Rt-1934-373
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1934-04-10 |
| Publisert: | Rt-1934-373 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 42/1 B s.a. |
| Parter: | Christiania Almindelige Forsikringsaktieselskap Storebrand og Even J. Restad (overrettssakfører Harald Smedal til prøve) mot høvelmester Karl Berg, sporskifter Edin Hofstad og Einar Hofstad ved verge Edin Hofstad (advokat Johan Cappelen, beskikket). |
| Forfatter: | Evensen, Lie, Broch, Hanssen, Næss, Breien, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §22, Motorvognloven (1926) §30, §19, §25, Forsikringsavtaleloven (1930) §19 |
Dommer Evensen: Strinda og Selbu herredsrett avsa 14 desember 1932 saadan dom: «De saksøkte 1. Even Johnsen Restad, og 2. Forsikrings-Aktieselskapet Storebrand, dømmes til in solidum at betale til saksøker 1. høvelmester Karl Berg, Trondheim kr. 439,08 til saksøker 2. sporskifter Edin Hofstad, kr. 1412 og til Einar Hofstad ved verge Edin Hofstad, kr. 4000 alle beløp med 4 pct. i aarlig rente fra 9 februar i 932 til betaling skjer. Der tilkjennes ikke saksomkostninger. Salæret til den for saksøkerne beskikkede sakfører, advokat Johan Cappelen, Trondheim, ansettes til kr. 500, der utredes av statskassen.»
Storebrand og Even Restad har paaanket dommen til Høiesterett. De gjør gjeldende at herredsrettsdommen er uriktig, saavel naar den har funnet at Kurt Berg og Einar Hofstad ikke har utvist grov uaktsomhet som naar den har funnet at Restad handlet uaktsomt ved at undlate at signalisere. Subsidiært gjør de gjeldende at de skadelidte overensstemmende med prinsippene i straffelovens i krafttredelseslov §19 og motorvognlovens §30, 2net ledd in fine, kun
Side:374
har krav paa delvis erstatning for det lidte tap. Derimot har de for Høiesterett frafalt sine innsigelser mot tapsberegningen i og for sig.
Storebrand og Restad har nedlagt saadan paastand: «At de ankende parter frifinnes.»
Karl Berg, Edin Hofstad og Einar Hofstad ved verge Edin Hofstad, som alle har fri sakførsel for Høiesterett, har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og det offentlige tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Hvad selve saksforholdet angaar henvises til herredsrettens domsgrunner. Til bruk under høiesterettssaken er der foranstaltet en bevisoptagelse ved Strinda og Selbu herredsrett med avhørelse av sakens parter og en rekke vidner, likesom bilsakkyndig i SørTrøndelag ingeniør Th. Brodtkorb, som møtte som sakkyndig for herredsretten, ogsaa har overvært bevisoptagelsen og avgitt forklaring som sakkyndig under denne. Der er videre fremlagt en del andre nye dokumenter og fotografier samt et av fylkeskonduktøren i Sør-Trøndelag i mai 1933 optatt kart av aastedet.
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.
I anledning av de ankende parters paastand om at de to gutter ved grov uaktsomhet selv er skyld i ulykken, har saksøkerne prinsipalt gjort gjeldende at det er rettslig irrelevant, selv om man skulde kunne karakterisere guttenes forhold som grov uaktsomhet. Saksøkerne hevder at «skyld» rettslig sett er utelukket hos barn under 14 aar. De henviser i saa henseende til ikrafttredelseslovens §22,1 som efter deres mening kun er uttrykk for et almindelig prinsipp. Like saa litt som et barn ordinært kan ilegges erstatningsansvar for skade som barnet selv volder, like saa litt kan barnet efter deres mening ved eget forhold tape rett til erstatning eller være underkastet nogen begrensning med hensyn til erstatningens størrelse. De paaberoper sig i denne forbindelse ogsaa lov om forsikringsavtaler av 6 juni 1930 §19. Ialfall - hevder saksøkerne - kan et barn ikke frakjennes erstatning eller være underkastet begrensning med hensyn til erstatningens størrelse, uten at det samme vilkaar er til stede som efter ikrafttredelseslovens §22, 2net ledd, er bestemmende for at barn kan ilegges erstatning, nemlig at barnet har midler.
