Rt-1934-70

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-01-23
Publisert:	Rt-1934-70
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 15/1 s.a.
Parter:	A/S Moss Privatbank i likv. u. off. adm. (advokat Finn Braaten) mot Leif Kristian Feilegaard m.fl. (advokat Einar Grette).
Forfatter:	Dahl, Christiansen, Evensen, Alten, Rivertz, Næss, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, Foreldelsesloven (1896) §4, §163, §64

Side:71

Den 20 desember 1930 blev av den dømmende kommissær i A/S Moss Privatbank i likvidasjon under offentlig administrasjon med domsmenn avsagt dom med saadan domsslutning: «Leif Kristian Feilegaard, Ellen Hildur Johansen, Oskar Ludvig Nilsen, Andreas Kleven, Trygve Joakim Aasen og Anna Gustava Gundersen på vegne av «Pensjonsfond for Funksjonærene» i den oprinnelige Moss Privatbank A/S kjennes i forhold til saksøkte Moss Privatbank A/S i likvidasjon under offentlig administrasjon berettiget som almindelig kreditor for et beløp stort kr. 62996.19. Saksomkostninger tilkjennes ikke». Dommen er avasgt under dissens, idet rettens formann (likvidasjonskommissæren) stemte for bankens frifinnelse under ophevelse av sakens omkotninger.

Ved ankeerklæring til Høiesterett av 14 januar 1931 har A/S Moss Privatbank i likv. u. o. a. paaanket dommen i sin helhet saavel hvad dens rettslige som faktiske sider angaar, idet banken finner, at rettens flertall har tatt feil, naar det gaar ut fra: 1. At det saakalte «Pensjonsfond for Funksjonærene» kan tillegges ford rings rett i banken, ennskjønt retten har funnet at det ikke kan karakteriseres som noget særskilt rettssubjekt. 2. At saksøkerne kan anerkjennes som representerende «Pensjonsfondet». 3. At banken ved de aarlige avsetninger til «Pensjonsfondet» har bundet sig overfor funksjonærene til kun aa anvende disse midler til pensjoner. 4. At fondets midler har vært holdt utenfor bankens aktiva. 5. At bankens styre var uberettiget til at bortskrive de paa innskuddskontoen «Pensjonsfond for Funksjonærene» innestaaende midler ved sammenslutningen med Kreditbanken i Moss i 1923- 1924. 6. At funksjonærene ikke ved i en rekke aar at forholde sig passive overfor denne bortskrivning har tapt sine rettigheter. 7. At disse rettigheter nu kan gjøres gjeldende overfor likvidasjonsfondet.

Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «At A/S Moss Privatbank i likvidasjon under offentlig administrasjon frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for underretten og Høiesterett.»

Motpartene Leif Kristian Feilegaard, Ellen Hildur Johansen, Oskar Ludvig Nilsen, Andreas Kleven, Trygve Joakim Aasen og Anna Gustava Gundersen paa vegne av «Pensjonsfond for Funksjonærene» i den oprinnelige Moss Privatbank A/S har paastaatt underrettens dom stadfestet og den ankende part ilagt saksomkostninger for Høiesterett.

Angaaende saksforholdet henvises til underrettens domsgrunner. For Høiesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter, av hvilke det finnes tilstrekkelig at nevne en skrivelse av 23 januar 1931 fra bankdirektør Joh. Fr. Thorne som heri bl.a. har anført: «Ved den generalforsamling hvor avskrivning av pensjonsfondet blev behandlet, hadde jeg ordet. Jeg husker ikke ordrett hvad jeg sa, men vel innholdet. Jeg erklærte, at jeg ansaa det særdeles tvilsomt om banken i forhold til funksjonærene var berettiget til at avskrive dette fond, som jeg antok disse hadde baade moralske og juridiske rettigheter i. Hvis man gjorde det, maatte forutsetningen være at fondet blev tilbakeført snarest mulig. Med de betydelige skjulte reserver som man oplyste at ha inne ved den foretatte radikale nedskrivning, skulde dette snart kunne la sig gjøre. Dette innlegg

Side:72

fra mig kan jeg ikke huske blev motsagt fra noget hold. Var dette skjedd, vil de jeg antagelig ha husket det.»

Angaaende spørsmaalet om saksøkernes søksmaalsrett er Høiesterett enig i underrettens resultat og tiltrer i det vesentlige hvad den herom enstemmig har anført. Uansett om det omtvistede pensjonsfond under de foreliggende omstendigheter anskues som særskilt rettssubjekt eller ikke, og uansett at saksøkerne ikke under nærværende sak har legitimert individuelle pensjonskrav, har enhver av bankens funksjonærer som mener sig berettiget til pensjon, en rettslig interesse av at faa fondets fortsatte eksistens fastslaat ved dom.

