Rt-1936-163
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-03-03 |
| Publisert: | Rt-1936-163 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 44/1 s.a. |
| Parter: | Carl S. Bjurstedt og Elsa Foseid (advokat Gerh. Holm) mot Lillestrøm kommune (advokat Magne Schjødt). |
| Forfatter: | Hanssen, Andersen, Lie, Boye, Broch, Motzfeldt, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §46, Bygningsloven (1924), Grunnloven (1814) §105, Bygningsloven (1896) §13, Bygningsloven (1896), §155, §47, §49 |
Angaaende sakens sammenheng henvises til begrunnelsen for kjennelse med repartisjonsskjønn avsagt 14 januar 1933 av
Side:164
en av Arbeidsdepartementet nedsatt setteskjønnskommisjon vedkommende refusjon for gateoparbeidelse i Lillestrøm. Kjennelsen med skjønn har følgende slutning: «I refusjon til Lillestrøm kommune forsaavidt Stasjonsplassen angaar betaler 1) eieren av gnr 29 bnr 93 fru Inga Eriksen kr. 4086. 2) eieren av gnr 29 bnr 203 frøken Elsa Foseid kr. 3549 med fradrag av kr. 2000 = kr. 1549, 3) eieren av gnr 29 bnr 59 Carl Bjurstedt kr. 3583.58. Og forsaavidt Tiedemanns gate angaar refunderer eieren av bnr 203 frøken Elsa Foseid Lillestrøm kommune kr. 3346. For bnr 203s (frøken Foseids) vedkommende for faller refusjonsbeløpet først naar eiendommen bebygges. Av refusjonsbeløpet betaler fru Inga Eriksen og C. Bjurstedt 5 pct. i renter fra 15 dager fra nærværende kjennelse er forkynt og til betaling skjer. I saksomkostninger betaler Lillestrøm kommune kr. 400 til Elsa Foseid, kr. 400 til Carl Bjurstedt og kr. 150 til fru Inga Eriksen.»
Carl Bjurstedt og Elsa Foseid paaanket kommisjonens kjennelse og skjønn til Høiesterett ved ankeerklæring av 8 mars 1933. Anken blev imidlertid avvist som for sent erklært ved Høiesteretts kjennelse av 2 oktober 1934 (se Rt-1934-913). De har derefter paany innbragt saken for Høiesterett ved ankeerklæring av 11 oktober 1934. Ved kjennelse av 30 januar 1935 har setteskjønnskommisjonens formann meddelt dem opreisning til sakens fornyede innbringelse, og Justisdepartementet har ved bevilling av 10 april 1935 innrømmet dem fritagelse for rettsgebyrer i den anledning.
Anken gjelder de refusjonsbeløp de ankende parter er paalagt vedkommende Stasjonsplassen. De hevder prinsipalt at refusjonskravet er uberettiget fordi det ved et ekspropriasjonsskjønn av 3 juli 1925 blev avgjort med endelig virkning at der ikke foreligger nogen fordel som den refusjonskravet omfatter, subsidiært at skjonnskommisjonen har tatt feil, naar den har anvendt den nye bygningslovs strengere refusjonsregler.
De har nedlagt følgende paastand: «At de ankende parter frifinnes forsaavidt angaar refusjonskravene vedkommende stasjonstomten (skal formentlig være Stasjonsplassen), eller at saken forsaavidt avvises fra skjønnskommisjonen. Subsidiært: At refusjonsbeløpene vedkommende stasjonstomten beregnes efter 6,25 meters bredde istedenfor 7,50 meter, eller at refusjonsbeløpet for Bjurstedts eiendom reduseres til kr. 3063.33 og for frøken Foseids til kr. 957.50. I ethvert fall: At de ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett.»
Innstevnte Lillestrøm kommune har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: At anken avvises. Subsidiært: At skjønnskommisjonens kjennelse og skjønn stadfestes. I begge tilfeller: At de ankende parter in solidum ilegges saksomkostninger for Høiesterett.»
