Rt-1935-8

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1935-01-09
Publisert:	Rt-1935-8
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1/1 s.a.
Parter:	Det kgl. Finans- og Tolldepartement (regjeringsadvokat Kristen Johanssen) mot O. P. Moe &; Søn (advokat Edvard Aarstad).
Forfatter:	Bonnevie, Andersen, Hanssen, Larssen, Motzfeldt, Alten, Broch, Næss, Schjelderup, Evensen, Klæstad, Aars, Backer, Christiansen, Paulsen, Dahl, Lie, Rivertz, Boye, Bade, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, LOV-1928-05-22-§219, LOV-1928-05-22-§69

Dommer Bonnevie: Den 11 oktober 1933 avsa Oslo byrett med domsmenn dom med saadan domsslutning: «Staten ved Det kgl. Finans- og Tolldepartement bør til O. P. Moe &; Søn, Kristiansand, betale kr. 12.749,64 med 4 av hundre i aarlig rente herav fra 22 januar 1932 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjendes ikke».

Om saksforholdet og tvistens gjenstand henviser jeg til byrettens domsgrunner.

Byrettens dom er av Det kgl. Finans- og Tolldepartement paaanket til Høiesterett idet som ankegrunn gjøres gjeldende, at byretten antas at ha tatt feil naar den har funnet at den nye toll-lovs §69 ikke kan faa anvendelse paa det foreliggende tilfelle.

Departementet har nedlagt saadan paastand: «At Finansdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høiesterett, herunder salær til regjeringsadvokaten».

O. P. Moe &; Søn har nedlagt saadan paastand: «I. Byrettens dom stadfestes. II. Det kgl. Finans- og Tolldepartement dømmes til at betale O. P. Moe &; Søn, Kristiansand S., Sakens omkostninger i Høiesterett».

Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Efter mitt syn paa saken blir det ikke nødvendig for mig i det hele tatt at ta standpunkt til eller drøfte spørsmaalet om. hvorvidt §69 i toll-loven av 1928 kommer i konflikt med eller vilde komme i konflikt med grunnlovens §97, hvis §69 fortolkes og anvendes paa den maate som av Finansdepartementet her gjort overfor O. P. Moe &; Søn. Jeg er nemlig for mitt vedkommende blitt staaende ved at det ikke er rimelig at fortolke §69 sammenholdt med bestemmelsen i §219 om lovens ikrafttreden som av departementet gjort.

Forholdet er jo dette, at efter de før toll-loven av 1928 gjeldende lovbestemmelser om kredittoplag var det helt klart og uomtvistelig, at det i det øieblikk importøren hadde angitt varer som han hadde paa kredittoplag til fortolling og faatt varene fortollet, da var dermed vedkommende varer utgaatt som kredittoplagsvarer og blev helt uberørt av senere tollpaalegg.

Side:9

Det var derfor en helt ny fremgangsmaate som loven av 1928 i §69 innførte for varer paa kredittoplag og hvorefter en tollforhøielse kunde faa en viss tilbakevirkning ogsaa for kredittoplagsvarer som var blitt angitt til fortolling og for hvis vedkommende tollen var betalt allerede før vedkommende tollpaalegg - en tilbakevirkning som dog i §69 er begrenset til at gjelde kredittoplagsvarer som er angitt til fortolling i tiden siden siste fjerdingsaarseftersyn.

Hvis det hadde vært lovens mening at den - naar regjeringen bestemte at den skulde trede i kraft - ogsaa skulde anvendes med tilbakevirkning paa allerede før ikrafttredelsen men efter siste forutgaaende kvartaleftersyn fortollede kredittoplagsvarer, maatte en saa usedvanlig bestemmelse være gitt tydelig uttrykk i selve lovteksten i motsetning til hvad her er tilfelle.

Da jeg saaledes mener at Finansdepartementets krav her savner hjemmel i selve loven, blir det for mig overflødig at komme inn paa de øvrige av byretten drøftede spørsmaal. Jeg stemmer efter det anførte for at byrettens dom stadfestes, og finner at Finansdepartementet bør betale saksomkostninger for Høiesterett.

