Rt-1934-457

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-05-03
Publisert:	Rt-1934-457
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 115/1 s.a.
Parter:	Otto Reimers (advokat H. J. Blom) mot Vikedal kommune (advokat Lea).
Forfatter:	Alten, Hanssen, Broch, Evensen, Lyng, Borch, Lie
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §118, §121, §122, §83, Skatteloven (1911), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §41

Dommer Alten: Om denne saks gjenstand og sammenheng henviser jeg til fremstillingen i den paaankede dom, som er avsagt av Ryfylke herredsrett med domsmenn 12 april 1933. Domsslutningen lyder: «Den av saksøkte foretatte efterligning av saksøkeren for inntektsaarene 1923 1924 og 1926 opheves. Den av saksøkte foretatte efterligning av saksøkeren for inntektsaarene 1922, 1925 og 1927 samt den ordinære ligning for inntektsaarene 1929, 1930 og 1931 oprettholdes. I saksomkostninger til saksøkte tilpliktes saksøkeren at erlegge kr. 300.

Otto Reimers anker over lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. Han har nedlagt saadan paastand: «Den av Vikdal kommune foretatte efterligning av Otto Reimers for inntektasarene 1922, 1923, 1924, 1925, 1926 og 1927 opheves, likesaa den ordinære ligning for aarene 1929, 1930 og 1931. For aarene 1929, 1930 og 1931 blir Otto Reimers at skattlegge overensstemmende med sine inngitte selvangivelser. De avholdte utpantninger opheves, for utpantningens vedkommende inntektsaarene 1929 og 1930 kun forsaavidt der er pantet for skatt av større inntekt enn opgitt i Reimers selvangivelser. Motparten tilpliktes at betale den ankende part sakens omkostninger for underretten og Høiesterett».

Vikedal kommune har erklært motanke forsaavidt angaar herredsrettens avgjørelse for inn tektasaarene 1923, 1924 og 1926, og har nedlagt saadan passtand: «1. At herredsrettens dom stadfestes, forsaavidt angaar efterligningen av Otta Reimers for inntektsaarene 1922-1925 og 1927 og den ordinære ligning for inntektsaarene 1929-1930 og 1931. 2. At omkostningene for herredsretten forhøies. 3. At efterligningen av Otto Reimers for inntektsaarene 1923, 1924 og 1926 oprettholdes. 4. At Otto Reimers dømmes at betale saksomkostninger til Vikedal kommune for Høiesterett».

I anledning av anken er det iverksatt en bevisoptagelse ved Ryfylke herredsrett med avhøring av Otto Reimers og en rekke vidner. Der er ogsaa fremlagt enkelte nye dokumenter, deriblandt en erklæring fra tidligere stortingsmann Ameln om beskatningen av stortingsmenns godtgjørelse.

Før jeg gaar inn paa dobbeltligningens lovlighet skal jeg i korthet resymere sakens faktiske sammenheng. Reimers hadde i de paagjeldende aar lønnsinntekter av offentlig hverv. Fra 1919 har han vært medlem av Høifjellskommisjonen med en godtgjørese av 30 kroner pr. arbeidsdag foruten skyss- og kostgodtgjørelse.

