Rt-1935-944
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-11-07 |
| Publisert: | Rt-1935-944 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 52/2 s.a. |
| Parter: | Fiskehandler S. Jordsmyr (overrettssakfører D. Cappelen til prøve) mot Langesund kommune (advokat Jonas Skougaard). |
| Forfatter: | Næss, Nygaard, Wærness, Lie, Larssen, Motzfeldt, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §407, LOV-1905-04-08-§1 |
Dommer Næss: Av sorenskriveren i Bamle er den 1 desember 1927 i denne sak avsagt saadan dom: «Innstevnte S. Jordsmyr kjennes uberettiget til at anbringe bunngarn og drive bunngarnsfiske paa det sted utenfor matr. nr. 207 i Langesund, hvor han nu har plasert samme. Innstevnte tilpliktes derhos at betale erstatning efter uvillige menns skjønn optatt paa hans bekostning for det tap og den skade citantskapet Langesund kommune er paaført som en følge av innstevntes anbringelse av sitt bunngarn utenfor nevnte matr.nr. 207. Sakens omkostninger opheves.»
Bergens overrett, hvortil saken av S. Jordsmyr blev innbragt, avsa 30 mai 1932 dom hvorved underrettens dom blev stadfestet og appellanten S. Jordsmyr ilagt saksomkostninger til Langesund kommune med 300 kroner.
S. Jordsmyr har nu paaanket overrettens dom til Høiesterett hvor han har nedlagt saadan paastand: «1. Appellanten S. Jordsmyr frifinnes for Langesund kommunes tiltale i denne sak og tilkjennes saksomkostninger for alle retter. 2. At Langesund kommune tilpliktes at betale til det offentlige rettsgebyrets kostende for Høiesterett»
For innstevnte Langesund kommune er nedlagt saadan paastand: «1. At overrettens dom stadfestes. 2. At appellanten fiskehandler S. Jordsmyr tilpliktes at betale innstevnte Langesund kommune Sakens omkostninger for Høiesterett.»
Side:945
Anken skjer i henhold til appelbevilling, hvorhos det er tilstaatt appellanten, fritagelse for rettsgebyr for Høiesterett.
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til de foregaaende retters domsgrunner. Saken foreligger i uforandret skikkelse i Høiesterett.
Jeg er kommet til samme resultat som de foregaaende retter og kan i det vesentlige tiltrede disses begrunnelse. Med overretten anser jeg det for min del unødvendig at komme inn paa spørsmaalet om lakselovens anvendelse i det foreliggende tilfelle. Med hensyn til spørsmaalet om lokal sedvanerett i det forhold som omhandles i saken skal jeg derhos henvise til en uttalelse av den ved kgl. res. av 28 mai 1852 nedsatte kommisjon til fiskerienes undersøkelse i Kristiania- og Langesundsfjorden, kommisjonens betenkning og innstilling side 17, saalydende: «Bunngarn og lakseruser hører i Kristianiafjorden til de allereldste fiskeredskaper. I Langesundsfjorden synes de derimot først i de siste halvhundre aar at være komne i bruk. Som faststaaende fiskeinnretninger har deres anbringelse paa begge fjordstrøk stadigen vært ansett utelukkende at tilkomme eierne av tilstøtende land, og de fleste redskaper av omhandlet slags ere derfor i gaardbrukeres hender, skjønt det paa enkelte steder, navnlig i Langesundsfjorden, ikke er ualmindelig, at fiskere av vedkommende grunneiere tilkjøpe sig rett til bunngarns eller lakserusers anbringelse.» Den sammesteds inntatte liste over antallet av de paa de forskjellige steder ved Kristiania- og Langesundsfjorden forekommende bunngarn og lakseruser viser at bunngarnsfiske ennu paa den tid muligens ikke forekom i Bamle. Men jeg mener at fra den tid dette fiske er kommet i bruk ogsaa i Bamle, maa rettsopfatningen og rettsutviklingen ha vært den samme der som i de tilgrensende distrikter. Jeg stemmer efter det anførte for stadfestelse av overrettens dom og finner at appellanten maa tilsvare saksomkostninger for Høiesterett. Jeg stemmer for saadan
Dom:
Overrettens dom stadfestes, I saksomkostninger for Høiesterett betaler S. Jordsmyr til Langesund kommune kr. 1.000.
