Rt-1935-251
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-03-28 |
| Publisert: | Rt-1935-251 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 69/1 s.a. |
| Parter: | E. Christiansen (selv) mot Tønsberg kommune (advokat Arne Aas). |
| Forfatter: | Christiansen, Bade, Evensen, Boye, Broch, Hanssen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §46, §54, §47 |
Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til premissene til det skjønn som den 17 august 1932 er avgitt av den for Tønsberg i henhold til bygningslovens §54 anordnede skjønnskommisjon med saadan slutning: «Som refusjon av de av Tønsberg kommune til Storgatens utvidelse ved nr. 18 Storgaten utlagte kr. 42.604,08 paalegges følgende eiendommer at tilsvare: Storgaten nr. 21 kr. 3500, nr. 19 kr. 10.258,91, nr. 17 kr. 3500, nr. 16 kr. 1500 med 5 pct. rente fra 25 november førstkommende. For erhvervelse av 42 kvadratmeter fra nr. 20 blir ingen refusjon at paalegge eiendommene nr. 22, 23 og 25. Eiendommene nr. 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14 og 15 blir ikke at paalegge nogen refusjon i medhold av subsidiær refusjonsplikt efter bygningslovens §47 ved Storgatens utvidelse. Saksomkostninger antas ikke at burde tilkjennes».
Mot denne avgjørelse har eieren av Storgaten nr. 19, konditor E. Christiansen, erklært anke, idet han prinsipalt mener at skjønnskommisjonen har tatt feil, naar den har antatt at der er lovlig adgang til repartisjon efter bygningslovens §46 i nærværende tilfelle, hvor kommunen ikke har ekspropriert den omhandlede gategrunn, men kjøpt den ved frivillig overenskomst. Subsidiært anker han over at skjønnskommisjonen ikke har betraktet utvidelsen av Storgaten utenfor nr. 18 og nr. 20 som en «enhet», og over at disse to eiendommer til skade for ham ikke er blitt paalagt repartisjonsplikt.
Han har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: 1. At skjønnskommisjonens repartisjonskjennelse opheves. 2. At E. Christiansen frifinnes. 3. At E. Christiansen tilkjennes saksomkostninger for skjønnskommisjonen og for Høiesterett. Subsidiært: 1. At E. Christiansen som eier av Storgaten 19 i Tønsberg tilpliktes at betale til Tønsberg kommune den del som faller paa denne eiendom av Tønsberg kommunes utlegg til erhvervelse av grunn av Storgaten nr. 18 og 20 til utvidelse av Storgaten, nemlig kr. 45.604,08, naar beløpet fordeles mellem grunneierne av Storgaten nr. 16, 17, 18, 18 a, 19, 20, 21, 22, 23 og 25 efter lengden av hver grunns linje til gaten. 2. At Tønsberg kommune tilpliktes at betale E. Christiansen saksomkostninger for skjønnskommisjonen og for Høiesterett».
Den annen part, Tønsberg kommune, har paastaatt skjønnskommisjonens avgjørelse stadfestet og den ankende part tilpliktet at betale kommunen saksomkostninger for Høiesterett.
Side:252
Høiesterett finner ikke at kunne ta de fremsatte anker til følge.
Med hensyn til den prinsipale anke, hvorefter kommunen skulde være avskaaret fra at erhverve den fornødne gategrunn ved frivillig overenskomst istedetfor ved ekspropriasjon, henviser man til den av skjønnskommisjonen gitte begrunnelse.
Naar der subsidiært er anket over at skjønnskommisjonen ikke har betraktet utvidelsen av Storgaten utenfor nr. 18 og nr. 20 som en «enhet», finner man heller ikke denne anke i nærværende tilfelle begrunnet. De to gateutvidelser er nemlig av meget forskjellig art. Fra nr. 20 er der alene erhvervet et litet ubebygget stykke, der allerede var utlagt til fortau, mens gaten forøvrig hadde sin fulle regulerte bredde. Efter kommisjonens skjønn var denne utvidelse ikke av saadan betydning for de tilstøtende eiendommer nr. 22, 23 og 25 at de derved blev tilført nogen verdiøkning der kunde begrunne refusjonsplikt.