Hvad realiteten angaar stemmer dommerne Alten, Næss og Christiansen for at banken frifinnes og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt av den dømmende kommissær for dette resultat. Den omstendighet at der er oprettet en særskilt innskuddskonto for pensjonsfondet, og at banken derigjennem har opnaadd at faa det fratrukket ved formuesbeskatningen, antas hverken alene eller sammen med de øvrige av funksjonærene fremhevede omstendigheter at kunne medføre at fondet privatrettslig betraktes som utskilt fra bankens formue eller unddratt fra bankens raadighet. Av betydning i denne henseende er det, at der ikke var fastsatt vedtekter eller truffet annen bestemmelse om bestyrelsen av fondet. Da der ikke er vedtatt noget pensjonsregulativ eller paa annen maate tilsagt funksjonærene pensjonsrett, kan heller ikke oprettelsen av fondet være noget ledd i arbeidsleieforholdet mellem banken og dens funksjonærer. Banken har i virkeligheten staatt helt fritt og ubundet med hensyn til bevilgning av pensjoner, og det kan ikke ba vært meningen eller forutsetningen for oprettelsen av det her omhandlede fond at midlene skulde fordeles mellem de funksjonærer som var i bankens tjeneste da den maatte gaa i likvidasjon.

Dommer Evensen stemmer likeledes for at banken frifinnes. Det er for mig unødvendig aa gaa inn paa spørsmaalet om bortskrivningen av pensjonsfondet var berettiget eller ikke berettiget overfor funksjonærene. Som forholdene ligger an antar jeg nemlig, at funksjonærene. under enhver omstendighet maa sies stilltiende at ha godkjent bortskrivningen. Denne inngikk som et aapent ledd i bankens rekonstruksjonsplan - herunder i grunnlaget for sammenslutningen med Moss Kreditbank A/S og tegning av kr. 500000 i ny aktiekapital. Hverken for Moss Kreditbank A/S eller tegnerne av den nye aktiekapital og heller ikke for fremtidige innskytere i den sammensluttede bank kunde det regnes for at være et likegyldig spørsmaal om banken hadde en kreditor paa over kr. 50000 mere eller mindre. Under disse omstendigheter finner jeg, at bankens funksjonærer baade hadde hatt optordring og plikt til før rekonstruksjonens gjennemførelse at ta forbehold om at prøve bortskrivningens berettigelse, hvis de ikke skulde betraktes som akvieserende ved bortskrivningen. Det er efter vidneforklaringene paa det rene, at funksjonærene var til stede paa den generalforsamling hvori bortskrivnin gen av pensjonsfondet og sammenslutningen m.v. blev besluttet - uten aa frem sette nogen innvending, og likeledes at de dengang var fullt opmerksom paa at bortskrivningens berettigelse

Side:73

overfor dem kunde være gjenstand for tvil. Jeg kan ikke finne, at den av funksjonærene under prosedyren paaberopte uttalelse fra bankdirektør Thorne skulde være tilstrekkelig til at holde funksjonærene adgangen aapen til senere at søke bortskrivningen rokket. Hvad bankdirektør Thorne gav uttrykk for, hvad spørsmaalet om at avbøte mulig urett angaar, var saavidt skjønnes alene at banken, saasnart dens økonomiske stilling tillot det, atter maatte foreta avsetninger til pensjonsfond. Men i saadan stilling kom ikke banken, idet den allerede 10 januar 1925 gikk under administrasjon.

Dommerne Dahl og Riverts og justitiarius Berg er ogsaa med hensyn til realiteten kommet til samme resultat som underretten og tiltrer i det vesentlige den begrunnelse som er gitt av rettens flertall.

Banken har visstnok hverken ved eller efter oprettelsen av det omtvistede pensjonsfond avgitt nogen direkte forpliktelseserklæring overfor funksjonærene. Undlatelsen herav kan dog ikke i og for sig utelukke at funksjonærene allikevel kan ha erhvervet et rettskrav paa de avsatte fondsmidlers anvendelse efter sitt formaal. Et saadant rettskrav maa ogsaa uten formelig forpliktelseserklæring ansees hjemlet, naar det som i nærværende tilfelle finnes godtgjort at banken ved konkludente handlinger har gitt utvetydig uttrykk for viljen til aa forplikte sig med hensyn til pensjonsfondets utelukkende disposisjon til beste for funksjonærene, og at disse har vært bekjent og har regnet med fondet og dets formaal.