Side:458

Kostgodtgjørelsen utgjorde fra først av 25 kroner pr. dag, men blev fra 1 juli 1922 nedsatt til 22 kroner og i 1927 til 20 kroner. I aarene 1922-1924 og 1928-1930 var Reimers stortingsmann for Rogaland fylke, hvor Vikdal ligger. Som stortingsmann hadde han en godtgjørelse av kr. 7.000 kroner pr. aar. Disse hverv har vært ligningsnevnden fullt bekjent. Uten at begjære nogen oplysninger har den imidlertid for 1922 godkjent Reimers' lønnsopgave kr. 2000 og for 1923 og 1924 skjønnsmessig forhøiet hans opgaver fra henholdsvis 2000 kroner og 1800 kroner til 3500 kroner. I ligningsnevdens kladdeliste for 1923 er de 3500 kroner betegnet som «stortingsgasjen + høifjellskom.». Paa samme maate maa dette beløp være opfattet for 1924, uaktet det i kladdelisten for dette aar er betegnet som «stortingsgasjen». Heller ikke kan det være tvilsomt at de 2.000 kroner for 1922 av ligningsnevnden er opfattet som nettoinntekt av begge hverv. Ved efterligningen er ansettelsen av overskuddet paa stortingsdietten skjønnsmessig forhøiet til 3000 kroner mens det forøvrig er regnet med bruttobeløpene av Reimers' honorarer i Høifjellskommisjonen, dog med mindre avvikelser. Honorarerene utgjorde 3080, 2415 og 1190 kroner og de efterlignede beløp for de nevnte aar henholdsvis 4097, 1923 og 452 kroner. For aarene 1925, 1926 og 1927, da Reimers ikke var medlem av Stortinget og hans lønnsinntekt saaledes bare hithørte fra Høifjellskommisjonen, er hans lønnsopgaver 1.400, 800 og 750 kroner godkjent uforandret. Honorarene har i disse aar utgjort 4551, 1834 og 2468 kroner. Efterligningen som gjelder henholdsvis 3155, 1051 og 1720 kroner, svarer omtrent til differansen mellem honorarene og de beløp Reimers har opgitt.

Herredsretten har ansett det bevist at Reimers har gjort sig skyldig i forsettelig overtredelse av landsskattelovens §118 for inntektsaarene 1922 og 1925, for hvilke de efterlignede beløp er størst, men derimot ikke for aarene 1923, 1924 og 1926. Reimers bestrider at han i nogen av disse aar har gjort sig skyldig i forsettlig overtredelse av loven, mens kommunen gjennem motanken gjør gjeldende at han er skyldig heri ogsaa for aarene 1923, 1924 og 1926.

Bevisbyrden for forsettlig straffbart forhold paahviler kommunen baade fordi det gjelder efterligning efter utløpet av den ordinære foreldelsesfrist, som efter lovens §121 er 5 aar, og i betraktning av arten av det forhold som skal begrunne efterligning. Der maa her stilles strenge krav til beviset. Det er ikke nok at kommunen paaviser uoverensstemmelse mellem skattyderens inntektsopgaver og hans virkelige inntekt, og den kan ikke gis medhold i at bevisbyrden da vendes om, saaledes at den skattepliktige maa føre diskulpasjonsbevis. Del maa paahvile kommunen at føre et fullt og avgjørende bevis ved at godtgjøre omstendigheter, hvorfra det med sikkerhet kan sluttes at den skattepliktige har handlet forsettlig.

Komumnen har under saken paavist at inntekten av Reimers' lønnede hverv som medlem av Høifjellskommisjonen og Stortinget i de paagjeldende aar har vært til dels betydelig høiere enn de beløp han har opgitt i selvangivelsen. Og Reimers har nu efter saa

