Rt-1935-1033
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-12-18 |
| Publisert: | Rt-1935-1033 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 60/2 B s.a. |
| Parter: | Dr. Alf B. Bryn (advokat Georg Lous) mot Norsk Patentkonsortium (advokat H. Mauritz). |
| Forfatter: | Alten, professor Arnholm, overrettsjustitiarius Soldan, Hanssen, Lie, Boye, Paulsen |
| Lovhenvisninger: | Patentloven (1910) §16, Panteloven (1895), §1, §2 |
Dommer Alten: Denne sak er anlagt av dr. Alf B. Bryn mot Norsk Patentkonsortium ved disponent Haasted som innehaver av norsk patent nr. 49746 for at faa kjent patentet ugyldig i henhold til patentlovens §16. Ved dom avsagt av Oslo byrett
Side:1034
med fagkyndige domsmenn den 15 desember 1932 blev Patentkonsortiet frifunnet, men ikke tilkjent saksomkostninger. Om patentets gjenstand og de innsigelser som har vært reist mot dets gyldighet henviser jeg til byrettens domspremisser.
Dr. Bryn har erklært anke og nedlagt paastand om at patentet kjennes ugyldig, og at det tilkjennes ham saksomkostninger for byretten og Høiesterett. Ankegrunnene skal jeg senere komme til.
Norsk Patentkonsortium paastaar byrettens dom stadfestet med tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.
Styret for Det Industrielle Rettsvern er varslet om anken, men har ikke avgitt møte.
For Høiesterett er fremlagt stenografisk referat av de parts- og vidneforklaringer som blev avgitt under hovedforhandlingen for byretten, stenografisk referat av bevisoptagelser 8 november 1933, 5 april, 14 mai, 21 juni og 24 november 1934 samt en rekke nye dokumenter.
Det omstridte patent er en videre utformning av ingeniør Haasteds tidligere patent nr. 41143 til sikring av jernbanedrift over ubetjente stasjoner. Det bestaar i en innretning til sammenkobling av de lokale signalledninger fra en ubetjent stasjon til de betjente stasjoner i begge retninger. Det særegne er at sammenkoblingen er avhengig av en kombinasjon av to adskilte deler, som hver for sig er kjent fra før og kan utføres paa forskjellige maater. Den ene del er en mekanisk samlelaas hvor stasjonens sporvekselnøkler kan laases fast ved hjelp av en sperrenøkkel. Den annen del er en strømbryterinnretning hvor innsetning av samlelaasens sperrenøkkel direkte eller indirekte bevirker at den elektriske strøm sluttes, saaledes at signal for togavgang kan gis mellem de betjente stasjoner, naar linjen er i orden. Det er denne kombinasjon av de to adskilte innretninger til sammenkobling av signalledningene ved hjelp av sperrenøkkelen som er patentets gjenstand.
Den ankendes hovedinnsigelse er at den patenterte kombinasjon ikke er nogen selvstendig opfinnelse, men bare en fagmessig sammenstilling av ting som er vel kjent for en fagmann paa omraadet
Herom skal jeg bemerke at vaar lov like saa litt som nogen annen patentlov har gjort forsøk paa at definere hvad der skal forstaaes ved en opfinnelse. Den sier i §1 bare at patent kan gis paa «nye opfinnelser som kan tilgodegjøres i industrien». En opfinnelse kan som bekjent være resultatet av langvarige og planmessige studier eller eksperimentelle undersøkelser, men den kan ogsaa fremkomme ved en lykkelig innskytelse eller ved et rent tilfelle. Opfinnerens initiativ og den egentlige opfinnervirksomhet kan være mere eller mindre fremtredende. Det vesentlige er vissstnok at opfinnelsen, i motsetning til en opdagelse, bestaar i at frembringe noget som er nytt i sammenligning med tidligere kjente ting eller fremgangsmaater. Om opfinnelsen er stor eller liten er ikke avgjørende for adgangen til at faa patent. Jeg kan her citere innstillingen fra den
Side:1035