Dom:

Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Det kgl. Finans- og Tolldepartement til O. P. Moe &; Sønn kr. 2.000. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesterets dom.

Dommer Andersen: Jeg er i resultatet enig med førstvoterende. Mitt syn paa saken dekkes i det vesentlige av den begrunnelse som byretten har gitt for at bestemmelsen i den nye toll-lovs §69 ikke kan anvendes i et tilfelle som det foreliggende, hvor varene er lovlig fortollet og utgaatt av kredittoplag før den nye lovbestemmelses ikrafttreden. Jeg kan forsaavidt i det vesentlige henholde mig til byrettens begrunnelse.

Saavidt jeg forstaar er det vel ogsaa i virkeligheten paa bakgrunn av grunnlovens forbud mot at gi lover tilbakevirkende kraft at man kan legge den av førstvoterende hevdede forstaaelse inn i den nye toll-lovs §69, idet paragrafens ordlyd efter min mening maa sies at ramme det her foreliggende tilfelle.

De øvrige av O. P. Moe &; Søn for tilbakesøkningskravet anføret grunner blir det heller ikke for mig nødvendig at omhandle.

Dommer Hanssen: Jeg er likeledes kommet til samme resultat som førstvoterende, men kan ikke helt slutte mig til nogen av de to begrunnelser som er gitt av førstvoterende og annenvoterende.

I likhet med annenvoterende mener jeg at det er naturlig at forstaa §69 i toll-loven av 22 juni 1928 saaledes at den tilsikter at faa anvendelse i ethvert tilfelle av tollforhøielse paa kredittoplagsvarer efter lovens ikrafttreden. Efter min mening

Side:10

kommer imidlertid loven efter denne forstaaelse ikke i og for sig i strid med forbudet i grunnlovens §97. Jeg er nemlig i hovedsaken enig i den opfatning som er uttalt av professor Castberg i hans bok: Grunnlovens forbud mot at gi lover tilbakevirkende kraft side 140, at en lov kan knytte byrder til handlinger som er foretatt før det tidspunkt der er angitt som tiden for lovens ikrafttreden, naar handlingen er foretatt efter lovens utferdigelse. Hadde loven selv bestemt at den skulde frede i kraft 12 januar 1932, vilde det efter min mening ikke fra grunnlovens side vært noget til hinder for at anvende reglene i §69 i det foreliggende tilfelle. Paa samme maate antas forholdet at ville ha stillet sig om en kgl. resolusjon om lovens ikrafttreden 12 januar 1932 hadde vært utferdiget saavidt lang tid i forveien, at kredittoplagshaverne hadde hatt anledning til at innrette sig paa den nye ordning. At lovens ikrafttreden formelt var bestemt til 12 januar 1932 vilde da ikke utelukket loven fra at medføre den virkning, at O. P. Moe &; Søns fortolling 7 januar 1932 ikke hadde vært endelig og avgjørende.

Det som her bringer saken i en annen stilling er efter min mening den omstendighet, at der den sistnevnte dag ennu ikke var truffet nogen bestemmelse om lovens ikrafttreden. Som følge herav mener jeg at den nevnte fortolling paa grunnlag av loven om tolloplag av 7 mai 1904 maatte ansees som endelig, uansett at der inneholdes en annen regel i den nye lov av 1928. Som følge herav er jeg enig med annenvoterende i at det vilde innebære en mot grunnloven stridende tilbakevirkning, om man i henhold til den kgl. res. av 12 januar 1932 lot tollforhøielsen 13 januar faa anvendelse paa de varer som var fortollet 7 januar.

Dommer Larssen: Jeg er enig med annenvoterende herr dommer Andersen.

Dommer Motzfeldt: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Alten: Jeg er enig med annenvoterende herr dommer Andersen.

Dommer Broch: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Næss, Schjelderup og Evensen: Likesaa.

Dommer Klæstad: Jeg er enig med annenvoterende herr dommer Andersen.

Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Backer: Likesaa.

Dommer Christiansen: Enig med annenvoterende herr dommer Andersen.

Dommer Paulsen: Likesaa.

Dommer Dahl: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lie, Rivertz, Boye, Bade og justitiarius Berg: Likesaa.

Side:11

Av byrettens dom:

Efter at firmaet O. P. Moe &; Søn, Kristiansand, der driver tobakksfabrikk, den 6 januar 1932 hadde innlevert til tollkammeret generalforklaring over de varer, som firmaet ved utgangen av 4de kvartal 1931 hadde paa kredittoplag, fortollet firmaet den 7 januar foruten det tidligere uttatte ogsaa hele den paa kredittoplaget gjenværende beholdning av varer - tilsammen 27.525 kg. tobakksblade - og betalte herfor tollen kr. 92.896,88.

Forinnen fortollingen hadde firmaet ved henvendelse til tollinspekteren og tollkassereren faatt beskjed om, at en saadan fortolling av den gjenværende beholdning kunde skje med endelig virkning i henhold til de da gjeldende tollsatser, saaledes at fortollingen vilde bli uberørt av mulige senere tollforhøielser.

Da denne fortolling av samtlige gjenværende varer var blitt foretatt, var kvartalseftersyn med optelling paa grunnlag av generalforklaringen hos firmaet overflødig, og firmaet blev derfor ikke opført paa de lister over firmaer, hos hvilke kvartalseftersynet blev at foreta, som tollopsynet sendte firmaene som varsel om det forestaaende eftersyn. Bande tollvesenet og firmaet gikk saaledes ut fra, at den skjedde fortolling var i orden og endelig.

Ifall tollforhøielse besluttes skal efter loven om tolloplag av 7 mai 1904 tollvesenet foreta eftersyn og den forhøiede tollsats skal komme til anvendelse paa samtlige gjenværende beholdninger, mens de varer, der virkelig er avsatte og utgaatte av oplaget før tollforhøielsens ikrafttreden, skal fortolles efter den lavere sats. I den nye toll-lov av 22 juni 1928 har denne bestemmelse, som er optatt i lovens §69 faatt det tillegg, at til kredittoplagsvarer regnes ogsaa varer, som er tatt paa kredittoplag, men angitt til fortolling siden siste kvartalseftersyn og før tollforhøielsens ikrafttreden, forsaavidt de fremdeles befinner sig i oplagshaverens, eie. Er der allerede betalt toll av disse varer, blir der at beregne et tillegg svarende til forskjellen mellem den betalte toll og den toll, som pliktes efter den forhøiede tollsats.

Denne nye toll-lov av 1928 skal trede i kraft fra den tid Kongen bestemmer, men der er ennu ikke truffet bestemmelse om dens ikrafttreden. Imidlertid blev ved kongelig resolusjon av 12 januar 1932 bestemt, at den nevnte §69 samt §173 og §218 - - - skulde trede i kraft straks, og den 13 januar blev der av Stortinget besluttet tollforhøielse for forskjellige varer bl.a. tobakk, hvilken, forhøielse ogsaa skulde trede i kraft straks.

I Kristiansand var det forestaaende kvartalseftersyn varslet til den 14 januar og efter tollforhøielsen den 13 januar blev da samtidig hermed avholdt eftersynet i anledning av denne. Av varer, som var angitt til fortolling siden kvartalseftersynet i oktober 1931, men som O. P. Moe &; Søn altsaa hadde betalt toll for, hadde firmaet fremdeles paa lager 18.518 kg. tobakksblade, og firmaet maatte nu i henhold til bestemmelsen i den ikrafttraadte §69 i den nye toll-lov betale et tillegg i tollen paa kr. 12.749,64.

