Rt-1936-214
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-03-07 |
| Publisert: | Rt-1936-214 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 22/1 B s.a. |
| Parter: | Gaardbruker Sverre Holmsen (advokat Bjarne Didriksen) mot disponent Carl Abel, nu enkefru Dagny Abel (advokat H. Mauritz). |
| Forfatter: | Lie, Alten, Hanssen, Larssen, Hjelm-Hansen, Tønseth, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Tvistemålsloven (1915), Vasdragsloven (1887) §15, §17, §2, §7, §383, §384 |
Dommer Lie: Idd og Marker herredsrett betjent av sorenskriveren og domsmenn avsa 18 juni 1934 dom med saadan domsslutning: «1. Grensen mellem Medbørød og Medbø paa
Side:215
strekningen: den nuværende inntaks- og reguleringsdam-øvre falls undervannsspeil kjennes at være i elven og blir at dra overensstemmende med forskriften i vassdragslovens §2. 2. Medbørøds eier kjennes berettiget til at innta til Medbørød og utnytte en halvpart av Medbørødelvens vannføring, regulert saavelsom uregulert. 3. Medbørøds eier kjennes overensstemmende med vassdragslovens §15 berettiget til at bli medeier av damanlegget mot efter skjønn paa egen bekostning at erlegge en forholdsmessig del av sammes verdi. 4. Medbørøds eier kjennes berettiget til at kreve at det ved dammen tilveiebragte reguleringsmagasins uttapning skjer saavidt mulig jevnt. Forøvrig blir saksøkte Sverre Holmsen at frifinne. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Gaardbruker Sverre Holmsen, eieren av Medbø har erklært anke mot dommen. Saksforholdet fremgaar av herredsrettens domsgrunner. Som nytt dokument for Høiesterett foreligger utskrift av en bevisoptagelse av 3 og 4 desember 1934 ved Idd og Marker herredsrett. Anken bygges paa at herredsretten har tatt feil forsaavidt angaar punktene 2, 3 og 4 i dommen og den ankende part henviser forsaavidt i det vesentlige til de betraktninger som han før har fremholdt uten at faa medhold. Hvad dommens punkt 1 angaar hevder han at der ikke er tvist om og heller ikke for herredsretten har vært tvist om den grense mellem Medbø og Medbørød som det lier er gitt uttrykk for. Han bestrider forsaavidt ikke dette punkt, men mener dog at det ikke er riktig under de nevnte omstendigheter at herredsretten har gitt dom for grensen som skjedd.
Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «1. Idd og Marker herredsretts dom av 18 juni 1934 mellem Carl Abel og Sverre Holmsen opheves. 2. Sverre Holmsen frifinnes for Carl Abels paastande. 3. Sverre Holmsen tilkjennes hos Carl Abel saksomkostninger for herredsrett og Høiesterett.»
Den part som anken er rettet mot, eieren av Medbørød Carl Abel er nu død og saken er optatt fra denne side av hans enke fru Dagny Abel, som sitter i uskiftet bo. Hun har nedlagt saadan paastand: Prinsipalt: «1. At herredsrettens dom stadfestes. 2. At Sverre Holmsen tilpliktes at betale saksomkostninger for Høiesterett til enkefru Dagny Abel». Subsidiært: «At herredsrettens dom stadfestes med tilføiende, at Medbørøds eier er uberettiget til at anvende de i domsslutningens post 2, 3 og 4 omhandlede rettigheter i de tidsrum, da sistnevnte ikke utnytter sin halvdel av vannføringen i det under saken omhandlede øvre fall. I alle tilfeller: At Dagny Abel tilkjennes saksomkostninger for Høiesterett hos Sverre Holmsen.»
Det er enighet mellem partene om at herredsrettsdommen i postene 2, 3 og 4 ialfall ikke kan anvendes av fru Abel i større utstrekning enn det er gitt uttrykk for i den ankende parts subsidiære paastand.
Jeg finner at anken maa forkastes forsaavidt anngaar punktene 1, 2 og 3 i dommen. Derimot mener jeg at anken maa gis medhold i punkt 4.
