Rt-1935-274
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-04-06 |
| Publisert: | Rt-1935-274 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 22/1 B s.a. |
| Parter: | Arendal kommune (advokat Per Rygh) mot Skibsassuranceforeningen «Protector» (advokat Sigurd Fougner). |
| Forfatter: | Klæstad, Hanssen, Alten, Sunde, Solem, Motzfeldt, Lie |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §21f, §41, Skatteloven (1911) |
Dommer Klæstad: Saksforholdet fremgaar av Arendal namsretts dom av 6 juli 1933, som har saadan domsslutning: «Den hos Skibsassuranseforeningen Protector gjensidig u. a. den 2 desember 1932 avholdte utpantning for skatt til Arendal kommune for aaret 1932/33 opheves og den til grunn for samme foretatte ligning underkjennes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Arendal kommune har paa anket dommen i dens helhet. Kommunen mener at dommen er uriktig baade faktisk og rettslig, naar den antar at «Protector» er skattefri, fordi det som inntekt lignede beløp er ansett som avsatt til et saadant pensjons- eller understottelsesfond som omhandlet i byskattelovens §41, 3dje jfr. 4de ledd. Videre hevder kommunen at «Protector» tapte sin egenskap av gjensidig forening fra det øieblikk det blev bestemt at det eventuelle avviklingsoverskudd ikke skulde komme foreningens medlemmer selv tilgode.
Side:275
Endelig mener kommunen at dommen er uriktig, naar den har tillatt fradrag i inntekten for to særlige utgiftsposter, nemlig et paa kr. 4400 som var opført som avsatt til fremtidige utgifter, og en utbetaling paa kr. 1500 til tre funksjonærers efterlatte. Kommunen paastaar: «At den omprosederte ligning og den paaklagede utpantning stadfestes, og at Arendals kommune hos motparten tilkjennes saksomkostninger for namsretten og Høiesterett».
Motparten, Skibsassuranseforeningen «Proteetor» gjensidig under administrasjon paastaar at namsrettens dom stad festes, og at den ankende part tilpliktes at betale saksomkostninger for Høiesterett.
Saken foreligger i det vesentlige i samme skikkelse som for namsretten.
Jeg er kommet til samme resultat som namsretten og tiltrer i vesentlige deler dens domsgrunner. Jeg er saaledes enig i at «Proteetor» ikke ophørte at være en gjensidig forening, fordi foreningen bestemte at det mulige overskudd efter avviklingen skulde anvendes til særlige formaal og ikke komme foreningens medlemmer selv tilgode.
Spørsmaalet om forstaaelsen av reglene i byskattelovens §41, 3dje jfr. 4de ledd, om fradrag i inntekten for beløp «som avsettes til pensjonsfond og understottelsesfond, hvis statutter er stadfestet av Kongen», har forekommet mig noget tvilsomt, særlig fordi lovteksten ikke er blitt utformet i overensstemmelse med de motiver som sees at ha ligget til grunn for den. Under forhandlingene i Odelstinget i 1921 blev det nemlig gitt uttrykk for at avsetningene skulde komme vedkommende selskapers funksjonærer og arbeidere tilgode; men man føiet ordene «og understottelsesfond» til den foreslaatte fradragsregel angaaende avsetningen til pensionsfond, uten samtidig at begrense den til de tilfeller man hadde for øie, nemlig avsetninger til fordel for selskapets funksjonærer og arbeidere. Loven selv inneholder ingen slik begrensning. Jeg antar derfor at der ikke for domstolene er adgang til at anvende lovbestemmelsen med den begrensning som var forutsatt under behandlingen i Odelstinget, men at den maa forstaaes og anvendes efter sin egen ordlyd. Av samme grunn kan jeg ikke slutte mig til namsrettens uttalelse om at understøttelsesfondet paa en eller annen maate maa staa i forbindelse med eller berøre vedkommende bedrifts almindelige virksomhet, idet ogsaa en slik begrensning efter min mening ligger utenfor lovens ord. Det kan derfor ikke tilkomme domstolene at bedømme om formaalet med avsetningen ligger mer eller mindre nær selskapets virksomhet. Dette er et hensyn som vil gjøre sig gjeldende for administrasjonen ved behandlingen av spørsmaalet om kongelig stadfestelse skal meddeles. Det er hevdet av den ankende part at den begrensning som Odelstinget hadde for øie, i virkeligheten fremgaar av selve lovteksten, nemlig av ordene «avsette» og «fond». Jeg tror imidlertid ikke at man kan tillegge disse ord en slik betydning at de i og for sig skulde være
Side:276
tilstrekkelige til at utelukke fradragsregelen fra at faa anvendelse i tilfeller hvor avsetningen er skjedd til fordel for andre enn dem som har vært ansatt i selskapets tjeneste.
