Rt-1936-168
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-03-03 |
| Publisert: | Rt-1936-168 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 45/1 s.a. |
| Parter: | Rolf Holte og Forsikrings-Aktieselskabet Norden (advokat Rudolf Horn) mot Olaf, Ole og Andrine Gaardsknappen (advokat Emil Stang). |
| Forfatter: | Aars, Broch, Sunde, Borch, Andersen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, Motorvognloven (1926) §30 |
Dommer Aars: Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til Solør herredsretts dom av 27 mai 1934 som har saadan domsslutning: «Rolf Holte og Forsikringsselskapét Norden dømmes til in solidum at betale til 1) Olaf Gaardsknappen kr. 273.33, 2) Ole Gaardsknappen kr. 1200 og 3) Andrine Gaardsknappen kr. 1600, alt med 4 av hundre i aarlig rente fra 25 april 1934 til betaling skjer, samt til de 3 saksøkere i fellesskap kr. 200 i saksomkostninger.»
Rolf Holte og Forsikrings-Aktieselskapet Norden paaanket dommen til Oslo overrett. Saksøkerne, Olaf, Ole og Andrine Gaardsknappen, som har faatt bevilling til fri sakførsel for Høiesterett, har derefter paa sin side erklært anke til Høiesterett, hvor begge anker er behandlet sammen.
Rolf Holte og Norden hevder i ankeerklæringen at det ikke er gjort nogen feil fra Holtes side. Subsidiært mener de at hvis der skal skje en skylddeling maa den største skyld legges paa Oddbjørn Henriksen. Videre mener de at det er en feil, naar herredsretten avgjør at han delvis har forsørget sine foreldre. De hevder at han ikke var nogen forsørger i lovens forstand, subsidiært at underholdet og erstatningen til foreldrene er ansatt for høit.
De har nedlagt saadan paastand: «1. At herredsrettens dom opheves. 2. At Rolf Holte og Forsikrings-Aktieselskapet Norden fri finnes for tiltale av Olaf Gaardsknappen, Ole Gaardsknappen og Andrine Gaardsknappen, og hos disse in solidum tilkjennes processomkostninger for herredsretten og Høiesterett.»
Side:169
Motpartens anke gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen, idet de mener at Oddbjørn Henriksen ved bilulykken 20 august 1933 ikke utviste grov uaktsomhet, mens derimot chauffør Rolf Holte utviste grov uaktsomhet. De mener derfor at de saksøkte bør betale full erstatning for den skade saksøkerne led ved bilulykken. Videre mener Ole og Andrine Gaardsknappen at de har lidt et langt større tap ved Oddbjørn Henriksens død enn antatt av herredsretten.
De har nedlagt saadan paastand: «Rolf Holte og Forsikringsselskapet Norden tilpliktes in solidum at betale til Olaf, Ole og Andrine Gaardsknappen full erstatning for det tap de har lidt ved Oddbjørn Henriksens sammenstøt og derav følgende død 20 august 1933, samt sakens omkostninger for herredsretten og til det offentlige erstatning for sakens omkostninger for Høiesterett, hvoriblandt mitt salær som forutsettes fastsatt av retten.»
Som nye dokumenter for Høiesterett er fremlagt en bevisoptagelse ved Solør herredsrett 30-31 oktober 1935 og en erklæring av 21 oktober 1935 fra ingeniør A. Stampe, som var tilstede ved bevisoptagelsen og aastedsbefaringen som sakkyndig opnevnt av herredsretten.
Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Rolf Holte og Norden hevder ikke at det under de foreliggende forhold var grovt uaktsomt at cyklistene kjørte paa hver sin side av veien, men de mener - likesom herredsretten - at det var grovt uaktsomt av Oddbjørn Henriksen at han altfor sent forsøkte at komme over paa den annen side av veien.
Fra saksøkernes side er det for Hølesterett gjort gjeldende at det i og for sig er riktig at den som kjører paa venstre side av veien, kjører op paa høire, og at bilen plikter at vente. Men de tviler paa at Oddbjørn overhodet forsøkte at komme Over paa den annen side av veien. Efter hvad der foreligger er jeg imidlertid enig med herredsretten og ingeniør Stampe i at det maa antas bevist at Oddbjørn Henriksen har forsøkt at komme over paa sin høire side av veien, men saa har rettet cyklen tilbake. Jeg peker saaledes paa at Holte har forklart at han syntes han var 1O-15 meter fra cyklistene da den som var paa feil side, svingte ut til høire, og Holte brukte da fotbremsen saa haardt han kunde og kjørte bilen over til høire og trakk haandbremsen til. Den annen cyklist, Arvid Andersen, har forklart at han synes han saa at Oddbjørn svinget inn i veien. Og jeg finner ikke grunn til at tvile paa at de cyklespor som lensmannsbetjenten kort efter ulykken forefant, og som svingte inn i veien, skrev sig fra Oddbjørns cykkel. Naar da cyklen og Oddbjørn er blitt rammet paa høire side, maa han ha forsøkt at svinge tilbake igjen.