Side:216
Hvad punktene 2 og 3 angaar henholder jeg mig i det vesentlige til herredsrettens domsgrunner. Da det ikke av den ankende part er nedlagt paastand om avvisning forsaavidt angaar det forhold som omhandles i dommens punkt, finner jeg at det heller ikke i dette punkt er grunn til at nekte stadfestelse av herredsrettens dom.
Hvad punkt 4 i dommen angaar bemerkes: Det er under saken reist spørsmaal om hvorvidt dette krav overhodet kan kreves paadømt for tiden i henhold til den lovbestemmelse som her i tilfelle maa faa anvendelse, nemlig tvistemaalslovens §54. Jeg finner for mitt vedkommende at det er det riktigste i dette tilfelle at ta kravet under paakjennelse. Kravet angaar en enkelt side av det rettsforhold som er omtvistet i punktene 2 og 3, nemlig et krav paa hvorledes vannføringen skal være fra den annen parts side i rettsforholdet under den nu i den ankende parts subsidiære paa stand nevnte forutsetning at fru Abel benytter sin halvdel av vannforingen i øvre fall. Jeg finner ikke at det fra §54's side er noget i veien for allerede nu at prøve om et saadant krav er begrunnet. Kravet angaar et allerede bestaaende rettsforhold, naar man først legger til grunn at et saadant anerkjennes efter post 2. Visstnok gaar kravet ut paa en rett som forutsettes først satt i verk i en viss situasjon, men kravet angaar ikke desto mindre spørsmaalet om det nærmere innhold av en rett som efter fru Abels paastand allerede eksisterer. Under disse omstendigheter skulde det ikke være nogen betenkelighet ved at fremme paakjennelsen av kravet uten hindring av tvistemaalslovens §54. Særlig gjelder dette naar som her kravet bringes under paakjennelse i forbindelse med de sider av forholdet mellem partene som maa behandles og er behandlet under punktene 2 og 3.
Hvad kravets realitet angaar finner jeg at det maa forkastes. Det er ikke paaberopt nogen særrett fra fru Abels side forsaavidt angaar utøvelsen av vannføringen, men bare henvist til de bestemmelser som den objektive rett opstiller i forholdet. Efter min mening er det klart at en rettighetshaver i vassdraget ikke efter disse regler har noget almindelig ubetinget krav paa at vannføringen ved den annen parts utnyttelse av sin halvdel i vassdraget skjer paa den nærmere bestemte maate som det her er tale om. Saa lenge den ene part ikke utnytter sin halvdel av vannet paa en maate som skader eller er til ulempe for den annen, kan ikke denne besvære sig. Hvis utnyttelsen gaar videre, f.eks. fordi det er begrunnet i at det kreves til full varetagelse av vedkommendes interesser i vassdraget, hvor ikke begge rettighetshaveres interesser kan bli varetatt i full utstrekning naar rettighetene benyttes ved siden av hverandre, kan man ikke her opstille noget almindelig ubetinget krav for den annen part paa at vannføringen skal innrettes saaledes som paastaatt under punkt 4. I et slikt tilfelle maa interessekonflikteu mellem partene bli at avgjøre efter de derom gjeldende regler, som bl.a. gir de konkrete omstendigheter til enhver tid betydning for løsningen av om
Side:217
den ene part kan stille særlige krav til den annens vannføring, og i tilfelle hvilke.
Efter det utfall saken faar efter mitt votum finner jeg at saksomkostninger for Høiesterett ikke bør tilkjennes.
Dom:
Sverre Holmsen frifinnes forsaavidt angaar saksøkerens i herredsrettens dom under post 4 omhandlede paastand om at Medbørøds eier kjennes berettiget til at kreve at det ved dammen tilveiebragte reguleringsmagasins uttapning skjer skjer saavidt mulig jevnt. Forøvrig stadfestes herredsrettens dom. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.
Dommer Alten: Med hensyn til punktene 1, 2 og 3 i herredsrettens dom er jeg enig med førstvoterende.