Med hensyn til spørsmaalet om den kongelige stadfestelse av statuttene har vært betimelig, skal jeg bemerke at den blev gitt 18 februar 1932, altsaa før ligningsarbeidet begynte, og før beslutningen om ligningen blev fattet den 12 mai samme aar. Jeg kan under disse omstendigheter ikke finne at den har foreligget for sent til at kunne tas i betraktning. Det kan saavidt skjønnes ikke utledes av skattelovens almindelige system eller av dens regler angaaende 1 januar som den kritiske dag for bedømmelsen av skatteplikten at en kongelig stadfestelse, for at komme i betraktning efter §41, 3dje ledd, nødvendigvis maa ha foreligget før denne dag, altsaa i det foreliggende tilfelle før 1 januar 1932.
Ogsaa med hensyn til de to tilbake førte utgiftsposter paa 1500 kroner og 4400 kroner er jeg enig med namsretten. Angaaende beløpet paa 1500 kroner er det bare oplyst at være «bidrag til tre funksjonærers efterlatte», og det paastaaes av «Protector» at dette bidrag maa betraktes som gratiale. Naar en skattyder krever domstolenes bistand til at faa gjennemført et slikt fradrag fra inntekten, forekommer det mig naturlig at han tilveiebringer noget fyldigere oplysninger enn disse. Til tross for de sparsomme oplysninger er jeg imidlertid blitt staaende ved at dette bidrag til funksjonærers efterlatte efter omstendighetene bør henføres under regelen i byskattelovens §41, 2net ledd, om fradrag bl.a. for «gratiale, pensjoner etc.».
Ogsaa oplysningene angaaende fradragsposten paa 4400 kroner er sparsomme. I avviklingsregnskapet er beløpet avsatt «til fremtidige utgifter», og under prosedyren er det oplyst at det særlig siktes til utgifter til den foreliggende rettssak. Det er visstnok ikke i almindelighet adgang til paa denne maate at kreve fradrag for mulige fremtidige utgifter i anledning av forpliktelser som ennu ikke var opstaatt, og hvis størrelse derfor ikke kan opgis. Naar jeg allikevel finner at kunne slutte mig til namsrettens resultat, er det fordi det fremgaar av «Protector»s generalforsamlings beslutning av 29 juni 1923 at alt som blir tilovers efterat alle forpliktelser er opgjort skal overføres til det i saken omhandlede understøttelsesfond.
Etter det resultat jeg saaledes er kommet til blir det ikke nødvendig for mig at gaa inn paa det omtvistede spørsmaal om forstaaelsen av byskattelovens §21f.
Jeg finner at den ankende part maa tilsvare motparten sakens omkostninger for Høiesterett og stemmer for saadan
Dom:
Namsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Arendals kommunen til Skibsassuranceforeningen «Protector» kr. 1000. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Side:277
Dommer Hanssen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg mener at byskattelovens §41 ikke hjemler fritagelse for skatt av det likvidasjonsoverskudd som «Protector» skjenket til et legat til fordel for sjøvesenets menn. Jeg er visstnok enig med førstvoterende i at «Protector» ogsaa efter beslutningen om anvendelse av likvidasjonsoverskuddet var at anse som et gjensidig selskap, og at det ikke har nogen betydning for avgjørelsen at stadfestelsen av legatet først kom 18 februar 1932.