Avgjørende for antagelsen av at de foretatte avsetninger ikke har vært ment bare som forberedende og uforbindende skritt til dannelse av et mulig fremtidig pensjonsfond, hvis midler foreløbig skulde forbeholdes bankens fri raadighet, men som en endelig overfor funksjonærene forpliktende disposisjon, finner vi følgende kjensgjerninger:

1. Allerede ved den første avsetning til fondet i 1913 oprettet banken en som «Pensjonsfond for Funksjonærene» betegnet innskuddskonto som i alle følgende aar til og med 1923 foruten de senere avsetninger er tilført renter. Fondets midler er saaledes den hele tid bokført blandt bankens gjeldsforpliktelser (ikke som et bankens egen formue tilhørende fond). - 2. I bankens offentliggjorte regnskaper for de samme aar er avsetningen til pensjonsfondet opført som særskilt post paa gevinst- & tapskonto, og fra 1914 er der paa aarsregnskapets bakside opstillet et selvstendig regnskap (ballansekonto) med overskrift «Pensjonsfond for Funksjonærene». - 3. I bankens brevark, reklamer o. l. blev pensjonsfondets midler ikke medtatt i opgaver over bankens egen kapital. - 4. I bankens selvangivelser er pensjonsfondet opført til fradrag i formuen som gjeld. - 5. Bankens myndigheter har ialfall overfor enkelte funksjonærer paaberopt pensjonsfondet som et hensyn der burde avholde dem fra at søke annen stilling.

De her anførte omstendigheter, hvormed bankens funksjonærer maa antas at ha vært bekjent, har hver for sig og enn mere sett i sammenheng vært egnet til hos funksjonærene at fremkalle en berettighet og rettslig relevant forventning om at de avsatte fondsmidler alene vilde og kunde bli anvendt til det for fondet bestemte øiemed. Naar forholdet ligger saaledes an, maa den av bankens

Side:74

generalforsamling den 7 mars 1924 uten forhandling med funksjonærene besluttede bortskrivning av pensjonsfondet ansees rettsstridig som krenkende en av de daværende funksjonærer velerhvervet rettighet, som disse maa kunne gjøre gjeldende overfor banken og dens likvidasjonsbo. De aarlige avsetninger til pensjonsfondet antas ikke at kunne betraktes som gaver, men maa anskues som et ledd i det mellem banken og dens funksjonærer bestaaende arbeidsleieforhold. Og efter denne betraktningsmaate vil bankens senere insolvens ikke kunne fri ta den for plikten til at anvende pensjonsfondets allerede avsatte midler til det derfor bestemte formaal.

Den omstendighet at funksjonærene ikke straks efter generalforsamlingen i 1924 protesferte mot den besluttede bortskrivning av pensjonsfondet, men først frem satte sitt krav paa dette i slutten av 1929, kan ikke fortolkes som en stilltiende opgivelse av deres rett. Funksjonærenes passive holdning overfor beslutningen om bortskrivning av fondet finner en naturlig forklaring deri at de efter bankdirektør Thornes foran refererte uttalelser paa generalforsamlingen har ment at burde se tiden an i paavente av den i utsikt stillede tilbakeførelse av fondet. Vi kan i denne forbindelse heller ikke se bort fra at det for funksjonærene maatte fremstille sig som betenkelig at reise en opposisjon mot bortskrivning av pensjonsfondet, som kunde tenkes at medføre risiko for deres fremtidige stilling i banken.

Den ankende part kan heller ikke gis medhold i sin prespripsjonsinnsigelse. Den rett til pensjonsfondets midler som saksøkerne har gjort gjeldende, er en «fordring paa bank .... i anledning av midler som deri er innsatte» og preskriberes ifølge foreldelseslovens §4 nr. 1 først efter 20 aar.

At det omtvistede fond ikke for tiden er organisert med eget styre antas ikke at være til hinder for stadfestelse av underrettsdom men. Ved denne er alene avgjort, at saksøkerne har rettskrav paa fondets anerkjennelse som dividendeberettiget kreditor i bankens likvidasjonsbo. Spørsmaalet om den senere disposisjon av den dividende som utlegges til fondet, foreligger ikke til avgjørelse i nærværende sak. Vi gaar ut fra at de i fondet interesserte funksjonærer gjennem henvendelse til vedkommende departement vil faa opnevnt et styre som derefter vil ha at treffe de fornødne nærmere bestemmelser om fondets anvendelse overensstemmende med sitt formaal. Om fondets størrelse er der ingen tvist.