Med hensyn til punkt 4 skal jeg bemerke følgende: Efter herredsrettens domsslutning og domsgrunner skulde man tro at retten har avgjort et aktuelt rettskrav gaaende ut paa at Medbørøds eier allerede nu skulde ha rett til at kreve at Medbø foretar uttapning av dammen saavidt mulig jevnt. Av procedyren for Høiesterett fremgaar det imidlertid at det ikke har vært nogen tvist mellem partene om Holmsens rett til at utnytte den hele vannkraft saa lenge det ikke er noget anlegg paa Medbørøds side av vannfallet. I stevningen er det ogsaa tydelig sagt at det er «for sitt eller sine vordende anlegg.... naar disse er kommet i drift» at Medbørøds eier gjør krav paa at tapningen skal foregaa jevnt. Det samme er uttrykt i den subsidiære paastand som fru Abel nu har nedlagt for Høiesterett. Jeg maa derfor forstaa herredsrettens dom saaledes, at den under punkt 4 har villet avgjøre hvorledes rettsforholdet fremtidig vilde bli med hensyn til tapningen, om det paa Medbørøds side opføres et industrielt anlegg og spesielt da et paatenkt elektrisitetsverk. Det er imidlertid ikke processuell adgang til at faa dom for rettsfølger som i fremtiden kan inntrede under faktiske forutsetninger som ennu ikke foreligger. Tvistemaalslovens §54 gjør ingen undtagelse fra dette almindelige prinsipp, om hvilket jeg henviser til Schweigaard: Process, 2net bind, 4de utg. side 5-6, Hagerup: Civilprocess, 1ste bind, 3dje utg. side 2, Skeie: Civilprocess, 1ste bind side 126, og de rettsavgjørelser som citeres av de nevnte forfattere. I henhold til tvistemaalslovens §383, 2net ledd, jfr. §384 nr. 3, stemmer jeg derfor prinsipalt for at dommen opheves og saken avvises fra herredsretten forsavidt angaar det i domsslutningens punkt 4 omhandlede krav.
Subsidiært bemerkes med hensyn til realiteten at jeg ogsaa forsaavidt angaar dette krav er enig med forstvoterende. Det er ikke mulig for en domstol paa forhaand at treffe nogen avgjørelse om hvorledes de to motstaaende eiere skal utnytte hver sin halvdel av vannkraften, om det maatte bli anlagt elektrisitetsverk eller annen industriell bedrift paa Medbørøds grunn. Kan partene i sin tid ikke bli enige om hvorledes forholdet skal ordnes, er det, saavidt jeg skjønner, ikke annen utvei enn at
Side:218
faa regler for tapningen fastsatt ved skjønn efter vassdragslovens §17 eller efter analogi av denne bestemmelse. For tiden maa derfor resultatet av en realitetsprøvelse av kravet bli frifinnende.
Med hensyn til saksomkostningene slutter jeg mig til først voterende.
Dommer Hanssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Med hensyn til det av annenvoterende omhandlede processuelle spørsmaal skal jeg bemerke at jeg for min del legger vesentlig vekt paa at post 4 i herredsrettens dom efter min mening ikke omhandler noget særskilt rettsforhold eller nogen selvstendig rett, men som ogsaa av førstvoterende nevnt maa betraktes som uttrykk for en del av det nærmere innhold av det rettsforhold som paastaaes at bestaa mellem Medbø og Medbørød med hensyn til vannkraften eller vannføringen.
Hvad angaar realiteten i den nevnte post 4 opfatter jeg forholdet saa, at det er en følge av at eierne av de to eiendommer paa hver side av vannfallet har krav paa hver sin halvdel av vannføringen, at hver av dem ved utnyttelsen av vannfallet maa respektere den annens rett, men naar han gjør det har ikke den annen eier noget krav paa at han skal følge nogen bestemt regel med hensyn til den maate hvorpaa utnyttelsen skjer. Hvorledes hver enkelt av eierne skal innrette utnyttelsen av sin andel av vannkraften for ikke at kollidere med den annen eiers rett er i hvert fall et spørsmaal som Høiesterett ikke paa forhaand kan gi nogen besvarelse av.
Dommer Larssen: Som herr dommer Hanssen.