Side:459

mange aar ikke kunnet gi nogen fyldestgjørende forklaring om hvorledes hans nettoboløp er fremkommet. Men disse omstendigheter utelukker ikke at han, da selvangivelsen blev avgitt kan ha vært i god tro, eller at det som kan legges ham til last, er misforstaaelse av loven eller en større eller mindre grad av uaktsomhet ved utarbeidelsen av selvangivelsene, men derimot ikke forsett. For det første kan det ha innvirket paa hans selvangivel ser at godtgjørelsen for stortingsmenn efter de foreliggende oplysninger i mange kommuner slett ikke har vært beskattet, i de andre med en større eller mindre del, hyppigst halvdelen, inntil det ved lovene av 24 juni 1933 blev bestemt at 2/3 skal være skattefri. For denne inntekts vedkommende pliktet Reimers bare at opgi overskuddet og at han har ansett det skjønnsmessig, er der i og for sig ikke noget at si paa. Dernæst kan man ikke uten motbevis sette ut av betraktning hans anførsler om at diettgodtgjørelsen for medlemmer av Høifjellskommisjonen har vært utilstrekkelig og at de oppebaarne honorarer derfor ikke har vært nettoinntekt. Differansene er visstnok store, særlig for 1922 og 1925. Men skatteklagen vedkommende inntektsaaret 1922, som herredsretten legger særlig vekt paa, avgir efter min mening ikke bevis for at Reimers forsettlig har opgitt inntekten for lav, da klagen utelukkende gjaldt beriktigelse av en regnefeil og forøvrig viser at han fremdeles ansaa sin inntekt for riktig opgitt. Hvad 1925 angaar er det heller ikke riktig, naar herredsretten mener at hans fradrag i inntekten for kausjonstap maa være gjort i ond tro, fordi han til like har fratrukket i bruttoformuen et laan til dekning av kausjonstap, eller en del av tapet, og i inntekten renter av dette laan. En annen sak er det at der ikke foreligger noget som viser at kausjonstapet har vært av den art at fradrag i inntekten forsaavidt har vært berettiget. Men det kan allikevel godt være at Reimers selv har ment at han hadde rett til at gjøre fradraget. Hvilke fradrag han ellers kan ha gjort i aarenes løp, er ikke nærmere oplyst, undtagen forsaavidt som han i aaret 1924 har hatt utgifter i forbindelse med stortingsvalget. Den omstendighet at Reimers ikke har opført sine honorarer i Høifjellskommisjonen med bruttobeløpene og spesifisert de fradrag som han paa egen haand har foretatt, er heller ikke noget bevis for at han forsettlig har opgitt sin inntekt for liten. Man kan i det hele si at selvangivelsene sammenholdt med hans inntekter i Høifjellskommisjonen stiller Reimers i et ti heldig lys, men bevis for at han forsettlig har overtraadt landsskattelovens §118 kan jeg ikke finne at kommunen har ført.

Efter dette er det ikke nødvendig for mig at gaa inn paa spørsmaalet om de lovbestemte vilkaar for dobbeltligning av inntekten i aarene 1922-1926 forøvrig har foreligget.

Jeg skal kun med hensyn til aaret 1926 bemerke at dette faller innenfor 5-aarsfristen i landsskattelovens §121, og at dobbeltligning derfor ogsaa kunde foretas, hvis der forelaa en grov uaktsom overtredelse av §118. Men dette kan ikke sees at ha vært gjort gjeldende fra kommunens side for herredsretten, og kommunen har heller ikke gjennem sin motanke angrepet herredsrettens avgjørelse av at retten til dobbeltligning ogsaa for 1926

Side:460

er tapt ved foreldelse, hvis der ikke føres bevis for forsettlig overtredelse.

Hvad angaar dobbeltligningen for aaret 1927 bestrider Reimers at han, som antatt av herredsretten, har utvist grov uaktsomhet med hensyn til sin selvangivelse, likesom han ogsaa bestrider at reglene i skattelovens §83 er fulgt ved efterligningen. Det forhold som herredsretten har karakterisert som grov uaktsomhet bestaar deri, at Reimers for 1927 har gjort fradrag for utgifter i anledning av stortingsvalget idet han har betaktet disse utgifter som «utgifter til inntektens erhvervelse». Det er klart nok at et saadant fradrag ikke er berettiget, og at Reimers har handlet ut fra en misforstaaelse. Men denne har han ikke vært alene om, idet det er oplyst at spørsmaalet har vært omprosedert for en annen stortingsnanns vedkommende. Om man enn kan si at hans misforstaaelse er uaktsom, finner jeg ikke at kunne karakterisere den som grovt uaktsom. Dertil maa det efter min mening kreves at forholdet er saa grave ren de at uaktsomheten kan likestilles med forsett ved bedømmelse av straffbarheten. Og saa langt finner jeg ikke at kunne gaa. Dobboltligningen for dette inntektsaar kan saaledes ikke oprettholdes.

Derimot maa kommunen ansees berettiget til ordinær efterligning efter det innhold som landsskattelovens §121 fikk ved lovforandringen av 7 juli 1927, idet ligningsopgavene har ført til for lav inntektsbeskatning.