Anderledes forholder det sig med den annen erhvervelse. Den omfatter et meget større stykke, bebygget med en forretningsgaard der optok halve gaten og derfor maatte rives. Verdien av denne erhvervelse har kommisjonen satt til en saa stor del av kjøpesummen at den er utregnet til kr. 42.604,08. Denne gateutvidelse er av kommisjonen funnet at være av saadan betydning for de til gaten støtende eiendommer nr. 16, 17, 18 a, 19 og 21 at deres verdi derved er øket og derfor maa paalegges refusjon efter bygningslovens §46. Efter de av kommisjonen saaledes trufne skjønnsmessige avgjørelser maa de to eiendommer nr. 18 og nr. 19 ansees med rette henført til hver sin «enhet». Appellanten kan derfor ikke med grunn anke over at de i forhold til nr. 20 tilstøtende eiendommer nr. 22, 23 og 25 ikke er paalagt nogen refusjonsplikt til fordel for ham.
Appellanten har videre anket over at være blitt skadelidende ved at nr. 18 ikke er blitt paalagt refusjon. Det er imidlertid klart at hvis kommunen kan erhverve grunn ved frivillig overenskomst istedetfor ved ekspropriasjon, kan den ogsaa som et vilkaar i overenskomsten gaa med paa at frafalle eventuelle refusjonskrav. Visstnok maa det antas at kommunens frafallelse av refusjonskravet overfor nr. 18 ikke kan paaføre de andre refusjonspliktige grunneiere økede byrder, men hvis kommunen ikke var gaatt med paa refusjonsfritagelse for nr. 18, maa det forutsettes at den kontante kjøpesum vilde blitt høiere, og det samlede refusjonsbeløp ogsaa blitt forholdsvis forhøiet. Kommisjonen sees at ha skjønnet at de tilstøtende eiendommer - paa en nær (nr. 19) - ikke har opnaadd saa stor fordel ved reguleringen, at den svarer til det beløp der efter den matematiske repartisjon efter §46 vil falle paa dem, hvorfor ogsaa kommisjonen nedsetter de paa disse fallende refusjonsbeløp - som nevnt med undtagelse av nr. 19. For denne eiendom har kommisjonen derimot funnet at det matematisk utregnede beløp kr. 10.258,91 ikke overstiger den verdiøkning denne eiendom har vunnet ved den stedfunne gateudvidelse.
Side:253
Og dette skjønn er ikke paavist at hvile paa nogen uriktig forutsetning. Man maa efter dette gaa ut fra at appellanten ikke er blitt paaført nogen større byrde ved kommunens frafallelse av refusjonskravet, og at han følgelig intet har at beklage sig over.
Det bemerkes at den avgjørelse av Oslo skjønnskommisjon av 11 november 1929 som kjennelsen henviser til, er inntatt i Rt-1930-348.
Den paaankede avgjørelse vil saaledes være at stadfeste. Saksomkostninger antas ikke at burde paalegges.
Slutning:
Tønsberg skjønnskommisjons skjønn stadfestes saavidt paaanket er. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av skjønnskommisjonens skjønn:
Ved skjøte av 6 februar d.a. har Tønsberg Industri- og Sjøfartsbank overdratt Tønsberg kommune en par seil av Storgaten 18 og av Storgaten 20, der angivelig har medført et endelig utlegg for kommunen stort kr. 49.622,35 som kommunen, da grunnstykkene der henholdsvis 139 og 42 kvadratmeter er utlagt til utvidelse av Storgaten hersteds, har begjært repartert overensstemmende med bygningslovens §46 og innkalt følgende gaarders eiere til skjønn i denne anledning: Eierne av gaardene nr. 16, 17, 19, 21, 22, 23, 25 - og senere utvidet innkallelsen til at gjelde eiendommene nr. 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 13, 14 og 15 og nedlagt paastand om at kommunens nevnte utlegg til Storgatens utvidelse reparteres paa de innkalte gaarders eiere med et tillegg av 5 pct. rente. De innkalte har paastaatt sig frifunnet for refusjon og under enhver omstendighet at denne ikke settes høiere enn til den verdistigning som maatte ansees opnaadd. En del spesielle innsigelser vil enkeltvis bli behandlet nedenfor.
