Rt-1934-272
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1934-03-17 |
| Publisert: | Rt-1934-272 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 33/1 B s.a. |
| Parter: | Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund og Wilhelm August Hartmann (advokat Emil Stang) mot Kristian Tidemann (advokat Fr. Wilberg). |
| Forfatter: | Broch, Aars, Andersen, Evensen, Bang, Soldan, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §2, §3, §167, §378, §400, §442, §443, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §247, §253 |
Dommer Broch: Kristian Tidemann anla ved stevning av 20 november 1933 sak mot 1) Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund ved dets formann Wilhelm August Hartmann og 2) redaktør Wilhelm August Hartmann personlig til mortifikasjon av en artikkel i forbundets blad «Restaurant- og Hotellfunksjonæren», hvilken han fant ærekrenkende for sig. Paastanden gikk foruten paa mortifikasjon ut paa erstatning med et av retten fastsatt beløp hos de saksøkte og paa saksomkostninger.
Mortifikasjonspaastanden blev tatt til følge, og videre heter det i dommen: «De saksøkte 1) Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund og 2) W. A. Hartmann dømmes til at betale in solidum til saksøkeren Kristian Tidemann en erstatning stor kr. 2500 samt i saksomkostninger likeledes in solidum kr. 600».
Begge de domfelte har erklært anke paa dommen. I ankeerklæringen er i det vesentlige anført: 1) Mortifikasjonssaken er urettelig fremmet mot en organisasjon som saadan. Mortifikasjonssak antas bare at kunne fremmes mot en person som har fremsatt en beskyldning som objektivt rammes av straffelovens §247; 2) Dernest antar de domfelte at erstatningskravet ikke kan forfølges i en ren mortifikasjonssak efter straffeprocesslovens §2, 2net ledd, jfr. §3 §442; 3) Byretten har ved kjennelse besluttet holdt utenfor saken fire forhold fra saksøkerens side, som denne ikke begjærte mortifisert, uaktet bevisførslen angaaende disse forhold aapenbart maatte kunne faa betydning for saksøkerens erstatningskrav; 4) Endelig er anket over at forbundet og Hartmann er ilagt saksomkostninger.
Tidemann har anført at anken bare gjelder det borgerlige rettskrav om erstatning - bortsett fra at saken er fremmet mot forbundet - samt saksomkostningene. Under henvisning hertil og til bestemmelsen i straffeprocesslovens §378, jfr. §167, har han paastaatt anken avvist.
Side:273
Heri kan han ikke gis medhold. Efter rettspraksis behandles mortifikasjonssaker som domssaker, jfr. Salomonsens kommentar, 2net bind, side 33, note 9. Anken gjelder enn videre spørsmaalet om lovligheten av den til grunn for dommen liggende saksbehandling, sammenlign Høiesteretts dom i Rt-1918-244.
Angaaende de enkelte ankeposter bemerkes:
Ad 1: Straffelovens §253 forutsetter som betingelse for mortifikasjon at injurianten er gjort til part og gitt anledning til at føre bevis for beskyldningens sannhet. Det er injurianten som er motpart. Hvor der tillike er reist paastand om straff er spørsmaalet om motpart helt klart: som injuriant blir at behandle den eller de enkelte personer som er skyldige i injurienes fremsettelse, og jeg kan ikke finne nogen rimelig hjemmel for den opfatning at partsforholdet kan anskues anderledes, fordi om saken er anlagt som ren mortifikasjonssak. Som injuriant maa efter min mening behandles den eller de personer som har fremsatt beskyldningen (Sammenlign straffeprocesslovens §443, 2net ledd). En mortifikasjonssak med et upersonlig rettssubjekt, f.eks. en forening, et aktieselskap eller lignende, som motpart, maa efter min mening forutsette at det upersonlige rettssubjekt som saadant kan være injuriant. Dette tror jeg er i strid med selve ærekrenkelsens vesen. Injurien forutsetter efter sitt begrep, saavidt jeg skjønner, krenkelse tilføiet av en person. Iøinespringende vilde forholdet for eksempel være hvor vedkommende upersonlige rettssubjekt helt eller delvis har skiftet medlemmer. At tilstede mortifikasjonssak mot selskapet som saadant - ennskjønt kanskje ikke nogen av medlemmene er delaktig i injurien - synes mig at maatte kreve positiv lovhjemmel. Det er efter min mening betenkelig her at bygge paa at mortifikasjonskravet er et borgerlig rettskrav (bare behandlet i straffeprocessuelle former), og trekke paralleller fra behandlingen av erstatningskrav eller inndragningskrav. Mortifikasjon og erstatning er efter sin natur saa vesensforskjellige krav og er processuelt underkastet saa særegne regler» at saadanne parallellslutninger ikke antas berettiget.
Jeg antar saaledes at saken i sin helhet urettelig er fremmet mot forbundet.
Ad 2: Enn videre antar jeg at saken maa avvises fra byretten forsaavidt Hartmann er idømt erstatningsansvar i nærværende process. Saken er anlagt som mortifikasjonssak efter straffeprocesslovens §2, 2net ledd. Betingelsen for mortifikasjon efter straffelovens §253 er alene at bevis ikke er ført for beskyldningens sannhet. Paragrafen stiller ikke krav om og forutsetter ikke avgjørelse av noget skyldspørsmaal (sammenlign hermed straffeprocesslovens §442). Saken er heller ikke en straffesak i egentlig forstand, men forfølgelse av et borgerlig rettskrav om enn av en særegen karakter (straffeprocesslovens §2, 2net ledd), mens den i straffeprocesslovens §3 aapnede adgang til at forfølge et erstatningskrav i straffeprocessuelle former forutsetter en straffbar handling. Det antas derfor uriktig naar byretten har tatt erstatningskravet under behandling.
