Rt-1936-211
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-03-03 |
| Publisert: | Rt-1936-211 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 42/1 s.a. |
| Parter: | A/S Briskebyveien 20 (advokat Ole Røed) mot fru Nora Husebye (advokat Olaf Dahll). |
| Forfatter: | Rivertz, Evensen, Aars, Bonnevie, Næss, Alten, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §38, Tvistemålsloven (1915) §85, Tvistemålsloven (1915), §35, §41, Bygningsloven (1924) |
Under ekspropriasjonssak anlagt av eieren av Briskebyveien nr. 22 og 24 i Oslo fru Nora Husebye mot eierne av grunnen og de bruksberettigede til to passager som adskiller den førstnevnte eiendom fra naboeiendommen mot øst og mot vest, avsa Oslo skjønnskommisjon den 26 november 1934 saadan fravikelseskjennelse: «Saksøkeren fru Nora Husebye kjennes berettiget til 14 dager fra idag at ta i besiddelse til overbygning de i saken omhandlede grunnstykker: 44.50 m2 av Briskebyveien nr. 20 og 49 m2 av «Løvenskiolds vei» mot at betale til A/S Briskebyveien nr. 20 kr. 6000. Saksøkeren oparbeider, vedlikeholder og oplyser de overbyggede passager. I saksomkostninger betaler fru Husebye til A/S Briskebyveien nr. 20 kr. 400. Omkostninger i tvisten med de bruksberettigede til «Løvenskiolds vei» tilkjennes ikke.
En paastand om sakens avvisning som eieren av Briskebyveien nr. 20, A/S Briskebyveien nr. 20, hadde nedlagt, var forkastet ved Skjønnskommisjonens kjennelse av s.d.
Angaaende saks forholdet henvises til Skjønnskommisjonens begrunnelse av de to kjennelser.
Begge disse kjennelser er paaanket til Høiesterett.
A/S Briskebyveien nr. 20 har som hovedankende part angrepet Skjønnskommisjonens avgjørelse av avvisningsspørsmaalet, idet selskapet gjør gjeldende at ekspropriasjonen ikke tilsikter saadan «mindre vesentlig grenseberiktigelse» som bygningslovens §38 omhandler, men en grenseutvidelse i det øiemed at gi eksproprianten en større og verdifullere byggetomt. I ethvert fall er her ikke tale om nogen mindre vesentlig grenseberiktigelse. Selskapet paastaar derfor fravikelseskjennelsen øphevet og saken avvist fra Skjønnskommisjonen. Det paastaar sig ogsaa tilkjent saksomkostninger for Skjønnskommisjonen og Høiesterett. Subsidiært paastaar selskapet kjennelsen stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Fru Nora Husebye har erklært motanke, fordi Skjønnskommisjonen har tilkjent A/S Briskebyveien nr. 20 erstatning
Side:212
for ulempe. Hertil var der efter hennes mening ikke lovlig adgang, baade fordi der ikke vil opstaa nogen ulempe som kan bli gjenstand for erstatning, ved at den vestre passage overbygges, og fordi der ikke for Skjønnskommisjonen var paastaatt ulempeerstatning, hvorfor kommisjonens avgjørelse maa opheves som stridende mot tvistemaalslovens §85.
I henhold hertil har hun nedlagt saadan paastand: «I. Skjønnskommisjonens kjennelse forsaavidt den tilkjenner eieren av Briskebyveien nr. 20 erstatning for ulempe, opheves. II. Skjønnskommisjonens fravikelseskjennelse stadfestes, idet fru Nora Husebye kjennes berettiget til at ta de i saken omhandlede grunnstykker: ca. 44 m2 av Briskebyveien 20 og ca. 48 m2 av «Lovenskiolds vei» i besiddelse mot samtidig at overta oparbeidelse, vedlikehold og oplysning av samme som adkomstveier til de innenfor liggende eiendommer, samt mot at betale til eieren av Briskebyveien 20 saadan erstatning for grunnens verdi som maatte bli fastsatt av Oslo Skjønnskommisjon ved fornyet behandling. III. Fru Nora Husebye tilkjennes saksomkostninger hos A/S Briskebyveien 20 for Skjønnskommisjonen og Høiesterett saavel for anken som for motanken.»»