I motsetning til førstvoterende mener jeg imidlertid at byskattelovens §41 3dje ledd jfr. 4de ledd bør forstaaes saaledes at den ikke omfatter en gave av den art det her gjelder. Efter forarbeidene forekommer det mig klart at meningen bare har vært at ramme avsetninger til fonds, beregnet paa pensjonering og understøttelse av personer som hadde vært i selskapets tjeneste og oppebar godtgjørelse av det, og jeg synes det er det eneste rimelige at forstaa loven paa denne maate, naar man tar hensyn til de reelle forhold som maa antas at ha begrunnet regelen. Hvis et selskap av sin aarsinntekt anvendte en del til pensjonering eller understøttelse av avgaatte funksjonærer eller arbeidere, maatte selskapet ogsaa før innførelsen av regelen i §41, 3dje ledd om inntektsfradrag for avsetninger til pensjonsfond og understøttelsesfond ha krav paa fradrag i inntekten for denne utgift. Dette maatte gjelde ogsaa om selskapet av tidligere inntekter hadde avsatt et fond beregnet paa at dekke den slags utgifter saa lenge fondet tilhørte selskapets formue. Om selskapet hadde avsatt et saadant fond, medfører dette imidlertid ingen ubetinget betryggelse for funksjonærer og arbeidere, idet det vilde avhenge av selskapets senere økonomiske forhold hvorvidt det vilde bli anvendt til pensjoner eller paa annen maate. Saavidt jeg har forstaatt var det fortrinsvis for at opmuntre selskapene til at avsette fonds som utgjorde særskilte rettssubjekter og paa den maate blev uavhengig av selskapets fremtidige økonomiske skjebne at man innførte den nu gjeldende regel §41, 3dje ledd, om skattefritagelse for avsetninger til pensjons- og understøttelsesfond. Hvis man ikke hadde en saadan regel vilde nemlig selve avsetningen ikke berettige til inntektsfradrag, og det vilde heller ikke være tilfelle med de utbetalte pensjoner, naar disse blev utredet av et fond som utgjorde et særskilt rettssubjekt, og ikke av selskapet. Det vilde saaledes uten den nuværende regel i §41, 3dje ledd, medføre en økning i skattebyrden for selskapet om det hadde organisert pensjonsfonds som særskilte rettssubjekter istedenfor at beholde under sin raadighet de beløp som de maatte avsette til saadanne fonds. Noget egentlig skattetap av betydning for kommunen kunde regelen derimot ikke medføre forsaavidt som det jo alltid stod i selskapets makt at la være at organisere pensjonsfond som særskilte rettssubjekter. Øiemedet med den nye regel var derfor ikke egentlig i og for sig at innføre en skattelettelse for selskapene, men at gi dem en opfordring til at istandbringe en pensjonsordning som var
Side:278
mer betryggende for funksjonærer og arbeidere. Nogen grunn til at gi en skattefritagelse for penger som et selskap skjenket til en innretning bestemt til at understøtte personer som ikke stod eller hadde staatt i nogen forbindelse med selskapet, og som det hverken hadde nogen juridisk eller moralsk plikt til at sorge for, kan det saavidt skjønnes ikke være.
