Rt-1935-528

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-06-19
Publisert:	Rt-1935-528
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 134/1 s.a.
Parter:	A/S Hauklands Kraftverk (overrettssakfører Johan Utne til prøve) mot Interessentskapet Hauklands Elektricitetsverk (advokat Trygve Wyller).
Forfatter:	Klæstad, Solem, Aars, Næss, Boye, Alten, Rivertz
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §452, Vannfallrettighetsloven (1917) §1, §5, Vannfallrettighetsloven (1917), §467, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §53, §55, §31

Dommer Klæstad: Saksforholdet fremgaar av Dalane herredsretts dom av 13 november 1934. Domsslutningen lød saa: «1. Den av overrettssakfører Storstein, telegrafinspektør Wallace og ingeniør Lootz avsagte voldgiftsdom datert 14 desember 1932 kjennes gyldig og forbindende, a) mellem de under voldgiftssaken optredende parter Hauklands Elektrieitetsverk og Hauklands Kraftverk A/S; b) og mellem Hauklands Elektricitetsverk og Nils T. Haukland, Ingrid Haukland, Tobias Moen, Sigvald T. Haukland og Johan Sirnes. 2. Opfyllelsesfristen settes til to maaneder efter nærværende doms forkynnelse. 3. Hver part bærer sine omkostninger.»

Mot denne dom har Hauklands Kraftverk A/S erklært anke. Den ankende part mener at dommen er feilaktig baade forsaavidt angaar spørsmaalet om sakens avvisning og realiteten. Det hevdes at kontrakten av 5 oktober 1927 er absolutt ugyldig, idet den strider mot konsesjonsloven av 14 september 1917 §1 og §5, samt at voldgiftsdommen er ugyldig ogsaa fordi det efter tvistemaalslovens §452 ikke er adgang til at la denne tvist paadømme av en voldgiftsrett, idet partene ikke har fri raadighet over det som er gjenstand for tvisten.

Den ankende part paastaar prinsipalt at saken avvises fra herredsretten, og at den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett, subsidiært at den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for Høiesterett.

Motparten Interessentskapet Hauklands Elektricitetsverk paastaar at herredsrettens dom stadfestes i forholdet til Hauklands Kraftverk A/S, og at interessentskapet tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett.

Under prosedyren for Høiesterett er det enighet mellem partene om at det vannfall saken angaar, er konsesjonspliktig.

Angaaende de spørsmaal som saaledes er forelagt Høiesterett til avgjørelse, er jeg kommet til samme resultat som herredsretten og tiltreder i det vesentlige dens begrunnelse.

Efter dette resultat antar jeg at den ankende part maa tilsvare motparten sakens omkostninger for Høiesterett.

Dom:

Herredsrettens dom stadfestes i forholdet til Hauklands Kraftverk A/S. I saksomkostninger for Høiesterett betaler

Side:529

A/S Hauklands Kraftverk til Interessentskapet Hauklands Elektricitetsverk kr. 800. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Ekstraordinær dommer sorenskriver Solem: Enig med førstvoterende.

Dommerne Aars, Næss, Boye, Alten og Rivertz: Likesaa.

Av herredsrettens dom:

- - - Saken gjelder gyldigheten av en under 14 desember 1932 avsagt voldgiftsdom. Denne angikk spørsmaalet om innløsning m.v. av et elektrisk anlegg i Hauklandsbekken i Lund herred. Dette anlegg blev oprinnelig bygget i 1913 av Hauklands elektrieitetsverk, nedenfor kalt saksøkeren, og var paa 100 hestekrefter. Ved kontrakt av 5 oktober 1927 leiet saksøkeren ut sitt anlegg tillike med vannkraften i vassdraget til ingeniørfirmaet Saugstad & Platon (nedenfor S. & P.) for 25 aar. Dagen efter, 6 oktober 1927, overdrog S. & P. leiekontrakten med rettigheter og forpliktelser til Hauklands Kraftverk A/S, hvori S. & P. var hovedaksjonær.. Leiekontrakten av 5 oktober 1927 forutsatte en utvidelse av anlegget til 250 hestekrefter, og gav leieren rett til at utvide utbygningen enn yderligere uten begrensning opad. Vassdraget blev saa av kraftverket som leier utbygget til 250 hestekrefter. Imidlertid misligholdt kraftverket sine ved leiekontrakten paatatte forpliktelser, og dette førte til at saksøkeren med hjemmel i kontrakten krevet innløsning og krevet tvistighetene mellem sig og kraftverket avgjort ved voldgiftsdom. Dette var hjemlet i kontraktens §9, som bestemmer at «tvist om forstaaelse av kontrakten og om hvorvidt kontraktens bestemmelser er opfylt» avgjøres ved voldgift.

