Rt-1934-649

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1934-06-29
Publisert:	Rt-1934-649
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 78/1 B s.a.
Parter:	Statsadvokat Faye-Hansen, aktor mot Tobias Estensen Elgaaen m.fl. (forsvarer: advokat J. M. Lund).
Forfatter:	Boye, Evensen, Larssen, Aars, Bugge, Winsnes, Backer
Lovhenvisninger:	Fjelloven (1920) §35, §2, §34, §37, §47, §48

Dommer Boye: Ved dom av Nord-Østerdal herredsrett av 10 oktober 1933 blev de siktede: Tobias Estensen Elgaaen, Jens Jensen Storbekken, Torberg Mikkelsen Sorken, Berthinus Kristoffersen Gløtberget, Helmer Johnsen Drevsjø, John Pedersen Myrstad, Halvor Edvardsen Husfloen, Ola Knutsen Drevsjø og Mikkel Estensen Buviken dømt for overtredelse av fjellbeiteloven av 12 mars 1920 §47, jfr. §35 hver til en bot til statskassen av kr. 10, subsidiært 4 dagers fengsel.

De domfelte har paaanket dommen til Høiesterett, idet de mener at loven er uriktig anvendt. De gjør gjeldende at den rett

Side:650

som har tilkommet dem fra gammel tid til at fiske i almenningen er at anse som en særrettighet.

Om saksforholdet og de domfeltes personalia henviser jeg til herredsrettens dom. Som herav fremgaar har retten funnet det bevist at de domfelte har drevet fiske med garn i statsalmenningen i Engerdalen uten at ha løst fiskekort. Det anføres i dommen at de ikke har gjort krav paa nogen særrett fremfor andre av bygdens folk. Jeg maa, efter det som foreligger, likesom herredsretten gaa ut fra at de ikke har nogen rettighet ifølge særlig adkomst som nevnt i §48 i lov om utnyttelse av rettigheter til beite, fiske, jakt og fangst m.v. av 12 mars 1920. De domfelte paaberopte sig for herredsretten at fisket i vedkommende almenning har vært utøvet av bygdens innvaanere fra gammel tid, og at de i henhold til nevnte lovs §35, 1 ste ledd, hadde rett til at drive nevnte fiske uten fiskekort. Det er av forsvareren for Høiesterett gjort gjeldende at bestemmelsen i §35, 3dje ledd, hvorefter det kreves fiskekort for at drive fiske med garn i statsalmenning, bare gjelder de i det foregaaende (2net ledd) nevnte «norske borgere som i det siste aar har vært og fremdeles er fast bosatt i det herred eller i et av de herreder hvor almenningen er beliggende, eller i bygd eller grend hvor beboeren fra gammel tid har utøvet almenningsbruk». Efter forsvarerens mening henviser bestemmelsen om fiskekort ikke til paragrafens 1ste ledd, hvorefter fiske i statsalmenning kan utøves av de dertil berettigede som fra gammel tid av, forsaavidt denne lov ikke bestemmer annet. Forsvareren mener saaledes at de som har de i paragrafens 1ste ledd omhandlede rettigheter, ikke er bundet av bestemmelsene i paragrafens 2net og 3dje ledd. Fra aktors side hevdes derimot at bestemmelsen i §35 om fiskekort finner anvendelse paa enhver som ikke tilkommer nogen særrettighet ifølge særlig adkomst efter lovens §48, saaledes som ogsaa herredsretten har gitt uttrykk for i sin dom.

Jeg har vært i adskillig tvil om fortolkningen av nevnte lovbestemmelse. Det er ikke klart uttrykt hvorledes den skal forstaaes i nevnte henseende. Jeg er imidlertid kommet til det resultat at herredsretten ikke har fortolket loven uriktig, naar den har antatt at de domfelte overtraadte bestemmelsen i nevnte §35 ved at fiske i almenningen uten at løse fiskekort.