Kommisjonen skal bemerke: Naar det er anført, at repartisjon efter lovens §46 ikke lovligen kan foretas efter grunnerhvervelse ved fritt salg, men alene efter foretatt ekspropriasjon, synes dette ikke at kunne utledes av loven der i §46 kun nevner kommunens «utlegg» til erhvervelse av grunn, og der kan neppe - saaledes som av møtende anført - derav at bygningslovens kap. 4 alene handler om tvangserhvervelse, utledes at kun saadan gir adgang til repartisjon. Større vekt kan det tillegges at vurdering og takst av presumtivt kyndige menn alene gir den sikkerhet for at den der eventuelt man yde refusjon for utlegget, ikke kommer til at yde for meget. Men under forutsetning av at repartisjon man bli at avpasse efter den fordel vedkommende tilstøtende har opnaadd, og ikke avgjøres alene efter forholdet mellem utlegget og vedkommende eiendoms lengde til gaten, bortfaller denne betenkelighet. I nærværende tilfelle er der forøvrig ikke paastaatt at en tvangserhvervelse vilde medført et mindre utlegg. Forøvrig kan henvises til Oslo skjønnskommisjons kjennelse av 22 februar 1905, Rt-1905-622.
Ved den fremlagte kjøpekontrakt og skjøtet mellem Industribanken og kommunen angis den samlede kjøpesum ydet som vederlag for erhvervelse av den anpart av Storgaten nr. 18 der skal utlegges til nevnte gates utvidelse med 139 kvadratmeter samt parsell av Storgaten nr. 20 - (av) Industribanken beregnet til 42 kvadratmeter - samt for en parsell
Side:254
av Storgaten 18 der ligger til den regulerte Conradis gate, stor efter opmaaling 13,11 kvadratmeter, (til) kr. 50.000. Da gjennemførelsen av reguleringen av Conradis gate maa antas at være nærværende repartisjonsskjønn uvedkommende, er det nødvendig til nærmere bestemmelse av det beløp der efter bygningslovens §46 kan paalegges de innstevnte huseiere i Storgaten at erstatte, at foreta en beregning med hvilket beløp de omhandlede kr. 50.000 - redusert til kr. 49.622,35 - av denne grunn maa nedsettes. Der er forøvrig av de møtende gjort innsigelser mot kommunens adgang til saaledes som skjedd i overenskomsten mellem banken og kommunen at frafalle refusjonskrav mot eiendommene nr. 18, 18 b og 20 og, uten hensyn hertil begjære det uavkortede beløp kr. 49.622,35 fordelt paa de øvrige refusjonspliktige.
De grunnstykker der omhandles i overdragelsen, sees at være erhvervet dels fra Storgaten 20 og dels fra Storgaten 18 med henholdsvis 42 og 139 kvadratmeter. Disse erhvervelser der ligger i forskjellige kvartaler og saaledes ikke er sammenhengende, kan efter kommisjonens opfatning ikke betraktes som en «enhet». Ved repartisjon man de derfor behandles særskilt og følgen derav bli at der maa fastsettes hvor stor anpart av den samlede sum kr. 49.622,35 der faller paa hver. Da dette ikke er avgjort under salgsforhandlingene, har kommunens sakfører anmodet om at en saadan fordeling man bli at treffe av skjønnskommisjonen. Denne har ansatt verdien av de fra nr. 20 utskilte 42 kvadratmeter til kr. 3000 overensstemmende med vedkommende skattetakst for grunn, hvilke kr. 3000 fradras det samlede repartisjonsbeløp og blir at repartere paa de grunneiere der ansees som tilstøtende. Resten av repartisjonsbeløpet kr. 46.622,35 med fradrag av hvad der av kjøpesummen faller paa de forannevnte 13,11 kvadratmeter der vedkommer reguleringen av Conradis gate, blir da at repartere paa de eiendommer der antas at støte til den strekning der med hensyn til det fra nr. 18 utlagte grunnstykke man betraktes som en enhet.
