Rt-1935-141
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-03-02 |
| Publisert: | Rt-1935-141 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 14/1 B s.a. |
| Parter: | Tormod og Konrad Aaserød (overrettssakfører Karl Hamre til prøve) mot Hypotekbankens laanekontor i Bergen (advokat Edv. Aarstad). |
| Forfatter: | Evensen, Andersen, Broch, Alten, Miøen, Hesselberg, Dahl |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §162, Tvistemålsloven (1915) §170, §370, §109, §112, §122, §139, §142, §146, §155, §158, §26, Vergemålsloven (1927) §33, Vergemålsloven (1927) |
Dommer Evensen: Den 22 februar 1933 blev der efter forlangende av Hypotekbankens laanekontor, Bergen, av namsmannen i Nedstrand avholdt 2nen gangs tvangsauksjon over eiendommen Borgøy, gnr 3, bnr 1 og 2 i Nedstrand herred. Efter auksjonsprotokollen blev først hvert bruksnummer opropt for sig og derefter samlet. Der fremkom alene et bud, nemlig paa den samlede eiendom, stort kr. 9.100. Dette bud blev stadfestet ved Ryfylke namsretts kjennelse av 21 april 1933. Der hen vises herom til namsrettens kjennelse med begrunnelse.
Denne kjennelse er av Tormod og Konrad Aaserød som eiere henholdsvis av bnr 1 og 2 paaanket til Høiesterett med saadan paastand: «I. Ryfylke namsretts kjennelse av 21 april 1933, hvorved blev stadfestet et auksjonsbud paa kr. 9.100 avgitt av Harry Østebøvik paa Borgøy, gnr 3, bnr 1 og 2 i Nedstrand, opheves. II. Motparten betaler de ankende sakens omkostninger in solidum eller hver for sig. III. Motparten erstatter det offentlige rettssportler for Høiesterett».
Ankegrunnene er i korthet følgende: 1) At auksjonsforfølgningen efter paakrav, begjæring m.v. kun har vært rettet mot Tormod Aaserød, til tross for at bnr 2 ifølge pantebøkene eides av Konrad Aaserød ifølge skjøte tinglest 3 juni 1932. Der anføres at dette er i strid med tvangsfullbyrdelseslovens §26, §109, §112 §122. Det bemerkes at Konrad Aaserød er Tormod Aaserøds sønn og født xx.xx.1914. Han var altsaa umyndig og Tormod hans fødte verge. De ankende parter har imidlertid gjort gjeldende at Konrad selv var raadig over bnr 2 efter vergemaalslovens §33. 2) At der er stadfestet et fellesbud paa begge eiendommer til tross for at eiendommene hadde forskjellige eiere, og bnr 2 var utskilt før eiendommene blev pantsatt til banken. 3) At det stadfestede bud er for lavt i forhold til eiendommenes verdi og derfor burde ha vært nektet stadfestelse efter tvangsfullbyrdelseslovens §158, første ledd. 4) At det av Harry Østebøvik avgitte bud, som blev stadfestet, blev avgitt pr. telefon. Denne ankegrunn er først fremsatt under saksforberedelsen. Der paaberopes her bl.a. tvangsfullbyrdelseslovens §142, jfr. §162, 2net ledd, jfr. §155.
Banken har møtt og nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At anken avvises. Subsidiært: At anken forkastes og den
Side:142
paankede kjennelse stadfestes. I begge tilfeller: At de ankende parter en for begge og begge for en dømmes til at betale motpartene processomkostninger for Højesterett».
Avvisningspaastanden er begrunnet med følgende: a) Da ankeerklæringen innsendtes til namsretten blev den ledsaget av en følgeskrivelse hvori det blev uttalt: «Forutsetningen for denne anke er at de ankende parter erholder fri sakførsel, idet de begge er helt ubemidlede». Denne forutsetning er imidlertid ikke blitt opfylt, idet de ankende kun har erholdt fritagelse for rettsgebyrer. b) Ankeerklæringen er først blitt forkynt 11 august 1933. Der paastaaes at dette som stridende mot tvistemaalslovens §370 maa medføre avvisning.
Jeg antar at bankens avvisningspaastand maa forkastes.
Ad a). Omhandlede anførsel er ikke inntatt i ankeerklæringen og altsaa ikke i denne nevnt som forutsetning eller betingelse for anken. Som den er anført i følgeskrivelsen til namsretten gir den efter min opfatning ikke uttrykk for annet enn at de ankende nødvendigvis av hensyn til sig selv maatte stille anken i bero, hvis de ikke paa en eller annen maatte fikk støtte eller økonomisk evne til at føre anken videre.
Ad b). Det gjelder her et forhold fra namsrettens side som ikke kan begrunne avvisning. Som det forstaaes har namsretten avventet beneficieandragendets avgjørelse før den lot ankeerklæringen forkynne istedetfor at anvende tvistemaalslovens §170 2net ledd.