Efter min mening har den forstaaelse jeg her har gjort gjeldende ogsaa støtte i lovens ord selv om jeg maa være enig med førstvoterende i at disse ikke er saa klare som ønskelig kunde være. For mitt vedkommende synes jeg ikke det kan være synderlig tvilsomt at naar loven taler om pensjonsfond, saa sikter den hermed til fonds beregnet paa pensjonering av selskapets funksjonærer og arbeidere, og naar den nevner understøttelsesfond ved siden av, synes jeg sammenhengen med pensjonsfond gjør det rimelig at forstaa ogsaa ordet understøttelsesfond som siktende til et fond beregnet paa funksjonærer og arbeidere. Av lovens forarbeider fremgaar det at naar man ved siden av pensjonsfond ogsaa nevnte understøttelsesfond, saa var det fordi man fryktet for at uttrykket pensjonsfond kunde forstaaes saa at det bare omfattet en mer fast ordning bygget paa forsikringstekniske prinsipper. Jeg synes ogsaa at uttrykksmaaten: avsetning til pensjonsfond osv., peker i den retning at loven har tatt sikte paa fond av en saadan art som av mig nevnt, idet jeg ikke synes det er naturlig at tale om avsetning til et pensjons- eller understøttelsesfond, hvor et selskap skjenker midler til en innretning beregnet paa at understøtte personer som ikke har nogen forbindelse med selskapet. Det er i saa henseende betegnende synes jeg, at «Protector» selv har betegnet det fond som det har oprettet ikke som et understøttel ses fond, men som et legat til fordel for sjøvesenets menn.
Det har fra «Protector»s side vært paaberopt at rentene av legatet skulde komme selskapets tidligere direktør tilgode saa lenge han lever. Efter min mening kan ikke denne omstendighet ha nogen betydning for legatets karakter, idet det forsaavidt maa komme an paa den endelige bestemmelse. Og de hvem legatet endelig skal komme tilgode er, bortsett fra at trengende redere, hvis fartøier har vært tilknyttet Skibsassuranceforeningen «Protector», er tillagt en fortrinsrett forsaavidt angaar rentene av en del av legatet, personer som ikke har eller behøver at ha hatt nogen forbindelse med «Proteetor».
Efter min opfalning av byskattelovens §41 blir det for mig nødvendig at gaa inn paa den annen bestemmelse «Protector» har paaberopt som grunnlag for fritagelse for skatt, nemlig byskattelovens §21f., som helt undtar fra formues- og inntektsskatt gjensidige skibsforsikringsselskaper som ikke tegner høiere forsikring paa en kjøl enn kr. 40.000. Ogsaa denne bestemmelse er efter min mening noget uklart av fattet. Efter den avfatning bestemmelsen hadde før forandringen i 1921, gjaldt fritagelsen for gjensidige skibsforsikringsselskaper som i selvstendig avdeling for egen regning ikke kunde overta
Side:279
risiko over 12.000 kroner paa en kjøl. Den forandring i 1921, hvorved grensen blev forhøiet til 40.000 kroner, var nærmest foranlediget av forestillinger fra gjensidige foreninger som forsikret fiskefartøier. I forbindelse med forhøielse av selve grensen blev imidlertid fritagelsesregelen iøvrig gitt en annen avfatning. Nogen forklaring av grunnen hertil har jeg ikke kunnet finne i lovens forarbeider. Uansett dette mener jeg at man er nødt til nu at legge til grunn loven saaledes som den faktisk er avfattet. Og da er grensen ikke lenger knyttet til det beløp som selskapet overtar for egen regning, men til det beløp selskapet tegner paa en kjøl. Efter denne ordlyd synes jeg det ikke kan være tvilsomt at et gjensidig selskap ikke er fritatt for skatt, naar det tegner forsikring paa en kjøl for høiere beløp enn kr. 40.000, uansett om det overskytende er gjenforsikret, jfr. Finansdepartementets skrivelse av 4 november 1925. I det foreliggende tilfelle er imidlertid fra «Protector»s side gjort gjeldende at selskapet visstnok kunde tegne forsikringer paa en kjøl inntil kr. 100.000, men at det var av sluttet en avtale mellem «Protector» og to andre gjensidige selskaper om fordeling av risikoene saaledes at det av et beløp paa kr. 100000, selv bortsett fra gjenforsikring, bare vilde falle paa «Protector»' kr. 37.500. Jeg kan innrømme at spørsmaalet om anvendelse av fritagelsesregelen i §21f kan stille sig noget tvilsommere i et saadant tiÅ felle enn hvor det er en gjenforsikring som bringer selskapets risiko ned under kr. 40.000. Jeg mener imidlertid at selskåpet ogsaa under de her nevnte forhold maa ansees som et selskap som tegner høiere forsikringer paa en kjøl enn kr. 40.000. Ikke alene er det saa at loven efter sin like fremme ordlyd passer for et saadant tilfelle, men jeg synes ogsaa at det kan være rimelig, naar man har grensen, ikke at innrømme skattefritagelse i et tilfelle som det foreliggende, idet jeg gaar ut fra at «Protector» overfor forsikringstageren stod ansvarlig for det hele beløp, uansett avtalen med de to andre selskaper.