Ekstraordinær dommer lagmann Hjelm-Hansen: Likesaa.
Ekstraordinær dommer sorenskriver Tønseth: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med herr dommer Alten.
Dommer Backer: Som herr dommer Hanssen.
Av herredsrettens dom:
Saksøkeren, disponent Carl Abel, eier gaarden Medbørød, gnr 139 bnr 1 og 2, og saksøkte, gaardbruker Sverre Holmsen, eier nabogaarden Medbø gnr 187 bnr 1 og 2 - begge i Torpedalen i Berg. Tvisten mellem disse to naboer dreier sig om hvorvidt saksøkte har eneretten til vannet i en foss (kallet øvre foss) i en liten elv - Østebyelven - som gaar i grensen mellem eiendommene eller om saksøkeren har halvparten av vannretten, - og videre om hvorvidt saksøkte er eneeier til en ovenfor fossen opført cementdam (reguleringsdam), hvilken saksøkeren paastaar at være medeier i. Videre er der tvist om den til dammen knyttede opdemningsrett, som ogsaa saksøkte paastaar at være eneinnehaver av med rett til at demme og slippe vann, som han selv bestemmer, mens saksøkeren hevder at være medeier i opdemningsretten og krever dom for, at uttapningen skal skje saavidt mulig jevnt. - - -
Retten skal derefter gjennemgaa de enkelte tvistepunkter.
1. Om saksøkerens paastandspost A (at grensen mellem eiendommene gaar i elven overensstemmende med vassdragslovens §2) er der ingen dissens mellem partene. Den blir derfor at ta tilfølge.
Side:219
2. Det neste spørsmaal er hvem eier vannretten i den øvre foss. Som nevnt er der opført en cementdam (reguleringsdam) tversover elven oven for fossen og saksøkte hevder at ha eneretten til vannet, saaledes at han alene kan disponere og utnytte hele vannføringen. Saksokeren hevder, at Medbøs eier visstnok nu faktisk disponerer over all vannkraften, men at Medbørøds eier aldri rettslig har gitt fra sig sin halve vannrett. men har denne i behold naar som helst han vil utnytte den. Sakøkeren akter nu - sier han - at anlegge et mindre elektrisitetsverk navnlig for at forsyne sin gaard med elektrisitet og vil derfor utnytte sin halve vannrett. - - -
Det er klart, at hvis ikke saksøkte kan bevise at der finnes særlige rettsforhold. som medfører avvikende regler, blir vannkraften efter vassdragslovens §15 «at dele likelig mellem begge gjenboer». Nogen saadanne særlige rettsforhold kan retten ikke finne at saksokte har bevist. - - -
Av de foreliggende oplysninger finner retten det uomtvistelig paa det rene, at ihvertfall helt til Medbørød sluttet at bruke sin mølle - i 1870 eller 1871 - eiet Medbørød sin del av øvre fall med tilhørende vannforing og medeiendomsrett i dammen.
Den cementdam, som nu finnes der, blev opført i 1926. Det gikk slik for sig, at eieren av Medbø, Anders Holmsen hadde satt bort til Anders Larsen Grandalen paa akkord støpningen av hele dammen. Han støpte for Holmsen til og med lukepartiet, da eieren av Medbørød, Severin, som paa forhaand hadde kjørt frem sten paa sin side av elven, kom og sa, at han skulde sette op halvdelen av dammen. Han gjorde da dette, idet han dels arbeidet noget selv og dels ogsaa benyttet samme mann som Medbø. Grandalen, efter akkord med denne. - - - Den østre halvpart av inn ren, som Severin Medbørød altsaa hadde satt op. frøs imidlertid istykker neste vinter og i 1928 støpte Anders Greaker denne del av muren istand igjen. idet han hertil engasjertes av Holmsen Medbø. Fra Medbørøds eier blev der ogsaa delvis hjulpet til med sandkjøring og muring og forskalling. Senere er det ikke oplyst, at der fra Medbørøds side er gjort noget paa dammen.