- - - Ved voldgiftsdominen blev saksøkeren gitt rett til at innløse kraftanlegget qu. paa nærmere fastsatte betingelser.

Kraftverket vilde imidlertid ikke respektere voldgiftsdommen og saksøkeren esket saa namsrettens beslutning for rett til at bli satt i besiddelse av anlegget i sin helhet overensstemmende med voldgiftsdommen. I sin beslutning av 24 februar 1933 tok Dalane namsrett saksøkerens begjæring til følge. Men namsrettens beslutning blev av kraftverket paakjæret til Bergens overrett, der ophevet beslutningen ved kjennelse av 29 mai 1933. - - -

Saksøkerens paastand er saalydende: «1. Den avsagte voldgiftsdom datert 14 desember 1932 kjennes gyldig og forbindende a) mellem de under voldgiftssaken optredende parter Hauklands Elektricitetsverk og Hauklands Kraftverk A/S. - - - 2. Voldgiftsdommen tillates fullbyrdet straks.

- - - De saksøktes paastand om avvisning er begrunnet med at det omprosederte rettsforhold - d. v. s. voldgiftsdommens gyldighet allerede er rettskraftig avgjort ved overrettens kjennelse av 29 mai 1933. De hevder, at konklusjonen med sin hevelse av namsrettens beslutning i virkeligheten maa forstaaes saaledes at hermed rettskraftig er avgjort at voldgiftsdommen overensstemmende med det i kjennelsens premisser anførte er ugyldig paa grunn av at leiekontrakten av 5 oktober 1927 var absolutt ugyldig, og ogsaa fordi der ikke kunde gyldig sluttes voldgiftsavtale in casu, hvor de kontraherende parter ikke hadde fri raadighet over det som er gjenstand for tvisten. - - -

Side:530

Retten finner det utvilsomt at spørsmaalet om voldgiftsdommens gyldighet ikke er selvstendig eller rettskraftig avgjort hverken av namsrette eller overrett. Henvendelsen til namsretten fra saksøkeren var kun en begjæring om av namsmyndigheten at bli satt i besiddelse av den faste eiendom og det løsore som ved voldgiftsdommen var gjort til gjenstand for innløsning. Og annet gikk heller ikke namsrettens beslutning ut pa. At namsretten og overretten i sine premisser har drøftet spørsmaalet om voldgiftsdommens gyldighet og herunder tatt standpunkt til dette spørsmaal, er noget ganske annet enn selvstendig at avgjøre det. Spørsmaalet er m. a. o. avgjort kun i relasjon til begjæringen om ved namsmyndighetenes hjelp at bli satt i besiddelse av de eiendeler som voldgiftsdommen gav saksøkeren rett til at innløse. Kun i denne utstrekning og i denne henseende er overrettens avgjørelse av spørsmaalet om voldgiftsdommens gyldighet rettskraftig. Der hadde vært anledning til efter tvangsfullbyrdelseslovens regler i §53 §55 at behandle tvisten angaaende begjæringen om at bli satt i eiendelenes besiddelse i sedvanlige søksmaalsformer, og under en saaledes istandbragt sedvanlig domssak at faa en selvstendig (rettskraftig) dom i spørsmaalet om voldgiftsdommens gyldighet. I det foreliggende tilfelle er denne anledning ikke blitt benyttet. Følgelig er der fullt formell adgang til som skjedd at anlegge søksmaal til selvstendig avgjørelse av om voldgiftsdommen er gyldig.

Der mangler saaledes enhver hjemmel for avvisning. Paastanden berom maa derfor ansees for helt ubeføiet.

De saksøkte bygger sin paastand om frifinnelse paa vesentlig de samme grunner som overretten fant avgjørende for ikke at tillegge voldgiftsdommen gyldighet, nemlig: 1. At vannfallet qu. er konsesjonspliktig og kontrakten av 5 oktober 1927 reprobert ifølge konsesjonslovens bestemmelser i §1 og §5 - og altsaa i sin helhet absolutt ugyldig. 2. At voldgiftsavtalen i og for sig er ugyldig, fordi der efter Rgl. §452 kun er adgang til at avtale voldgift i de tilfeller hvor partene har fri raadighet over det som er gjenstand for tvisten. Paa utleie av vannfall av konsesjonspliktig størrelse kan der alene gis konsesjon i de tilfeller hvor vannfallet eies av en norsk kommune. Da dette ikke er tilfellet med heromhandlede vannfall, er konsesjon utelukket, paa en kontrakt som den av 5 oktober 1927. Og det er hermed gitt, at voldgiftstvisten, der angikk kontrakten av 5 oktober 1927 har som gjenstand ett rettsforhold som partene ikke har fri raadighet over.