Efter min mening fører saaledes ingen av de to grunner «Protector» har paaberopt for fritagelse for skatt frem, saaledes at selskapet maa skattlegges av den i aaret 1931 optjente likvidasjonsgevinst.
Hvad størrelsen av det skattbare beløp angaar, kan jeg være enig med førstvoterende i at opfatte de kr. 1500 som er utbetalt til funksjonærers efterlatte som en utgift beslektet med pensjoner og derfor egnet til at bevirke fradrag ved ligningen.
Derimot kan jeg ikke være enig i at ogsaa de kr. 4400 som er avsatt til fremtidige utgifter, kan bringes i fradrag ved ligningen for 1931. Det gjelder her utgifter som ikke var paadradd i 1931, og der skjønnes da ikke at være nogen anledning til at bringe dem i fradrag ved ligningen for dette aar. Om et selskap vet eller formoder at det i senere aar vil faa utgifter, har det ikke efter skatteloven nogen adgang til i et tidligere aar at avsette beløp til dekning av disse utgifter med den virkning at avsetningen bevirket inntektsfradrag i det aar
Side:280
skjer. Jeg mener altsaa at Arendals kommune maa gis medhold bortsett fra det nevnte fradrag av kr. 1500.
Da jeg efter konferansen gaar ut fra at jeg staar alene med min opfatning, former jeg ingen konklusjon.
Dommer Alten: Jeg er enig med førstvoterende.
Konst. dommer Sunde, ekstraordinær dommer sorenskriver Solem, dommerne Motzfeldt og Lie: Likesaa.
Av byrettens dom:
Skibsassuranceforeningen Protector blev stiftet i 1876 og hadde til formaal gjensidig forsikring og gjenforsikring av skib. - - - Selskapet blev i generalforsamling 20 juni 1922 besluttet opløst og avviklet fra utgangen av aaret 1922. - - - Det blev besluttet at overskuddet efter endt avvikling skulde tillegges et tidligere av selskapet oparbeidet fond - benevnt «Sjøvæsenets fond» - og sammen med dette benyttes til oprettelse av et legat til fordel for trengende skibsredere og sjømenn, dog saaledes at saalenge foreningens direktør Gjerulf Fløystad og hustru lever skulde legatkapitalens aarlige renter til falle disse.
Avviklingen blev tilendebragt 1 januar 1931 og overskuddet stort kr. 148.250 blev under 3 juli 1931 utbetalt til «Protectors legat til fordel for sjøvesenets menn». Legatets statutter blev stadfestet av Kongen den 18 februar 1932. - - -
Arendals ligningsmyndigheter mente at overskuddet var gjenstand for inntekts- og formuesbeskatning - - - og selskapet blev ilignet en kommuneskatt paa tilsammen kr. 33.372,78 efter en avrundet formue av kr. 154.000 og en inntekt av kr. 154.150, idet ligningsraadet tilbakeførte 2 utgiftspoter i Protectors avviklingsregnskap nemlig: Bidrag til 3 funksjonærers efterlatte kr. 1500 og avsetning til fremtidige utgifter kr. 4400 tilsammen kr. 5900. - - -