Rt-1935-24
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-01-12 |
| Publisert: | Rt-1935-24 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 2/1 B s.a. |
| Parter: | Olaf Korsgaards slektsarvinger (advokat Harald Wallén) mot frøken Emma Klausen (advokat Per Seeberg, opnevnt). |
| Forfatter: | Rivertz, Næss, Klæstad, Grette, Evensen, Bade, Paulsen |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1854) §52, §53, Tvistemålsloven (1915) §367, LOV-1934-06-01-4, Avtaleloven (1918) §53 |
Dommer Rivertz: I skiftetvist mellem Emma Klausen og Olaf Korsgaards slektsarvinger under offentlig skifte av Olaf Korsgaards dødsbo ved Eiker, Modum og Sigdal skifterett administrert av dommerfullmektigen, blev den 23 august 1932 avsagt kjennelse med saadan slutning: «Emma Klausen anerkjennes om enearving i Olaf Korsgaards dødsbo. Saksomkostninger tilkjennes ikke».
Angaaende tvistens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til kjennelsens begrunnelse.
Olaf Korsgaards slektsarvinger har paaanket kjennelsen til Høiesterett med paastand om at arven efter avdøde forfatter Olaf Korsgaard utlegges til deling for slektsarvingene efter loven, og at frøken Emma Klausen dømmes til at betale saksomkostninger for begge retter.
Anken bygges paa at betingelsene for oprettelse av muntlig testament ikke har foreligget, idet arvelateren ikke har vært forhindret fra at oprette skriftlig testament, at hans muntlige uttalelser ikke har vært tilstrekkelige til at etablere nogen testamentarisk disposisjon, og at testamentsvidnene ikke har vært spesielt tilkalt. For Høiesterett har slektsarvingene enn idere gjort gjeldende som ny ankegrunn at testamentsvidnene ikke innen den i arvelovens §53 satte frist er ført til bevis om innholdet av arvelaterens muntlige viljeserklæring.
Innstevnte Emma Klausen, som har faatt bevilling til fri sakforsel, har ved den opnevnte sakfører høiesterettsadvokat Per Seeberg nedlagt saadan paastand: «I. Eiker, Modum og Sigdals skifteretts kjennelse av 23 august 1932 stadfestes. II. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett hos samtlige de ankende parter in solidum. III. Advokat Seeberg som processfullmektig for frk. Emma Klausen for Højesterett tilkjennes salær hos det offentlige».
Til bruk for Høiesterett er avholdt bevisoptagelse ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett 27 mars 1933. Jeg finner ikke at de derunder fremkomne oplysninger har bragt saken i nogen endret stilling.
Innstevnte har protestert mot at den nye innsigelse om at fristen efter avtalelovens §53 er oversittet, gjøres gjeldende for Høiesterett. Det anføres i saa henseende at innsigelsen ikke blev fremsatt for herredsretten, uaktet slektsarvingene hadde pekt paa at det vilde være naturlig og i overensstemmelse med §53 at avdødes muntlige viljeserklæring paa stedet var blitt
Side:25
nedtegnet, og saaledes hadde hatt arvelovens §53 for øie. Innstevntes processfullmektig hadde i sitt tilsvar av 16 februar 1933 til ankeerklæringen gjort uttrykkelig opmerksom paa at testamentets gyldighet ikke for Høiesterett var angrepet paa det grunnlag at nedtegningen av den muntlige viljeserklæring ikke skulde tilfredsstille lovens krav. Det fremkom herimot ikke nogen bemerkning fra de ankende parter før deres nye processfullmektig for Høiesterett i process-skrift av 22 desember 1934 hadde bebudet at innsigelsen vilde bli fremsatt. Saken skulde da allerede ha vært prosedert for Høiesterett. Innsigelsen maa derfor efter innstevntes mening ansees for frafalt.
