Rt-1934-870

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-09-22
Publisert:	Rt-1934-870
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 20/2 B s.a.
Parter:	Fru Olga Siewers (advokat Finn Braaten) mot regjeringsadvokat Kristen Johanssen (advokat Fr. H. Winsnes).
Forfatter:	Næss, Aars, Krog, Schjelderup, Bade, Klæstad, Rivertz
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902)

Dommer Næss: Ved Akers herredsretts dom av 1 september 1931 blev regjeringsadvokat Kristen Johanssen frifunnet og tilkjent 500 kroner i saksomkostninger hos Saksøkersken, fru Olga Siewers. Denne dom er av fru Siewers innbragt for Høiesterett med saadan paastand: «I. At regjeringsadvokat Kristen Johanssen tilpliktes at

Side:871

betale til fru Olga Siewers kr. 15000 med 6 pct. aarlig rente derav fra 1 januar 1.927. II. At regjeringsadvokat Kristen Johanssen tilpliktes at erstatte fru Olga Siewers sakens omkostninger for underretten og Høiesterett».

Innstevnte, regjeringsadvokat Kristen Johanssen paastaar herredsrettens dom stadfestet og fru Olga Siewers dømt til at betale regjeringsadvokaten omkostninger for Høiesterett.

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til herredsrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høiesterett i alt vesenilig i uforandret skikkelse. Dog gjør den ankende part ikke for Højesterett paastand paa rentesrenter, og paa den annen side bar regjeringsadvokaten frafalt preskripsjonsinnsigelsen.

Fru Siewers angriper i sin ankeerklæring navnlig at herredsretten har antatt, at advokat Johanssen ikke har faatt eller paatatt sig noget mandat eller opdrag gaaende ut paa, at faa fru Siewers's rettigheter efter skifteopgjøret med hennes mann, ingeniør Gunnar Siewers, sikret ved pant. Fru Siewers anser dette uriktig. Som hennes advokat under separasjonsskiftet pliktet herr Johanssen at paase at den pantobligasjon paa kr. 15.000 som fruen efter skifteavtalen skulde ba i Tonsåsen Sanatorium blev utstedt og tinglyst i rett tid. Da han ikke har gjort det, maa han betale erstatning. Videre angriper hun at herredsretten har antatt at advokat Johanssen ved sitt brev til fru Siewers av 11 januar 1927 har gitt uttrykk ior og tilstrekkelig tydelig beskjed om, at den nevnte pantobligasjon i Tonsåsen Sanatorium hverken var utstedt eller tinglyst. Fru Siewers anser denne avgjørelse uriktig. Hun stolte paa at herr Johanssen som hennes advokat under skiftet i rette tid gjorde hvad der var ønskelig for at hun kunde faa obligasjonen overlevert i behørig stand i overensstemmelse med separasjonsavtalen. Selv var hun helt ukyndig i pantobligasjoner og forretninger. Nogen tydelig underretning fra advokaten om at pantobligasjonen ikke var utstedt har fru Siewers først faatt efterat Tonsåsen Sanatorium var fullt beheftet og ingeniør Sievers Lite av stand til at betale obliga sjonsbeløpet. Forøvrig angriper hun en rekke anførsler i dommen, dels av faktisk og dels av juridisk art, uten at jeg anser det nødvendig her at referere disse detaljer.

Fra Den norske Saktørerforenings hovedstyre har fruens rettsfullmektig innhentet en uttalelse av 30 mars 1933, saalydende: «Hovedstyret finner visstnok at en sakfører saavel ved separasjonsskifte som ellers innenfor rammen av sitt mandat plikter at sørge for at de til klienten utstedte pantobligasjoner blir tinglyst og faar avtalt prioritet, men finner bortsett herfra ikke at kunne besvare de forelagte spørsmaal, idet svaret helt maatte avhenge av de foreliggende konkrete forhold».