Saksøkeren har under hovedforhandlingen benektet at vannfallet qu. er konsesjonspliktig, uaktet baade saksøkeren og det saksøkte kraftverk, under voldgiftssaken var enig om at fallet gikk inn under konsesjonsloven. Dernest har saksøkeren anført at selvom vannfallet er konsesjonspliktig, saa kan denne konsesjonsplikt ikke foreligge hvor som her utleien kun gjelder 250 hestekrefter og forøvrig kun en haandgivelse paa yderligere utnyttelse (uten begrensning opad).

Retten antar efter de foreliggende oplysninger at maatte gaa ut fra at vannfallet (stryket) er av dem «som maa antas ved regulering at kunne utbringes til mere enn 1000 naturhestekrefter», se konsesjonslovens §1, altsaa konsesjonspliktig. - - -

Retten kan ikke være enig med saksøkeren i at det ved spørsmaalet om et vannfalls konsesjonsplikt kommer an paa hvorvidt utbygningen til mere enn 1000 naturhestekrefter - er ikke alene teknisk umulig, men

Side:531

ogsaa økonomisk regningssvarende. Det er visstnok i en under hovedforhandlingen dokumentert skrivelse fra Arbeidsdepartementet til Rogaland fylkes elektrisitetsforsyning av 28 juni 1932 uttalt, at der ved bedømmelsen maa «tas i betraktning de «reguleringer som efter en teknisk og økonomisk beregning vil kunne ansees praktisk gjennemførbare». Men denne betraktningsmaate ligger efter rettens mening helt utenfor loven, naar det som her gjelder ett vannfalls kraftmengde. Hvor det gjelder utbygningen av mere enn ett vannfall sier loven derimot i §1, at det skal komme an paa om vannfallene «hensiktsmessig» kan utbygges under ett. Herav maa det motsetningsvis kunne sluttes at loven ikke har villet at hensiktsmessigheten eller det økonomiske regningssvarende skal komme i betraktning, naar spørsmaalet kun gjelder ett vannfalls konsesjonsplikt. Dette rettens syn stemmer ogsaa med hvad der er uttalt i Amundsens kommentarutgave av konsesjonslovens side 20 og 21. Her hvor det kun gjelder kraftmengden fra ett vannfall, antar altsaa retten at der «kun skal tas hensyn til den vannføring vassdraget vil faa ved den fullstendigste regulering som der praktisk talt er adgang til at foreta». Men selvom lønnsomheten av en utbygning skulde komme i betraktning, saa vilde jo ikke dette moment kunne spille nogen avgjørende rolle. Hvad der faller lønnende og regningssvarende vil jo alltid være delvis skiftende faktorer til de forskjellige tider. At en utbygning til mere enn 1000 naturhestekrefter ikke byder paa nogen uoverkommelige økonomiske vanskeligheter, maa man formentlig kunne slutte derav, at S. & P. i 1929/30 planla en utbygning helt optil 2700 naturhestekrefter, og det samme kan vel ogsaa utledes av den ting, at 1ste vidne elektroingeniør Tvedten anslog omkostningene med en utbygning av 1000 naturhestekrefter til 200 à 250.000 kroner.

Heller ikke kan retten gi saksøkeren medhold i at der ved kontrakten er utleiet kun en brøkdel av 1000 naturhestekrefter, og at utleien av denne grunn ikke rammes av konsesjonsloven. Det gaar efter rettens opfatning ikke an at si, at der kun er leiet ut 250 hestekrefter, all den stund kontrakten i §5 uttrykkelig gir leieren (S. & P.) rett til mot yderligere vederlag at utvide anlegget og utnytte større fallhøide eller vannføring (enn 250 naturhester), uten nogen begrensning opad. - - -

Saksøkeren har videre hevdet at kontrakten av 1927 er gyldig samt benektet at den i kontrakten inntatte voldgiftsavtale er ugyldig.