Høiesterett finner at hverken hovedanken eller motanken kan tas til følge.
Hvad angaar paastanden om sakens avvisning fra Skjønnskommisjonen er man enig med denne i at spørsmaalet om hvorvidt der foreligger en «mindre vesentlig grenseberiktigelse» henhører under bygningsraadets avgjørelse efter bygningslovens §38. Ifølge samme lovs §35,2 og §41 nr. 2 kan kommunen ekspropriere grunn til opnaaelse av hensiktsmessige byggetomter. Til undgaaelse av utgifter for kommunen ved en saadan ekspropriasjon aapner §38 adgang til at gjøre en ansøkt byggetillatelse betinget av at saksøkeren selv iverksetter ekspropriasjonen. Avgjørelsen av hvorvidt denne adgang bør benyttes har loven henlagt til bygningsraadet, og denne avgjørelse kan ikke tilsidesettes av domstolene.
Med hensyn til motanken skal Høiesterett bemerke at hvis Skjønnskommisjonen hadde tilkjent eieren av Briskebyveien baade grunnerstatning for den vestre passage og erstatning for ulempen ved overbygning av denne, vilde det med nogen føle kunne sies at grunneieren hadde faatt ulempeerstatning for det som skaper grunnens verdi, nemlig hans adgang til selv at nyttiggjøre sig denne ved overbygning av passagen i flere etasjer. Men kommisjonen har tilkjent bare ulempeerstatning, idet den har antatt at eieren har krav paa erstatning enten av grunnverdien eller for ulempen ved at passagen overbygges. Heri er Høiesterett enig.
Naar det av fru Husebye hevdes at Skjønnskommisjonen har gaatt utenfor grunneierens paastand ved at tilkjenne ulempeerstatning, skal man bemerke at A/S Briskebyveien nr. 20 for Skjønnskommisjonen har nedlagt paastand om «erstatning for ekspropriasjon», en paastand som maa antas ogsaa at omfatte ulempeerstatning.
Side:213
Efter det an førte vil begge de paaankede kjennelser bli at stadfeste.
Da hverken hovedanken eller motanken har ført frem, finnes saksomkostninger ikke at burde tilkjennes for Høiesterett.
Domsslutning:
Oslo Skjønnskonmmisjons kjennelser stadfestes, dog saaledes at fristen innen hvilken fru Nora Husebye kan ta de omhandlede grunnstykker i besiddelse, er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.
Av skjønnskommisjonens kjennelse I:
Paa eiendommen Briskebyveien nr. 22 og 24, tilhørende fru Nora Husebye, staar der for tiden nogen gamle daarlige trehus som søkes erstattet med et nytt moderne bygg. Etter reguleringsplanen maa tomten bebygges sammenhengende med Briskebyveien nr. 10 i øst og Briskebyveien nr. 26 i vest. Men mellem dises eiendommer og Briskebyveien nr. 22 og 24 gaar der, paa begge sider, passager inn fra Briskebyveien til de innenfor liggende eiendommer. Reguleringsplanen forutsetter derfor at disse passager overbygges. I anledning av byggeanmeldelsen paa nr. 2? og 24 har bygningsraadet den 13 juni d.a. fattet saadan beslutning: «Byggetillatelse gjøres avhengig av at der i henhold til paragraf 38 erhverves adgang til at overbygge de to innkjørsler.» Som følge herav har eiere fl av nr. 22 og 24 stevnt eieren av grunnen og de bruksberettigede til de to passager til ekspropriasjonsskjønn og avstaaelse av grunnen.
Eieren av den vestlige passage, A/S Briskebyveien nr. 20, har paastaatt saken avvist, idet det gjør gjeldende at der her ikke er spørsmaal om en mindre vesentlig grenseberiktigelse, men om en grenseutvidelse, hvortil loven ikke gir nogen ekspropriasjonshjemmel.