Det staar for mig som saksøkernes foran refererte standpunkt vanskelig kan bringes i overensstemmelse med gjeldende teori og praksis. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig for sakens skyld at gaa nærmere inn paa heromhandlede spørsmaal eller treffe nogen avgjørelse forsaavidt.
Jeg er nemlig enig med herredsretten i at det av guttene utviste forhold i og for sig ikke kan betegnes som noget grovt uaktsomt forhold. Man maa efter de foreliggende oplysninger gaa ut fra at guttene ikke har sett eller kunnet se bilen, da de gikk op i Hangeraasbakken. Hvad enten de saa kan ha gaatt ut fra at de vilde være nede paa hovedveien igjen før nogen bil kunde naa saa langt som til Hangeraasbakken, eller de har gaatt ut fra at de i tilfelle vil de være i stand til at stoppe sparkstøttingen før de kom ut i hovedveien (i de nederste par meter av Hangeraasbakken hvor utsikten var fri), har deres beregning nok sviktet, men i denne
Side:375
deres undervurdering av en bils hastighet eller egen evne til at bremse og stoppe at se en grov uaktsomhet, vil saavidt skjønnes være at stille for store fordringer til 10-aaringers omtanke. Barn har erfaringsmessig regelmessig alltid lett for at undervurdere en fare som de ikke ser for sine øine.
Herredsretten har ansett det som en feil at Restad ikke brukte signalhornet, da han skulde passere Hangeraasbakken. Hensett til Hangeraasveiens karakter, saaledes som den er beskrevet i herredsrettens dom og til de mange vidneforklaringer om at omhandlede opkjørsel praktisk talt aldri var gjenstand for annen trofikk enn fotgjengeres, finner jeg ikke at Restad kan bebreides noget i heromhandlede henseende. Dette stemmer ogsaa med den bilsakkyndiges opfatning, likesom det fremgaar av forklaringene fra de mange chauffører som til stadighet har traffikert omhandlede hovedvei og av en efter ulykken foranstaltet trafikktelling, at det ikke har vært eller er vanlig at signalisere ved Hangeraasveien. At Restad heller ikke iøvrig har utvist nogen uaktsomhet er jeg enig med herredsretten i, og jeg kan forsaavidt henholde mig til hvad herredsretten derom har anført. Jeg tilføjer at den bilsakkyndige i en rettslig vedtatt rapport som sin opfatning har uttalt: «Jeg har ikke kunne se noget som tyder paa at anklagede (Restad) har utvist nogen uaktsomhet. Farten har vært liten og kjøringen sikkert forsiktig.»
Til at ned sette posten tap i fremtidig erhverv har jeg efter de foreliggende omstendigheter ikke kunnet føie.
Sakens omkostninger for Høiesterett antas de ankende parter at maatte tilsvare det offentlige. I anledning den beskikkede advokats salær bemerker jeg, at det er oplyst at han har erholdt særskilt salær for møte under bevisoptagelsen med 150 kroner.
Dom:
Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Cizristiana Almindelige Forsikrings-Aktieselskap Storebrand og Even J. Restad en for begge og begge for en til det offentlige kr. 800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til den beskikkede sakfører, høiesterettsadvokat Johan Cappelen fastsettes til kr. 650.
Dommer Lie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Broch, Hanssen, Næss, ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Breien og dommer Backer: Likesaa.