Retten finner det paa det rene, at cememtdammen ligger der, hvor den gamle dammen har ligget. - - - Den gamle tredam som var der for, maa man efter de foreliggende oplysninger gaa ut fra at begge gaarder har vedlikeholdt saa lenge de begge hadde møller der, men efter nedleggelsen av Medbørøds mølle - 1870 eller 71 - har i alt vesentlig Medbøs eier vedlikeholdt dammen likesom det jo ogsaa er ham som siden har disponert vannet i industrielt øjemed. Medbørød har dog ogsaa disponert vannet til fløtning og i den anledning reparerte og stelte da ogsaa Medbørøds eier av og til i aarenes løp paa den gamle tredammen ogsaa efter at møllen var nedlagt. Hvem der oprinnelig har opført den gamle tredam, finnes ikke oplyst, men efter de foreliggende forhold maa man gaa ut fra, at det har vært gaardene i fellesskap.
Retten kan ikke finne det bevist, at saksøkte ved de oplyste forhold har erhvervet sig enerett til vannets benyttelse ved øvre foss. Den omstendighet at han siden 1870 eller 71 alene har brukt vannet i industrielt øiemed gir ham ingen annen rett enn den han har til til halve vannet. Han utøver her ikke nogen rett i strid med naboens rett eller i strid med loven - all den stund naboen av økonomiske grunner ikke maktet for tiden at utnytte sin del av vannretten var Medbø i sin gode rett, naar han utnyttet hele vannføringen. Naboen protesterte ikke herimot og kunde
Side:220
heller ikke med virkning gjøre det. Men dermed opgav han ikke sin rett. Han kunde naar som helst komme og gjøre krav paa den og utnytte den igjen. Der finnes intet som helst bevis for, at Medbørød skulde ha opgitt sin rett, avstaatt den frivillig eller solgt den. - - -
3. Derimot finnes ikke saksøkeren at kunne kjennes at være medeier i den nuværende reguleringsdam (cementdam). Medbørøds eier har nok ydet noget arbeide og ogsaa litt materialer, men det han hadde gjort i 1926 røk jo ned igjen og det han ydet i 1928 gjør inntrykk av at ha vært saa ubetydelig i forhold til hvad Medbø ydet, at der ikke finnes grunnlag for en dom paa medeiendomsrett.
4. Derimot blir saksøkeren at kjennes at være medeier i den til dammen knytte de opdemningsrett overensstemmende med siste del i hans prinsipale paastand B I. Til begrunnelse herfor finnes det tilstrekkelig at henvise til hvad der foran er anført med hensyn til vannretten, hvorav vil fremgas, at Medbørød og Medbø i alders tid har gjensidig hatt rett til at demme som ber skjedd.
5. Videre blir saksøkeren at gi medhold i sin subsidiære paastand a) om efter vassdragslovens §15 at kjennes berettiget til at bli medeier av damanlegget ved efter skjønn paa egen bekostning at erlegge en forholdsmessig del av sammes verdi. Ved skjønnet forutsettes da tatt i betraktning den arbeidsydelse m.v. som Medbørøds eier bevislig har ydet til damanlegget.
6. Hvad endelig angaar saksøkerens paastand om at kjennes berettiget til at kreve at uttapningen av reguleringsmagasinet skal skje saavidt mulig jevnt, har saksøkte paa det sterkeste protestert herimot, idet han hevder, at en saadan tapningsmaate vil være i strid med alders tids bruk i dette vassdrag.
Retten finner imidlertid at maatte gi saksøkeren medhold i hans paastand. Slipningen som den har foregaatt har alle i vassdraget vært enige om, den har passet for alle, den har ikke vært til nogens skade. Den har ikke vært utøvelse av nogen særrett for Medbøs eier og har saaledes ikke kunnet skape nogen alders tids rett for ham, ikke nogen særrett. Han har heller ingen dokumenter som innrømmer ham nogen særrett. Naar saa den nye tid er rykket inn med elektrisiteten - og det gjelder et vassdrag som ikke er paabundet nogen særregler - melder sig ufravikelig behovet for og kravet paa en jevnere tapning, og man har da ingen annen rettesnor enn vassdragslovens §7. - - -