Reimers har endelig anket over at herredsretten har oprettholdt den ordinære ligning for inntektsaarene 1929, 1930 og 1931, idet han mener at ligningsmyndighetene uberettiget har tilsidesatt hans selvangivelser og lignet skjønnsmessig uten at iaktta forskriftene i landsskattelovens §83. Med hensyn til denne anke er jeg enig med herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Efter mitt resultat finner jeg at saksomkostningene bør opheves for begge retter.

Forsaavidt Reimers har nedlagt paastand om ophevelse av de avholdte utpantningsforretninger skal jeg bemerke, at disse som administrative forretninger ikke er gjenstand for anke, men at de kan opheves av namsretten efter tvangsfullbyrdelseslovens §41 i den utstrekning hvori kravene faller bort, forsaavidt ikke saksøkerne selv overensstemmende med §41 frafaller utpantning.

Dom:

Den av Vikedal kommune foretatte eflerligning av Otto Reimers for inntektsaarene 1922, 1923, 1924, 1925 og 1926 opheves. For inntektsaaret 1927 oprettholdes efterligningen, dog uten det i landsskattelovens §122 omhandlede tilegg. Den ordinære ligning for aarene 1929, 1930 og 1931 opretlholdes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Hanssen: Forsaavidt angaar to av de aar hvorom det er tvist, nemlig aarene 1926 og 1927, er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Side:461

Forsaavidt angaar aaret 1927 er jeg med herredsretten enig i at betingelsene for efterligning ved dobbelt skattebeløp er til stede, og jeg kan forsaavidt henvise til den begrunnelse som herredsretten har gitt.

Hvad angaar aaret 1926 er jeg enig med førstvoterende i at det ikke er nogen betingelse for efterligning for dette aar at Reimers har gjort sig skyldig i forsettlig overtredelse av skattelovens §118. Paa den annen side mener jeg at han i selvangivelsen for dette aar har avgitt uriktige opgaver om sine inntektsforhold under saadanne omstendigheter at det maa tilregnes ham som grov uaktsomhet. Jeg skal i saa henseende nevne at han i selvangivelsen om honorar har opført 800 kroner, mens han i dette aar i virkeligheten oppebar som honorar i Høifjellskommsjonen kr. 1834. Nogen tilfredsstillende forklaring paa denne uoverensstemmelse er det, saavidt jeg har kunnet se, ikke gitt. Jeg mener derfor at det ogsaa for aaret 1926 foreligger betingelser baade for efterligning og for kravet om dobbelt skattebeløp.

Der er fra kommunens side anket over at herredsretten ikke har godkjent efterligningen for inntektsaaret 1926, og nogen spesiell anke like overfor begrunnelsen for dette resultat kan det efter min mening ikke kreves, idet det her er tale om likefrem anvendelse av lovens regler.

Bortsett fra de her nevnte aar er jeg kommet til samme resultat som førstvoterende og kan forsaevidt ogsaa i det vesentlige tiltre hans begrunnelse.

Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Evensen, de ekstraordinære dommere justitiarius Lyng og overrettsdommer Borch og dommer Lie: Likesaa.

Av herredrettens dom:

Den 23 april 1931 bestuttet Vikedal herredsstyre at paalegge ligningsnevnden at gaa til efterligning av stortingsmann Reimers for inntil de siste 10 aar med 100 pct. tilleggsskatt. Under ligningsarbeidet foretok saa ligningsnevnden i 1931 etterligning av saksøkeren for aarene 1921, 22, 23, 24, 25, 26, 27 og 28. - - - Overligningsnemden besluttet i møte den 1 september 1932 at opheve efterligningen for inntektsaarene 1921 og 1928, mens efterligning for de øvrige aar blev oprettholdt saaledes at saksøke ren for inntektsaaret 1922 blev efterlignet for kr 4097,00, 1923 kr. 1923,00, 1924 kr. 542,00, 1925 kr. 3155,00, 1926 kr. 1051,00 og 1927 kr. 1720,00. For inntektsaarene 1929, 1930 og 1931 blev saksøkeren lignet efter en inntekt av henholdsvis kr. 5386, kr. 5402 og kr. 5969. - - -