Herredsretten har funnet det bevist at det ved anledningen var en del morgentaake, saaledes ogsaa omkring selve ulykkesstedet, saa at siktbarheten har vært innskrenket til 100 a 150 meter. Efter de foreliggende oplysninger er jeg tilbøielig til at anta at veien neppe har vært siktbar paa mere enn 100 meters
Side:170
avstand, men under enhver omstendighet antar jeg at det maa betegnes som grovt uaktsomt av Oddbjørn Henriksen at han svingte inn i veien da det var for sent at komme over.
Med hensyn til chaufføren Rolf Holtes forhold har sak søkerne ikke gjort gjeldende for Høiesterett at bilens bremse ikke var i orden, men de hevder at det var en grov feil av Holte at han ikke slo farten ned da han saa at han møtte noget og ikke slo farten ytterligere ned da han saa at det var to cyklister som kjørte paa hver sin side av veien.
Herredsretten har antatt at Holte har kjørt med en efter forholdene adskillig for stor fart, og har funnet det avgjørende for bedømmelsen at bilen «selv efter 15 meters markert bremsing har hatt en saadan fart at avdøde er blitt kastet 7 meter og cyklen 24 meter inn over et jorde:. Efter hvad den opnevnte sakkyndige har uttalt kan imidlertid dette moment ikke tillegges saa sterk vekt, idet det bl.a. kommer i betraktning at støtfangeren var fjærende. Efter alt hvad der foreligger gaar jeg ut fra at Holtes fart før kollisjonen har ligget mellem 40 og 45 km. i timen, ialfall ikke over 45 km., hvad der i og for sig var lovlig paa rett og oversiktlig vei. Men som nevnt var det en del morgentaake. Holte har selv forklart at det var lyst, men der laa enkelte taakebelter over veien av og til, nogen gang tykkere og nogen gang lettere og enkelte steder helt klart. Paa grunn av taaken saa han til en begynnelse kun at det var noget i veibanen, men først senere opdaget han at det var cyklister. Jeg mener da at saa snart som han saa noget fremme i veien burde han ha slaatt farten ned, og at han ytterligere burde ha slaatt farten ned naar han blev klar over at det var to cyklister som kjørte paa hver sin side av den 5 meter brede vei. Situasjonen var san risikabel at jeg mener det var en feil at han ikke slo farten ned.
Efter motorvognlovens §30, 2net ledd, blir det da spørsmaal om i hvilket omfang det skal betales erstatning.
Med hensyn til erstatningen for tap av forsørger er det fra Holtes og Nordens side gjort gjeldende at delvis forsørgelso overhodet ikke kan komme i betraktning, og at Oddbjørn hverken helt eller delvis forsørget foreldrene. Ole og Andrine Henriksen hevder derimot at Oddbjørn var deres forsørger i lovens forstand, og at man ved bedømmelsen av dette spørsmaal ikke bare maa se hen til forholdet paa den tid da ulykken hendte, men ogsaa man se hen til hvorledes det vil de stillet sig i fremtiden.
Det er oplyst at da ulykken hendte var Oddbjørn Henriksens far, Ole Henriksen, 72 aar og hans mor, Andrine Henriksen, 62 aar. Foruten sønnen Oddbjørn, som var ugift, bodde ogsaa sønnen Olaf Henriksen paa Gaardsknappen med hustru og 2 barn. Dette smaabruk har 7-8 maal dyrket mark og 22-23 maal udyrket mark. De hadde gjerne 2-3 kuer, men maatte kjøpe en del korn. Dessuten hadde de en hest, nogen høns og nogen sauer. Faren og de to sønner arbeidet paa bruket. Olafs hustru bidrar med sitt fulle arbeide i huset og
Side:171
paa bruket. Moren Andrine er ikke lenger saa kraftig, men arbeider med hull ogsaa. Faren er ikke saa arbeidskraftig som tidligere. Han lider av et brokktilfelle. Ved siden av sitt arbeide paa bruket driver han litt med snekkerarbeide. Av Ole og Andrine Gaardsknappens øvrige barn er en sønn gift i Amerika, en datter er gift i Våler og har 3 barn, en datter er gift i Åsnes og har 7 barn, og to døtre bor i Oslo hvor de ernærer sig som strykersker.