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og skal i den anledning bemerke:

Denne sak angaar dels en paastand om at advokat Johanssen har forsømt at iaktta hvad han som sakfører pliktet, da han for sin klient forestod opgjøret av tellesboet med hennes mann, idet hans mandat maatte paalegge ham at sørge for utferdigelsen og tinglysningen av den pantobligasjon paa 15.000 kroner som hennes

Side:872

mann ifølge opgjøret skulde utstede med pant i eiendommen Tonsåsen. Dels hviler kravet paa den opfatning at advokaten har forsømt at gjøre sin klient forstaaelig at en saadan obligasjon ikke var utstedt da hun trakk sitt mandat tilbake 4 mars i 1927.

Jeg finner det ikke nødvendig at uttale nogen mening om hvad der i almindelighet maa paahvile en sakfører i anledning av et mandat som det heromhandlede. Ansvarsspørsmaalet vil jo nemlig bero paa de konkrete omstendigheter, saaledes som ogsaa Den norske Sakførerforenings hovedstyre uttaler. Advokat Johanssen hevder at han har hatt til hensikt at sørge for utferdigelse av den omhandlede obligasjon. Han hevder bestemt at det ikke skyldes nogen forglemmelse av ham at den ikke blev utferdiget. Jeg maa ogsaa anse det bevist at advokaten i tiden mellem 11 januar 1927, da skifteopgjøret av ham blev tilstillet fru Siewers, og den 5 mars 1927, da mandatet ophørte, har henvendt sig til herr Siewers angaaende utferdigelse av denne obligasjon, hvilket Siewers som vidne har bekreftet. Advokaten gjør imidlertid gjeldende, at det ikke var opportunt at gjøre paagang for at faa obligasjonen utferdiget, og at det var i hans klients velforstaatte interesse at han inntok dette standpunkt. Jeg anser det ikke nødvendig at gaa inn paa de forhold som har begrunnet denne opfatning for advokaten. Jeg finner i ethvert fall at det ikke i anledning av en saadan fordring som den fru Siewers i henhold til overenskomsten ved skiftet tilsagte pantobligasjon i mannens eiendom, er en forsømmelse av advokaten som kan begrunne erstatningsansvar, at han ikke har gjort alvorlige anstrengelser for at faa gjennemført denne fordring i løpet av de to maaneder som hans mandat stod ved makt efter avgivelsen av opgjøret mellem ektefellene. jeg kan spesielt ikke grunne et saadant ansvar paa den omstendighet at han ikke har konferert med fru Siewers om en saadan forholdsregel som at gjøre paagang overfor hennes mann i denne anledning. Det bør ikke forkastes at det efter hans beste skjønn ikke var kommet saa langt at dette spørsmaal naturlig hadde meldt sig. Jeg har efter det inntrykk som oplysningene efterlater, endog en tvil om at fru Siewers vilde gitt samtykke til anvendelse av noget tvangsmiddel overfor mannen i det tidsrum som det her spørres om. Dersom det hadde vært paa det rene at obligasjonen var forutsatt utstedt i umiddelbar forbindelse med opgjøret, vilde saken maaskje ha staatt anderledes. Men det er ikke grunn til at bedømme forholdet saaledes. I saa fall vilde obligasjonen formentlig være blitt utstedt samtidig med opgjøret, men det fremgaar at det er gitt herr Siewers nogen utsettelse med utferdigelsen, naar det i opgjøret heter: «Herfor utstedes «snarest mulig» en første prioritets pantobligasjon i Tonsåsen sanatoriums eiendom». Ordene «snarest mulig» kan ikke uten videre ombyttes med uttrykket straks.