Retten skal bemerke: Det er paa det rene at kontrakten av 5 oktober 1927 foruten selve vannkraften ogsaa omfattet det hele anlegg av demninger, kraftstasjon, maskineri, rørledninger og ledningsnett m.v., og likeledes erkjent mellem partene at kontrakten er opfylt forsaavidt som leieren straks overtok alt det leiede. Kontrakten er ogsaa tinglyst. S. & P. eller kraftverket har saa senere drevet verket efter at ha solgt en del av det gamle maskineri og efter at ha utvidet verket fra de tidligere utnyttede 100 hestekrefter til 250 hestekrefter. Det inntil utvidelsen drevne anlegg hadde kostet omkring kr. 20 & 30.000, og anleggets kostende efter utvidelsen var omkring kr. 45.000. Ved kontrakten blev der mellem partene etablert et rettsforhold med en rekke gjensidige rettigheter og forpliktelser. Blandt forpliktelsene var saaledes S. & P.s plikt til efter hvert at forrente og avdra saksøkerens laan stort kr. 24.000 i Flekkefjord Sparebank. Denne forpliktelse blev efterhaanden misligholdt og paa grunn herav var det at saksøkeren i medhold av kontrakten i begynnelsen av 1932 forlangte verket tilbakelevert. Videre antas det at være paa det rene mellem partene, at

Side:532

ingen av dem ved kontraktinngaaelsen i 1927 hadde nogen som helst rede paa at der kunde bli spørsmaal om at vassdraget var konsesjonspliktig. Partene har altsaa ikke bevisst overtraadt konsesjonsloven, men ved oprettelsen av kontrakten handlet helt in bona fide. Likeledes gaar retten ut fra at det forholder sig saaledes som av saksøkeren fremhevet, at saksøkeren (medlemmene av interessentskapet) var ubekjent med kontraktens konsesjonsstridighet, helt inntil kraftverket gjorde gjeldende for voldgiftsretten, at kontrakten av 5 oktober 1927 i sin helhet var ugyldig, fordi den gjaldt et konsesjonspliktig vannfall og efter loven overhodet ikke kunde opnaa konsesjon.

Voldgiftsdommen avgjorde denne innsigelse derhen, at kontrakten var gyldig partene imellem, saa langt den ikke rammes av nogen innskriden fra det offentliges side i medhold av konsesjonsloven. Namsretten kom i dette punkt til samme resultat som voldgiftsretten og tiltraadte i det vesentlige hvad voldgiftsretten hadde anført herom.

Nærværende rett er enig i dette namsrettens standpunkt og kan altsaa ikke finne at kontrakten i sin helhet er absolutt ugyldig. Dette resultat antas at være det riktige ogsaa, naar det tas hensyn til at der efter konsesjonslovens §5 ikke er adgang til at faa konsesjon paa en utleie som herpaagjeldende. Kontrakten kan efter rettens mening ikke være at betrakte som reprobert. Ialfall maa de kontraktsbestemmelser som gaar ut paa tilbakelevering til grunneierne igjen, staa sig - uanfektet av konsesjonsloven. Ti disse kontraktsbestemmelser gaar nettop ut paa at føre rettsforholdet tilbake til det før utleien bestaaende lovlige forhold. Og det kan ikke godt tenkes, at det har vært lovgivernes mening, at konsesjonsloven skulde kunne paaberopes som en hindring mot at avtale at vannfallet skulde kunne innløses og av grunneierne tas tilbake saafremt leietageren misligholdt sine forpliktelser. Forsaavidt angaar kontraktens bestemmelser om reglene for at bringe leieforholdet til ophør og vannfallet tilbake til utleierne (grunneierne) maa kontrakten derfor under enhver omstendighet være gyldig. Det samme maa gjelde kontraktbestemmelsen om voldgift, som i denne sak kun tjener samme øiemed, nemlig at bringe leieforholdet til ophør.

Heller ikke voldgiftsbestemmelsen antas altsaa at være ugyldig, fordi om selve utleien som saadan var stridende mot konsesjonslovens §1 og §5.

