har dog tilføiet at gulvbelegget, antagelig paa grunn av den sterke trafikk, var blitt adskillig slitt, saaledes at jernbeslagene dannet dannet utpregede forhøininger paa de enkelte trin og reposerne. Likeledes var skinnene paa flere steder blitt glattslitte, men de laa fremdeles fast og jevnt mot underlaget. Granskningsmennene mente derfor at jernene burde fjernes og gulvbelegget fornyes. Under bevisoptagelsen for Høiesterett er Singer og Suphammer avhørt paany som vidner. Herunder har Singer bl.a. uttalt, at «de nedslitte trin ikke kunde ansees mere farlig enn de andre ting som man tilfeldigvis kunde komme til at tråkke feil paa i en trapp,

Side:206

f.eks. et lite skall». Suphammer uttalte at «passasje av den omhandlede trapp ikke kunde ansees mere farlig enn at gaa paa et fortau - et saadant kan ofte være ujevnt og man kan ogsaa paa et saadant være utsatt for uheld, man maa ga forsiktig. Trappen i Øvre Slotsgate 12 var efter vidnets mening ikke verre enn mange, mange andre trapper her i byen».

Jeg nevner disse uttalelser, fordi de efter min opfatning gir uttrykk for at der til grunn for granskningsmennenes uttalelser ligger en rettsopfatning, som saavidt skjønnes ikke er riktig. Kravene til vedlikehold av en cementlagt trapp maa stilles anderledes enn til vedlikehold av et fortau, og en parallell fra uheld foraarsaket ved hen slengt skall eller lignende synes ikke treffende. Saadanne gjenstander er jo ikke integrerende deler av trappen. Mot granskningsmennenes skjønnsuttalelser staar paa den annen side en rekke prov og erklæringer, til dels fra forutsetningsvis særlig sakkyndige.

Oslo bygningskontroll har i skrivelse av 19 april 1932 til juveler Thune uttalt, at «trappebelegget i hovedtrappen op til Promenadecafeen er saa nedslitt at trappen er farlig for den offentlige sikkerhet. Trappen maatte derfor forlanges istandsatt straks». I brev av 11 juni 1932 uttaler bygningskontrollen videre: «I anledning av Deres forespørsel av 31 mai d.a. meddeles, at jeg av overrettssakfører Martin Nielsen blev gjort opmerksom paa trappen og besiktiget denne umiddelbart forut for min skrivelse av 19 april. Trappen er meget nedslitt mellem jernlistene og er farlig for den offentlige sikkerhet - i hvert fall for damer med høie hæler». Under bevisoptagelsen for Høiesterett har Dedekam Messel, som har forfattet skrivelsene, bekreftet innholdets riktighet. Videre foreligger der en rekke prov som alle i mere eller mindre sterke uttrykk bekrefter at trappen var i daarlig stand. Blandt disse nevnes: Kontrollør i Oslo Helseraad, Olaf Dahlen, uttaler at han besiktiget trappen vaaren 1932 sammen med overrettssakfører Nielsen. «Han fant at trappeskinnene var svært slitt og trappen var stygg. Vidnet mener hermed at den var farlig. Han har ikke ofte sett saa nedslitte trapper som denne under hensyn til den store trafikk som er i nevnte gaard». Murmester Georg Leonhard Andresen besiktiget omhandlede trapp vaaren 1932. «Han hadde ogsaa sett den før. Han syntes ikke den var særlig pen, den hadde opstaaende jern og han vil kalle den farlig, især for dem som har litt travelt». Advokat Andreas Støylen forklarer, at den ankende part henvendte sig i sin tid til kontoret for fri rettshjelp angaaende mulig erstatning ved ulykken. Vidnet gikk med og besiktiget trappen og festet sig ved at stoffet mellem jernskinnene var slitt ned og dannet buer. Slitasjen var saa stor at vidnet fant det rart at der ikke var foretatt nogen reparasjon. Der er en voldsom trafikk i denne gaard. Overrettssakfører Martin Nielsen har uttalt at han i begynnelsen av mars 1932 saa paa den omhandlede trapp, og ansaa den farlig efter dens forfatning med de opstaaende jernskinner.

Enn videre foreligger der flere prov som omtaler forskjellige tilfelle med fall eller snubling i trappen.