Hvad dernest det annet søksmaalsgrunnlag angaar, finner jeg i motsetning til herredsretten visstnok at den meddelelse som advokatens skrivelse av 11 januar 1927 inneholder, maatte kunne opfattes av fru Siewers som en meddelelse, hvorefter hun kunde gjøre regning paa at obligasjonen senere vilde være at faa paa advokatens kontor. Det heter i skrivelsen: «Videre vil De erholde

Side:873

en pantobligasjon stor kr. 15.000 med 1ste prioretets pant i Tonsåsen, gnr 133 bnr 3, 6 pct. rentebærende». Da der ved denne meddelelse maa sies at være stillet fru Siewers i utsikt at faa denne pantobligasjon gjennem advokatens medvirkning til utferdigelsen, var ganske visst det mandat som forsaavidt forelaa, ikke opfylt da advokaten den 5 mars 1927 ansaa sin befatning med opgjøret som avsluttet og henla saken. Men jeg finner heller ikke at kunne grunne noget ansvar for advokaten paa at han ikke gjorde fru Siewers uttrykkelig opmerksam herpaa og paa at hun selv maatte dra omsorg for at papiret blev istandbragt. Selv om fru Siewers maatte opfatte skrivelsen av 11 januar 1927 saa at hun vilde faa obligasjonen gjennem advokatens kontor, var forholdet ved mandatets tillbakekallelse den 4 mars 1927 at hun faktisk ikke hadde faatt obligasjonen, og at hun derfor, da hun tok mandatet tilbake, hadde all opfordring til i saa fall at stille spørsmaal eller krav om den, hvilket hun imidlertid undlot. Jeg antar derfor nærmest at det har staatt for advokaten som selvfølgelig at fruen ikke misforstod forholdet med hensyn til obligasjonens utferdigelse. Det brev hvori fruen meddelte at hun selv vilde dra omsorg for sine midler for fremtiden, var efter hvad brevet selv oplyser, skrevet efter konferanse med hennes mann, hvis raad i pengesaker hun saaledes tilkjennegav at hun fulgte. Det forekommer mig at det, naar fru Siewers trakk sitt mandat tilbake paa denne maate, ikke laa nær for advokaten at advare henne spesielt med hensyn til denne obligasjon, hvis utferdigelse i saa høi grad avhang av mannens holdning. Jeg har ikke inntrykk av at fru Siewers har vært helt ukyndig med hensyn til sine økonomiske anliggender. Fruens partsforklaring inneholder angaaende hennes bestrebelser overfor mannen følgende: «Saksøkersken har mange ganger tilskrevet sin mann for at faa obligasjonen. Saadanne skrivelser er sendt i det første halvaar efter opgjøret og senere, men hun gar intet svar faatt». Jeg antar efter dette at advokaten har hatt grunn til at anta at fruen forstod hvorledes spørsmaalet om obligadsjonens utferdigelse laa an, og at han derfor ikke uttalte sig derom like saa litt som fruèn selv. Jeg finner ialfall ikke paa grunnlag alene av den forsömmelse som man maaskje her ved en streng bedømmelse kan bebreide advokaten, at kunne statuere ansvar for ham. Forsaavidt kommer ogsaa i betraktning at det ikke av fruens holdning paa et senere tidspunkt da hun var blitt, som jeg maa anta, fullt orientert angaende forholdet, nemlig i 1930, kan utledes at hun da fant grunn til at bebreide advokaten noget i denne anledning, skjønt det maatte ventes at hun dengang vilde ha sagt fra hvis hun hadde følt sig brøstholden. Hun henvendte sig paa dette senere tidspunkt paa nytt til advokaten om bistand til ordning av forholdet, men uten at advokaten fant leilighet til at paata sig et nytt mandat.

Jeg bemerker sluttelig at jeg er enig med herredsretten i, at det ikke er ført bevis for at fru Siewers i juni 1927 og senere flere ganger har minnet advokat Johanssen om obligasjonen. Saaledes som jeg efter det anførte anskuer forholdet blir det unødvendig for mig at gaa inn paa de øvrige spørsmaal som er reist, saaledes angaande sakens omfang.

Side:874

Uaktet saken har frembudt adskillig tvil finner jeg dog ikke grunn til at fravike herredsrettens avgjørelse av saksomkostningene for herredsretten. Jeg finner at den ankende part bør tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett.

Dom:

Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler fru Olga Siewers til regjeringsadvokat Kristen Johanssen kr. 800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Aars: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men kan ikke helt ut slutte mig til hans begrunnelse.