Jeg er enig med innstevnte i at hun efter dette har rimelig grunn til at motsette sig at den nye ankegrunn gjøres gjeldende, og jeg finner saaledes under henvisning til tvistemaalslovens §367, første punktum, jfr. lov nr. 4 av 1 juni 1934, at ankegrunnen ikke kan tas nu der behandling.
Hvad de øvrige ankegrunner angaar er jeg kommet til samme resultat som skifteretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Jeg stemmer derfor for stadfestelse av skifterettens kjennelse og finner at de ankende parter maa erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høiesterett.
Dom:
Skifterettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Per Mangseth, Marcus Hagen, Klara Nilsen, Berthe Mangseth, Ole Mangseth, Karl Mangseth, Hans Hagen og Polmar Hagen - en for alle og alle for en - til det offentlige kr. 800. Salæret til den for Høiesterett opnevnte sakfører høiesterettsadvokat Per Seeberg fastsettes til kr. 800. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Næss: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommer Klæstad, ekstraordinær dommer høifjellsdommer Grette, Dommerne Evensen, Bade og Paulsen: Likesaa.
Av skifterettens kjennelse:
Olaf Korsgaard avgikk ved døden den 12 januar 1932, og hans bo blev den 21 mars nestefter tatt under behandling av skifteretten. - - -
Følgende ansees for at være paa det rene: Olaf Korsgaard paadrog sig nyttaarsaften 1931 et saar i pannen. Uhellet skjedde ved at han falt mot ovnen. 2nen januar 1932 blev han tilsett av læge Wilhelm Heminghyt, som fant at saaret hadde foraarsaket hevelse og feber. Fra 2 januar og til 11 var lægen hos Korsgaard hver dag. I de første dager endret ikke tilstanden sig noget vesentlig, bortsett fra at temperaturen gikk litt ned. Lørdag 9 januar avla lægen 2 sykebesøk hos Korsgaard først tidlig paa eftermiddagen og senere ved 11-tiden om kvelden. Efter doktorens utsagn var tilstanden denne dag noget bedre. Patienten var slapp, men feberfri, og fikk et forholdsvis lite kvantum morfin for at fjerne smertene.
Ved middagstider samme dag sendte Korsgaard bud etter Kristian Viten og dennes hustru Marie Viken, som begge var gamle bekjente av ham. Da disse to kom til stede straks efter blev de av Korsvold bedt om at komme igjen om kvelden, for han følte sig noget slapp da. Vikens gjorde
Side:26
som de var blitt anmodet om, og bortimot kl. 12 om natten, like efterat dr. Heminghyt hadde sett til patienten, kom de inn i sykeværelset. Foruten dem var ogsaa Emma Klausen til stede.
Korsgaard bad nu om at faa papir, penn og blekk, hvorefter han gjorde et efter de tilstedeværendes utsagn helt mislykket forsøk paa at skrive. Efter hvad Kristian og Marie Viken har forklart i retten, sa han derefter til dem omtrent følgende: «Emma Klausen skal bestride utgiftene, for huu skal ha det som er erter mig. Han spurte saa om de hadde forstaatt ham.
Da dr. Heminghyt dagen efter igjen tilsaa patienten. fant han at tilstanden i det vesentlige var den samme som kvelden før, undtatt litt temperaturforhøielse. Den efterfølgende mandag hadde imidlertid Korsgaards tilstand forverret sig saavidt, at lægen fant det paakrevet at faa ham sendt til Drammens sykehus. Her døde Korsgaard dagen efter innleggelsen, tirsdag 12 januar.
Mandag 18 januar nestefter skrev Kristian og Marie Viken den i tvisten fremlagte erklæring datert denne dag.