Retten legger følgende faktiske saks forhold til grunn:

I. Efterligningen:

1) Inntektsaaret 1922: Dette aar opgav saksøkeren i sin selvangivelse under posten kontant lønn kr. 2000 og under posten inntekter av fast eiendom kr. 2190. Denne opgave blev godtatt av ligningsnevnden. Saksøkeren klaget til ligningsnevnden som paa grunn av denne klage under klagebehandlingen satte ned inntekten med kr. 2200. Saksøkeren hadde det aar almindelig stortingsmannsgodtgjørelse og i honorar som medlem av høifjellskommisionen kr. 3080. Ved efterligningen blev nettoen av

Side:462

stortingsmannsgodtgjørelsen satt til kr. 3000 og honoraret fra høifjellskommisjonen til det mottatte beløp kr. 3080. - - -

4) Inntektsaaret 1925: Under kontant lønn er i selvangivelsen ført op kr. 1400. Dette blev godtatt av ligningsnevnden. Saksøkeren mottok det aar som honorar for arbeide i høifjellskommisjonen kr. 4551,11. Ved efterligningen blev dette beløp satt op til beskatning i sin helhet.

5) Inntektsaaret 1926: I selvangivelsen er under posten kontant lønn ført op kr. 800. Ligningsnevnden godtok dette. Honoraret for arbeidet i høifjellskommisjonen var kr. 1834,83. Efterligningen førte op hele dette honorar til beskatning.

6) Inntektsaaret 1927: Under posten kontant lønn er i selvangivelsen ført op kr. 750. Selvangivelsen blev godtatt. Honoraret i høifjellskommisjonen var det aar kr. 2468,10. Efterligningen satte op hele honoraret til beskatning. - - -

II. Den ordinære ligning for inntektsaarene 1929, 1930 og 1931.

1) Inntektsaaret 1929: Under posten kontant arbeidsinntekt er det i selvangivelsen ført op kr. 1758,60 og kr. 1590, uten nærmere betegnelse. Ligningsnevnden satte disse poster til: Inntekt av stortingsmannshvervet kr. 3000 og av høifjellskommisjonen kr. 2500. Saksøkeren hadde det aar almindelig stortingsmannsgasje og som hon honorar i høifjellskommisjonen mottok han kr. 1830.

2) Inntektsaaret 1930: Under posten kontant arbeidsinntekt har saksøkeren i sin selvangivelse ført op kr. 3148. Ligningsnevnden har ansatt dette saaledes: Inntekt av stortingsmannshvervet kr. 3000 og honorarer fra høifjellskommisjonen kr. 1530. Saksøkeren hadde almindelig stortingsmannsgodtgjørelse og som honorar for arbeidet i høifjellskommisjonen mottok han kr. 1530.

3) Inntektaaret 1931: I selvangivelsen hadde saksøkeren satt op sin inntekt av stortingsmannshvervet til kr. 1850 og av høifjellskommisjonen til kr. 900. Dette siste beløp rettet han senere til kr. 1440. Ligningsnevnden satte inntekten av stortingshvervet til kr. 3500 forøvrig blev selvangivelsen godtatt. - - -

Retten skal bemerke:

1. Angaaende efterligningen: Forsaavidt angaar den foretatte efterligning for inntektsaarese 1922 til og med 1926 er retten med saksøkeren enig i at for disse aar gjelder landsskatteloven slik som den lød før forandringen av 7 juli 1927. Efter denne lovs §121 er retten til efterligning foreldet, hvis begjæring derom ikke er fremkommet innen 5 aar regnet fra utgangen av det aar hvorfor skattekravet haves, eller hvis forseelse som omhandlet i §118 3dje ledd farsettlig er begaatt, 10 aar regnet fra samme tidspunkt. Retten maa derfor først ta standpunkt til hvorvidt der fra saksøkerens side er begaatt saadan forsettlig forseelse som omhandlet i §118.