Herredsrettens fortolkning av lovbestemmelsen har efter min mening støtte i lovens forarbeider. Den kgl. prop. som ligger til grunn for loven (Ot. prp. nr. 52 for 1918), støtter sig til innstilling fra fjell-lovkomitéen, avgitt 1916, og en uttalelse fra skogdirektøren avgitt samme aar (begge trykt som bilag til proposisjonen). I fjelllovkomitéens innstilling er omhandlet den uklarhet som tidligere har raadet med hensyn til retten til fiske i fjellvann. Komitéen foreslog en bestemmelse (§41), hvori det ikke er skjelnet mellem den fiskerett som tilkommer almenningsberettigede gaardbrukere og andre fastboende i bygden. Komitéen anfører de almindelige motiver (side 80): «Saavel av hensyn til kontrollen som for at markere at det er en bygderettighet der ikke hjemler erhvervelse av nogen særlig rett for den enkelte, bør imidlertid ogsaa innenbygds fastboende for at kunne utøve sin fiskerett løse fiskekort, hvorfor

Side:651

avgiften bør settes meget lavt. Ogsaa utenbygdsboende bør aapnes adgang til mot løsning av fiskekort at kunne fiske med stang eller krok eller annet bevegelig krokredskap, og avgiften bør for dem antagelig settes noget høiere, dog saaledes at maksimumsavgiften kommer til at staa i et visst forhold til den fiskekortavgift, som innenbygdsboende til enhver tid erlegger». I de spesielle motiver til nevnte paragraf anfører komitéen (side 134) at «adgangen for enhver innenbygdsboende til almenningsfiske betinges av at fisket ikke er bortleiet (§44) eller belt fredet, likesom fiskeren maa være i besiddelse av fiskekort (§43)», og videre samme side: «For kontrollens skyld er det paa krevet, at enhver som vil fiske maa være i besiddelse av et legitimasjonsbevis, som i likhet med jaktkort tenkes utferdiget som fiskekort. Først ved at meddeles fiskekort erhverver innehaveren den rettslige adgang til at utøve fiske som i kortet nærmere angitt».

Skogdirektøren anfører i sin uttalelse om nevnte innstilling i avsnittet om fisket følgende (side 21) «Fiske i statens almenningsvann er en rett som til kommer de bruksberettigede, og som det er naturlig at de raader over og faar inntektene av. Det er imidlertid utvilsomt, at gjennem lange tider har fiske med krok uten faststaaende redskap vært utøvet av hvem som helst i vann i statsalmenninger. Selv om derved ikke er opstaatt nogen rett for nogen, og det hele nærmest har artet sig som et tolerert forhold, finner man at om det tillates enhver norsk borger at drive denslags fiske - nærmest stangfiske - i statsalmenning mot avgift og løsning av fiskekort, vil det bety forsvinnende litet for fiskebestanden - særlig hvis fiske med oter undtas, - men være til stor glede for en mengde mennesker og bidra til at lokke folk til fjells - et moment hvis betydning for folkehelsen ikke bør skytes for sterkt til side av økonomiske hensyn. Hvad forøvrig angaar ordningen av fisket, kan man i alt vesentlig slutte sig til hvad komitéen har anført». Under de spesielle motiver (side 28) til §34, som svarer til komitéens §41 (lovens §35) anføres følgende: «Utnyttelsen av ferskvannsfiske - utenfor fiske efter laks og sjøørret - har ikke paa langt nær vært saaledes som den burde. Dette fiske maa kunne bringe langt større utbytte enn det gjør. Det har utvilsomt vært til stor hinder for en rasjonell utnyttelse, at der ikke har vært lovbestemmelser i henhold til hvilke fisket kunde ordnes. Imidlertid anser man det for utvilsomt at fiske i statsalmenning er en rett som tilkommer de bruksberettigede i almenninger, og som ikke uten videre kan fratas dem. Dette finner man bør bestemt uttales i loven. Som hovedregel, hvorfra man gaar ut, foreslaar man saadan bestemmelse: Fiske i statsalmenning utøves av de dertil berettigede som fra gammel tid, forsaavidt denne lov ikke bestemmer annet. Som man før har fremholdt har det i statsalmenning i stor utstrekning vært drevet fiske med krok uten faststaaende redskap av hvem som helst. Skogdirektøren mener at man fremdeles bør holde adgangen aapen for innenbygdsboende til uten avgift at drive slikt fiske - dog ikke med oter - og selvsagt ikke efter laks og sjøørret. Almenningsstyret kan ogsaa gi adgang til annet fiske - dog ikke efter laks og sjøørret - og kan da fastsette en avgift som

