Hopp til innhold

Rt-1934-397

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1934-04-17
Publisert: Rt-1934-397
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 50/1 B s.a.
Parter: Riksadvokatfullmektig Oppen Pedersen, aktor mot Thorleif Larsen (forsvarer: advokat P. A. Holm).
Forfatter: Lie, Hanssen, Broch, Næss, Evensen, Breien, Backer
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §167, §421, §97, Straffeprosessloven (1887) §141, §323, §380, §97, Straffeprosessloven (1887), §166, §42, Straffeloven (1902)


Dommer Lie: Ved Jæren herredsretts dom av 26 januar 1934 blev Thorleif Larsen dømt for overtredelse av straffelovens §166 I til en bot til statskassen av 50 kroner subsidiært fengsel i 21 dager.

Domfelte har erklært anke mot dommen. Saksforholdet fremgaar av herredsrettens domsgrunner. Anken angaar dels saksbehandlingen og dels lovanvendelsen.

Som en mangel ved saksbehandlingen har domfelte paaberopt at saken skulde vært behandlet ved Stavanger byrett, ikke ved Jæren herredsrett, nemlig fordi han avgav den uriktige forklaring i Stavanger, hvor hans bopel er. Denne ankegrunn kan under de foreliggende omstendigheter ikke komme i betraktning. Domfelte møtte nemlig ved hovedforhandlingen, og hverken før eller under denne fremsatte han nogen innsigelse paa det anførte grunnlag. Jeg henviser herom til straffeprocesslovens §380, siste ledd, jfr. §141 og §323, siste ledd.

Anken over lovanvendelsen gaar ut paa at herredsretten har tatt feil, naar den ikke har ansett domfelte som siktet dengang han avgav sin forklaring, og naar den har antatt at det ikke har nogen betydning ved anvendelsen av straffelovens §167 om den handlende har gaatt ut fra at han var siktet, i et tilfelle hvor han i virkeligheten ikke var siktet.

Jeg finner ikke grunn til at avgjøre det første punkt. Derimot mener jeg at straffelovens §167, naar det ikke kan skjønnes med

Side:398

tilstrekkelig sikkerhet at være gitt uttrykk for noget annet, maa forstaaes saaledes at den handlendes feilaktige antagelse av at han var siktet, i henhold til den almindelige regel i straffelovens §42 ogsaa maa bevirke at straff efter straffelovens §166 ikke kan faa anvendelse. Da herredsretten saaledes som jeg leser domsgrunnene har hatt en annen forstaaelse av §167 og av den grunn ikke har tatt stilling til spørsmaalet om domfelte, da han avgav sin forklaring, gikk ut fra at han var siktet, finner jeg at dommen maa bli at opheve.

Kjennelse:

Herredsrettens dom og den til grunn for dommen liggende hovedforhandling opheves, fordi retten har antatt at bestemmelsen i straffelovens §167, 1ste ledd ikke kommer til anvendelse paa den som har avgitt falsk forklaring uten at være siktet, men i den tro at han var siktet. Vanlig salær til forsvareren.

Dommer Hanssen: Jeg er i likhet med førstvoterende kommet til det resultat at herredsrettens dom bør opheves paa grunn av uriktig lovanvndelse, men begrunner dette resultat paa en nogen annen maate.

Jeg forstaar herredsrettens domsgrunner saa, at domfellelsen av Thorleif Larsen er bygget paa den rettsopfatning at fritagelse for straff efter straffelovens §167, 1ste ledd alene tilkommer den som er at anse som siktet overensstemmende med straffeprocesslovens §97. Denne opfatning er efter min mening ikke riktig. Det er vel mulig at straffelovskommisjonen ved avfatningen av §167 i sitt utkast har tenkt paa straffeprocesslovens §97. Det fremgaar imidlertid i ethvert fall ikke av straffelovens tekst, at ordet er brukt i den tekniske betydning det har i straffeprocessloven, en betydning som i forhold til almindelig sprogbruk maa betegnes som vilkaarlig. Det kan da efter min mening ikke være nødvendig at fortolke straffelovens §167, 1ste ledd saa, at ordet siktet betyr siktet i straffeprocesslovens forstand, saafremt denne fortolkning fører til et urimelig resultat. Efter den avfatning §166 hadde i straffelovkommisjonens utkast vilde det visstnok ikke virket særlig urimelig om §167 1ste ledd var fortolket paa den her antydede maate. §166 i kommisjonens utkast satte nemlig bare straff for falsk forklaring for retten eller notarius eller for en offentlig myndighet iøvrig i tilfelle hvor vedkommende er pliktig til at forklare sig. Forholdet stiller sig imidlertid helt anderledes efter den tilføielse som i henhod til innst. fra justiskomitèen i 1901-02 blev gjort i straffelovens §166, og hvorefter straffebestemmelsen ogsaa rammer falsk forklaring for offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen er bestemt til at avgi bevis. Dette tillegg har i praksis vært forstaatt saa at det ogsaa omfatter forklaring for en polititjenestemann under efterforskning i straffesaker. Efter den utvidelse straffebestemmelsen i §166 saaledes har faatt, vilde det efter min mening føre til lite rimelige resultater om man forstaar fritagelsen i §167, 1ste ledd, derhen at siktet betyr siktet efter straffeprocesslovens §97. Efter denne forstaaelse vil den som i en straffesak avgir falsk forklaring for