Kommunens paastand om ankens avvisning er bygget paa den opfatning at det hører under Høiesterett at avgjøre om betingelsene for at gi opreisning har vært til stede, og at disse betingelser her ikke forelaa. Høiesterett antar imidlertid at
Side:165
der her var lovlig adgang til at gi opreisning, og avvisnings paastanden kan derfor ikke tas til følge.
Med hensyn til realiteten kommer Høiesterett til samme resultat som skjønnskommisjonen, og man kan ogsaa i det vesentlige tiltrede den begrunnelse kommisjonen har gitt. Hvad spesielt angaar paastanden om at det ved ekspropriasjonsskjønnet av 3 juli 1925 blev avgjort at der ikke foreligger nogen fordel som kan begrunne refusjonskrav, skal man bemerke at man opfatter forholdet saa at den fordel som der var spørsmaal om under nevnte skjønn, var fordelen ved stasjonsanlegget, ikke fordelen ved den planlagte oparbeidelse av Stasjonsplassen.
Efter dette vil kommunens subsidiære paastand bli at ta til følge, idet de ankende parter finnes at burde tilsvare saksomkostningene for Høiesterett.
Domsslutning:
Skjønnskommisjonens kjennelse med skjønn stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Carl Bjurstedt og Elsa Foseid en for begge og begge for en til Lillestrøm kommune kr. 300. Opfyllelsestristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Av skjønnskommisjonens kjennelse:
- - - De saksøktes første innsigelse gaar ut paa følgende:
A. Vedkommende Stasjonsplassen. Ved det upaaankede skjønn av 3 juli 1925, hvorunder kommunen var den virkelige ekspropriant for denne grunns vedkommende, blev det bindende fastslaatt at der ingen refusjonsplikt paahviler grunneierne. Erstatningen blev fastsatt under denne forutsetning. I motsetning hertil blev der ved ekspropriasjonen til Tiedemanns gate tatt uttrykkelig forbehold om senere refusjon for den nytte eieren eventuelt vilde faa av gaten. For Bjurstedts eiendom som var fullt bebygget, blev det uttrykkelig fastslaatt av skjønnet at plassen ingen fordel vilde bli for eiendommen, men tvertimot en vesentlig ulempe som blev erstattet. For frøken Foseids eiendom som var ubebygget, blev plassen ansett for en fordel som blev verdsatt til kr. 2000, og dette beløp blev fratrukket ved opgjøret. Til bevis for at Lillestrøm og ikke jernbanen i 1925 var den reelle ekspropriant, henviser de saksøkte spesielt til utskrift av formannskapsmøte 11 juli 1922, hvorunder formannskapet godtok jernbanens krav om at «Lillestrøm kommune erhverver straks grunn og oparbeider gater» osv., videre til skrivelse fra Norges Statsbaner av 2 Juni 1925, fullmakt fra formannskapet av 11 juni 1925, likesom utskrift av Jernbaneekspropriasjonsskjønnet av 3 juli 1925 er paaberopt. Kommunen avgav her møte ved egen sakfører. Forbehold om refusjon blev ikke tatt for Stasjonsplassens vedkommende, mens dette derimot uttrykkelig som foran nevnt blev gjort ved Lillestrøm kommunes ekspropriasjon i 1928 av grunn til Tiedemanns gate.
Subsidiært paastaaes refusjonsplikten innskrenket til en 6.25 meter bred strimmel i henhold til den almindelige bygningslov av 27 juli 1896 §13 som gjaldt til 1 januar 1929. Grunnen blev ekspropriert i 1925 og skylddeling avholdt 9 oktober 1925, fra hvilken datum erstatningsbeløpene
Side:166
blev forrentet. Oparbeidelsen blev ogsaa paabegynt før den nye bygningslov traadte i kraft, nemlig høsten 1928. I mellemtiden var gjerde opsatt efter den nye grenselinje.