Side:652

ikke maa overstige 4 kroner aaret». Skogdirektøren foreslog nevnte paragraf redigert saaledes (side 39): «Fiske i statsalmenning utøves av de hertil berettigede som fra gammel tid av, forsaavidt denne lov ikke bestemmer annet. Dog skal i strekninger av vassdrag (elv, aa, bekk, vann og tjern) i statsalmenning, hvor fisket efter §37 ikke er bortleiet, norsk borger som i de to siste aar har vært og fremdeles er bosatt i det herred eller i et av de herreder hvor almenninger er beliggende, eller i bygd eller grend hvis beboere fra gammel tid har utøvet almenningsbruk i vedkommende statsalmenning, ha adgang til uten avgift, men under iakttagelse av gjeldende bestemmelser og efter at ha erholdt fiskekort at drive fiske med krok uten faststaaende redskap - dog ikke fiske med oter - og ikke efter laks og sjøørret. Almenningsstyret kan gi innenbygdsboende adgang til ogsaa annet fiske innen almenningen, fiske efter laks og sjøørret dog undtatt, mot løsning av fiskekort og erleggelse av avgift som ikke maa overstige 4 kroner aaret.....»

Skogdirektøren har ikke saavidt jeg kan se uttalt sig mot fjelllovkomitéens forslag om fiskekort som betingelse for utøvelse av fiskeretten.

Fiskeriinspektøren har likeledes avgitt uttalelse om saken og forsaavidt angaar bestemmelsen om fiske i alt vesentlig sluttet sig til skogdirektøren, og han har med uvesentlige redaksjonsendringer tiltraadt skogdirektørens forslag.

Landbruksdepartementet sluttet sig i alt vesentlig til fiskeriinspektørens forslag, dog saaledes at det efter departementets utkast skal være fjellstyret og ikke almenningsstyret som administrerer de omhandlede rettigheter. Det blev ogsaa overensstemmende med en uttalelse av fjell-lovkomitéens formann gjort en redaksjonell endring med hensyn til paragrafens 2net ledd, idet ordet «dog» utgikk (jfr. Ot. prp. nr. 52 for 1918 side 17).

Vedkommende Stortings-komité (innst. O. XVI for 1915 side 5) anfører med hensyn til bestemmelsen om fiske i statsalmenning at komitéens flertall slutter sig til departementets forslag og henviser til sin uttalelse foran i innstillingen om jakt og fangst og til fjelllovkomitéens innstilling side 73-82. Her finnes de uttalelser om fiskekort for kontrollens skyld som foran er citert. Stortingskomitéens mindretall er med hensyn til fiske enig med skogdirektøren og fiskeriinspektøren. Dissensen kan dog ikke sees at angaa spørsmaalet om fiskekort. §35 i loven blev vedtatt av Stortinget overensstemmende med den kgl. prp. og komitéens innstilling.

Jeg maa efter dette anta at det har vært meningen med bestemmelsen i lovens §35, at ogsaa de som fra gammel tid er berettiget til fiske i almenningsvann (1ste ledd) maa løse fiskekoZrt om de vil drive fiske, og at uttrykket «foregaaende ledd» i paragrafens 3dje ledd maa gjelde begge de foregaaende ledd. Jeg kan ikke finne at der gjøres noget uberettiget inngrep i fiskeretten som den er utøvet fra gammel tid ved at der paalegges vedkommende at løse fiskekort for kontrollens skyld. Jeg gaar ut fra at fjellstyret ikke nekter at utstede fiskekort til de efter 1ste ledd berettigede (jfr. bestemmelsen i lovens §2). Den lille avgift av 3 kroner pr. aar som opkreves for fiskekort er ikke av nogen saadan betydning at

Side:653

den gjør noget inngrep i fiskeretten. Den gaar dessuten til administrasjon av opsynet. Bestemmelsen i §35 om krav til fiskekort gjør saaledes efter min mening ikke nogen innskrenkning i de bruksberettigedes fiskerett i almenningen, men tilsikter bare at gi regulerende bestemmelser om utøvelse av deres rett.