Juveler Thune, som er avhørt under bevisoptagelsen, har

Side:207

bekreftet at han var fullt klar over at belegget i den nedre del av trappen maatte repareres, og saadan reparasjon var bestemt at skulle utføres før henvendelsen fra bygningskontrollen kom gjennem skrivelse av 19 april 1932, og ikke foranlediget ved frk. Andersens ulykke. Nogen henvendelse fra Dedekam Messel eller nogen annen i bygningskontrollen var ikke skjedd til vidnet før ved den nevnte skrivelse. Denne skrivelse blev besvart ved vidnets advokat, Brock Utne, 22 april s.a. Reparasjonen var tenkt utført i pinsen 15-16 mai, men paa grunn av 17 mai blev der anmodet om utsettelse. Bygningskontrollen gikk med paa dette, og der blev ikke stillet nogen betingelser fra kontrollens side. Reparasjonen blev derefter utført i juli maaned, altsaa ca. 2 maaneder efter pinse.

Jeg kan efter disse bevisligheter ikke finne det synderlig tvilsomt at trappen har vært i mislig forfatning da ulykken skjedde. Den har ikke opfylt det krav til vedlikehold som maa stilles til en trapp, særlig men en saa stor trafikk som det her gjelder. Det er anført at paa grunn av kafeen passe res trappen visstnok av ca. 1000 mennesker eller deromkring daglig. Det synes da klart at kravene til vedlikehold maa stilles særlig strenge - nettop paa grunn av risikoen for ulykker. Den store trafikk øker efter min mening i utpreget grad huseierens ansvarsplikt, og jeg maa anta at juveler Thune ikke har utvist den tilstrekkelige aktsomhet ved ivaretagelsen av denne plikt, og at han derfor maa være erstatningspliktig.

Juveler Thune har paaberopt sig at det ikke var kommet nogen klage over trappen tidligere enn i april 1932, og at han da fikk utsettelse med at reparere til juli maaned av bygningsinspeksjonen. Jeg kan ikke innse at dette kan tillegges betydning overfor det faktum at trappen var i mislig stand da ulykken skjedde. Ansvaret og tilsynsplikten paahviler i første rekke huseieren. Den kontroll som efter bygningsloven av 1924 §145 øves av bygningsraadet fritar ikke huseieren for hans ansvar forsaavidt.

Med hensyn til tapsberegning bemerkes: De direkte utgifter til underhold og lidt inntektstap med fradrag av oppebaarne sykehuspenger har skadelidte beregnet til ca. 1000 kroner. Med hensyn til tap i fremtidig erhverv har hun paaberopt sig en erklæring av 9 januar 1933 fra læge Carl Semb, hvori denne konkluderer med at tilstanden maa opfattes som uheldbredelig (varig mén), og at skaden har forvoldt en invaliditet anslagsvis paa 12-15 pct. Jeg finner alle hensyn tatt i betraktning at den samlede erstatning bør ansettes til 5000 kroner.

Efter mitt resultat finner jeg at juveler Thune maa tilsvare sakens omkostninger for begge retter.

Dom:

Emil Thune betaler til Esther Andersen kr. 5000. med 5 av hundre i aarlig rente fra 28 april 1932 til betaling skjer. I saksomkostninger betaler Emil Thune for byretten til det offentlige kr. 387 samt for Høiesterett til det offentlige kr. 280 og til Esther Andersen kr. 800. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Side:208

Dommer Bonnevie: Jeg er med hensyn til det processuelle spørsmaal enig med førstvoterende.

Hvad derimot realiteten angaar er jeg kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse, som jeg finner tilstrekkelig. Jeg skal bare i anledning av førstvoterendes votum bemerke, at jeg tar avstand fra hans uttalelse om de sakkyndige granskningsmenns forklaringer. Spesielt tror jeg ikke at det har vært nogen av granskningsmennenes mening at gi uttrykk for en slik rettsopfatning, at der ikke kan stilles andre eller større krav til en trapp enn til et fortau med hensyn til dekkets beskaffenhet og utførelse. Da jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon.

Dommer Schjelderup: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommer Bade: Jeg er enig med annenvoterende. Jeg vil dog her presisere at gaardens eier, efter hvad der uimotsagt er anført, ikke før ulykken hadde mottatt nogen som helst klage over trappen. Der er i gaarden en rekke kontorer og forretningslokaler. Naar disses innehavere, som daglig benytter sig av omhandlede trapp, ikke har gjort nogen henvendelse til eieren om trappens tilstand, skulde man anta at heller ikke disse like saa lidt som de offentlig opnevnte granskningsmenn har funnet trappens tilstand uforsvarlig. Det synes mig under disse omstendigheter lite rimelig at statuere for gaardens eier en saadan uaktsomhet eller forsømmelighet at den begrunner erstatningsplikt som følge av trappens tilstand.