Side:274
Ad 3: Det maa efter prosedyren antas paa det rene at den paatenkte bevisførsel i alt vesentlig hadde sikte paa erstatningskravet og dets størrelse. Da saksbehandlingen maa opheves for hele erstatningskravets vedkommende er det ikke grunn til at ta dette ankepunkt under behandling.
Ad 4: Efter mitt resultat bortfaller de idømte saksomkostninger helt i forhold til Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund. Enn videre vil saksomkostningene i forhold til Hartmann bli at redusere, da saksbehandlingen opheves for erstatningskravet. Omkostningene ansettes til 400 kroner.
Saksomkostninger for Høiesterett antar jeg efter omstendighetene ikke bør tilkjennes. Jeg legger da vekt paa at de processuelle innsigelser mot Tidemanns krav burde vært reist for byretten.
Da jeg efter forhaandskonferansen gaar ut fra at jeg er i minoritet, former jeg ikke konklusjon.
Dommer Aars: Med hensyn til spørsmaalet om hvorvidt der kan fremmes mortifikasjonssak mot en organisasjon, er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Kravet paa mortifikasjon er et borgerlig rettskrav (jfr. straffeprocesslovens §400 og §443), og kravet er rettet mot den som har fremsatt den ærekrenkende beskyldning. Begrepsmessig er det ikke noget til hinder for at beskyldningen kan være fremsatt paa vegne av en organisasjon. Mortifikasjonens øiemed er utelukkende at frikjenne den krenkede for den vanærende beskyldning, og er beskyldningen fremsatt av en organisasjon, vil mortifikasjon saavidt jeg skjønner kunne være like paakrevet for den krenkede som naar beskyldningen alene er fremsatt av en fysisk person, og mortifikasjon vil kunne ha praktisk betydning i et saadant tilfelle, bl.a. hvis den person som har handlet paa organisasjonens vegne er død. Det staar for mig saa, at man uten positiv hjemmel i loven vanskelig kan nekte den krenkede adgang til at anlegge mortifikasjonssak mot en organisasjon, naar det er denne som har fremsatt den ærekrenkende beskyldning, og nogen saadan lovhjemmel kan jeg ikke finne at man har. Straffeprocesslovens §2 handler baade om saker som anlegges til inndragning og om saker som anlegges til mortifikasjon, og at krav paa inndragning kan gjøres gjeldende mot en organisasjon er paa det rene.
I det foreliggende tilfelle maa jeg forstaa byretten saa, at det er fastslaatt at beskyldningen er fremsatt paa vegne av Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund, og da det ikke er ført sannhetsbevis maa kravet paa mortifikasjon efter min opfatning tas til følge ogsaa overfor forbundet.
Med hensyn til de øvrige spørsmaal som foreligger til avgjørelse, er jeg enig med førstvoterende og kan i det vesentlige henholde mig til hans begrunnelse.
Saksomkostningene for byretten antar jeg efter det resultat jeg er kommet til bør reduseres noget, og jeg er blitt staaende ved et beløp av 400 kroner. Med hensyn til spørsmaalet om tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett, henholder jeg mig til førstvoterende.
Side:275
Kjennelse:
Forsaavidt angaar erstatningskravet avvises saken for byretten som uriktig anlagt efter straffeprocesslovens regler. Forøvrig forkastes ankene. I saksomkostninger for byretten betaler Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforening og W. A. Hartmann en for begge og begge for en kr. 400 til Kristian Tidemann innen to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.
Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Evensen: Likesaa.
Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Bang: Som herr dommer Aars.
Ekstraordinær dommer overrettsjustitiarius Soldan: Likesaa.
Dommer Backer: Likesaa.
Av byrettens dom:
Annonsechef Kristian Tidemann har saksøkt: 1. Norsk Hotell- og Restaurantarbeiderforbund ved dets formann W. A. Hartmann og 2. redaktør W. A. Hartmann personlig her for retten i anledning av en artikel i forbundets blad Restaurant- og Hotellfunksjonæren nr. 20 for 15 oktober 1933 hvori bl.a. er anført:
«Et firma hadde han saaledes faa at til at tegne to kontrakter for derved at opnaa større provisjon; men firmaet hadde uttrykkelig forbeholdt sig at kun den ene kontrakt skulde være gyldig. Men Tidemann hevet provisjon for begge. Et annet firma tegnet annonse én gang; men det var paaført 12 ganger og da firmaet gjorde ophevelse herom til den smarte herre, saa meddelte han at det var «en elskverdighet fra forbundets side naar annonsen stod inntatt mer enn den ene gang.» Men Tidemann hevet provision for 12 ganger.»
- - - Ingen av de saksøkte har bestridt at være ansvarlig for artiklen, men har gjort gjeldende at de deri inneholdte paasagn - riktig forstaatt - er berettiget saa mortifikasjon ikke bør skje. For erstatningskravet er paastaatt frifinnelse, prinsipalt fordi paasagnene var berettiget eller ialfall ikke uaktsomt fremsatt, subsidiært fordi tap ikke er lidt. - - -