Rt-1935-102
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-02-23 |
| Publisert: | Rt-1935-102 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 39/1 s.a. |
| Parter: | Riksadvokatfullmektig Oppen Pedersen, aktor mot Kristoffer Selnes (forsvarer: advokat Emil Stang). |
| Forfatter: | Næss, Grette, Tønseth, Christiansen, Hanssen, Motzfeldt, Justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, Alkoholloven (1927) |
Dommer Næss: Kristoffer Selnes, som ved tiltalebeslutning av 12 november 1934 av statsadvokaten i Trondheim var saft under tiltale til fellelse efter straffelovens §166, blev ved Trondheim byretts dom av 19 desember 1934 frifunnet for paatalemyndighetens tiltale.
Mot denne dom har statsadvokaten erklært anke paa grann av feil med hensyn til dommens innhold, fordi det ikke av domspremissene fremgaar av hvilken grunn tiltalte er frifunnet, Skjønt retten har funnet det bevist at Harald Bjørnstad har forklart sig falsk i retten 21 juni 1934 og «at han gjorde det som en følge av sin samtale i desember 1933 med tiltalte». Dessuten anfører statsadvokaten at der synes ogsaa at foreligge uriktig lovanvendelse, naar retten anfører at det ikke antas at foreligge «medvirkning i lovens forstand», uten nærmere at gaa inn paa hvad den hermed mener.
Angaaende saksforholdet henviser jeg til byrettens domsgrunner,
Side:103
Jeg antar at anken bør forkastes. Angaaende det faktiske forhold fremgaar det av by rettsdommen at retten har ansett det bevist at Selnes ved den omhandlede leilighet i desember 1933 opfordret Harald Bjørnstad til at gaa til politikammeret og tilbakekalle den forklaring han hadde gitt om ølkjøpet. Men videre heter det i dommen at følgen ikke blev at Harald Bjørnstad gikk til politikammeret og tilbakekalte sin forklaring. Men derimot blev det en følge av samtalen at han forklarte sig falsk i rettsmøtet 21 juni 1934. Paatalemyndighetens anke mot dommen hviler paa den opfatning at det for spørsmaalet om anvendelse av straffelovens §166 paa forholdet er uten betydning at Selnes' opfordring ikke hadde til følge at Harald Bjørnstad gikk til politiet og tilbakekalte sin forklaring, saaledes som Selnes hadde bedt ham om, men derimot avgav falsk forklaring i rettsmøtet 21 juni 1934. Byretten har derimot lagt avgjørende vekt paa denne sondring. Retten fremhever nemlig at Selnes aldri har anmodet Harald Bjørnstad om at forklare sig uriktig urnen retten, og i umiddelbar fortsettelse derav uttaler retten at den, skjønt den har funnet at spørsmaalet kan være tvilsomt, dog er kommet til det resultat at den opfordring Selnes rettet til Bjørnstad i desember 1933 ikke kan være medvirkning til den forbrydelse som Bjørnstad gjorde sig skyldig i ved sin. falske rettslige forklaring et halvt aar senere. Dommen er her visstnok noe uklart avfattet, men at dette er byrettens mening kan jeg ikke finne tvilsomt og frifinnelsen er altsaa begrunnet med at opfordringen fikk en annen følge enn den som Selnes hadde tilsiktet eller kunde forutsette. Den førstnevnte ankegrunn kan da ikke føre frem.
Men jeg antar videre at rettens begrunnelse heller ikke har et innhold som viser at det foreligger uriktig lovanvendelse, idet jeg ikke han gi paatalemyndigheten medhold i at den sondring som retten har tillagt betydning maa være rettslig irrelevant. Det synes mig nemlig naturlig at det efter omstendighetene vil kunne paavirke avgjørelsen av skyldspørsmaalet efter straffelovens §166 om opfordringen faar til følge ikke at den forutsatte, men at en annen av de i §166 nevnte straffbare handlinger blir forøvet. Det maa nemlig for en objektiv bedømmelse fremstille sig som en langt alvorligere forbrydelse at opfordre nogen til at forklare sig falsk for retten enn for politiet, bl.a. fordi man ved en rettslig forklaring maa være forberedt paa at bli avkrevet ed paa forklaringens riktighet med det derav følgende strenge ansvar. Naar retten har frifunnet fordi opfordringen fikk en annen følge enn Selnes kunde forutsette, er det altsaa fordi Selnes av den grunn ikke er funnet skyldig i det straffbare forhold efter §166 overhodet, og retten har derved efter min mening ikke gitt uttrykk for en rettsopfatning som maa betegnes som uriktig. Anførselen i denne forbindelse om at den rettslige forklaring først kom et halvt aar efter opfordringen, kan ikke antas at ha spilt nogen avgjørende rolle ved rettens bedømmelse av forholdet.