Som en enhet likeoverfor den fra nr. 20 utskilte grunn henregner kommisjonen nr. 22, 23 og 25 til Storgaten. Som en enhet likeoverfor den fra nr. 18 utskilte grunn henregnes nr. 17, 19, 21, 16 og 18 a.
Det man visstnok medgis at bygningslovens henvisning i §46,4 om gateutvidelser til samme paragrafs 1 og 2 om reglene for refusjon ved anlegg av ny gate er overmaate uklare og at det der er foreskrevet som regel for repartisjon, naar ny gate anlegges, passer overmaate litet hvor der som her handles om stykkevis utvidelse av eldre gate og hvad der i denne forbindelse man forstaaes som «tilstøtende» og «enhet», men kommisjonen har fulgt de prinsipper der er lagt til grunn for Oslo skjønnskommisjons avgjørelse av 11 november 1929 ( Rt-1930-348).
Efter det foran anførte vil den for Storgaten 20 betingede fritagelse for refusjon kun fan betydning med hensyn til eventuell repartisjon av det beløp hvortil de fra nr. 20 utskilte 42 kvadratmeter er verdsatt. Med hensyn til repartisjonsplikt vil den eiendom hvorfra grunnerhvervelsen har funnet sted, ikke kunne paalegges sand an. Se Oslo skjønnskommisjons meddelelse, Rt-1902-560. Det samme man da gjelde likeoverfor Storgaten 18, forsaavidt angaar den grunn der er avstaatt fra denne eiendom. Anderledes derimot stiller saken sig, forsaavidt overenskomsten ogsaa har betinget fritagelse for refusjon hos nr. 18 b. Med 18 b siktes formentlig til nr. 18 a, Vallø Oljeraffineris eiendom (18 b finnes ikke i registret). Naar kommunen her har fritatt nevnte eiendom for at yde refusjon, uten at denne
Side:255
eiendom har avstaatt grunn, og den efter sin beliggenhet man ansees refusjonspliktig, man denne fritagelse - der ikke kan sees ydet som vederlag i form av mindre kjøpesum - medføre at kommunen faar det til refusjon opførte beløp for denne enhet redusert med et beløp svarende til det repartisjonsbeløp kommisjonen efter skjønn kommer til at paalegge denne eiendom. Efter bestemmelse i bygningslovens §46, 2 og 4 skulde kommunens utlegg til gateutvidelse innen de respektive enheter bli at fordele paa de tilstøtende eiendommer i forhold til eiendommenes gatelinje. Fordelingen vilde efter dette bli et enkelt regnestykke, men det maa antas - saaledes som anført i den tidligere citerte kjennelse av Oslo skjønnskommisjon av 11 november 1929 - at ogsaa efter bygningsloven av 1924 repartisjonsbeløpene man bli at begrense til den fordel eller verdistigning eiendommene har opnaadd ved gateutvidelsen, og at lovregelen alene vil fan betydning, dersom verdistigningen i tilfelle vilde overstige hvad der kunde paalegges eiendommen at refundere ved beregning efter eiendommens gatelinje. Med hensyn til mulig refusjon for utlegget for de 42 kvadratmeter utenfor Storgaten 20 bemerkes at overenskomsten ikke vil medføre nogen særlig forandring i gaten, idet fortauet ogsaa nu gaar like op til Industribankens bygning, men kun overføre eiendomsretten til fortaustrekningen til kommunen. Men selv under andre forhold finner kommisjonen at denne ordning ikke har medført saadanne fordeler for de tilstøtende eiendommer at den vil medføre nogen verdistigning. Storgaten nr. 22, 23 og 25 antas derfor ikke at kunne paalegges nogen refusjon i anledning erhvervelse av det omhandlede grunnstykke. Hvad derimot angaar det til Storgatens utvidelse utlagte grunnstykke av nr. 18 er derved foretatt en regulering av gaten paa nevnte sted, der i lang tid har vært paakrevet ikke alene av hensyn til de tilstøtende eiendommer, men i særlig grad av hensyn til den almindelige trafikk i en av byens hovedgater og dens forbindelse med saa viktige oplandsdistrikter som Nøtterø og Tjømø. - - -