Dette tillegg har firmaet betalt, men under protest saavel overfor Finansdepartementet som Tollkammeret, idet det ikke har ment sig forpliktet hertil, og firmaet har nu saksøkt Staten ved departementet til tilbagebetaling av beløpet. - - -

Side:12

Firmaet gjør gjeldende, at kredittoplaget intet annet er enn en ydelse av kreditt paa forfallen toll, og likesom man naarsomhelst kan fri sig ut av et saadant forhold ved at opgi sin kreditt, har det alltid vært sikker rett efter den gjeldende lov, at man kan fri sig fra sitt kredittoplag ved at fortolle det som befinner sig paa kredittoplag. Dessuten er tollkammerets bekreftende svar paa firmaets spørsmaal om fortollingen kunde skje med endelig virkning og uberørt av senere tollforhøielser avgjørende og et tilsagn eller erklæring, som er bindende for Staten.

Firmaet hevder dernest, at den nye toll-lovs §69 her ikke kan finne anvendelse, da de med tilleggstoll belagte varer ikke kan betraktes som angitt til fortolling siden fjerdingsaarseftersynet i oktober 1931. Ordinært eftersyn for 4 kvartal 1931 hadde nemlig funnet sted for firmaet innen tollforhøielsen blev besluttet derved at det ved firmaets fortoning var konstatert paa vanlig maate, at firmaet ingen ufortollede varer hadde paa sitt kredittoplag, hvorfor det heller ikke var opført paa listen over firmaer, hos hvilke eftersynet skulde foregaa.

Subsidisert hevder firmaet, at Kongen neppe hadde adgang til at sette i kraft enkelte paragrafer helt isolert og uten om den øvrige lov. I loven heter det, at Kongen bemyndiges til at sette loven i kraft og man kan ikke heri finne hjemmel til at plukke ut enkelte bestemmelser saaledes som her skjedd.

Anvendelsen av disse paragrafer er derhos brudd paa grunnlovens §97 om - at gi love tilbakevirkende kraft. §69 er i sig selv en ugyldig lovbestemmelse derved, at den knytter en virkning til tidligere handlinger, og da bestemmelsen først kom deri 12 januar kan den ikke faa nogen innflytelse paa firmaets fortolling den 7 januar.

Endelig har - hevder firmaet - tollforhøielsens virkning paa grunn av den uklare bestemmelse: «siste fjerdingaars eftersyn» og som følge derav den uensartede tollbehandling vært saa forskjellig og overfor firmaet i motsetning til andre firmaer saa ubillig og urettferdig, at dette maa ha den rettslige følge, at firmaet fritas for tillegget. I firmaets tollkrets - Kristiansand - begynte som nevnt eftersynet den 14 januar, hvorfor in an har regnet siste fjerdingsaars eftersyn at være det i oktober 1931, avholdte og lagt tillegget paa alle varer, som er angitt til fortolling siden dette eftersyn og has paa lager, mens i andre kretser, hvor eftersynet var paabegynt før 12 januar, dette ansees for avholdt før den tid, hvorfor kredittoplagshaverne i keretsen er gaatt helt fri. At paa grunn av lovens uheldige form den rene tilfeldighet - som at det ene tollkammer er ute med sitt eftersyn før det annet - blir avgjørende for tilleggets beregning maa ha til følge - mener firmaet - at det blir behandlet paa gunstigste maate. Det har vært avskaaret fra gjennem en prisforhøielse at kunne overføre tillegget paa forbrukerne og mener derfor at være paaført et tap svarende til tolltillegget.

Staten har paastaatt sig frifunnet og: tilkjent saksomkostninger. Staten innrømmer, at firmaets forhold til kredittoplaget var løst ved fortollingen den 7 januar i henhold til den da gjeldende lov av 1904 og tollkammerets personale har forsaavidt gitt firmaet et riktig svar, men, det laa helt utenfor personalets kompetanse at uttale noget forsaavidt ny lov, dens komme og virkning angaar. Om for Staten bindende tilsagn eller erklæring kan der her derfor ikke være tale.

