Rt-1936-298

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1936-04-17
Publisert:	Rt-1936-298
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 80/ 1 s.a.
Parter:	Norges Statsbaner (overrettssakfører Kaare Weider til prøve) mot Gunvor Melbye (advokat Bjarne Didriksen).
Forfatter:	Grette, Borch, Lundevall, Rivertz, Andersen, Aars, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25

Dommer Grette: Den 23 oktober 1934 avsa Sarpsborg byrett -. byfogden med domsmenn - dom i denne sak med saadan domsslutning: Hovedstyret for Norges Statsbaner dømmes til at betale til Gunvor Melbye ved verge fraktgodsbestyrer H. Melbye kr. 18.434,95 med 4 av hundre i aarlig rente derav fra 10 juni 1933 til betaling skjer. Sakens omkostninger opheves. Salæret til den opnevnte sakfører advokat Bjarne Didriksen ansettes til kr. 650».

Hovedstyret for Statbanene har paaanket dommen til Hoiesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet. I ankeerklæringen er nærmere redegjort for at byretten antas at ha tatt feil ved de forskjellige avgjørelser den har truffet som grunnlag for dommen. Hovedstyret for Statsbanene har nedlagt paastand om at Statsbanene fri finnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Gunvor Melbye, som nu er myndig, har erklært motanke mot byrettsdommen. Motankeerklæringen gaar ut paa at byrettens avgjørelse er feilaktig forsaavidt som retten har halvert erstatningsbeløpet kr. 36.869,90 ut fra den betraktning at Gunvor Melbye selv hadde vist mangel paa aktsomhet og derved medvirket til skaden. Gunvor Melbye, som har faatt bevilling til fri sakførsel ogsaa for Høiesterett, har nedlagt saadan paastand: «Hovedstyret for Norges Statsbaner tilpliktes at betale Gunvor Melbye kr. 37.000 med 4 pct. rente p. a. derav fra 10 juni 1933 til betaling skjer. Den beskikkede sakførers salær fastsettes av retten. Hovedstyret for Norges Statsbaner tilpliktes at betale det offentlige sakens omkostninger for byrett og Høiesterett som om saken ikke hadde vært beneficert».

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til by rettens domsgrunner. For Høiesterett er det fremlagt en del nye dokumenter, likesom det til bruk for høiesterettssaken er foretatt en bevisoptagelse ved Sarpsborg byrett 13 og 14 juni 1935. Under denne bevisoptagelse blev avhørt en rekke vidner, som alle paa ett nær hadde avgitt forklaring under hovedforhandlingen for byretten. Til de nye oplysninger som foreligger for Høiesterett skal jeg senere komme tilbake i den utstrekning de efter min mening har særlig interesse.

Jeg er kommet til et resultat som faller sammen med byrettens, bortsett fra en mindre endring i domsbeløpet, men jeg bygger resultatet paa et annet grunnlag enn byretten har gjort. Jeg finner det ikke nødvendig at avgjøre om et erstatningsansvar for Statsbanene overfor Gunvor Melbye er begrunnet i det forhold som blev utvist av jernbanens folk ved den

Side:299

anledning da ulykken hendte. Uten hensyn til hvordan dette spørsmaal stiller sig er jeg nemlig kommet til det resultat at det foreligger grunnlag for erstatningsansvar for Statsbanene.

Naar forholdene ved Sarpsborg jernbanestasjon - selve stasjonsarrangementet og togordningen - gjøres til gjenstand for en samlet bedømmelse slik som situasjonen var paa den tid da ulykken inntraff, er det først at nevne at det lier gjelder en stor og sterkt trafikert stasjon og at publikum, som det fremdeles er tilfellet, var henvist til at bruke planovergangen for at komme til og fra plattformene i 2net og 3dje jernbanespor. Jeg nevner videre at det var og fremdeles er krysning paa stasjonen mellem tog nr. 103 fra Oslo og tog nr. 168 (motorvogn) fra Halden. Jeg fremhever særskilt at efter den togordning som gjaldt paa den tid det her er tale om blev krysningen gjennemført slik at motorvogn fra Halden, som føres inn paa spor nr. 1 nærmest stasjonsbygningen, efter ruten skulde komme inn paa stasjonen 4 minutter efterat Oslo-toget, som gaar inn paa spor nr. 2, var ankommet. Jeg nevner her at denne ordning efter hvad det er oplyst nu er forandret saaledes at motorvognen efter ruten skal komme til stasjonen før Oslo-toget, nemlig 2 minutter før dettes ankomst. Videre fremhever jeg at krysningen efter hvad det er paa det rene har vært ordnet saaledes at motorvognen fra Halden - som efter ordningen i 1932 altsaa skulde komme inn paa stasjonen efter Oslo-togets ankomst - blir kjørt saa langt inn paa stasjonen at den gaar over planovergangen før den stanser, og at vognen har kunnet holde en forholdsvis stor fart over planovergangen uten at nogen reglementarisk bestemmelse derved er overtraadt. Jeg henviser her til den foreliggende vidneforklaring fra jernbanefyrbøter Olaussen, som førte motorvognen den kveld da ulykken hendte. Han oplyser at motoren blir slaatt av naar vognen kommer til enden av mellemplattformen, det vil efter det fremlagte riss over stasjonsomraadet si omtrent 168 meter fra planovergangen, og at bremsene blir satt paa efterat overgangen er passert. Han antar, sier han, at farten den kveld det her er tale om var ca. 28 km. da motoren blev slaatt av og at vognen hadde den samme eller nogenlunde den samme fart idet overgangen passertes.