Hvad realiteten angaar voterer jeg for at anken forkastes.
Ad 1). Det er visstnok saa at det formelt sett hadde vært rettest om auksjonsforfølgningen hadde vært rettet mot begge de saksøkte. Men reelt sett kan den ting at saa ikke har vært forholdt i nærværende tilfelle efter min mening ikke ha hatt nogen som helst betydning. Jeg finner det ikke nødvendig at gaa nærmere inn paa de forhold partene har omhandlet med grunnlag i vergemaalsloven av 22 april 1927. Forholdet er nemlig i nærværende tilfelle det at begge parter fra første stund av har hatt kjennskap til auksjonsforfølgningen, og begge de saksøkte har ogsaa likefrem optraadt under denne saavel i forhold til rekvirenten som i forhold til namsretten og namsmannen. Og de har ikke alene gjort det personlig, men til dels vært representert ved advokat. Under disse forhold maa jeg ogsaa anse denne ankegrunn likefrem avskaaret i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens §162.
Ad 2). Begge eiendommer var paa pantsettelsestiden paa Tormod Aaserøds hender. De blev pantsatt til banken i et og samme pantedokument. Under auksjonen blev først hver enkelt eiendom opropt for sig uten at det overhodet fremkom noget bud. At kreditor da maatte ha anledning til at rope op begge eiendommer under ett, kan jeg for mitt vedkommende ikke finne tvilsomt.
Ad 3). Jeg kan ikke finne det sannsynliggjort at det stadfestede bud er altfor lavt i forhold til verdien av eiendommen efter gangbar pris.
Side:143
Ad 4). Banken har protestert mot denne ankegrunn som for sent fremsatt. Efter omstendighetene finner jeg ikke føle til at ta denne protest til følge, idet det stiller sig uklart om Tormod Aaserød var bekjent med forholdet - som heller ikke fremgaar av auksjonsprotokollen - før ankeerklæringens uttagelse.
Hvad realiteten angaar, finner jeg det visstnok li tet stemmende med de for tvangsauksjoner gjeldende almindelige regler at man skal kunne avgi bud pr. telefon. Men i nærværende tilfelle kan jeg ikke anta at dette forhold kan ha hatt nogen som helst reell betydning. Det er oplyst at grunnen til at budet fremkom pr. telefon var den at byderen blev forhindret fra at komme tidsnokk frem til auksjonsstedet paa grunn av snehindringer. Hvis namsmannen ikke hadde gaatt med paa at motta telefonbudet vilde forholdet forsaavidt skjønnes alene ha resultert i en utsettelse av auksjonen i saa lang tid at Østebøvik kunde naadd frem til auksjonsstedet. Andre bydere var der overhodet ikke.
At den mulige feil skulde være nogen feil som retten ex officio skulde være nødt til at ta i betraktning, kan jeg ikke anta. Den ankende part har i saa henseende paaberopt sig tvangsfullbyrdelseslovens §142 om at dommeren og auksjonsvidnene er utelukket fra at gjøre bud paa egne eller andres vegne. Her er forholdet imidlertid ikke det, saavidt jeg skjønner, at namsmannen har avgitt noget bud paa nogen annens vegne, men at han har mottatt et bud.
Jeg til føler sluttelig at den for namsretten fra lov om laanekassen for jordbrukere av 30 juni 1932 hentede innsigelse er frafalt for Høiesterett.
Efter omstendighetene finner jeg føie til at votere for at der ikke tilkjennes saksomkostninger.
Dom:
Namsrettens kjennelse stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Andersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg vil fremheve at naar jeg i nærværende tilfelle finner at kunne votere for at lensmannens fremgangsmaate ved at anta et pr. telefon gitt bud ikke skal lede til auksjonens underkjennelse, saa er det utelukkende paa grunn av de av førstvoterende fremhevede særlige omstendigheter. Det bør i almindelighet ikke bli tale om under auksjon at godta bud pr. telefon.
Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende og kan ogsaa tiltrede herr dommer Andersens bemerkninger.
Dommer Alten: Jeg kan likeledes i det vesentlige slutte mig til førstvoterende, men finner at burde fremheve at bestemmelsene om auksjonssalget i tvangsfullbyrdelseslovens §139 og følgende efter min mening tydelig viser at bud paa auksjon
Side:144
bare kan avgis av bydere som avgir møte personlig eller ved full mektig. Et bud som avgis pr. telefon kan efter min mening ikke i noget tilfelle betraktes som et auksjonsbud, og jeg mener derfor at auksjonen skulde ha vært utsatt i henhold til lovens §146. Imidlertid er jeg enig i at feilen i dette tilfelle ikke bør lede til ophevelse av stadfestelsen.
Ekstraordinær dommer overrettsdommer Miøen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Hesselberg: Som herr dommer Broch.
Dommer Dahl: Likesaa.