Rt-1935-876
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1935-10-22 |
| Publisert: | Rt-1935-876 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 42/2 s.a. |
| Parter: | 12-6 |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687) 3- |
Av førstvoterendes votum, som blev tiltraadt av rettens øvrige medlemmer hitsettes:
Efter det an førte maa jeg legge til grunn at bygdefolket har utøvet hugstrett saaledes som hjemlet i 3-12-6 i den almenningsstrekning som nu utgjøres av Bruås og Raudå, saa langt tilbake som forholdene kjennes. At denne gamle hugst har vært underkastet nogen slags restriksjoner i form av bevilling, utvisning eller rekognisjon kan jeg ikke anta - jeg bortser fra forholdene omkring eller efter aarhundreskiftet 1800, som jeg kommer tilbake til. Under hensyn til lovbokens klare ordlyd og til hvorledes almenningsretten ellers har vært øvet i almindelighet i landet, maa staten ha bevisbyrden for at det i det foreliggende tilfelle har gjeldt saadanne særskilte restriksjoner som nevnt. Jeg kan ikke finne at noget saadant bevis er ført.
Staten har gjort gjeldende at der er ført fullt bevis for at det offentlige fra 1850-aarene og bakover til ca. 1800 har gjennemført sitt krav paa bevilling og utvisning mot rekognisjon - efter skatteloven av 1816 mot betaling efter takst - og det hadde almuen bøiet sig for. Naar dette sees i forbindelse med at staten derefter uhindret har hatt det fulle herredømme over skogene like til nu, maa det efter statens mening staa ved makt. Jeg kan ikke være enig i dette synspunkt. Høiesterettsdommen av 1838 angaaende Frosta almenning ( Rt-1838-505) fastslaar at almuens rettigheter ikke kan innskrenkes ved administrative bud, saaledes at de endres i sin karakter, naar bevis foreligger for at rettighetene fra gammel tid er øvet
Side:877
efter 3-12-6. Og som foran omhandlet maa jeg efter omstendighetene anta at bevis for saadan gammel bruk foreligger. At saken ikke er kommet i nogen annen stilling ved den senere forvaltningspraksis som hadde sin foranledning i det arbeide som almenningskommisjonen av 1861 utførte, anser jeg lite tvilsomt. Statens forvaltningspraksis har ikke kunnet bevirke nogen kvalitativ endring av almenningsrettighetene.
Efter dette er det for mig ufornødent at komme nærmere inn paa de forhold som i sin tid ledet til den praksis med bevilling, utvisning og rekognisjon som utviklet sig i Nord-Trøndelag. Jeg vil dog nevne at det langt ned gjennem tidene ialfall har gjort sig gjeldende adskillig uklarhet om hvor langt statens rett her strakte sig.
I en kgl. proposisjon av 21 februar 1848 angaaende lov om ophevelse av §38 i lov av 20 august 1821 om det beneficerte og statens gods, heter det bl.a.: «De oplysninger, som haves om Søndre Trondhjems Amts mange og betydelige Almindinger, er saa faa og ufullstendige, at man vanskelig kan danne sig nogen klar forestilling om den Maade, hvorpaa de hensigtsmæssigst bør behandles. Enkelte Brugere have derhos som det lader til hævdet sig betydelige rettigheder i flere af dem saasom til Sæterbrug, Brug af Qværnsteensbrud m. m. Derimod ansees Almuerne uberettigede til Hugst tiden efter Udvisning, hvilket dog af Høiesteret er anseet ufornøden, see Høiesteretsdom, af 29de Mai 1838 ( Rt-1838-505), der tilkjender Beboerne af Frostens Thinglaug i nordre Trondhjems Amt Ret til Skovhugst i den derværende Alminding uden Udvisning i Henhold til Lovgivningens Bestemmelser i L. 3-12-6, Cancellieskrivelse af 17de September 1791 og 21de September 1799. See og Høiesteretsdom af 8de Juni 1836 indtaget i Rt-1836-511. Departementet antager dog, at de fleste af disse Almindinger med de fornødne Forbeholdenheder kunne overlades til Almuerne efter Taxt og med Forpligtelse til Udskiftning...... Amtmanden i Nordre Trondhjems Amt har som ovenanført, næst at bemærke, at der i Distriktet gjøres den forskjel paa Kongelige Almindinger og andre, at der ei tillades nogen at hugge i de førstnævnte uden efter Bevilgning, medens Hugsten i de ikke Kongelige Bygde-Almindinger er fri, antaget at en stor Deel af Amtets Almindinger fremdeles burde forblive usolgte Departementet der af Mangel paa tilstrækkelige Oplysninger om Stedsforholdene, ikke for Tiden finder at burde ytre nogen bestemt Mening herom, er dog ikke tilbøielig til at tiltræde denne Amtmandens Formening, da man maa antage at Staten under de nærværende Forholde er lidet tjent med at beholde disse Eiendomme Skulde det derfor, som Amtmanden antager, uden dog at paavise nogen Lovbestemmelse som Hjemmel, forholde sig anderledes med en stor Deel af disse Almindinger end med Statens øvrige, saaledes hemlig, at Bygderne ei antages at have Ret til Skovhugst uden efter Udvisning og mod Skovleie, hvilket dog neppe forholder sig saa (see de foranførte Høiesteretsdomme)
Side:878
vilde det sandsynligvis være det rigtigste at sælge disse Eiendomme til Høistbydende ved Auktionssalg. Har derimod de omkringliggende Almuer den sedvanlige Brugsret, antager Departementet, at der med disse Almindinger bør forholdes som med de øvrige, det er at de deels bør overdrages Almuen efter Taxt.....»