Ytterligere subsidiært paastaaes refusjonsplikten i ethvert fall innskrenket til maksimum 8 meter (efter den nye bygningslovs §46). De nye vedtekter som blev vedtatt av Lillestrøm bygningskommune i møte 31 juli 1930 og stadfestet av Arbeidsdepartementet 4 september 1930, hvorved refusjonsplikten utvides til maksimum 10 meter, kan ikke anvendes paa gateformer som baade er erhvervet og tatt i besiddelse av kommunen og fullt oparbeidet før de nye vedtekter eksisterte. De første kravbrev fra kommunens advokat omfattet heller ikke refusjon for mere enn 8 meters bredde. Herav maa kommunen være bundet. Bygningsloven har forøvrig ingen regel for at refusjonskravets omfang bestemmes av den lov som gjelder ved oparbeidelsen. En kommune kan ikke ved at vente med oparbeidelsen bringe en ny for ekspropriatus strengere lov i anvendelse. Skylddeling fant sted 29 oktober 1925, og fra den dag er grunnen at betrakte som overtatt av kommunen, og fra da av skal ogsaa renter ydes.
Særskilt for Bjurstedts vedkommende paastaaes refusjonskravet bortfalt ved preklusjon. Dr. Bjurstedt var ekspropriatus i 1925. Han døde 10 september 1928, og preklusivt proklama blev utstedt samme høst og innrykket i Kunngjørelsestidende 26 og 28 september 1928 uten at refusjonskravet blev anmeldt i boet. Noget forbehold om eventuelt refusjons. krav er heller ikke tinglyst. Et utinglyst refusjonskrav er obligatorisk omenn av særegen art. Betingede fordringer prekluderes like godt som forfalne. Forøvrig var det forskjell paa refusjonsplikt for grunn til plass og til gate. Ved skjønnet i 1925 var forøvrig spørsmaalet om særfordeler og dermed om refusjon faktisk vurdert og avgjort. - - -
Paa Lillestrøm kommunes vegne hevder advokat Magne Schjødt at jernbanen i 1925 bare forlangte grunnerhvervelse straks, ikke gateoparbeidelse. Det var helt ut et jernbaneskjønn. - - - Jernbanen foretok opgjør med grunneierne den 27 november 1926 med renter. Først 13 mars 1929 utstedte jernbanen skjøte til kommunen som forøvrig først betalte jernbanen i 1932. Ved jernbaneekspropriasjonen er intet avgjort om refusjon, og det har ingen betydning for nærværende refusjonsskjønn om det ved jernbaneskjønnet blev fastslaatt om særfordeler forelaa eller ikke. - - - Preklusjon er utelukket, idet refusjonsplikten paahviler eiendommen som saadan. Oparbeidelsen av stasjonsplassen var ikke ferdig da den nye bygningslov 1 januar 1929 traadte i kraft; den vilde forøvrig kommet til anvendelse selv om arbeidet hadde vært ferdig før, jfr. §155,2.
Da det i henhold til bygningslovens §47 er gitt vedtekter for Lillestrøm som berettiger til at kreve refusjon for en gate av 20 meters bredde kan refusjon kreves for halv gatebredde, d. v. s. 10 meter.