Oddbjørn Henriksen hadde en kontant inntekt av kr. 800-900 om aaret ved skogarbeide og gaardsarbeide og var lignet efter en inntekt av kr. 400-500. Olaf er lignet efter en inntekt av ca. kr. 800. Faren er ikke skattlignet. Olaf har som part forklart at Oddbjørns inntekt gikk til den felles husholdning paa Gaardsknappen, og likesaa hans egen inntekt. Men hans egen inntekt gikk med til underhold av ham selv og kone og barn. Han uttaler videre at efter Oddbjørns død har det ikke vært nødvendig at faa annen hjelp paa bruket eller i hjemmet. De har ikke trengt forsorgsvesenets bistand; men han mener at det kan merkes at ikke lenger Oddbjørn bidrar med det han tjente. Han mener at det er noget vanskeligere for foreldrene at greie sig. Faren, Ole, har forklart at naar han var i beit kunde det hende at han kunde faa nogen kroner kontant av Oddbjørn, men det hendte ikke saa ofte. Derimot var Oddbjørn flink til at kjøpe inn mat og annet som trengtes i husholdningen. Ole regner det som et stort tap at Oddbjørn blev borte. Han hadde tenkt at Oddbjørn saa lenge han var ugift vilde ha blitt hjemme og hjulpet foreldrene paa deres gamle dager. Ole uttaler videre at saa lenge Olaf blir boende hjemme, vil Ole og hans hustru greie sig paa bruket, men hvis Olaf reiser derifra, er det ikke godt at vite hvorledes Ole og hans hustru skal klare sig. Andrine Henriksen har som part forklart at Ole, Olaf og Andrine hadde hvert sitt regnskap og kjøpte litt hver til huset. Ole tjente mindre enn andre. Oddbjørn kjøpte klæsplagg og skotøi til henne.
Jeg forstaar Oles og Andrines forklaringer saa at Oddbjørn ikke har latt hele sin inntekt gaa inn i ett felles regnskap, men at han av sin inntekt har bestridt sine personlige utgifter. Efter de oplysninger som saaledes foreligger, kan jeg ikke finne det godtgjort at det som Oddbjørn det til foreldrene og den felles husholdning, var synderlig mere enn vederlag for kost og losji, og jeg antar da at han ikke kan sies endog delvis at ha vært foreldrenes forsørger paa den tid ulykken hendte.
Fra Ole og Andrine Henriksens side er det fremholdt at Sønnen Olaf har kjøpt eller staar i begrep med at kjøpe jord til et nybrott, og hvis han flytter hjemmefra blir de alene paa bruket. De hevder at sønnen Oddbjørn var den som de kunde regne med at faa støtte av i sin alderdom.
Det er et omtvistet spørsmaal om den, som hadde rett til at kreve forsørgelse av den, hvis død er forvoldt, kan kreve erstatning for tap av forsørger, selv om han ved dødsfallet faktisk ikke blev forsørget av ham. Jeg henviser saaledes til
Side:172
Hagerups Strafferettens alm. Del side 502-3, Gjelsvik: Innleiding i Rettsstudiet, 2nen utg. side 174 note 4, Stang: Erstatningsansvar side 246-47, Dagfinn Dahl: Erstatning og Opreisning for Legemsskade side 74 flg., spesielt side 78-79, og navnlig om spørsmaalet de lege ferenda - Forhandlingene paa det 13de nordiske Juristmøte (utgitt i Helsingfors 1926) side 96-126.
Spørsmaalet er tvilsomt. Men saaledes som §21 i loven av 22 mai 1902 om straffelovens ikrafttreden lyder, synes jeg det er naturlig at forstaa uttrykket «sin forsørger» saa at dermed siktes til den som da dødsfallet inntraff faktisk var forsørger for den som krever erstatningen. Og det staar for mig saa at det maatte ha vært anderledes uttrykt hvis meningen var at bestemmelsen skulde omfatte tilfeller hvor det alene gjelder en forsørgelsesplikt som muligens vilde blitt aktuell en gang i fremtiden. Og det mener jeg er forholdet her. Jeg antar saaledes at paastanden om erstatning for tap av forsørger ikke kan tas til følge.
Mot den tallmessige beregning av Olaf Gaardsknappens krav for erstatning for ødelagt cykkel og utlegg til skyss og begravelse, tilsammen kr. 410, er det ikke gjort nogen innsigelse.
Jeg antar at ansvaret maa fordeles saaledes at Rolf Holte og Norden in solidum betaler halvdelen av beløpet. Sakens omkostninger finner jeg bør opheves for begge retter.