Med hensyn til det mandat som advokat Johanssen hadde faatt av fru Siewers, finner jeg det naturlig at forstaa det saa, at opgaven for advokaten ikke var avsluttet i og med at overenskomsten om opgjør var bragt istand, men at han ogsaa hadde at sørge for at den paagjeldende obligasjon paa 15.000 kroner blev utstedt og tinglyst i behørig stand. Jeg forstod ogsaa førstvoterende som han gikk ut fra dette. Imidlertid mener jeg videre, at naar det i opgjøret av 31 desember 1926 er sagt at obligasjonen utstedes «snarest mulig», kan man ikke i selve disse ord legge annen betydning enn at obligasjonen skulde utstedes saasnart det praktisk lot sig ordne. At det skulde være nogen adgang for advokaten til skjønnsmessig at utsette med dette av hensyn til at utstedelse av obligasjonen muligens kunde virke uheldig for ingeiliør Siewers' kreditt og derigjennem ogsaa for fru Siewers, kan jeg ikke anta. Der foreligger ingen oplysning om at ingeniør Siewers selv har uttalt noget ønske om utsettelse, og jeg mener at fruens advokat ikke kunde gi nogen saadan utsettelse uten at forelegge spørsinaalet for henne og i tilfelle tilraade henne at vise forsiktighet med paagang. Men der er intet oplyst om at advokaten har konferert med henne herom.

Imidlertid antar jeg at der ikke kan bygges noget ansvar overfor advokat Johanssen paa forholdet inntil 4 mars 1927 da fru Siewers tok mandatet tilbake, idet det som av førstvoterende nevnt er paa det rene at han i dette forholdsvis korte tidsrum har gjort henvendelse til ingeniør Siewers og minnet ham om obligasjonen.

Med hensyn til det annet søksmaalsgrunnlag skal jeg bemerke at efter min opfatning kunde advokat Johanssen ved mottagelsen av fru Siewers skrivelse av 4 mars 1927 ikke vite om fru Siewers var klar over at det ikke var utstedt nogen pantobligasjon overhode. Og det hadde derfor vært det forsiktigste av ham om han hadde gjort fru Siewers opmerksom paa at obligasjonen ikke var utstedt. Paa den annen side er jeg enig med førstvoterende i at det maatte ligge nær for fru Siewers i det øieblikk hun tok saken ut av regjeringsadvokatens hender for selv at ordne sine affærer, at forhøre sig om hvorledes det forholdt sig med obligasjonen. Hln kunde enten ha spurt advokat Johanssen eller sin mann, som hun paa dette tidspunkt - som av førstvoterende fremhevet - stod i rapport med. Men nogen henvendelse til advokat Johanssen kan jeg

Side:875

ikke finne det bevist at hun har gjort før i brev av 21 oktober 1929. Derimot har hun selv forklart at hun gjentagende henvendte sig til sin mann for at faa obligasjonen. Naar hun intet ytterligere foretok sig i denne lange tid, antar jeg ikke der bør være spørsmaal om ansvar for hennes tidligere advokat, og jeg slutter mig forsaavidt til hvad førstvoterende herom anførte.

Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer byfogd Krog: Jeg er i resultatet enig med førstvoterende, idet jeg i det vesentlige tiltreder annenvoterendes begrunnelse.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bade: Som herr dommer Krog.

Dommer Klæstad: Likesaa.

Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende, idet jeg skal tilføie at det, saavidt jeg har opfattet annenvoterende, ikke er nogen vesentlig uoverensstemmelse mellem hans og førstvoterendes begrunnelse forsaavidt angaar de for saken avgjørende betraktninger.