kommisjon som utarbeidet utkast til patentloven av 1885. Kommisjonen nevner paa side 9 at det ofte klages over at det erhverves patenter «paa en mangfoldighet av smaaforandringer ved før bekjente gjenstander, paa rene bagateller eller vel endog paa aldeles unyttige og upraktiske ting. Dette kan dog - sier kommisjonen - naar patentbeskyttelse overhodet skal innrømmes, ikke være anderledes; ingen autoritet kan nemlig paata sig ansvaret ved paa forhaand at bedømme en opfinnelses praktiske verd eller overhodet optrekke den grense nedenfor hvilken patenter ikke bør tilstaaes. Hvad angaar modifikasjoner av kjente gjenstander, f.eks. av en bekjent maskine, maa derhos fremheves at mangen saadan, selv om den tilsynelatende er ubetydelig, dog kan betegne et bestemt fremskritt enten i maskinens effektivitet og brukbarhet eller i lettelse og prisbillighet ved dens fremstilling. Det er nettop gjennem hundreder av saadanne smaaforandringer at mengden av vaare nuværende produksjonsmidler har naadd sin fullkommenhet, og det aandsarbeide som har ligget ogsaa i desslike mindre forbedringer, er ubetinget berettiget til sin lønn. Men denne bør avmaales nettop efter opfinnelsens betydning, idet patentet innsnevres til kun at gjelde den angitte spesielle modifikasjon og intet utenfor denne. Enn ikke om opfinnelsen er absolutt unyttig og verdiløs kan nogen egentlig skade eller fare tenkes at opstaa. Ti i saa fall er ogsaa patentet verdiløst». Om hvad der utkreves for at en opfinnelse skal ansees for ny, eller med andre ord hvor meget opfinnelsens gjenstand maa adskille sig fra tidligere kjente ting, sier kommisjonen paa side 39 at dette ikke lar sig bestemme ved lov, men i hvert enkelt tilfelle blir gjenstand for den patentbevilgende myndighets skjønnsmessige avgjørelse. «Det ligger i sakens natur at det nye ved opfinnelsen maa angaa gjenstandens vesentligere bestanddeler og ikke kan innskrenke sig til vilkaarlige forandringer med hensyn til form, anordning eller stoff, naar derved ikke opnaaes nogen ny teknisk effekt. Heller ikke blir det en nyhet naar et kjent stoff, redskap eller middel anvendes til opnaaelse av øiemed som tidligere er kjent, men som før har vært naadd ved andre midler.» Videre skal jeg citere kommisjonsinnstillingen til den nugjeldende pantelov, hvor det paa side 27 særlig fremheves at uttrykket «tilgodegjøre i industrien» i vaar patentpraksis ikke har vært forstaatt videre enn hvad den østerrikske lov uttrykker ved ordet «Anwendung». Det tas bare sikte paa opfinnelsens industrielle anvendelighet, mens det ikke har vært meningen at patentbeskyttelsen skal være avhengig av en undersøkelse av opfinnelsens nytte eller verdi, noget som paa anmeldelsestiden sjelden vil kunne bedømmes riktig og ofte sett ikke vil kunne bedømmes paa det tidspunkt. Det kan efter uttalelser som disse være tvilsomt nok om en opfinnelse, saaledes som det sterkt har vært fremholdt av den ankende part, behøver at inneholde et fremskritt i forhold til teknikkens tilstand paa den tid da patentansøkningen inngis. Ialfall kan det ikke stilles store krav i saa henseende. Naar det gjelder
Side:1036
kombinasjonspatenter er det særlig vanskelig at si hvor grensen skal trekkes mellem den fagmessige sammensetning av kjente ting og en ny opfinnelse. Det riktige synes at være at det maa skjelnes mellem de tilfelle hvor kombinasjonen er saavidt nærliggende at den kan utføres ved hjelp av almindelig teknisk kyndighet, og de tilfelle paa den annen side hvor kombinasjonen forutsetter spesialinnsikt paa vedkommende omraade eller en selvstendig opfinnervirksomhet. I det hele frembyr avgjørelsen av hvorvidt der foreligger en opfinnelse en rekke skjønnsspørsmaal av en saadan art at en domstol vanskelig kan tilsidesette Patentstyrets bedømmelse, medmindre den som krever et patent kjent ugyldig fører et efter omstendighetene tilstrekkelig bevis ved opnevnte sakkyndige eller sakkyndige vidner for at Patentstyret har tatt feil.