Ekstraordinær dommer lagmann Nygaard: Jeg er enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer byrettsdommer Wærness, dommerne Lie, Larssen, Motzfeldt og justitiarius Berg: Likesaa.
Av underrettens dom:
Langesunds kommune, som er eier av matr.nr. 207 i Langesund, bortleiet i en lengere aarrekke til innstevntes far, Isak Jordsmyr, «kommunens fiskegrunde» paa eller ved nevnte eiendom. Siste gang bortleie til Isak Jordsmyr fant sted var ved formannskapets beslutning av 16 februar 1917, da fiskegrunnen blev bortleiet paa samme betingelser som før, nemlig kr. 100 aarlig, og for et tidsrum av 5 aar. I 1922 blev fiskegrunnen avertert til bortleie. Blandt flere andre inngav ogsaa innstevnte S. Jordsmyr
Side:946
anbud. Anbudet lød paa «de fiskerettigheter som min far i en aarrekke har innehatt». Innstevntes anbud blev imidlertid ikke antatt, derimot en annens, Jacob Trosbys. Da innstevnte saa fikk beskjed herom, satte han sitt bunngarn i «Stenviken» paa den plass, hvor hans far tidligere hadde hatt bunngarnsplass med feste i land paa kommunens eiendom. Innstevnte festet imidlertid ikke bunngarnet i land, men paa en dybde av over 2 meter. Dette har kommunen funnet at være i strid med dens rett. - - -
Citantskapet har som begrunnelse for sitt søksmaal anført at kommunen er eneberettiget til at drive det her omhandlede bunngarnsfiske, fordi den som eier av strandlinjen, utenfor hvilken bunngarnet er plasert, er eneberettiget til ved anbringelse av faste fangstinnretninger at disponere over den umiddelbart utenfor stranden liggende sjøgrunn og strekning, hvilket er umuliggjort ved innstevntes anbringelse av sitt bunngarn i Stenviken. Videre gjør citantskapet gjeldende, at der i distriktet foreligger en utvilsom sedvanerettsdannelse for at grunneieren er eneberettiget til et fiske som dette, og at innstevnte ogsaa har gitt uttrykk for citantskapets enerett derved, at han selv har søkt om at faa leie plassen, som hans far i en aarrekke ogsaa hadde leiet. - - -
- - - Ved maaling er det av citantskapet konstatert, at innstevntes bunngarn nærmest land er festet i dregger paa dybder fra 2.15 til 8.20 meter og i en avstand fra land av 10 § meter. Den dybde innstevntes bunngarn staar paa er den vanlige for bunngarn.