At det ved jernbanestasjonen i Sarpsborg har vært truffet en ordning som karakteriseres ved de særlige forhold jeg her har nevnt, maa efter min opfatning lede til at anta at grunnlag for erstatningsansvar foreligger i det tilfelle saken gjelder. At denne ordning medfører en viss fare for at uhell eller ulykker kan inntreffe, mener jeg maa antas. Jeg kan lier ogsaa henvise til en uttalelse fra trafikkoverinspektør Lilleaasen som er fremlagt som nytt dokument for Høiestelett. I et telegram til advokat Didriksen av 14 juni 1935 uttaler overinspektør Lilleaasen at han «anser trafikkforholdene i Sarpsborg vel saa farlige som ved Østfoldbanens øvrige bystasjoner, ikke paa gruu av selve planovergangen, men fordi Sarpborg av hensyn til

Side:300

korrespondansen med østre linje har flere togkrysninger, som nødvendiggjør bruk av overgangen innunder togs ankomst». Videre henviser jeg til de vidneforklaringer som foreligger fra stasjonsmester Domaas i Fredrikstad og stasjonsmester Kristiansen i Halden og som gaar ut paa at det ved disse stasjoner har vært almindelig at treffe særlige sikkerhetsforanstaltninger naar tog skal krysse paa stasjonen. Stasjonsmester Domaas uttaler bl.a. at ved Fredrikstad stasjon gjelder den spesielle ordning at togene maa kjøre særlig varsomt inn. Dessuten lar man under krysning, uttaler han, det tog som kommer sist til stasjonen stanse ved det ytterste hovedinnkjørsignal, inntil passasjerene paa det først ankomne tog er kommet over paa hovedplattformen. Og stasjonsmester Kristiansen uttaler at naar tog kommer inn paa stasjonen bør det ikke ha sterkere fart enn at det kan stanse øieblikkelig naar signal gis eller fare opstaar. Naar han venter tog med særlig mange passasjerer, pleier han at treffe særlige foranstaltninger, saaledes at det tog som skal inn paa forste spor kan stanse paa kort varsel, saa man er sikker paa at trafikken fra tog paa 2net spor er helt avviklet.

Jeg er efter det jeg her han nevnt av den opfatning at vilkaarene for erstatningsansvar for Statsbanene er til stede i det foreliggende tilfelle. Jeg mener nemlig at det faremoment som ordningen ved Sarpsborg stasjon innebærer er savit fremtredende at jernbanen her er nærmest til at bære risikoen, om det i et enkelt tilfelle skulde vise sig at de sikkerhetsforanstaltninger som det har vært vanlig at treffe ikke har vært til effektive.

Paa den annen side mener jeg likesom byretten at Gunvor Melbye har vist en mangel paa aktsomhet som ikke kan settes ut av betraktning ved avgjørelsen av erstatningsspørsmaalet. Jeg antar visstnok at jernbanen maa være forberedt paa at publikum paa en jernbanestasjon ikke alltid optrer med saa stor aktsomhet som ønskelig kunde være, og jeg mener at jernbanens ansvar under forhold som de foreliggende derfor heller ikke uten videre opheves ved at den skadelidende selv har vist uaktsomhet. Men den mangel paa aktsomhet som Gunvor Melbye gjorde sig skyldig i ved at springe over mot Oslo-toget under de forhold som nærmere er beskrevet i by rettens dom, er efter min opfatning saavidt stor at det her er naturlig at foreta en nedsettelse i erstatningen. Jeg er i saa henseende blitt staaende ved at slutte mig til det resultat byretten er kommet til, nemlig at den halve skade blir at erstatte.

Om bedømmelsen av skadens størrelse skal jeg bemerke at det under for prosedyren for Høiesterett er oplyst av Gunvor Melbyes advokat, at de direkte utlegg hun har hatt nu maa settes til 2000 kroner. At dette beløp i tilfelle blir lagt til grunn ved beregningen av erstatningen, er det ikke gjort nogen bemerkning ved fra Statsbanenes side. Tapet i fremtidig erhverv har byretten anslaatt til 35.000 kroner, og Gunvor Melbye har lier for Høiesterett ikke nedlagt paastand om noget høiere

Side:301

beløp. Jeg antar heller ikke at det er grunn til at anslaa tapet til et lavere beløp enn kr. 35.000, men finner ogsaa forsaavidt at kunne slutte mig til byrettens avgjørelse.