Emma Klausen har nedlagt paastand om at anerkjennes som universalarving. - - -
At Korsgaard har villet gi henne sine efterladte midler støttes efter hennes mening av den omstendighet, at de, da han døde, hadde vært forlovet et halvt aars tid. - - -
- - - Slektsarvingene har for det første gjort gjeldende at betingelsene for oprettelse av muntlig testament ikke har foreligget. Arvelateren har ikke vært «hindret» fra at oprette skriftlig testament. At det i nogen grad kan ha vært vanskelig for ham at iaktta de vanlige forskrifter er ikke nok. For det annet er det ikke tørt bevis for at Korsgaard har ment at avgi en endelig, siste viljeserklæring. Om han har uttalt sig til Kristian og Marie Viken som av disse forklart, saa er ikke dette nogen testamentarisk disposisjon. Slektsarvingenes tredje innsigelse er at lovens krav til rogatio specialis ikke er fyldestgjørende, idet testamentsvidnene ikke av testator blev gjort opmerksom paa at de skulde fungere som saadan. - - -
Retten skal bemerke: Det første spørsmaal som foreligger til avgjørelse er hvorvidt betingelsene for oprettelse av muntlig testament efter arvelovens §52 foreligger. Til bedømmelse herav har man de to testamentsvidner Kristian og Marie Vikens prov om at Korsgaard først gjorde et forsøk paa at skrive, men at dette mislyktes, idet det bare blev nogen streker paa papiret. Dr. Heminghyt. som besøkte Korsgaard lørdag aften umiddelbart for det paastaatte muntlige testament blev oprettet, har forklart at det paa det tidspunkt muligens vil de ha vært besværlig for patienten at lage en lengere skrivelse. Doktoren antar dog at Korsgaard var i stand til at skrive sitt eget navn, og at han ialfall maatte ha kunnet diktere f.eks. et testament. Patienten var den nevnte dag noget slapp, men feberfri og fullt klar.
Om man efter de oplysninger som foreligger kan si at det for Korsgaard var umulig at oprette skriftlig testamen lørdag 9 januar, er formentlig tvilsomt. Imidlertid antar retten at an ikke kan stille saa strenge krav til den «hindring» som §52 setter som betingelse. Det bemerkes at Kørsgaard hadde ligget til sengs over en uke, mesteparten av denne tid med feber. At sykdommen forsaavidt var «farlig» maa efter
Side:27
rettens mening fremgaa av at døden inntraff ikke lengere tid enn 3 dager efter. Under disse omstendigheter vil de det ha vært urimelig at kreve at Korsgaard skulde ha underkastet sig de anstrengelser som en skriftlig testament med sine formkrav betinger. Alt tatt i betraktning finner retten, omenn under nogen tvil, at lovens krav til en hindring maa ansees fyldestgjort.
At Korsgaard har ment at avgi en endelig, siste viljeserklæring finner man godtgjort ved testamentvidnenes prov, som forøvrig støttes av Emma Klausens partsforklaring. Ved Kristian og Marie Vikens første besøk lørdag eftermiddag ber Korsgaard om at de endelig maa komme igjen om aftenen, og da de saa innfinner sig, er det praktisk talt bare en ting Korsgaard sier til dem, nemlig at Emma Klausen skal ha hans efterlatte midler. Efter at ha gjort dem bekjent med dette, spør han om de har forstaatt ham. Alt dette maa efter rettens mening tyde paa at Korsgaard ved sine uttalelser hadde til hensikt at treffe en testamentarisk disposisjon, og testamentsvidnene har da ogsaa, efter hvad de selv sier, forstaatt ham slik.
Slektsarvingenes tredje innsigelse gaar ut paa at testameutvidnene ikke er specialiter rogati. Heller ikke denne innsigelse kan føre frem, idet det maa ansees godtgjort at det ikke bare var med Korsgaards billigelse, men ogsaa efter hans anmodning at Kristian og Marie Viken fungerte som testamentsvidner. At Korsgaard ikke har sagt dette til Vikens uttrykkelig, har ingen vesentlig betydning, all den stund det for vidnene maatte vært utvilsomt hvad arvelaterens mening forsaavidt var.