Spørsmaalet om den kombinasjon som omhandles i det omtvistede patent, er en opfinnelse eller en simpel fagmessig kombinasjon har for mig frembudt adskillig tvil. Men ut fra de almindelige betraktninger som jeg nettop har fremholdt finner jeg at maatte slutte mig til Patentstyrets og byrettens opfatning, at kombinasjonen er en virkelig opfinnelse. Idet jeg henviser til byrettens begrunnelse vil jeg ogsaa nevne at Patentstyrets første avdeling til begrunnelse av sin avgjørelse har anført at innretninger til forbikobling av en stasjon ved sammenkobling av lokale kontrolledninger, f.eks. i likhet med den i patent nr. 41143 angitte innretning, har vært anvendt gjennem et lengere tidsrum, men at man allikevel ikke hadde funnet det nærliggende at forandre en saadan konstruksjon til den kombinasjon som patentet gjelder, og at en saadan kombinasjon ikke var paavist utført før patentkravet blev innlevert. Videre anfører Patentstyret at kombinasjonen har flere tekniske fordeler fremfor de tidligere kjente innretninger, idet bl.a. muligheten for en feilaktig eller ulovlig betjening av innretningen i vesentlig grad er redusert. Patentskriftet selv fremhever særlig at der opnaaes mulighet for en dobbelt sikkerhet ved at innretningens sperrenøkkel avgis til en annen funksjonær enn den som stenger samlelaasen, og at sikkerheten. ytterligere kan økes ved at strømbryterinnretningen anbringæ i et annet rum eller sikres paa annen maate, f.eks. ved innlaasning i et eget skap. Patentstyrets annen avdeling fant endog at kombinasjonen betegnet en betydelig forbedring». Det er erkjent av den ankende part i et process-skrift for Høiesterett at Statsbanene før innleveringen av Haasteds patentansøkning den 19 juni 1926 ikke hadde i bruk nogen sikrings- eller kontrollinnretning ved hvilken sperrelaasnøkkelen for en mekanisk samlelaas blev innsatt i en strømbryterinnretning for at muliggjøre forbikobling av stasjonen, og at man før det nevnte tidspunkt ikke engang hadde i bruk nogen samlelaas med kontakter som var forsynt med egen sperrelaas. Haasteds patent nr. 41143 paa samlelaas med innbygget strømbryterinnretning blev efter at være prøvet ved Stryken ikke benyttet av Statsbanene før den i 1927 var forsynt med en sperrenøkkel for at
Side:1037
forhindre at sporvekselnøklene blev tatt ut. Samme aar konstruerte Statsbanenes signalkontor uten kjennskap til Haasteds patentansøkning den kombinasjon av samlelaas og særskilt strømbryterinnretning som har vært i bruk fra høsten 1928, og som svarer til den patenterte med den forandring at sperrenøkkelen laases fast i strømbryterinnretningen med en annen nøkkel som maa tas ut før sammenkoblingen kommer i stand. Saavel signalkontorets chef overingeniør Lindboe som avdelingsingeniør Oftedahl har forklart at de ikke ansaa dette for en opfinnelse. Paa spørsmaal om hvem det var som konstruerte den egentlige sikkerhetslaas, svarte ingeniør Oftedahl at det blev gjort av en tegner paa signalkontoret som fikk idéen av overingeniør Lindboe, og videre at maaten hvorpaa det skulde gjøres og forskjellige detaljer ved utførelsen blev nærmere diskutert. Det er ikke forklart at bestemte forbilleder blev direkte benyttet, og svaret synes at vise at der til kombinasjonen trengtes en ny idé og en viss selvstendig opfinnervirksomhet. Det er den samme idé som ingeniør Haasted har realisert paa sin maate tidligere enn signalkontoret. De tekniske fordeler ved hans løsning er ikke fullt saa store som ved signalkontorets. om hvis betydning jeg særlig henviser til en artikkel av overingeniør Lindboe i tidsskriftet «Jernbanen» for 31 mars 1928. Jeg finner imidlertid at ogsaa ingeniør Haasteds kombinasjon maa ansees for en virkelig opfinnelse. Jeg er herved i overensstemmelse med de sakkyndige vidner patentingeniør Jespersen og diplomingeniør Thoresen, mens der ikke foreligger nogen sakkyndig uttalelse i motsatt retning bortsett fra overingeniør Lindboes og avdelingsingeniør Oftedahls forklaringer, som jeg paa grunn av deres stilling ikke kan tillegge nogen særlig vekt ved avgjørelsen av dette spørsmaal.