Av herredsrettens dom:

Høsten 1926 benvendte fru Olga Siewers sig til regjeringsadvokat Kristen Johanssen i anledning av at hennes mann, ingeniør Gunnar Siewers ønsket separasjon og skilsmisse. Hun fant ikke at burde gjøre nogen innsigelse mot separasjonen og anmodet advokat Johanssen om at vareta hennes økonomiske interesser. Hun hadde felleseie med sin mann, og efter et opgjør som blev istandbragt i desember 1926 blev boets samlede formue kr. 100472.87 fordelt saaledes at 60 pct. herav kr. 60283.60 tilfalt hustruen. Kr. 45.283,60 blev innsatt i Creditbanken paa en bankbok som skulde disponeres av advokat Johanssen, og for restheløpet kr. 15.000 var det vedtatt at der «snarest mulig» skulde utstedes en obligasjon 6 pct. rentebærende paa 1ste prioritet i ingeniør Siewers's eiendom paa Tonsaasen. Det blev avtalt at barna skulde være hos hustruen og at Siewers til underhold av hustru og barn skulde betale aarlig kr. 4.000. Dette opgjør mottok advokat Johanssen visstnok den 10 januar 1927, og den 11 s. m. sendte han opgjøret og separasjonsbevillingen til fru Siewers. Han oplyste at han hadde mottatt bankboken - - - - og tilføiet: «Videre vil De erholde en pantobligasjon stor kr. 15.000 med lste prioritets pant i Tonsaasen, gnr 133, bnr 3,6 pct. rentebærende».

Den 1 mars tilskrev han fru Siewers at man med den nuværende lave rente ikke burde la pengene staa paa bankbok, men at ban ikke vil de gi henne noget bestemt raad om hvorledes de burde anbringes, og som svar herpaa mottok han en skrivelse datert 4 s. m. hvori fru Siewers anmodet om at faa stillet til sin disposisjon de penger som innestod i Creditbanken, da hun selv vilde søke at gjøre mest mulig ut av dem. I skrivelsen som var koncipert av bennes mann, men renskrevet og undertegnet av henne, var anført: «min mann som jeg har konferert med herom, er enig i dette. Da jeg vel nu ialfall foreløbig antagelig ikke trenger juridisk bistand, var jeg takknemlig for at faa opgitt Deres honorar for denne sak. Idet jek takker Dem for all hensynsfullbet og elskverdighet, forblir jeg Deres forbundne

Side:876

Olga Siewers». Den 5 mars sendte advokat Johanssen fru Siewers opgjør for de penger han hadde sittet inne med, og beregnet som salær kr. 200.

Den omhandlede pantobligasjon er ikke utstedt, men den 14 oktober 1927 utstedte Siewers til Nordre Aurdal Sparebank en obligasjon som tinglystes 22 s. m. stor kr. 15000 med pant i Tonsaasen, og den 28 mars 1928 blev der tinglyst utpantning for herredsskatt 1927/28 til Etnedal for kr. 5349.42 hvorpaa der senere er avbetalt kr. 2000. Ifølge en privat takst avholdt 21 mai 1921 kan eiendommen ved tvangsauksjon ikke utbringes til mere enn hvad der medgaar til dekkelse av pantcheftelsene.

Fru Siewers mener at advokat Johanssen er ansvarlig for det tap som er paaført henne ved at pantobligasjonen ikke er utstedt. - - - Hun har anlagt nærværende søksmaal. - - - -