Dom:
Rotlf Holte og Forsikrings-Aktieselskapet Norden betaler en for begge og begge for en til Olaf Gaardsknappen kr. 205 med 4 av hundre i aarlig rente fra 25 april 1934, men frifinnes forøvrig. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Opfyllsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret for den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Emil Stang fastsettes til kr. 800.
Dommer Broch: Forsaavidt angaar bedømmelsen av avdøde Oddbjørns forhold er jeg enig med førstvoterende. Derimot kan jeg ikke anse det bevist at Rolf Holte har gjort feil. Jeg finner at burde henholde mig til uttalelsene fra den for høiesterettssaken opnevnte sakkyndige, ingeniør A. Stampe. Han har bl.a. uttalt: «Saafremt retten kommer til det resultat at taaken ikke har vært saa tett at været kan karakteriseres som uoversiktlig, har bilføreren efter min opfatning ingen feil begaatt.» Uten at gaa i detaljer innskrenker jeg mig til at uttale at jeg ikke tør anse bevis ført for at været kunde karakteriseres som uoversiktlig. Jeg finner derfor altsaa at Holte ikke kan ansees overført at ha begaatt nogen feil.
Jeg stemmer efter dette for at de ankende parter fri finnes. Da jeg efter forhaandskonferansen gaar ut fra at jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon. Med hensyn til salæret for den opnevnte sakfører er jeg enig med førstvoterende.
Side:173
Dommer Sunde: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Konst. dommer Borch, de ekstraordinære dommere lagmann Blom og byrettsdommer Winsnes: Likesaa.
Dommer Andersen: Som annenvoterende herr dommer Broch.
Av herredsrettens dom:
Paa riksveien Linna-Flisa mellem Nygaard og Braatebekken i Aasnes inntraff søndag den 20 august 1933 i halv fem tiden om morgenen en kollisjon mellem bil D 10430 og en cyklist Oddbjørn Henriksen Gaardsknappen. Sistnevnte døde samme dags aften paa Fylkessykehuset som følge av ulykken. Avdødes foreldre. Ole og Andrine Gaardsknappen - - - har krevet erstatning for tap av forsørger, likesom avdødes bror, Olaf Gaardsknappen, har forlangt sig tilkjent kr. 410 for ødelagt cykkel, skyss og begravelsesutgifter. - - -
Retten bemerker at ulykken fant sted paa en 4-500 meter lang rett veistrekning. Veien er her ca. 5 meter bred. Chaufføren kom kjørende østfra. Veien frem til ulykkesstedet er fra hans side oversiktlig i en avstand av ca. 150 meter. - - - Retten anser det bevist at det ved anledningen var en del morgentaake, saaledes ogsaa omkring selve ulykkesstedet saa at siktbarheten der har vært innskrenket til 100 a 150 meter. Det er paa det rene at cyklistene kjørte paa hver sin veikant, avdøde paa venstre. Skjønt det ikke er helt klart hvordan avdøde har kjørt umiddelbart foran kollisjonen, antar retten at han har forrsøkt at komme over paa den riktige side av veien, da han blev opmerksom paa bilen. Dette har han ikke greid, og da kollisjonen var uundgaaelig har han rettet cyklen tilbake. - - -
Efter rettens mening er det ikke i og for sig grov uaktsomhet at cykle paa hver side av veien. Naar man imidlertid tar i betraktning at det dessuten var en del taake og at avdøde antas altfor sent at ha forsøkt at komme sig over paa den annen side, finner retten under tvil at han har utvist en uaktsomhet der maa betegnes som grov. Han har nemlig gjort galt verre ved ikke at holde sig paa den side hvor han nu en gang var.
Hvad chaufførens forhold angaar anser retten det utvilsomt at han har kjørt med en efter forholdene adskillig for stor fart. Allerede morgentaaken burde betinge nogen nedsettelse av kjørehastigheten. Videre erkjenner chaufføren selv at han paa en avstand av ca. 150 meter skimtet cyklistene, men holdt samme fart med tanke paa at kjøre midt mellem dem. Retten mener at et mote med 2 cyklister, en paa hver side, er en saavidt uberegnelig situasjon at chaufføren bør nedsette farten saaledes at han i paakommende tilfelle kan stoppe i tide. - - - Derimot antar retten at chaufførens manøvre i den givne situasjon i det øieblikk cyklisten kjørte inn i veien har mindre betydning idet en kollisjon med den ene eller den annen av cyklistene da var uundgaaelig. Retten finner at chaufføren ved sitt her beskrevne forhold har vist uaktsomhet, dog ikke grov.
Efter rettens skjønn betinger de fra begge sider utviste feil at man ved ansvarsfordelingen belaster bileieren 2/3 og cyklisten 1/3 av det opstaatte økonomiske tap. - - -