Under forutsetning av at den patenterte kombinasjon inneholder en opfinnelse, har den ankende part gjentatt sine to innsigelser fra byretten for at søke at godtgjøre at opfinnelsen har slike forbilleder i en sporsperreinnretning ved Snøan stasjon og et tysk tidsskrift, at den ikke kan betraktes som ny i den forstand som er omhandlet i patentlovens §2. Med hensyn til disse innsigelser kan jeg med byretten i det vesentlige henholde mig til den begrunnelse som Patentstyrets annen avdeling har gitt for at forkaste dem.
Anlegget paa Snøan stasjon er en enkelt sporsperre utført efter Haasteds patent nr. 37787. Denne sporsperre, som tjener til at sikre trafikken paa hovedsporet ved avstengning av et sidespor har to kontrollaasnøkler. Den ene laaser sperren naar den er lagt over sidesporet, den annen laaser sperren naar den er svinget av. Naar sporsperren er lagt over sidesporet og avlaast i denne stilling, settes den derved frigjorte nøkkel inn i en strømbryter, hvorved signalledningen til nabostasjonene sluttes. Sporsperren har altsaa ingen samlelaas for flere sporsperrers eller sporvekslers kontrollnøkler og ingen ekstranøkkel. Overingernør Lindboe har visstnok forklart at det ikke vilde være noget i veien for at anbringe to laaser paa en sporsperre
Side:1038
for optagelse av to sporvekselnøkler, hvis man maatte finne dette praktisk. Men noget slikt anlegg er ikke paavist at ha vært utført, og flere sakkyndige vidner, saaledes «patentingeniør Jespersen og diplomingeniør Thoresen, erklærer at det vildevære sikringsteknisk utilstedelig. De samme vidner har ogsaa uttalt at de anser det utelukket at nogen bare ved at se anlegget paa Snøan skulde komme frem til kombinasjonen i patent ur. 49746.
Med hensyn til fremstillingen og tegningene i «Das Stellwerk» for 1913 av et saakalt blokkanlegg for sikring av sidespor under skiftning er jeg likeledes enig i den begrunnelse som er gitt av Patentstyrets annen avdeling. Saavel anleggets formaal som dets inn retning og virkemaate er helt forskjellig fra den patenterte opfinnelse, og de allerede nevnte sakkyndige vidner er enige om at man heller ikke med et slikt anlegg som utgangspunkt vilde kunne komme frem til den i patent nr. 49746 omhandlede kombinasjon uten at utføre en ny opfinnelse.
De forskjellige tekniske detaljer som har vært omhandlet i forbindelse med de her nevnte to innsigelser finner jeg det ikke nødvendig at gaa inn paa. Derimot vil jeg nevne at det efter de foreliggende oplysninger ikke er grunn til at anta at ingeniør Haasted eller Statsbanenes signalkontor ved utarbeidelsen av sine kombinasjoner av samlelaas med særskilt strømbryterinnretning har direkte benyttet Snøan-anlegget eller tegningene i det tyske tidsskrift som utgangspunkt eller forbillede. Begge deler er trukket frem efterpaa under forsøket paa at godtgjøre saadanne analogier at det omtvistede patent ikke skulde kunne betraktes som en ny kombinasjon.
Mitt resultat blir efter dette at byrettens dom bør stadfestes, men da det har vært rimelig grunn til anke, finner jeg at det heller ikke for Høiesterett bør tilkjennes Patentkonsortiet saksomkostninger.
Dom:
Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.
Ekstraordinær dommer professor Arnholm: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer overrettsjustitiarius Soldan, dommerne Hanssen, Lie, Boye og Paulsen: Likesaa.
Av byrettens dom:
Fra 28 juni 1911 har overingeniør L. Haasted patent - nr. 23547 - paa en anordning til fjernkontroll av jernbanesporveksler som laases ved sporveksellaas, der gaar ut paa at kontrolledningene er ført gjennem strøm-skjaltere som kun kan sluttes og aapnes ved hjelp av den ved laasningen av sporvekselen frigjorte nøkkel, og som kun forblir sluttet saalenge som nøkkelen befinner sig i strøm-skjalteren. Herved faar man sikkerhet for at bryteren ikke kan betjenes medmindre sporvekslen er fastlaast i riktig stilling. - Fra 10 desember 1919 har han patent - nr.