Ekstraordinær dommer overrettsdommer Borch: Jeg er enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Wærness og dommer Dahl: Likesaa.

Av byrettens dom:

Den 22 oktober 1931 skulde hushjelp Esther Andersen efter et besøk i Promenadekaféen i 2nen etasje i Øvre Slottft. 12 gaa ned trappen. Hennes sko blev angivelig hengende fast i en jernskinne paa trappen med den følge, at hun falt forover og nedover trappen 8-9 trin til den første avsats i trappen. I fallet brak hun et ben i høire albuledd og laa først paa Ullevaal sykehus i 14 dager, hvorefter hun som arbeidsudyktig opholdt sig i sitt hjem i ca. 1/2 aar, inntil hun den 30 april 1932 fikk post som hushjelp med en lønn av 60 kr. pr. maaned. - - -

Retten skal bemerke: Man finner det helt utvilsomt, at de almindelige civilrettslige regler om erstatningsplikt in casu maa komme til anvendelse saaledes, at ansvar kun vil være begrunnet, hvis saksøkte har gjort sig skyldig i nogen til erstatning forpliktende uaktsomhet eller forsømmelighet ved trappens anordning eller vedlikehold - og at dette har vært aarsaken til ulykken.

Anordningen med de i trapper nedfelte beslag av riflede jern er helt sedvanlig i byens forretningsgaader. I Øvre Slottsgt. 12 var trappen qu. belagt med Thiis's gulvbelegg og paa ethvert trin var nedfelt to beslag av riflede jern, hvis tykkelse var vel 1 mm. Paa reposerne var der tre saadanne beslag, øverst fire beslag. Belegget hadde ligget siden pinse 1921. I omhandlede trapp er der daglig en meget stor trafikk, særlig til Promenadekaféen i 2nen etasje. Det er antydet, at der gjennemsnittlig i kaféen serveres for ca. 1000 gjester daglig og hertil kommer da gaardens øvrige beboere.

Side:209

Det er klart, at belegget i en trapp med saadan trafikk vil være utsatt for en veldig slitasje og at trappens tilstand i tidens løp maa bli mangelfull. Retten har gaatt ut fra, at gulvbelegget i juli 1932 var adskillig nedslitt, saaledes at jernbeslagene dannet utpregede forhøininger paa de enkelte trin og reposerne. Videre at skinnene paa flere steder var blitt glattslitte, men at de fremdeles laa fast og jevnt mot underlaget. - - -

Retten kan under henvisning til det foran anførte ikke finne, at saksøkte har gjort sig skyldig i nogen til erstatning forpliktende uaktsomhet eller forsømmelighet ved trappens anordning eller vedlikehold. Dette skulde forsaavidt være tilstrekkelig til at frita ham for ansvar. Retten antar imidlertid ogsaa, at det kan være tvilsomt, hvorvidt trappens forfatning i september 1931 var saa daarlig, som det synes at fremgaa av bygningskontrollens ovenfor refererte skrivelser. Man maa her se hen til, at underlaget i de fra september-april forløpne ca. 7 maaneder er blitt noget, om vel ikke vesentlig, nedslitt. Videre har man festet sig ved den omstendighet, at bygningskontrollen, skjønt den i april har funnet trappen farlig for den offentlige sikkerhet, dog uten betingelser eller forutsetninger har samtykket i, at arbeidet med dens utbedring kunde utstaa i ca. 3 maaneder. Endelig vil man fremholde, at to presumtivt meget sakkyndige menn paa det bygningstekniske omraade, murmester Singer og arkitekt Suphammer, som begge deltok i befaring av aastedet den 9 juli 1932, ikke har villet karakterisere trappen som farlig for den offentlige sikkerhet og videre har uttalt, at de ikke ansaa den for at være i uforsvarlig stand i juli 1932.

Retten vil sluttelig ikke undlate at fremheve, at der under denne sak kun er oplyst om et par fall i denne trapp i aarenes løp. Under hensyn til den svære trafikk synes dette i forbindelse med, hvad der forøvrig er fremkommet under saken, at tyde paa, at saksøkerens fall den 9 september 1931 skyldes det rene uhell. - - - F. A. Krohg.