Mitt resultat er efter dette at Gunvor Melbye blir at tilkjenne i erstatning halvdelen av kr. 37.000 eller kr. 18.500 med renter som fastsatt i byrettsdommen. Erstatning til statskassen for saksomkostninger ved Høiesterett antar jeg bør tilsvares av Norges Statsbaner forsaavidt hovedanken angaar. Jeg gjør opmerksom paa at saksomkostningene foruten salæret til den opnevnte sakfører for utførelse av høiesterettssaken ogsaa omfatter det salær som er tilkjent ham for at ha avgitt møte under bevisoptagelsen. Det er oplyst at dette salær er endelig fastsatt til kr. 250.

Dom:

Norges Statsbaner betaler til Gunvor Melbye kr. 18.500 med 4 av hundre i aarlig rente derav fra 10 juni 1933. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Norges Statsbaner til det offentlige kr. 1450. Opfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til den opnevnte sakfører, Høiesterettsadvokat Bjarne Didriksen, fastsettes til kr. 1200.

Kst. dommer Borch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dom mer sorenskriver Lundevall, dommerne Rivertz, Andersen og Aars og justitiarius Berg: Likesaa.

Av byrettens dom:

Saken gjelder saksøkerens krav paa erstatning for skade paa ført henne ved overkjørsel av tog nr. 168 paa Sarpsborg jernbanestasjon den 17 august 1932 ved 10-tiden om kvelden. Saksøkeren fikk begge sine ben knust saaledes at de maatte amputeres omtrent midt paa leggen. - - -

Retten skal bemerke: Den 17 august 1932 var siste dag før skoleferiene sluttet, og om kvelden var det mange reisende paa Sarpsborg stasjon. Oslotoget, tog nr. 103. skulde efter ruten ankomme kl. 22.07. 4 minutter senere kl. 22.11 ventedes motorvogn fra Halden, tog nr. 168. Saksøkeren var møtt frem paa stasjonen for at møte sin bror Hermund som kom fra Oslo. Mens hun ventet paa toget spaserte saksøkeren sammen med nogen veninder paa perrongen utenfor stasjonsbygningen. Oslotoget skulde komme inn paa 2net spor. Til 2net spors plattform er der overgang over 1ste spor fra stasjonsperrongen. Overgangen er trebrolagt i høide med skinnene. Stasjonsperrongen er en del høiere enn skinnegangen og den skraaner derfor ned mot overgangen. Overgangen er opmaalt til at være 4.68 m. lang, maalt langs 1ste spors skinner. Bredden tversover er 3.30 m. Skraaningen ned mot overgangen er mot øst 1.30 og mot vest 5 m. Saksøkeren og hennes veninder stanset op nogen meter fra planovergangen. Det er oplyst at det ved anledningen var noksaa mørkt. Idet Oslotoget kjører inn paa stasjonen faar saksøkeren øie paa sin bror der staar paa forreste plattform paa siste vogn. Hun løper mot overgangen for at møte ham. Idet hun kommer ut paa planovergangen over 1ste spor,

Side:302

kommer motorvognen fra Halden, tog nr. 168. og kjører henne ned. Hun blir slept med toget. og det kjører over begge hennes ben et stykke oppe paa leggen. - - -

Retten finner - - - at maatte gaa ut fra at saksøkeren befant sig i planovergangen - da hun blev overkjørt.

Saksøkeren har gjort gjeldende at overgangen maa ansees for farlig i og for sig og har henvist til at der tidligere har hendt 2 ulykker ved samme overgang. Saksøkeren har fremlagt utklipp av aviser, saavel innen. bys som utenbys. hvori der ved flere leiligheter har vært krevet utbedring av overgangen. Det maa være paa det rene at overgangen er farlig, men lignende overganger finnes paa en rekke steder. Det er uoverkommelig for jernbanen i alle til felle at treffe absolutte sikkerhetsforanstaltninger saaledes at ulykker aldri kan inntreffe. Paa den annen side maa det forlanges at jernbanen treffer de sikkerhetsforanstaltninger som er praktisk gjørlige. - - -

Retten finner at bevoktningen av overgangen i nærværende tilfelle ikke har vært tilstrekkelig. - - - Jernbanen vil saaledes være erstatningspliktig og retten finner det unødvendig at drøfte det av saksøkeren reiste spørsmaal om jernbanens ubetingede erstatningsplikt som farlig bedrift.

Saksokte har paa den annen side hevdet at saksøkeren har optraadt uaktsomt. Det er paa det rene at saksøkeren da hun fikk se sin bror paa tog nr. 103 løp mot planovergangen for at møte ham. Saaledes som forholdene var i nærværende tilfelle, finner retten at saksøkeren har utvist mangel paa aktsomhet ved sitt løp mot og paa planovergangen og at saksøkeren derved har medvirket til skaden. Da der saaledes foreligger skyld paa begge sider, baade hos saksøker og sakt, finner retten at der bør finne fordeling sted i medhold av straffelovens ikrafttredelseslovs §25. Efter den fra hver isde utviste skyld og dens innflydelse paa skaden, finner retten at saksøkeren bør ha erstattet den halve skade. - - -

O. M. Olsen. O. Haugen. Alvilde Gyllensten.