Side:1039
33977 - paa den anordning at den fra sporveksellaasen frigjorte kontrollaasnøkkel ved omvridning direkte paavirker en med isolerende belegg forsynt kontaktfjær tilhørende det kontaktpar til hvilket den elektriske kontrolledning er knyttet, samt den anordning vedrørende strømskjalteren at kontrolledningen automatisk sluttes naar nøkkelen anbringes i strøm-skjalteren, eller automatisk brytes naar nøkkelen tas ut av denne. Fra 18 desember 1923 har han patent - nr. 41143 - paa den anordning at enhver sammenkobling av de lokale kontrolledninger til en forlenget kontrolledning kun kan skje naar samtlige de ved laasningen av en stasjons sporveksler frigjorte kontrollaasnøkler er innsatt i strømskjalteren, samtidig med at ingen av disse nøkler kan fjernes fra strømskjalteren førenn den istandbragte forlengede kontrolledning atter er opdelt. Ved denne anordning opnaar man den samme sikkerhet for flere sporveksler som ved ovennevnte patent nr. 23547 opnaaes for én veksel.
Endelig har overingeniøren fra 19 juli 1926 patent - nr. 49746 - paa en anordning for sikring og kontroll over jernbanestasjoner som kan -være ubetjente hvor sammenkoblingen av de lokale elektriske kontrolledninger til en forlenget kontrolledning over den ubetjente stasjon er avhengig av kombinasjonen av 1) en samlelaas som er utstyrt med en særskilt kontrollaas hvis nøkkel kun kan frigjøres naar samtlige sporvekselnokler er innsatt i samlelaasen, og 2) en for sammenkobling av kontrolledningene særskilt montert strømbryteranordning der kun kan betjenes med den fra samlelaasen frigjorte særskilte kontrollaasnøkkel. Naar saaledes samtlige de fra de laaste sporveksler frigjorte nøkler er anbragt i samlelaasen og der sperret ved den særskilte kontrollaasnøkkel som herved blir frigjort anbringes denne sistnevnte nøkkel i strømbryteranordningen hvorved de lokale kontrolledninger blir sammenkoblet til en forlenget kontrolledning over den ubetjente stasjon.
Mot dette siste patent blev der ved dets utleggelse gjort den innsigelse at den i patentkravet gjorte kombinasjon ikke var ny, idet der bl.a. henvises til en anordning som Statsbanene siden 1925 hadde hatt i bruk paa Snøan jernbanestasjon - en mindre stasjon paa Dovrebanen, der for en del av døgnet henligger ubetjent. Denne anordning bestod av en sporsperre paa stasjonens sidespor utført overensstemmende med det foran beskrevne patent nr. 33977, hvilken sporsperre ikke kunde legges i sperrestilling før sporvekslens kontrollaasnøkkel var anbragt i sporsperrens kontrollaas. Efterat saa sporsperren var lagt i sperrestilling, blev denne fastlaast med en nøkkel til anbringelse i en spesiell bryter paa stasjonskontoret. Da denne sporsperre efter innsigerens mening maatte betraktes som en mekanisk samlerlaas med en særskilt sperrelaas hadde man her den samme kombinasjon som patent nr. 49746 og ingen ny opfinnelse, men kun en fagmessig sammenstilling av før kjente midler.
Patentstyrets første avdeling fant imidlertid at den i kravet beskrevne kombinasjon, hadde flere teknisk fordeler frem for Snøan-anlegget og andre tidligere kjente anordninger hvorfor den angav en ny opfinnelse og patentet blev bevilget.
Patentet blev derefter inn bragt for patentstyrets 2nen avdeling, der kom til samme resultat og stadfestet patentet. Foruten til Snean-anlegget. blev for 2nen avdeling bl.a. henvist til en artikkel i det tyske fagblad «Das Stellwerk» for aaret 1913, der beskrev en anordning, som formentes at være nyhetsskadelig for patentet. Denne anordning gjaldt sikringen av
Side:1040
en sporvekselgruppe ved sidespor mellem 2 stasjoner og bestod i en samlerlaas til optagelse av sporvekslers og sporsperrers kontrollaasnøkler samt et blokkapparat der ved en blokkledning stod i forbindelse med en av nabostasjonene. Skulde et tog benytte sporvekselgruppen blev ved togets avgang fra en av nabostasjonene blokkfeltet paa stasjonen betjent, hvorved den i blokkapparatet ved vekselgruppen fastlaaste blokknøkkel blev frigitt og kunde av togføreren uttas av blokkapparatet og anbringes i sin særskilte laas i samlerlaaskassen hvor den dreiedes om. Ved en av togføreren medbragt nøkkel kunde saa de i samlerlaasen fastlaaste veksler og sporsperrenøkler uttas og betjene vekselgruppen. Heller ikke denne anordning fant styrets 2nen avdeling nyhetsskadelig for overingeniør Haasteds patent, idet kombinasjonen i «Das Stellwerk» baade hvad anordning og formaal angikk antokes helt forskjellig fra patentets kombinasjon.