Jeg mener saaledes at der ikke foreliggre nogen uriktig lovanvendelse. Jeg stemmer for at anken forkastes og at der tilstaaes sedvanlig salær til forsvareren. - Da min mening ikke deles av rettens øvrige medlemmer, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Evensen: Jeg antar at anken bør tas til følge. Herredsretten bygger pa den rettsopfatning at enhver som ikke kan paaberope sig nogen særrettighet til fiske ifølge særlig adkomst - se fjellbeitelovens §48 - er underkastet bestemmelsene i lov om fiskekort, fiskestyrets tillatelse og avgift. Denne rettsopfatning beror efter min mening paa en uriktig fortolkning av lovens §35. Herredsretten gjør bestemmelsene i §35, 2net og 3dje ledd, anvendelige paa alle innvaanere (norske borgere) i vedkommende almenningsdistrikt. Saavidt skjønnes sondrer imidlertid §35 baade efter sitt innhold og den maate hvorpaa paragrafen er opbygget mellem innvaanere som er berettiget til at fiske fra gammel tid av paa den ene side og andre innvaanere (norske borgere) i almenningsdistriktet paa den annen side. Det er alene de siste som efter min mening loven underkaster bestemmelsene i §35, 2net og 3dje ledd. For de førstes vedkommende fastslaar §35, 1ste ledd, at «fiske i statsalmenning kan utøves av de dertil berettigede som fra gammel tid av, forsaavidt denne lov ikke bestemmer annet». Loven gir altsaa her uttrykk for at der finnes fiskeberettigede fra gammel tid av og hadde det vært lovens mening at ogsaa disse skulde være de samme bestemmelser underkastet som de øvrige innvaanere i almenningsdistriktet, vilde det saavidt skjønnes ha vært uten betydning at fastslaa deres rett som skjedd i §35, 1ste ledd. Og i ethvert fall maatte loven om den vilde innføre fiskekort og avgift ogsaa for dem ha gitt dem rettskrav paa at erholde fiskekort ogsaa for annet fiske enn fiske med krok uten faststaaende redskap. Som loven er formet er imidlertid det i §35, 3dje ledd, omhandlede fiske gjort avhengig av fjellstyrets tillatelse. Det viser at der maa sondres som av mig hevdet, idet bestemmelsene i §35, 1ste og 3dje ledd, ellers vilde staa i aapenbar strid med hinannen om det skulde staa i fjellstyrets makt gjennem avslag paa ansøkning om fiskekort at gjøre retten efter §35, 1ste ledd, illusorisk. Denne uoverensstemmelse kan jeg ikke som førstvoterende løse paa den maate uten videre at gaa ut fra at fjellstyret alltid vil gi fiskekort til de efter §35, 1ste ledd, berettigede.

Jeg mener ogsaa i lovens motiver at finne støtte for den av mig hevdede sondring. Jeg henviser til hvad førstvoterende har citert fra skogdirektørens uttalelse av 24 februar 1916 (side 28), idet jeg tilføier at lovens §35 i hvad der kan være av interesse i denne forbindelse i alt vesentlig er overensstemmende med det av skogdirektøren fremsatte forslag. At henvise til fjell-lovkomitéens bemerkninger og innstilling, saaledes som gjort av førstvoterende, finner jeg for mitt vedkommende er mindre beføiet hensett til at

Side:654

den lovbestemmelse fjell-lovkomitéen foreslog ikke blev fremsatt i proposisjonen. Fjell-lovkomitéens forslag hadde ingen bestemmelse tilsvarende §35, 1ste ledd.

Da herredsretten efter sin forstaaelse av loven overhodet ikke har drøftet hvorvidt de tiltalte kan søke hjemmel for sitt fiske i lovens §35,1, vil dommen maatte opheves uten at det her for Høiesterett er nødvendig at gaa nærmere inn paa hvad der skal til for at fylle maalet efter §35,1.

Jeg voterer efter det anførte for saadan

Kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling opheves, fordi retten har gaatt ut fra at bestemmelsen i §35 om fiskekort finner anvendelse paa enhver, som ikke tilkommer nogen særrettighet ifølge særlig adkomst til at fiske i statsalmenningen, jfr. §48, og derfor ikke har uttalt sig om eller søkt nærmere oplysning om hvorvidt de domfelte er berettiget til fiske i almenningen fra gammel tid av, jfr. §35, 1ste ledd. Salæret til forsvareren, høiesterettsadvokat J. M. Lund fastsettes til 120 kroner.

Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende og skal kun angaaende et enkelt punkt tilføie nogen bemerkninger:

Naar det i §35, 1ste ledd, angaaende de til fiske i statsalmenning berettigede heter, at fiske kan utøves som fra gammel tid «forsaavidt denne lov ikke bestemmer annet», kunde det tenkes hevdet at loven herved bl.a. hadde siktet til nødvendigheten av ogsaa for disse at skaffe sig fiskekort som betingelse for fiskets utøvelse. Jeg finner det ikke rimelig at forstaa loven saaledes. Den citerte bestemmelse maa antas at sikte til de anordninger i loven, hvori det bestemmes kontrollregler og begrensninger i de berettigedes utøvelse av fisket. Den refererer sig altsaa til omfanget av rettens utøvelse, f.eks. til bestemmelsen om fredning i §35's 4de passus. Spørsmaalet om nødvendigheten av fiskekort er derimot et spørsmaal om hvorvidt det i det hele er adgang til at utøve fisket, og for dette spørsmaals vedkommende - altsaa spørsmaalet om hvilke personer der inngaar under 2net og 3dje ledds bestemmelser - henholder jeg mig til hvad det av annenvoterende er anført.