Side:399

retten, være straff-fri, saafremt der mot ham er foretatt et saadant skritt som efter straffeprocessloven medfører at han formelt er at anse som siktet. Derimot vil straff-fritagelsen ikke komme den tilgode som avgir forklaring for politiet under en efterforskning som er rettet mot ham som mistenkt, men uten at han ennu er at anse som siktet i teknisk forstand. For mitt vedkommende kan jeg ikke innse annet enn at det er mere undskyldelig at den mistenkte avgir uriktig forklaring i det sistnevnte tilfelle enn hvor han avgir uriktig forklaring for retten under de i det førstnevnte tilfelle omhandlede omstendigheter. Jeg mener derfor det er rimelig at forstaa §167, 1ste ledd saaledes at ordet siktet i vesentlig overensstemmelse med almindelig sprogbruk omfatter enhver mot hvem der er innledet straff-forfølgning som mistenkt for en straffbar handling. At den bruk straffeprocessloven gjør av ordet siktet ikke faller sammen med den almindelige sprogbruk, har man et slaaende eksempel paa i nærværende sak, idet det av herredsrettens domsgrunner fremgaar at den politibetjent som avhørte Larsen, har forklart at han opfattet ham som siktet.

Jeg stemmer saaledes for at herredsrettens dom opheves, fordi retten har antatt at fritagelsen for straff efter straffelovens §167, 1ste ledd alene tilkommer den som er a anse som siktet i straffeprocesslovens forstand. Med hensyn til salæret til forsvareren er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Hanssen.

Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Evensen, ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Breien og dommer Backer: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

- - - Tiltale efter straffelovens §166 I for at ha avgitt falsk forklaring - - - derved at han den 31 oktober 1933 til politibetjent Olaf Skjæveland, Stavanger, under utenrettslig efterforskning i anledning av biluheld paa Gausel natten mellem 25 og 26 oktober 1933 forklarte at det var ham (tiltalte) som kjørte bilen L 11601, hvilket var usant, idet det var tiltalte nr. 1 som kjørte bilen. - - -

Retten finner det bevist at tiltalte nr. 2 Thorleif Larsen har forholdt sig saaledes som omhandlet under tiltalens post II. Tiltalte nr. 2 blir i henhold hertil at dømme for overtredelse av straffelovens §166 I. - - -

Forsaavidt angaar at det er paaberopt at tiltalte forklarte sig som siktet overfor politibetjent Skjæveland, saa har denne forklart at han opfattet tiltalte som siktet og optok hans personalia som siktet. Forklaringen ble optatt i henhold til anmodning av politimesteren i Rogaland, der hadde begjært tiltalte avhørt, uten at han hadde siktet ham. Politibetjent Skjæveland hadde selv ingen kompetanse til at sikte tiltalte og tiltalte kunde selv intet ansvar paadra sig ved at forklare sannheten. Efterat tiltalte hadde avgitt sin første og uriktige forklaring, foreholdt politibetjent Skjæveland tiltaltes verge at han hadde inntrykk av at forklaringen var uriktig, og at han mente tiltalte maatte kunde endre denne uten straffansvar idet han hadde avhørt tiltalte som siktet.

Side:400

Det er i saken ikke paa det rene hvorvidt Skjæveland, før den første forklaring blev avgitt, gjorde tiltalte opmerksom paa at han ansaa ham som siktet, men selv om saa har vært, kan dette efter rettens mening ikke begrunne straff-frihet efter straffelovens §167. Nogen siktelse utferdiget av en dertil kompetent myndighet foreligger ikke her, og det var ingen opfordring for tiltalte til at anse sig for siktet, da han intet vilde risikere ved at forklare sannheten. - - -