Saksøkte gjør gjeldende at han alene har paatatt sig at bistaa saksøkersken med det økonomiske opgjør som separasjonen og opløsningen av felleseiet med hennes mann gjorde nødvendig, at dette opdrag I realiteten var utført den 11 januar 1927 da opgjøret var istandbragt og tilstillet henne, og at hans befatning med hennes affærer i ethvert fall helt var avsluttet den 5 mars s.a. da han sendte henne bankboken og opgave over sitt salær. Senere hørte han Intet fra saksøkersken før han mottok en skrivelse fra henne av 21 oktober 1929 hvori hun oplyste at hun flere ganger hadde skrevet til sin mann efter obligasjonen, men intet svar hadde faatt, og bad saksøkte om at skrive til hennes mann for at det kunde ordnes saaledes at hun fikk sig obligasjonen tilstillet. Efter dette tilskrev saksøkte Siewers og henstillet til ham at innsende obligasjonen, og han har efter en fornyet henvendelse ett aars tid senere paa ny tilskrevet Siewers og foreholdt denne hans plikt til at ordne affæren, men dette var kun en tjeneste han gjorde fru Siewers, og hadde intet med hans tidligere opdrag at gi øre. Saksøkte anfører videre at han ikke har overtatt nogen garanti for at obligasjonen blev utstedt og ikke har vært anmodet om at foreta noget rettslig skritt for at faa dette gjennemført. Det var en skjønnssak hvilket press der skulde øves for at faa saksøkerskens rett efter opgjøret gjennemført, og hun har i virkeligheten ikke lidt noget tap ved ikke at ha faatt obligasjonen, idet hun efter separasjonen har mottatt fra sin mann i underholdningsbidrag ialt ca. kr. 25.000, og hun kunde ikke ha opnaadd dette hvis eiendommen hadde blitt beheftet med kr. 15000. Ingeniør Siewers's kreditt vilde da ha vært ødelagt, og det er i virkeligheten av laante midler de store underholdningsbidrag er betalt, idet hans forretning hvert aar har gaatt med underskudd. Da hans befatning med saksøkerskens affærer ophørte den 5 mars 1927, visste hun at obligasjonen ikke var utstedt, og hun har selv gjentagne ganger henvendt sig til sin mann for at faa sig den tilstillet. Subsidiært anfører saksøkte at fru Siewers ved sin passivitet selv har bidratt til tapet, hvis noget saadant antas at foreligge, idet hun fra vaaren 1927 inntil høsten s.a., da eiendommen blev pantsatt til andre, intet avgjørende skritt har foretatt for at komme i besiddelse av obligasjonen. - - -

Fra saksøkerskens side er fremholdt at hun er ganske uten kjennskap til forretninger, at hun stolte paa at saksøkte vi Ide ordne hennes affærer paa beste maate og at dennes befatning hermed ikke ophørte den 5 mars 1927 da han sendte henne opgave over salæret for det utførte arbeide. Efter hennes mening var det saksøktes plikt at sørge for at obligasjonen blev utstedt og tinglyst før opgjøret blev vedtatt, idet det er almindelig skikk og bruk blandt sakførere at ordne dette i et tilfelle som det her

Side:877

foreliggende, og saksøkte har vist forsømmelighet som har erstatningsplikt tilfølge ved at negligere hennes interesse i at faa de kr. 15000 hun hadde til gode sikret ved pant, og ved at gi ingeniør Siewers, hvis økonomiske stilling han visste var usikker, anledning til at behefte eiendommen med pant til andre. En sakfører som foretar skifte av et bo, har den samme plikt som en skifteforvalter til at sørge for at et utlegg blir tinglyst, og der var ingen vanskelighet forbundet ved at fremtvinge dette, idet saksøkte jo hadde adgang til at forlange fellesboet skiftet gjennem skifteretten. Efter hvad saksøkersken videre har anført, har hun fra vaaren 1927 gjentagne ganger anmodet advokat Johanssen om at utvirke at hun fikk sig obligasjonen tilstillet, og han har hver gang lovet at ordne dette, uten at han dog har foretatt sig noget før eiendommen var beheftet med annet pant, og ytterligere pantsettelse var hensiktsløs. Ogsaa derved har saksøkte paadratt sig erstatningsansvar, idet han pliktet at avhøte følgerne av sin tidligere forsømmelse, selv om han ansaa sin befatning med saksøkerskens affærer for avsluttet. Hun mener at hun ingen passivitet har utvist som kan bringe §25 i lov om straffelovens ikrafttreden i anvendelse. - - -