Side:13

Staten hevder videre, at den hadde rett til at sette de 3 paragrafer i kraft utenom den øvrige lov, idet nemlig disse paragrafer ikke staar i noget avhengighetsforhold til andre bestemmelser i loven, men har sin egen selvstendige betydning. §69 - den eneste bestemmelse, der her er tale om - maatte ogsaa, mener Staten, naar den var satt i kraft kunne faa anvendelse paa det som var passert, ennskjønt regjeringsadvokaten har medgitt, at dette spørsmaal Kan være gjenstand for tvil. At bestemmelsen kan virke forskjellig og derigjennem ubillig for enkelte i forhold til andre har - mener Staten - ingen betydning. Det eftersyn som loven taler om, er det generelle i kretsen, og dette begynte først i Kristiansand den 14 januar, hvorfor overfor firmaet oktobereftersynet maa bli siste eftersyn. Noget eftersyn efter fortollingen er ikke avholdt hos firmaet, ti er det konstatert, at der ingen ufortollede varer var paa lager eller generalforklaringen angir beholdningen avsatt eller utgaatt, bortfaller efter loven for denne kredittoplagshaver, eftersynet. - - -

Retten har funnet det adskillig tvilsomt, hvorvidt de to tollembedsmenns svar til firmaet maa ansees avgjørende for saken, men man er nærmest enig med regjeringsadvokaten i at en uttalelse som denne der gjelder en fremtidig lovs og en fremtidig tollforhøielses virkning overfor den foretagne fortolling ikke kan binde Staten. For rettens formann har dette spørsmaal ikke stillet sig tvilsomt, idet han mener at uttalelsen kun kan. opfattes som embedsmennenes personlige meningsuttalelse.

Retten maa ogsaa gi Staten medhold i at saaledes som §69 saavidt skjønnes staar uavhengig av de øvrige bestemmelser i loven kan der intet være til hinder for at paragrafen er gjort gjeldende uten i forbindelse med den hele lov, likesom man antar, at bestemmelsen, hvis den var anvendelig paa det eldre forhold maatte lede til at eftersynet i oktober 1931 var avgjørende for beregningen av tolltillegget og at loven forsaavidt er riktig anvendt overfor firmaet.

Imidlertid mener retten, at den nye bestemmelse i §69 her ikke kan finne anvendelse. Med kredittoplagsvarer har man alltid kun forstaatt varer, hvorpaa der hvilet uberiktiget kredittoplagstoll, og det maa staa enhver kredittoplagshaver fritt at bestemme, naar han vil ut av kredittoplaget ved at berigtige tollen og frigjøre varene. Kredittoplagshaveren har i nærværende tilfelle løst sig ut av forholdet og derefter truffet sine disposisjoner med varene paa grunnlag av den betalte toll, hvad han hadde rett til efter den bestaaende lov, og det skjønnes da ikke at den senere lov, som utvider det gamle begrep, kredittoplagsvarer, og gaar ut paa en helt ny og fra tidligere forskjellig beregningsmaate for tollforhøielsen skal kunne gjøres gjeldende paa de allerede fortollede varer til skade for kredittoplagshaveren. Han har angitt de kredittoplagte varer og betalt tollen, og til denne fortolling og betaling som firmaet selv var helt raadig over og kunde ha undlatt om det hadde villet, kan ikke senere lov knytte nye regler. Vilde firmaet fortsatt ha benyttet sig av kredittoplagsinstitusjonen - denne maate at faa kreditt paa tollen - kunde kanskje den nye lov være gitt anvendelse, selvom det var andre varer enn de til fortolling angitt som det nye kredittoplag omfattet.

Det er visstnok saa at den nye lov var vedtatt og eksisterte, da firmaets fortolling tant sted, men der var intet bestemt om, naar den skulde trede i kraft, likesom der er hengaatt over fem. aar siden den blev

Side:14

vedtatt, og da den heller ikke selv bestemmer noget om, at den skal anvendes paa handlinger foretatt før dens ikrafttreden, antas ikke dette at forandre det resultat, hvortil retten er kommet.

Staten hadde saaledes ikke efter rettens mening rett til at opkreve tilleggstollen og retten antar at Staten maa tilpliktes at tilbakebetale denne. - - - Otto Wærness. Hans Brun. P. Aanensen.