Skjønnskommisjonen skal bemerke: Den omstendighet at Lillestrøm formannskap allerede den 11 juni 1925, altsaa før ekspropriasjonen den 3 juli 1925, hadde bemyndige jernbanen til paa Lillestrøm kommunes vegne at la avholde ekspropriasjonsskjønn for erhvervelse av den nødvendige grunn fra de saksøkte av hensyn til gatereguleringen foran den nye stasjonsbygning, eller at ogsaa kommunens sakfører avgav møte, betok ikke den nevnte ekspropriasjon sin rettslige karakter av et jernbaneskjønn. Det er oplyst at stevning alene blev uttatt av jernbanen efter jernbanens vanlige stevningsformular, likesom det ikke fremkom nogen protest fra
Side:167
gruuneierne mot jernbaneskjønnets fremme, som skjedde efter de for saadant gjeldende bestemmelser og ikke efter bygningsloven. Skjønnet blev heller ikke paaanket, likesom jernbanen senere, i 1926, har gjort op erstatningen direkte med grunneierne. Selv om man - som de saksøkte - betraktet ekspropriasjonen av 1925 som foretatt av Lillestrøm kommune, saa kunde derav neppe utledes nogen frafallelse fra kommunens side av refusjonskrav. Det er oplyst under sakenn at det er kjent praksis at jernbanen paa samme maate som her ofte tar med ved ekspropriasjon grunn til plass utenfor stasjoner m.v., selv om det er meningen at vedkommende kommune skal refundere jernbanen ekspropriasjonstaksten. Efter den skrivelse som advokat Anton Holm under 30 mars 1926 sendte Lillestrøm formannskap paa vegne av eierne av de 3 i denne sak omhandlede eiendommer, syntes disse selv at ha vært paa det rene med at de hadde plikt til eventuell refusjon overfor kommunen. - - -
Baade efter §13 i den eldre bygningslov av 27 juli 1896 og efter §46 i den nye lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924, satt i kraft fra 1 januar 1928, vilde grunneierne være forpliktet til at yde refusjon. Kommunen har krav paa at faa erstattet sitt hele utlegg ved erhvervelsen av den til gaten eller plassen fornødne grunn, uten at utlegget paa forhaand behøver at være fastsatt ved forsøkstakst efter bygningsloven. Finner skjønnskommisjonen som her under avsluttende repartisjonsskjønn at grunnen har vært fornøden for anlegget, og prisen ikke er ubillig, fore ligger begrunnet refusjonsplikt.
Med hensyn til spørsmaalet om hvilke lovbestemmelser kommer til anvendelse, bygger kommisjonen paa den hovedbetraktning at den til enhver tid ved hver forretning gjeldende lov maa legges til grunn for skjønnet.
Kommunen erhvervet først grunnen ved skjøte av 13 mars 1929. Og efter de oplysninger som under kommisjonsmøtet den 2 desember blev gitt bl.a. av vidnet brandmester Bunæs, maa kommisjonen gaa ut fra at arbeidet med selve anlegget av Stasjonsplassen først blev paa begynt efter 1 januar 1929, idet arbeidet paa Bjurstedts eiendom med en vannledning som paabegyntes vaaren 1928, ikke skjønnes at staa i nødvendig forbindelse med oparbeidelsen av selve plassen. Man legger derfor §46 i den nye bygningslov til grunn forsaavidt gjelder Stasjonsplassen. Spørsmaalet om refusjon vilde like godt meldt sig efter den gamle lov og om reguleringen Var blitt gjennemført efter den tidligere plan.
Imidlertid finner man ikke at kunne gi kommunen medhold, naar den nu krever refusjon efter en gatebredde av 20 meter (jfr. §47). De nye Vedtekter som utvider refusjonsplikten til 20 meter blev nemlig først stadfestet av Arbeidsdepartementet den 4 september 1930, altsaa paa et tids punkt da anlegget av Stasjonsplassen maatte betraktes som ialfall foreløbig ferdig. Hertil kommer at kommunen selv i skrivelse av 18 juli 1930 til de saksøkte sees at ha beregnet sitt krav til at omfatte en bredde av 15 meter, forsaavidt gaten (plassen) kan bebygges paa begge sider, og i motsatt fall til 8 meter. Plassen er allerede delvis bebygget (stasjonsbygningen) ogsaa paa den annen side. Refusjonen beregnes derfor efter 7.5 meter til plassen. - - -
Kommisjonen mener at ha tatt tilbørlig hensyn til den reiste innsigelse at lov ikke maa gis tilbakevirkende kraft, og til grunnlovens §105 (smlgn. Rt-1930-348).
Side:168
En fordring som disse paa refusjon og repartisjon efter bygningsloven kan efter sin art ikke prekluderes i et tilfelle som det her foreliggende. - - -
Kommisjonen finner at de omhandlede eiendommer er tilført saadan fordel ved anlegget av Stasjonsplassen - - - at refusjon bør ydes fullt ut for kommunens utgifter i anledning ehvervelsen av grunn til plass og gate. - - -
Michael Puntervold (høiesterettsadvokat).
Karl Flod (herredsgartner). Sverre Strøm (distriktsingeniør).
Jacob Christie Kielland (arkitekt). Trygve Nilsen (bygningsbetjent).