Ved de fremlagte selvangivelser ssammenholdt med skrivelse fra høifjellskommisjonen av 21 mai 1931, saksøkerens klage over skatteligningen tar 1922 og sa saksøkerens egen forklaring finner retten det bevist, at saksøkeren forsaavidt angaar inntektsaarene 1922 og 1925 i selvangivelsene eller klage har meddelt uriktige oplysninger, som har ledet til at han er ilignet for lav skatt, og at dette er gjort forsettlig. I sin selvangivelse for 1922 har saksøkeren under posten kontant lønn opført kr. 2000 og under posten inntekt av fast eiendom kr. 2190. Denne selvangivelse blev fulgt av ligningsnevnden. I sin klage har saksøkeren gjort gjeldende, at hvis han har ført

Side:463

op saa stor inntekt som han er lignet for, saa skyldes dette en misforstaaelse, og at han hadde hatt en inntekt som var kr. 2200 mindre enn opført. Denne klage har saksøkeren sendt uaktet han selv visste at han det aar som medlem av høifjellskommisjonen hadde mottatt et honorar stort kr. 3080. Selvom saksøkeren nu hevder at baade selvangivelse og klage har vært fremkommet paa grunn av misforstaaelser kan ikke retten komme til noget annet resultat enn at det her foreligger forsett.

I sin selvangivelse for 1925 har saksøkeren opført kontant lønn kr. 1400, mens han i det aar mottok som honorar i høifjellskommisjonen kr. 4551,11. Saksøkeren har nu hevdet at den store forskjell maa skyldes at han har trukket fra tap paa grunn av kausjonsansvar, som han hadde paa den tid. Dette er imidlertid ikke tilfellet. I selvangivelsen har saksøkeren det aar ført op til fradrag i formuen tap i anledning kausjonsansvar kr. 4500, mens han til fradrag i inntekten har ført op renter av kausjonstap med kr. 150. Retten maa derfor ogsaa for dette aar komme til det resultat at der foreligger forsettlig forseelse.

Derimot finner retten det ikke bevist at der med hensyn til inntektsaartne 1923, 1924 og 1926 foreligger sandan forsettlig forseelse. Efter rettens mening maa det paaligge saksøkte, Vikedal kommune, at føre fullt bevis for at saksøkeren har begaatt en forsettlig forseelse, som har ledet til for lav ligning. Ligningsnevndens rett til efterligning er blandt annet betinget av et forsettlig straffbart forhold, og naar det gjelder at bevise dette straffbare forhold kan det efter retens mening ikke som av saksøkte hevdet bli spørsmaal om nogen fordeling av bevisbyrden efter civilrettslige prinsipper. Retten kommer derfor til det resultat at efterligning for aarene 1923 og 1924 og 1926 maa opheves, idet adgangen til straffeligning her er foreldet.

Efterligningen for 1927: Retten til efterligning er her ikke betinget av at saksøkeren har gjort sig skyldig i forseelse mot §118. Derimot er retten til dobbeltligning betinget av at saadan forseelse er begaatt enten forsettlig eller grovt uaktsomt. Retten finner det bevist at saksøkeren i selvangivelsen for det aar har opgitt som kontant lønn kr 750, og at han som medlem i høifjellskommisjonen mottok i honorar kr. 2468,83. Han har under saken hevdet, at han det aar hadde store utgifter i anledning valgarbeide, og at det maa være dette som har bevirket den store forskjell. Retten finner at saksøkeren hadde all grunn til at undersøke om utgifter i anledning valgarbeide kunne trekkes fra, og at det, selv om han ikke undersøkte dette, hadde vært hans plikt i sin selvangivelse at føre valgutgiftenes samlede beløp til fradrag, slik at det fremgikk av denne at han mente disse utgifter kunne trekkes fra, og saaledes at ligningsnevnden hadde hatt anledning til at prøve fradraget. Det klar han imidlertid ikke gjort, og retten finner at dette er grov uaktsomhet fra hans side og at det har ledet til for lav beskatning det aar.