I en straffesak i Høiesterett angaaende ulovlig hugst i Verran av 12 april 1862 uttalte sistvoterende, justitiarius Lasson bl.a.: «Spørsmaalet om utvisning skal finne sted forut for hugsten, er av en autoritet - se rentekammerskrivelse 1754 (1774?) - besvart derhen, at praksis her var avgjørende. Og omenn praksis maatte ha bestemt utvisning i heromhandlede almenning, kunde undlatelse av at ta utvisning ikke gjøre hugsten til tyveri. Jeg har funnet at burde uttale mig her, fordi saken har gjort det inntrykk paa mig, at den omhandlede bygd utenfor almenningen er meget skogløs, og fordi almuen før 1810 har hatt rett til at ta uten utvisning, hvilken rett almuen maaskje ikke senere kan ha tapt ved at maatte finne sig i paanødt utvisning og rekognisjon, altsaa ved non usus. Jeg reserverer mig i tilfelle av, at om muligens en civil sak maatte opstaa betreffende almuens rett til at hugge i de omhandlede almenninger uten utvisning, at stemme efter min overbevisning uavhengig av dommen av 24 april 1861 og av nærværende dom.»
Endelig citerer jeg av voteringsprotokollen en uttalelse av assessor Løvenskiold i en høiesterettsdom av 6 september 1867 angaaende ulovlig hugst i Strinda og Haukås almenning: «I Trondhjems stift maa almuen ansees bruksberettiget til almenningene, saaledes at gaardbrukerne maatte kunne tiltvinge sig utvisning.» Denne uttalelse peker i retning av usikkerhet om hvad regelen om plikt til at taale utvisning innebar.
Hvad angaar spørsmaalet om saksøkerne for sine gaarder kan ansees at høre til bygdelag som er berettiget til hugstrett i Bruås og Raudå, tiltreder jeg i det vesentlige hvad den underordnede rett bl.a. paa grunnlag av undersøkelser paa aastedet er kommet til. Naar staten ved sine disposisjoner gjennem det lange tidsforløp har bidratt til den opstaatte uklarhet har man vanskelg nogen annen vei at gaa enn at undersøke hvad de lokale forhold naturlig synes at tilsi. Det maa mest mulig avverges at den langvarige hindring i at utøve almenningsretten som efter min opfatning skyldtes misforstaaelse fra forvaltningens side skal lede til rettstap. Og dernest mener jeg at de oplysninger som man har, ganske sterkt tyder paa at man er paa den riktige side naar saksøkerne tilkjennes hugstrett. Efter de opgaver som foreligger over utvisninger i Bruås for tiden 1823-1849, er det gaarder i Voldsbygda, Skjelstadmarka og Hegra nord for elven som har faatt virke utvist der. Jeg legger saa meget mer vekt paa dette som en flerhet av eldre dokumenter viser at det offentlige ansaa sig forpliktet til fortrinsvis at gi utvisning til bestemte berettigede gaarder. For Rauda har man bare dokumentert bevillingssedler 1851-1853, og samtlige gjelder brukere i Fordalen. Som før omhandlet
Side:879
finner jeg ikke grunn til at skjelne mellem Bruås og Raudå. Hvorvidt andre bygder eller grender enn Voldsbygda, Skjelstadmarka og Hegra nord for elven er hugstberettiget i omraadet, foreligger ikke til avgjørelse i nærværende sak. Jeg stemmer saaledes for stadfestelse av den paaankede dom.