Side:104
Kjennelse:
Anken forkastes. (Vanlig salær til forsvareren).
Ekstraordinær dommer høifjellsdommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Tønseth, dommerne Christiansen, Hanssen, Motzfeldt og Justitiarius Berg: Likesaa.
Av byrettens dom:
Kristoffer Selnes er satt under tiltale til fellelse efter straffelovens §166 - - - derved at han i desember 1933 i Gaubækveiten i Trondheim overtalte Harald Bjørnstad til at forklare sig falsk i sak mot sig og flere andre for overtredelse av rusdrikkloven og gjennemgikk med ham en forklaring, som han bad ham avgi, med den følge at Harald Bjørnstad, da saken behandledes i byretten 21 juni 1934 fulgte anmodningen. - - -
I desember 1933 avgav en Harald Bjørnstad forklaring for Trondheim politi i anledning av, at den idag tiltalte Kristoffer Selnes var siktet for ulovlig handel med rusdrikk. Bjørnstads forklaring for politiet gikk ut paa at han i Selnes' bolig ved Gaubekveiten hadde faatt servert noget øl og at han hadde betalt for, dette øl. Et par dager efterpaa kom Bjørnstad efter Selnes' foranledning ned til Selnes' bolig, og under fire øine hadde disse to en konferanse. - - - Passiaren endte med at Selnes opfordret Bjørnstad til at gaa til politikammeret og tilbakekalle den forklaring han. hadde gitt om ølkjøpet. Den opfordring skulde ha fremkommet fordi Bjørnstad så, at han ikke til politiet hadde sagt, at han hadde kjøpt øl hos Selnes. - - -
Følgen av denne samtale blev ikke, at Bjørnstad gikk til politikammeret og tilbakekalte sin forklaring.
I april 1934 blev saa Selnes satt under tiltale for forseelser mot rusdrikkloven, og den 21 juni 1934 behandledes den sak ved Trondheim byrett. I byretten var Bjørnstad vidne, og han forklarte da som saadan, at han ikke hadde kjøpt øl hos Selnes, men at han var blitt traktert med øl hos Selnes, at han altsaa hadde faatt ølet uten vederlag. Selnes og Bjørnstad hadde - og det er paa det rene - ikke siden i desember 1933 til 21 juni 1934 talt sammen, og Selnes hadde i den tid ikke paa nogen maate søkt at paavirke Bjørnstad til i retten at avgi en uriktig forklaring. - - -
Efter det foreliggende anser retten det bevist, at Bjørnstad den 21 juni 1934 forklarte sig falskt i saken mot Selnes og nogen andre for overtredelse av rusdrikkloven. Videre at han gjorde det som en følge av sin samtale i desember 1933 med tiltalte. Efter hvad foran er anført er det paa det rene, at tiltalte Selnes aldri har anmodet Bjørnstad om innen retten at forklare sig uriktig, og heller ikke i desember 1933 bad ham avgi en forklaring til retten som tiltalte gjennemgikk med Bjørnstad.
Efter rettens mening kan det være tvilsomt, om den anmodning tiltalte Selnes i desember 1933 kom med likeoverfor Bjørnstad om at denne skulde ta tilbake sin forklaring til politiet eller den samtale de i den anledning hadde, kan sies at være en medvirkning til Bjørnstads falske forklaring for retten. Det er nok saa, at den kan ha gitt impulsen til den falske forklaring, men naar Bjørnstad ikke fulgte tiltalte Selnes' anmodning
Side:105
om likeoverfor politiet at ta sin forklaring tilbake, men isteden upaavirket av tiltalte Selnes et halvt aar senere, altsaa efter i lang tid at ha hatt anledning til at overveie saken, gaar hen og avgir en falsk forklaring, er retten kommet til det resultat, at det ikke kan være medvirkning i lovens forstand. - - - Tiltalte blir derfor at frifinne. - - -