Jeg vil derhos uttrykkelig tilføie at jeg, som ogsaa annenvoterende har gitt uttrykk for, er helt paa det rene med at det selvfølgelig ikke vilde ligge noget uberettiget inngrep i den rett som tilkommer de fiskeberettigede som inngaar under 1ste ledd, om loven som en kontrollbestemmelse og som en avgift paala disse at løse fiskekort. Men en saadan bestemmelse maatte imidlertid saavidt skjønnes ha det innhold at den gav dem som inngaar under §35's første passus og derfor er forutsatt at ha en rett til fisket adgang til at erholde fiskekort, uten at de maa være avhengig av et diskresjonært skjønn herom fra fjellstyrets side, saaledes som 3dje passus gir fjellstyret myndighet til at utøve like overfor de personer der ikke har nogen rett til fiske. Jeg forstaar forøvrig ogsaa førstvoterende saa at han er enig i denne siste forutsetning,

Side:655

idet ogsaa han uttrykkelig bemerker at han gaar ut fra at de i henhold til paragrafens 1ste passus fiskeberettigede ikke blev nektet fiske kort, naar de henvendte sig til fjellstyret herom.

Dommer Aars: Jeg er likeledes i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende og kan ogsaa slutte mig til tredjevoterendes bemerkninger. Jeg vil tilføie at slik som loven lyder, vil man efter min opfatning ikke kunne straffedømme nogen innvaaner av Engerdal for uten fiskekort at ha fisket i statens almenningsvann der, før det er bragt klarbet i spørsmaalet om, hvorvidt retten til fiske i saadant vann der fra gammel tid alene har tilligget gaardene eller om det har vært en rett for samtlige innvaanere. Jeg peker ogsaa paa at det meget vel kan tenkes at foreligge særlige rettsforhold med hensyn til fisket der, jfr. oplysningene i Rt-1856-375 om bl.a. Femundselvens fiskeri.

Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Bugge: Jeg er likeledes i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.

Ekstraordinær dommer overrettsdommer Winsnes: Likesaa.

Dommer Backer: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

De siktede er, med undtagelse av Jens Jensen Storbekken, mindre jordbrukere i Engerdal. Storbekken er skogsarbeider. - - -

Retten finner det bevist at de siktede har drevet fiske med garn i statsalmenning i Engerdalen i løpet av sommeren og høsten 1932 uten at ha løst fiskekort og uten at ha betalt avgift som nevnt i fjellbeitelovens §35 III. - - - Alle de siktede er fast bosatt i Engerdal. - - - De mener at de som følge av at dette fiske har vært drevet fritt i uminnelige tider, maa ha rett til at fiske paa samme maate nu som før. En del av de siktede har uttalt at de opfatter dette som en særrett, jfr. fjellbeitelovens §48. Men til dels har det vært fremholdt fra de siktede at da dette fiske fra gammel tid av har vært utøvet av bygdens innvaanere, saa kan loven ikke nu frata dem deres rett. Om retten tilkommer bare dem som har bygslet statens jord eller om den tilkommer alle innbyggere er der nogen uklarhet om. Det er paa det rene at der ikke i nogen av de siktedes bygselkontrakter er inntatt nogen besemmelse om fisket. Den eneste adkomst de siktede paaberoper sig er den at fisket har vært utøvet av bygdens innvaanere fra gammel tid. Ingen av de siktede gjør krav paa nogen særrett fremfor andre av bygdens folk.

Retten kan ikke finne at den omstendighet at fisket før loven av 1920 har vært utøvet av bygdens folk fra gammel tid av, kan betegnes som nogen særrettighet som tilkommer nogen ifølge særlig adkomst. Loven har i §35 regulert fiskeretten nettop for beboere av bygd eller grend, som fra gammel tid har utøvet almenningsbruk i vedkommende statsalmenning, og det kan da ikke forstaaes at saadant fiske som her i saken er omhandlet, kan være undtatt fra lovens bestemmelse om fiskekort og avgift. De siktedes innsigelse kan derfor ikke efter rettens mening føre frem. - - -