Til det foreliggende skal bemerkes at ingeniør Siewers som var eier av Tonsaasen Sanatorium var insolvent, og hans bo stod under administrasjon da sanatoriet brente vaaren 1926, men brandopgjøret viste sig saa fordelaktig at han blev en formuende mann. I en mindre bygning som ikke brente, oprettet han høsten samme aar et barnesanatorium, men hertil medgikk der mange penger, saa at han maatte opta laan i Nordre Aurdal Sparebank, og hans gjeld til banken steg i tiden fra høsten 1926 og utover, idet barnesanatoriet gikk med tap. Da advokat Johanssen mottok det opgjør som ved separasjonen blev istandbragt mellem saksøkersken og hennes mann, var han selvfølgelig fullt opmerksom paa at obligasjonen ikke var utstedt og tinglyst, og det kan ikke skjønnes rettere enn at han gav fru Siewers tilstrekkelig tydelig beskjed herom i sin foran nevnte skrivelse til henne av 11 januar 1927, saa at hun selv maa ha hatt forstaaelsen av dette forhold. Man maa gi saksøkersken medhold i at utstedelsen av obligasjonen kunde ha vært fremtvunget, og alene et bestemt forlangende herom fra advokat Johanssens side vilde antagelig ha vært efterkommet, men det var meget vanskelig at avgjøre hvorledes der skulde gaaes frem overfor ingeniør Siewers. Et opgjør som det her omhandlede, var ikke et almindelig forretningsopgjør, idet saksøkersken var avhengig av de fremtidige underholdningsbidrag. Det var av langt større betydning for henne utover aarene at faa disse betalt, enn at sikre sig panterett i eiendommen, og det maa antas at ha staatt klart for henne at hennes manns kreditt, hvorav hans forretning var avhengig, berodde paa at eiendommen var ubeheftet. Ved opgjøret som var meget fordelaktig for henne, hadde hun faatt sig utbetalt et meget betydelig kontantbeløp, henimot halvparten av den hele fellesformue, og i den første tid efter separasjonen fikk hun utbetalt til sitt underhold adskillig mere enn hun kunde kreve, i 1927 ialt kr. 10000. Advokat Johanssen har efter hvad der er oplyst, minnet hr. Siewers om obligasjonen, og har intet ytterligere foretatt, men det synes ikke med rette at kunne bebreides ham at han ikke i den første tid efter separasjonen har raadet fru Siewers til at foreta noget skritt for at faa fremtvunget at obligasjonen blev utstedt, hvilket kunde ha betenkelige følger for henne. Det blir nærmest et skjønnsspørsmaal - kanskje ogsaa et taktspørsmaal, hvad der skulde gjøres, og under enhver omstendighet kan det ikke

Side:878

betraktes som forsømmelighet eller uaktsomhet, der har erstatningsplikt tilfølge, at saksøkte har forholdt sig saaledes som tilfellet er. Noget mandat eller opdrag gaaende ut paa at faa fru Siewers's rettigheter efter opgløret sikret ved pant, har han ikke faatt eller paatatt sig, og det er i sin almindelighet kun undlatelse av at utføre et saadant mandat, som kan medføre erstatningsplikt for en sakfører.

Den 5 mars 1927 da advokat Johanssen sendte fru Siewers opgave over sitt salær, maa det antas at hans befatning med hennes affærer ophørte, og efter hans bestemte benektelse, kan det ikke med de bevisligheter som er fremskaffet ansees godtgjort at fru Siewers har gjort nogen henvendelse til ham angaaende pantobligasjonen før mars 1928 da andre panteheftelser var paaheftet eiendommen, saa at en ny obligasjon vilde bli verdiløs. At der i denne tid intet er foretatt for at skaffe fru Siewers betryggende pantesikkerhet, kan da ikke legges advokat Johanssen til last, og det maa komme i betraktning at hun hadde adgang til selv eller ved andres hjelp at skaffe sig obligasjonen, idet inntil oktober 1927 ingen rett var forspilt og hun flere ganger har gjort henvendelse herom til sin mann, men skjønt hun intet svar fikk, intet foretok sig, idet hun formentlig ikke vi Ide bringe i anvendelse noget tvangsmiddel overfor ham. - - -

Hesselberg.