Innstevntes vesentligste innsigelser mot søksmaalet gaar at paa, at grunneierens eiendomsrett til sjøgrunnen kun gaar til molbakken eller til 2 meters dybden, hvilket er fastslaatt i en flerhet av høiesterettsdommer og alltid har vært ansett som utvilsom norsk rett. Utenfor den grense er hovedregelen, at saltvannsfisket er fritt for alle landets innvaanere, saalangt sjøterritoriet strekker sig, dog undtatt fisket med fangstredskaper, der forutsetter disposisjon over annen manns sjøgrunn og land. Kun saalangt grunneierens eiendomsrett til sjøgrunnen strekker sig, er han altsaa eneberettiget til at fiske med faststaaende redskaper, likesom ingen fremmed har rett til at fastgjøre sine fangstredskaper paa hans landgrunn. Med hensyn til laksefiske anfører innstevnte at denne regel ikke gjelder dette i henhold til lov av 8 april 1905, idet grunneieren her er forbeholdt enerett til laks- og sjøørretfiske, for saavidt fisket foregaar med kilenot, laksevarp eller lignende redskaper. I nasrværende tilfelle staar innstevntes stengegarn paa en dybde av over 2 meter og altsaa paa det fri sjøterritorium og utenfor citantskapets eiendomsgrense. Bunngarnet generer ikke citantskapets utøvelse av en strandeiers rett og han henviser forsaavidt til, at skjønnsmennene i sesjonen den 12 november 1923 har svart benektende paa hans spørsmaal om innstevntes bunngarn generer almenheten eller citantskapets frie ferdsel som forholdene nu er. Med hensyn til spørsmaalet om sedvanerettsdannelse til grunneierens enerett til at fiske med bunngarn utenfor eiendomsgrensen hevder innstevnte, at til sedvanerett kreves bevis for almenhetens retsopfatning, og saadant bevis er ikke ført. Dernest er bunngarnsfisket saa langt ute i fjorden, som det saken her gjelder, av nyere datum, nemlig i de siste 40 aar, hvorfor der overhodet ikke kan være dannet nogen sedvanerett. Innstevntes bunngarn er satt helt ute i havet med aapne sjøen paa fra syd. - - -
Innstevnte har fremlagt en erklæring fra en rekke personer, hvori det heter, at de ikke kjenner til, at der skal være nogen enerett for grunneierne
Side:947
til at ha bunngarn paa den grunn som ligger utenfor eiendoms grensen i sjøen. En del av erklæringsntstederne er avhørt som vidner.
- - - Retten skal bemerke: Det er paa det rene, at kommunen i henimot 25 aar har bortleiet de til dens eiendom matr.nr. 207 i Langesund hørende fiskerettigheter, hvoriblandt bunngarnsplassen i Stenviken, som ogsaa har vært benyttet i en aarrekke. Det er videre paa det rene, at der til fiskerettighetene hører laksefiske. Innstevntes far var visstnok den første som benyttet bunngarn i Stenviken. Derimot er det av 7de hovedvidne Hans P. Jacobsen i sesjonen den 19 juni 1924 provet, at han i sin tid hadde staaende en laksenet i nærheten av stedet for innstevntes bunngarn, og at han hadde leiet grunnen. Dette maa altsaa ha vært før innstevntes far leiet fiskerettighetene. Innstevntes far festet sitt bunngarn i land, men innstevntes bunngarn er festet i en dybde av 2,15 meter og i en avstand fra land av 10 1/2 meter. Bunngarnet staar saaledes paa et sted og en dybde, som efter gjeldende rettspraksis ikke er andergitt privat eiendomsrett. Spørsmaalet er nu om Langesunds kommune i kraft av sin eiendomsrett til den innenfor bunngarnet liggende strand kan forby innstevnte i den avstand fra land og paa den dybde, hvorom der handles at anbringe bunngarn, som ved staker og dregger er festet til hunnen. Besvarelsen av spørsmaalet maa avhenge av om der i distriktet er fastslaatt eller eksisterer en sikker sedvane med hensyn til grunneiernes enerett til bunngarnsfiske samt ennvidere av, om innstevntes bunngarn er anbragt i strid med lakseloven. Ifølge de i saken avgitte vidneprov kan det slaaes fast, at der er drevet bunngarnsfiske i distriktet (Eidanger, Bamble og Brunlanes) i de siste 70 aar. Langesund er utskilt fra Bamble. Det fremgaar videre av vidneprovene, at bortsett fra en enkelt undtagelse har grunneiernes enerett