Vi stemmer efter det anførte for stadfestelse av den paaankede dom.

Høiesterett finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Domsslutning:

A/S Moss Privatbank i likvidasjon under offentlig administrasjon frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Den dømmende kommissærs dom:

Moss Privatbank A/S blev oprettet i 1895. Fra og med regnskapsaaret 1913 til og med utgangen av 1923 blev der hvert aar avsatt 5000 kroner - i 1915 dog kun 2500 kroner og de tre siste aar kun tillagt renter -

Side:75

til et «Pensjonsfond for Funksjonærene». - - - Disse avsetninger, dette fond har i bankens aarsregnskapers ballansekonto ikke vært opført som egen post, men finnes sammen med bankens øvrige kreditorer under posten innskudd. I bankens fra og med 1914 til og med 1922 offentliggjorte regnskap er imidlertid som særskilt regnskap ført ballansekonto for «Pensjonsfond for Funksjonærene», hvor til debet er ført fondets midler som innestaaende i Moss Privatbank. I 1923, da vanskeligheter eller utrygghet meldte sig ogsaa for de to derværende forretningsbanker, Moss Privatbank A/S og Moss Kreditbank A/S, blev der innledet forhandlinger disse imellem om sammenslutning, hvilke forhandlinger ogsaa ledet til saadan fra 1 januar 1924 at regne. Under disse forhandlinger blev dette pensjonsfond, der pr. utgangen av 1923 utgjorde kr. 53306.45, aapent og i dagen behandlet som en formuesverdi, hvormed banken ansaa sig i alle deler disposisjonsberettiget, og i generalforsamling den 7 mars 1924, da sammenslutning pr. 1 januar nestfør blev vedtatt, blev da ogsaa det her omhandlede «Pensjonsfond for Funksjonærene» enstemmig og uten debatt medtatt som en av Privatbankens formuesverdier eller - om man vil - bortskrevet som nogen kreditor overfor banken. Moss Privatbank A/S regnet ved sammenslutningen med en egen kapital stor kr. 787.976,91. Moss Privatbank A/S beholdt ved sammenslutningen sitt navn, idet A/S Moss Privatbank blev navnet paa de to sammensluttede banker. Den 10 januar 1925 gikk saa A/S Moss Privatbank under offentlig administrasjon og den 1 juli 1927 i likvidasjon under administrasjonen.

Den 2 desember 1929 anmeldte saa overrettssakfører Hel mer Aslaksen, Moss, paa vegne av funksjonærene i A/S Moss Privatbank «som almindelig kreditor i boet Pensjonsfond for Funksjonærene med en fordring kr. 53.305,45 pr. 31 desember 1923 samt renter fra 1 januar 1924 til den dag banken traadte i likvidasjon». - - -

Retten skal bemerke:

«Pensjonsfond for Funksjonærer» er ikke gjennem statutter, vedtekter eller paa annen maate organisert saaledes, at det kan karakteriseres som noget særskilt rettssubjekt. Det er kun kommet til uttrykk som ovenfor nevnt. Under disse omstendigheter kan det forsaavidt ikke skjønnes som saadant at kunne optre som saksøker. Det finnes derfor ogsaa riktig, naar stevningen inneholder, at L. Feilegaard m.fl. her optrer som saksøkere og det paa vegne av dette «Pensjonsfond for Funksjonærene» i den gamle ennu ikke med Moss Kreditbank A/S sammensluttede Moss Privatbank A/S, hvilket fond de mener uriktig er bortskrevet ved sammenslutningen, og hvilket fond de mener sig at være interessert i sammen med andre funksjonærer, hvorav 7 er kjent og ogsaa muligens andre kan komme til. Det antas da ogsaa, at de her optredende saksøkere maa sies at ha godt gjort fornøden legitimatio ad causam, idet det er paa det rene, at de alle har fulgt med over i den nye sammensluttede bank og - selv om intetsomhelst nærmere foreligger om pensjonsbetingelser - saaledes vel maa sies at være blandt dem der i tilfelle har interesse i, at dette «Pensjonsfond for Funksjonærene» blir anerkjent som kreditor sammen med andre kreditorer i den nu under avvikling værende sammensluttede bank, idet saadan anerkjennelse maa antas eventuelt at kunne komme dem tilgode engang i fremtiden under visse forhold og betingelser, selv om disse ikke nu kan angis. Det synes derfor ogsaa at være i overensstemmelse med tvistemaalslovens §54 eller dennes analogi, naar det tilstedes de 6 saksøkere at optre som saadanne,