Av herredsrettens dom:
Saken gjelder krav fra høvelmester Karl Berg paa egne vegne og fra sporskifter Edin Hofstad paa egne og sin umyndige sønn Einars vegne mot bileier og chauffør Even J. Restad og Forsikringsaktieselskapet «Storebrand» paa erstatning i anledning av biloverkjørsel ved Stavne i Strinda den 18 mars 1931.
Nevnte Restad, som bor paa Hølanda i Gauldal, eier en lastebil U 2795, og har med denne i en aarrekke drevet lasskjøring mellem sin
Side:376
hjembygd og Trondheim. Han har - efter hvad han selv sier - kjørt denne veistrekning frem og tilbake i 6 aar 1 à 2 gange daglig og kjenner saaledes veien ut og inn. Den anførte dags eftermiddag ved 6 1/2 tiden kom Restad kjørende fra Trondheim med en murstenslast. Bil og last tilsammen hadde en vekt av sa. 3 1/4 tonn. Føret var iset med litt komet see ovenpaa. Idet bilen hadde passert bebyggelsen paa selve Stavne og var naadd næsten hen til den vei (bakke) der fører fra hovedveien op til snekker Hangeraas's og smaabruker Melands huser kommer Einar Hofstad, født xx.xx.1920, og saksøker nr. 1's sønn Kurt Berg, født xx.xx.1920. altsaa dengang resp. 10 aar og 5 mndr og 10 aar og 9 mndr. gamle, plutselig akende paa spark fra Hangeraasbakken frem paa hovedveien og paa tvers av denne og bilens kurs og blir paakjørt med det resultat at Kurt blev saa sterkt skadet at han døde underveis til sykehuset og at Einar fikk alvorlige saar og benbrudd. som medførte over 5 maaneders behandling paa sykehus og derefter en lengere lægebehandling. Det er ved de i alt vesentlig overensstemmende erklæringer fra lægene Usland og Hjort, hvorav den førstnevnte behandlet Einar paa sykehuset og senere, bl. a bragt paa det rene, at nevnte ben er blitt 1-1,5 cm. kortere enn høire og at venstre knes bøieevne er blitt adskilling forminsket, hvilket siste antas at bevirke en varig invaliditet, som maa tas hensyn til ved valg av livsstilling. Lægene er enige om at sette Einars invaliditet til ca. 15 pct.
Saksøkerne 1 og 2, guttenes fedre, mener sig iflg. motorvognlovens §30, 1. ledd berettiget til erstatning av bilens eier og det ansvarlige forsikringsselskap, nr. 1 for alle sine ekstraordinære utlegg i anledning av Kurts død og begravelse, tilsammen kr. 439,08, nr. 2 for de store utgifter til sykehus, læge m.v. under Einars sykeleie, tilsammen kr. 1412,00. Hvad nr. 3 Einar angaar, hevdes det at han paa grunn av det lange fravær fra skolen er kommet 1 aar tilbake der og videre at han paa grunn av det varige méen han har faatt, vil lide tap i fremtidig erhverv. Dette tap krever saksøker nr. 2 og 3 erstattet -med et passende beløp som anslaaes til kr. 4000,00. - - -
Retten skal bemerke: Det viktigste spørsmaal i saken er om de to gutter gjorde sig skyldig i grov uaktsomhet ved som forholdene var at ake fra bakken ut paa veien uten tilstrekkelig at undersøke paa forhaand. om der kom nogen bil eller annet kjøretøi fra bysiden (nordfra), hvortil utsikten fra bakken er hindret ved mur og stakitt. Retten finner dette spørsmaal temmelig tvilsomt. Det er paa det rene at guttene kom hovedveien sydfra for at hente nogen varer paa Stavne Samvirkelag. Det er ogsaa paa det rene, at de begge tidligere var formant av sine foreldre til at vise forsiktighet naar de ferdedes paa den sterkt trafikerte hovedvei. Kurt var med sine foreldre innflyttet fra Stjørdalen 14 dage tidligere. Efter hvad saksøker 3. Einar forklarer, foreslo avdøde Kurt at gaa op i Hangeraasbakken for at faa litt fart bortover mot Samvirkelaget. - - - De gikk en 12-14 meter op i bakken, og Kurt skulde staa bak og styre. - - - Det var en liten barnespark de benyttet. - - - Nogen lyd av nordfra kommende bil hørte guttene ikke idet saksøkte nr. 1 ikke gav signal i hornet. Noget kjøretøi sydfra saa de ikke - sydover veien var utsikten fri. Under disse omstendigheter er retten mest tilbøielig til at anta at det ikke var saa meget at bebreide guttene at de satte utover bakken - at det altsaa ikke kan tilregnes dem som grov uaktsomhet. Men som sagt utvilsomt er dette
Side:377
ikke. Denne tvil bør dog under hensyn til til hovedbesternmelsen i motorvognlovens §30 om bileierens ubetingede ansvar løses til gunst for den skadelidte, ( Rt-1925-591).