alltid vært respektert, selvom bunngarnet har vært festet i molbakken eller utenfor 2 meters dybden. Den enkelte undtagelse gjelder Hans og Lars Nor (8de og 9de kontravidne i sesjonen 15 juli 1926), som i 1913 hadde anbragt sitt bunngarn utenfor en annen eiers strand i Eidanger med innerste feste utenfor 2 meters dybde. De blev imidlertid ved meddomsrett dømt for forseelse mot straffelovens §407 og 396 til en bot til statskassen av kr. 10 hver. Meddomsretten fant nemlig, at grunneierne efter den sedvanemessige opfatning i distriktet hadde rett til at motsette sig, at andre drev saadant fiske utenfor eiernes strand, hvorved fisket for dem blev forulempet. Meddomsretten var forøvrig av den opfatning at bunngarnsfisket i kraft av selve eiendomsretten tilkom grunneierne, uaktet grunnen ligger noget utenfor molbakken eller 2 meters dybden. I denne forbindelse skal bemerkes, at Høiesteretts kjæremaalsutvalg ikke tilstedte fornyet behandling av saken for høiere rett. Dette tilfelle, som er aldeles analogt med det som foreligger i nærværende sak, er altsaa efter vidneprovene det eneste, hvor grunneiernes paastaatte enerett er forsøkt gaatt for nær. Retten bortser her fra, at de samme Hans og Lars Nor uten innsigelse i den seneste tid har satt bunngarn utenfor Breviks kommunes grunne i Dalen i Brevik. Men det maa antas enten at skje uten kommunens vitende eller fordi denne ikke har nogen interesse i at nekte. Her er forøvrig endog bunngarnet festet i land. Med hensyn til spørsmaalet om tilstedeværelsen av en sedvane eller sedvanerett i distriktet maa det ogsaa pointeres at grunneierne til dels har vært formuesbeskattet for sine bunngarnsplasser og at saadanne plasser ved eiendommens salg har vært ansett som en herlighet til dem. Retten er derfor av
Side:948
den opfatning, at det ikke nu kan gaa an at forandre den praksis, som har festnet sig ned gjennem tidene fra den tid bunngarnsfisket begynte og som endelig for adskillige aar siden har faatt domstolens stadfestelse. Det vilde som anført av citantskapet ganske visst nu bli uholdbare tilstander om bunngarnsfisket skulde bli fritt for enhver. Retten finner ikke at kunne logge nogen vekt paa kontravidnenes prov. En flerhet av dem har visstnok ikke hatt nogen rede paa hvad de har forklart sig om og hvad gjeldende rett er. De er fiskere, som har interesse i at faa gratis bunngarnsplass. Det som maa være det avgjørende maa være den faktiske utøvelse av bunngarnsfisket som det har artet sig gjennem aarene og saaledes som utøvelsen har vært respektert. Retten, er derfor av den opfatning, at der i distriktet er en lokal sedvane med hensyn til bunngarnsfisket, som maa respekteres som en rett. Dette bestyrkes ogsaa av de fremlagte erklæringer fra ordførerne i Eidanger, Bamble, Skaatøy og Brunlanes, alle bygder omkring og utenfor Langesundsfjorden.
Men retten finner videre, at innstevntes anbringelse av bunngarn i Stenviken er i strid med lakseloven av 8 april 1905 §1, hvorefter enerett til laks- og sjøørretfiske i sjøen tilkommer den nærmeste tilstøtende grunns eier, forsaavidt fisket foregaar med kilenet, laksevarp eller lignende redskaper samt krokgarn. - - -
Av overrettens dom:
- - - Sakens utfall vil avhenge av, om der i det distrikt det her gjelder, er en sedvanerett, gaaende ut paa, at eneretten til at sette bunngarn tilkommer eieren av den tilstøtende landgrunn. Underretten har funnet at saadan sedvanerett foreligger. Jeg er kommet til det samme resultat, og kan i det vesentlige henvise til underrettens begrunnelse. - - - G. Wiers-Jenssen, hjd.
I det vesentlige og resultattet enig med førstvoterende. R. Voldsdal.
Likeledes i det vesentlige og resultatet enig. Med hensyn til paastanden om god tro, vil jeg bemerke, at jeg antar, at god tro overhodet ikke godt kan anføres eller komme i betraktning som fritagelsesgrunn, hvor det gjelder spørsmaalet om plikten til at betale erstatning i anledning av en ulovlig eller rettsstridig handling. - - - B. Nergaard.