Sluttelig skal retten under dette avsnitt ogsaa nevne, at den finner at konsesjonslovens §1 formentlig maa forstaaes slik at der her uttales som en almindelig for hele konsesjonsloven gjeldende setning, at eiendomsrett eller brukarett til konsesjonspliktig vannfall visstnok kan erhverves uten konsesjon - men i saa fall ikke med full rettsvirkning. Denne hovedregel antas følgelig ogsaa at gjelde bestemmelsen i lovens §5, der særskilt handler om bruksrett, og forutsetter at der hverken paa utleie eller annen bruksrett kan gis kopsesjon, medmindre vannfallet tilhører en norsk kommune. Av nevnte hovedregel i loven maa man kunne slutte, at kontrakten i forboldet mellem partene ikke blir uten rettsvirkning, selvom det gjelder vannfall tilhørende privatpersoner, se Amundsens kommentarutgave side 25. Av lovens §31 vil det ogsaa sees, at hvad loven særlig har hatt for øie ved konsesjonsstridige kontrakter, det er at forholdet bringes i lovlig orden paa en eller annen maate. At forholdet skal bringes i lovlig orden paa nogen bestemt foreskrevet maate, er ikke paabudt. Der er i loven kun nevnt en del eksempler paa hvilke forskjellige maater dette kan skje.

Side:533

Saa meget mere urimelig vilde det da være at opfatte den i kontraktens egne bestemmelser fastsatte maate, nemlig ved innløsning i henhold til en voldgiftsdom. - Og dette resonnement maa formentlig ogsaa gjelde her, hvor opbørsmaaten ikke er foreskrevet for det tilfelle at vannfallet skulde vise sig konsesjonspliktig, men uten tanke paa denne mulighet - kun for at ha en kontraktsmessig ophørsmaate i tilfelle av misligholdelse fra leierens side. Den eneste av kontraktbestemmelsene som kan tenkes at tangere det offentliges konsesjonsinteresse, er bestemmelsen om konvensjonalbot, men da voldgiftsdommen ikke har tatt begjæringen om konvensjonalbot til følge, kan det ikke innsees, at det offentlige har nogen interesse i at hindre at leieforholdet bringes til ophør under anvendelse av de i kontrakten inntatte bestemmelser om artenes økonomiske opgjør i tilfelle av leieforholdets ophør. Og det er disse bestemmelser som voldgiftsdommen har anvendt.

Retten skal saa behandle innsigelsen om voldgiftsavtalens ugyldighet, og dermed voldgiftsdommens ugyldighet, fordi avtalen angivelig angaar en tvist, hvori partene ikke har fri raadighet over gjenstanden for tvisten.

Efter tvistemaalslovens §467 nr. 1, jfr. §452 er en voldgiftsdom ugyldig i den utstrekning ugyldighetsgrunnen medfører, - naar voldgiftsavtalen gjelder en rettstvist, hvor partene ikke har fri raadighet over det som er gjenstand for tvisten. In casu vilde voldgiftsavtalen utvilsomt gjelde noget, som partene ikke har fri raadighet over, saafremt avtalen bestemte voldgiftsavgjørelse angaaende konsesjonsspørsmaalet. Kontrakten inneholder imidlertid intet om denne side av saken, og dette var ogsaa utenfor partenes tanke, da de dengang ikke var vitende om muligheten av konsesjonsplikt. Det er nok ogsaa saa, at partene ikke har fri raadighet over utleieforholdet, og tvisten herom, eftersom vannfallet i virkeligheten var konsesjonspliktig og utleie in casu var utelukket fra at kunne bli tillatt ved konsesjon. Men spørsmaalet er hvor langt ugyldighetsgrunnen i dette tilfelle rekker, og dermed i hvilken utstrekning ugyldighetsgrunnen medfører voldgiftsdommens ugyldighet. Saavidt skjønnes, maa man ogsaa i denne henseende være berettiget til at skjelne mellem avtalen, forsaavidt den angaar den konsesjonsmessige side av saken, f.eks. en fortsettelse av det ulovlige leieforhold, og de sider av forholdet, hvor avtalen og voldgiftsdommen kun gjelder ordningen av partenes økonomiske mellemvær ved det ulovlige leieforholds ophør. Hvor det kun er spørsmaal om den økonomiske ophørsordning - saaledes som i herpaagjeldende voldgiftsdom, - skulde bestemmelsen i §467 formentlig ikke medføre voldgiftsdommens ugyldighet. Retten finner støtte for denne betraktningsmaate i Skeies Civilprocess bind III, side 232 punkt 2, hvor det læres at en voldgiftsrett paa grunn av de ovenciterte bestemmelser ikke kan behandle f.eks. nedstamnings- eller ekteskapssaker, men kan avgjøre økonomiske tvistemaal, f.eks. i forbindelse med en skilsmisse.

Retten kommer derfor til det resultat, at voldgiftsdommen er gyldig.