Med hensyn til efterligningen for 1922, 1925 og 1927 skal retten videre bemerke at den ogsaa ellers finner at denne er i overensstemmelse med landsskattelovens krav. Den finner det saaledes bevist, at det i hvert av de tre aar er betraktelige beløp som er undgaatt beskatning. Der er likeledes foretatt lovlig begjæring av herredsstyret om efterligning. Ved vidneforklaringer finner retten det ogsaa bevist at saksøkeren under efterligningen blev opfordret til at uttale sig, men at han har undlatt dette. Likeledes fremgaar det av skrivelse fra ligningsnevnden til orsakfører Vik og fra

Side:464

ligningsnevndens formann til saksøkeren personlig, at han før efterligningen blev utlagt fikk utskrift av den og anleding til at uttale sig.

Den av ligningsnevnden foretatte skjønnsmessige ansettelse av nettoen av stortingsmannsgodtgjørelsen finnes ogsaa at være lovlig. Retten finner det nemlig godtgjort at saksøkeren selv har ansatt sin inntekt skjønnsmessig, og at han ikke har efterkommet anmodningen om at gi nærmere oplysninger, og retten finner derfor at ligningsnevnden har vært berettiget til at anvende skjønn. - - - Retten finner at det anvendte skjønn er rimelig og grunnet paa nøktern vurdering. Skjønnet kunde derfor nu ikke omgøres av retten, selv om det var bevist at det var for høit, hvilket det forøvrig ikke er ført bevis for.

De honorarer for høifjellskommisjonsarbeidet ligningsnevnden har ført op til beskatning finner retten bevist at saksøkeren virkelig har mottatt. Det kan heller ikke ansees at være noget urimelig i at ligningsnevnden ikke har gjort fratrekk for diett, da det for ligningsnevnden maatte se ut som overveiende sannsynlig at den mottatte diettgodtgjørelse hadde vært tilstrekkelig. Forøvrig gjelder om dette det som foran er anført. - - -

Efter det foran anførte maa etterligningen for inntektsaarene 1922, 1925 og 1927 oprettholdes.

II. Den ordinære ligning for inntektsaarene 1929, 1930 og 1931. Ved saksøkerens egen forklaring, vidneforklaring av Trond Moberg samt utskrift av kladdelisten for inntektsaaret 1931 finner retten det bevist, at saksøkeren i disse aar har ansatt sin inntekt skjønnsmessig. Retten finner det videre bevist, - - - at saksøkeren forsaavidt angaar ligning for 1929 og 1931 skriftlig er avkrevet nærmere redegjørelse for sine inntekter, og forsaavidt angaar 1930 er innkalt pr. telefon, men at han har undlatt at etterkomme anmodningen.

Til saksøkerens anførsel om at han har svart paa alle forespørsler bemerkes at retten ikke finner at saa er tilfellet. Riktignok har ligningsnevnden i de to brever bedt om spesifisert regnskap og saksøkeren svart at han ikke har ført regnskap, og at han ikke har ansett sig forpliktet til dette men dette kan efter rettens mening ikke betegnes som at ha gitt de omspurte oplysninger. Det maatte nemlig efter rettens mening for saksøkeren staa klart, at det ligningsnevnden vilde opnaa ved sine henvendelser var en redegjørelse fra ham om sine inntektsforhold, idet man ikke fant hans selvangivelser tilfredsstillende. Det hadde vært saksøkerens plikt at efter komme disse henvendelser, og naar han ikke det har gjort finner retten at ligningsnevnden har vært berettiget til at anvende skjønn.

Angaaende de skjønn som er anvendt bevises til den foran anførte begrunnelse for skjønnet under efterligningen, idet retten finner det samme ma gjelde her. Her skal bare bemerkes at ligningsnevnden for inntektsaaret 1930 skjønnsmessig har ansatt inntekten av høifjellskommisjonen til kr. 2500 mens saksøkeren oppebar kr. 1830. At ligningsnevnden har satt beløpet saa høit som til kr. 2500 finner retten ikke er urimelig, naar man sammenligner honorarerene for høifjellskommisjonsarbeidet i de faregaaende 9 aar. Dette skjønn kan saaledes heller ikke om gjøres av retten. - - -

Ole Brynjelsen, kst. sorenskriver.

Lars J. Kapeid. Kristian Steine.