Side:76

og det derved gis dem adgang til implicite ved dom at faa fastslaatt, om dette «Pensjonsfond for Funksjonærene», der blev bortskrevet ved den ofte nevnte banksammenslutning, kan sies at være et rettsforhold eller en rettighet, der er til og kan kreves rettslig respektert og gjennemført. Dette saa meget mere som en fastslaaen herav i den ene eller annen retning i sitt resultat her er jevngod med fullbyrdelse av kravet eller frifinnelse for samme. Der henvises da ogsaa i denne forbindelse til tvistemaalslovens §64, jfr. §163, hvori der ligger fornøden sikkerhet mot, at dette «Pensjonsfond for Funksjonærene» blir gjort til gjenstand for søksmaal fra andre funksjonærers side enn de 6 saksøkere i denne sak.

Idet der efter dette gaaes over til spørsmaalet om selve realiteten, skal anføres:

Rettens flertall - de to domsmenn - finner, at det maa betraktes og bedømmes som at ha vært styres og generalforsamlingers mening at binde sig overfor funksjonærene ved disse aarlige avsetninger og/eller rentetilskrivninger. - - -

Rettens formann er kommet til det resultat, at saksøkerne ikke kan gis medhold i det reiste søksmaal og bemerker i den anledning følgende:

Sakens oplysninger kan ikke skjønnes at gi rett og føie til nogen annen og videre betraktning enn den, at disse avsetninger danner forberedende handlinger til et tenkt vordende pensjonsfond for bankens funksjonærer. - - - Der har aldri vært nogen nærmere samtale eller diskusjon mellem bankens vedkommende om dette «Pensjonsfond for Funksjonærene». - - - Funksjonærene var alle unge folk, og avsetningene hadde forsaavidt ennu heller ikke naadd saadan størrelse, at der forlaa nogen foranledning til nærmere drøftelse og bestemmelse vedrørende dette fond. De par siste aar var derhos kun tilskrevet kontoen renter. Det kan efter dette ikke skjønnes, at det har vært bankens mening og vilje blott i og med disse i god og fornuftig hensikt foretatte avsetninger at paata sig nogen forpliktelse eller at ville binde sig overfor funksjonærene uten hensyn til, hvordan forholdene maatte arte sig i fremtiden. Det kan heller ikke skjønnes, at funksjonærene har hatt rimelig og berettiget grunn til at opfatte forholdet anderledes. Dette saa meget mindre som der - og der finnes at maatte legges den største vekt herpaa - aldri fra bankens bestemmende og besluttende organer er tilflytt eller meddelt funksjonærene noget om, at nu forelaa der et fond, hvormed de kunde regne som en sikker og avgjort kjensgjerning. Nogen gave eller gavelignende rettshandel kan derfor her ikke sies at foreligge, likesaalidt som der kan skjønnes at foreligge nogen forpliktende og bindende rettsstiftende viljeserklæring eller viljestilkjennegivelse av annen art.

I denne forbindelse skal bemerkes, at den omstendighet at bankchef Martens (1ste vidne) og brukseier Ohnstad (2net vidne) overfor henholdsvis saksøkerne Aasen og Feilegaard, da disse ved en leilighet tenkte at søke sig annensteds hen, har slaatt paa eller henvist til, at her i denne bank hadde man et pensjonsfond, ikke kan skjønnes at være noget der med rette kan karakteriseres som egnet til under de gitte forhold at skape hvad man kan kalle nogen berettiget forventning. Her skal videre anføres, at den ting at der er gitt fondet eget regnskap utenfor bankens aarsregnskaper og trykt efter disse, og at vedkommende midler er ført paa innskuddskonto og innsatt paa bankbok med banken, beroende i bankens besiddelse, heller ikke kan skjønnes at være tilstrekkelig til for funksjonærene deri at se

Side:77

sikkerhet for at disse avsetninger, dette fond, hvorom de dog som ovenfor nevnt ikke hadde faatt nogen formelig meddelelse fra autoritativt hold innen banken, var under alle forhold og forutsetninger paaregnelig, enn sige begrunnende et virkelig rettskrav. - - -

O. S. Thomassen.

E. Biørn-Hansen, kontorchef. P. Schulstad, redaktør.

Domsmenn.