Idet retten saaledes avgjør skyldsspørsmaalet for guttene derhen, at de vel har vist mangel paa aktsomhet, men ikke handlet grovt uaktsomt, blir det næste spørsmaal om bilføreren har nogen skyld i ulykken og hvori denne skyld bestaar - et spørsmaal som efter resultatet m .h. t. guttenes skyld ikke har avgjørende betydning, men hvis løsning dog har sin interesse. Det maa ansees godtgjort at saksøkte 1, som selv førte bilen, er en øvet, forsiktig chauffør, og at han ved anledningen kjørte med fullt tillatelig fart, selv hensett til den tunge last og bilens derav følgende sterke sig, samt at bremsene var i tilstrekkelig orden. Han og hans ledsager. chauffør Eid, sier begge at farten ikke var over 20 km., helst noget mindre. Efter de øvrige foreliggende oplysninger maa retten gaa ut fra at dette forholder sig saa. - - - Som «veikryss» kan Hangeraasbakken ikke betraktes. Om vinteren gaar der, efter det oplyste, riktignok en slags gangsti fra Hangeraas's huser bort til en vei ovenfor, hvilken gangsti visstnok brukes av husets folk. og det kan da hende at en og annen uvedkommende person bruker denne sti i forbindelse med Hangeraasbakken som snarvei. Derved er dog ikke Hangeraasbakken blitt aapen for almindelig trafikk og kan derfor ikke betraktes som et «veikryss», se forskjellige høiesterettsdomme i Rt-1930.-Da Hangeraas's og Melands's huser ligger oppe paa toppen av bakken et stykke fra hovedveien, og saaledes ikke er «hus nær veien», faar trafikkreglenes §13 saaledes ikke direkte anvendelse. Men ogsaa her maa som antydet de almindelige bestemmelser om forsiktig kjøring ramme. Det minste man kan forlange er ihvertfall, at der ved saadanne farlige punkter gis signal i hornet, jfr. trafikkreglenes §24. - - -
Efter disse rettens resultater: ikke grov uaktsomhet, men mangel paa aktsomhet saavel hos guttene som hos chaufføren, maa de saksøkte paalegges erstatningsansvar i medhold til motorvognlovens §30 1. ledd, idet fordeling av ansvaret efter ikrafttredelseslovens §25 ikke kan ansees anvendelig jfr. Rt-1923-569. Denne dom synes ogsaa forøvrig at ha betydning for nærværende sak, nemlig med hensyn til skadeopgjøret, idet den lidte skade i begge saker øiensynlig har vært av nogenlunde samme beskaffenhet. Denne skade er visstnok ikke større i nærværende tilfelle enn i tilfellet fra Skovveien, tross lægene i sistnevnte sak kun har satt invaliditeten til 10 pct. Retten antar derfor at kunne bli staaende ved samme erstatningsbeløp for tap i fremtidig erhverv som i Skovveisaken. og som av saksøkerne paastaatt, nemlig kr. 4000,00. - - -