Kommisjonen skal i den anledning bemerke: Efter bygningslovens paragraf 38, 2net ledd, er en grunneier pliktig til at avstaa (og saksøkerne berettiget til at ekspropriere) den fornødne grunn «efter bygningsraadets bestemmelse.» Ved dette uttrykk maa siktes til bygningsraadets bestemmelse efter paragrafens 1ste ledd. Den skjønnsmessige avgjørelse av hvad der i hvert enkelt tilfelle skal ansees som «en mindre vesentlig grenseberiktigelse» og «mindre stykker» ubebygget grunn, er i første haand overlatt til bygningsraadet som maa treffe sin avgjørelse herom under hensyn til de opgaver som det paaligger bygningsraadet at fremme. Denne bygningsraadets skjønnsmessige avgjørelse antas ikke at kunne tilsidesettes av domstolene (i første instans ekspropriasjonsretten), medmindre de finner det godtgjort at der i virkeligheten ikke handles om en grenseberiktigelse som ved et rimelig skjønn kan karakteriseres som «mindre vesentlig», saaledes at bygningraadet antas at ha overskredet sin myndighet. Kommisjonen finner ikke at saa er tilfelle i nærværende sak. Saksøkeren synes at mene at der ved «grenseberiktigelse» bare menes en regulering hvorved hver av partene samtidig avstaar og erhverver tilsvarende grunnstykker. Men dette er ikke tilfelle. Paragraf 38 handler om grenseberiktigelser hvorved anmelderen mot vederlag erhverver eller avstaar mindre stykker ubebygget grunn til nabo. De grunnstykker som søkes avstaatt og tillagt nr. 22 og 24, har et areal av henholdsvis 49 og
Side:214
445 m2 og kan ikke bebygges uten i forbindelse med de tilstøtende eiendommer til Briskebyveien, idet de pliktes holdt aapne som passager og saaledes maa overbygges. Under disse omstendigheter finner kommisjonen ikke at kunne karakterisere bygningsraadets skjønn om at det dreier sig om en mindre vesentlig grenseberiktigelse og om mindre stykker ubebygget grunn, som urimelig. - - -
Med hensyn til ansettelsen av erstatningen for de avstaaendes grunnstykker bemerket kommisjonen: Det er paa det rene at A/S Briskebyveien nr. 20 har eiendomsrett til grunnen i den vestlige passage, men plikter at holde denne aapen som vei og innkjørsel. Saksøkeren hevder at da passagen ogsaa efter ekspropriasjonen vil bli holdt aapen som vei og innkjørsel, lider eieren av grunnen intet tap ved ekspropriasjonen, hvorfor der ingen erstatning kan tilkjennes. Heri kan kommisjonen ikke gi saksøkeren medhold. Da reguleringsplanen forutsetter at passagen blir overbygget, har grunnen den verdi for eieren at denne enten ved selv at erhverve en av de tilstøtende eiendommer eller ved at selge grunnen til disses eiere kan nyttiggjøre sig dens verdi som grunnlag for en overbygning i flere etasjer. Denne verdi kan saksøkeren ikke berøve eieren uten vederlag ved at benytte adgangen til ekspropriasjon efter bygningslovens paragraf 38. Saksøkeren antas forpliktet til at betale eieren som erstatning et rimelig vederlag for den nytteverdi som han selv vinner ved at kunne bygge over passagen. A/S Briskebyveien nr. 20 skjønnes ogsaa at tilføies ulempe for sin gjenværende eiendom derved at en op bygning over passagen vil stenge for luft og lys til eiendommen. For denne ulempe har eieren krav paa erstatning, hvis det ikke ved at overbygge passagen eller ved at selge grunnen til overbygning maatte paaføre sig selv denne ulempe. Kommisjonen antar at eieren har krav paa den største av de erstatninger, hvorom der saaledes kan være spørsmaal: Ulempeerstatningen eller erstatning for avtaaelsen av sin adgang til selv at overbygge eller overdra til andre retten til at overbygge passagen. Kommisjonen antar at ulempen vil være den største og ansetter erstatningen herfor til 6000 kroner. - - -
Harald Nørregaard. G. Hartmann. Einar Broch. Trygve Nilsen. Andr. H. Bjercke.