Dr. All Bryn har uti innbragt patentet for retten hvor han har paastaatt det kjent ugyldig og sig tilkjent saksomkostninger.
Han har for retten optatt de 2 innsigelser som var fremsatt for patentstyret, nemlig at anordningen ved Snøan og anordningen i «Das Stellwerk» var nyhetsskadelig for patentet og maatte medføre dets ugyldighet. Det eneste nye - hevder han - som finnes i patentets kombinasjon og som gjør dette patenterbart er sperrenøklen som fastlaaser sporvekselnøklene i samlerlaasen og derefter kan anbringes i strømbryteren for at frembringe kontakten, men denne ekstranøkkel eller det nye trekk i anordningen har man ogsaa i Snøan-anlegget, idet det her er sporsperrens frigitte nøkkel, som settes i strøm-skjalteren. Den nye idé er at gjøre kontaktslutningen i den elektriske ledning avhengig av at samtlige sporvekselnøkler staar paa plass og altsaa sporvekslene laast i riktig stilling, hvorved der opnaaes mulighet for øket sikkerhet, idet man kan la 2 forskjellige personer stelle med nøklene - den ene med sporvekselnøklene og den annen med strømbryternøklen. Men denne samme idé, som knytter elementene sammen har man baade i Snøan-anlegget, som i «Das Stellwerk», og en fagmann som har disse 2 nevnte anordninger for sig, kan bringe opfinnertanken videre til utførelse og komme til den samme anordning som den patenterte.
Saksøkte Norsk Patentkonsortium som er innehaver av patentet, har paastaatt sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Det var - anfører konsortiet - en anordning for at kunne etablere kontroll med stasjoner der henlaa ubetjent mellem 2 nabostasjoner, som var problemet for overingeniør Haasted og hvilken løsning han fant i den i patentet beskrevne kombinasjon, men baade Snøan-anlegget som anordningen i «Das Stellwerk» tjener et helt annet formaal, og er forskjellig i sin tekniske anordning. Sporsperren paa Snøan fortøier bare én nøkkel, nemlig sporvekslens, mens Haasteds nøkkel er en særskilt nøkkel der laaser fast baade sporveksel og sporsperrenøkler hvorved de blir forskjellige i sitt vesen. Sammenstillingen i «Das Stellwerk» er ogsaa helt forskjellig fra den patenterte, ti mens formaalet for Stellwerk-anordningen er at betrygge et sidespor er den patenterte anordning som før nevnt for at betrygge forbikjørslen for en ubetjent stasjon. Det er ikke gitt for en fagmann ut fra disse anordninger - hevder konsortiet, - at komme til den patenterte anordning, idet der maa noget nytt til, nemlig en opfinnelse.
Side:1041
Retten er efter at ha hørt de sakkyndige og efter at ha faatt demonstrert de forskjellige anordninger, kommet til samme resultat som patentstyrets begge avdelinger og man finner det tilstrekkelig at henholde sig til den av begge avdelinger givne utførlige begrunnelse. Det er oplyst at Haasteds patent paa grunn av den brand, som overgikk patentstyret, først blev utlagt i 1928 og imidlertid hadde ogsaa jernbanens signalkontor med sine sakkyndige arbeidere allerede i 1927 kommet til et arrangement som er lik det patenterte. Dette har jo bragt retten i nogen tvil om hvorvidt ikke ogsaa den patenterte anordning er et resultat av fagmannens videre arbeide paa grunnlag av de gamle kjente anordninger og om ikke patentet saaledes kun er en fagmessig utformning av vel kjente ting, men retten har allikevel ikke kunnet komme forbi, at her foreligger noget nytt og at kombinasjonen av samlerkassen med samtlige nøkler og den nye nøkkel som skaffer kontakten i forhold til de motholdte anordninger er saa forskjellig og en saa ny og selvstendig frembringelse at den maa ansees for en opfinnelse i patentlovens forstand. Det kan efter rettens mening ikke nektes at det er ved et nytt middel frembragt ved opfinnerens skapende initiativ, at den tekniske effekt - den økede sikkerhet for trafikken - er opnaadd. - - -
Otto Wærness. Ingeniør Gullowsen. Direktør Einar Eitrem.