Rt-1936-329
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-04-24 |
| Publisert: | Rt-1936-329 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 38/1 B s.a. |
| Parter: | Martin Halset (advokat A. Eftestøl) mot fabrikkeier Finn Knag (advokat Sven Arntzen). |
| Forfatter: | Evensen, Alten, Lie, Boye, Schjelderup, Klæstad, Backer |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Evensen: Oslo byrett avsa den 1 november 1933 saadan dom: «Saksøkte Finn Knag dømmes til at betale til saksøkeren Martin Halset kr. 2.500 med 4 av hundre i aarlig rente fra 13 mai 1932 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke».
Martin Halset har paaanket dommen til Høiesterett, idet han gjør gjeldende at en riktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse skulde ha medført høiere erstatning. Han har derhos anket over byrettens omkostningsavgjørelse.
Han har nedlagt saadan paastand: «1. Fabrikkeier Finn Knag dømmes til at betale til generalagent Martin Halset erstatning efter rettens skjønn for tap av enhver art, herunder ogsaa medtatt tap i fremtidig erhverv, med 6 pct. renter fra forliksklagen. Erstatningen begrenses opad til kr. 20.000. 2. Fabrikkeier Finn Knag dømmes til at betale generalagent Martin Halset sakens omkostninger baade for byretten og Høiesterett».
Finn Knag har erklært motanke. Knag hevder at byretten har ansatt erstatningen for høit og at den rettslig burde ha tilkjent ham saksomkostninger. Han har nedlagt saadan paastand: «I. Den av byretten tilkjente erstatning paa kr. 2.500 nedsettes til et beløp efter Høiesteretts skjønn. II. Generalagent Martin Halset dømmes til at betale fabrikkeier Finn Knag saksomkostninger for byretten og Høiesterett».
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner. Jeg skal tilføie at Knag for Høiesterett ikke lenger bestrider at Halset i og for sig har hatt de utlegg som Halset krever, refundert. Derimot bestrider Knag, som det vil forstaaes av motanken, fremdeles at disse utlegg staar i adekvat kausalforbindelse med den ansvarsbetingede begivenhet. En undtagelse vil Knag alene gjøre for enkelte mindre beløps vedkommende. Jeg tilføier videre at det av byretten drøftede forhold vedrørende London Guarantees angivelige transport til Halset er gaatt ut av prosedyren for Høiesterett, idet partene er enige om at deres forhold maa bedømmes som om Halset ikke hadde vært ulykkesforsikret.
Der er for Høiesterett fremlagt en rekke nye dokumenter. Jeg nevner saaledes sakkyndige uttalelser fra henholdsvis professor B. Ingebrigtsen, professor Monrad-Krohn, professor Joh. Holst og overlæge O. Chr. Borchgrevink, som samtlige har vært opnevnt som sakkyndige for Høiesterett. Videre
Side:330
nevner jeg bevisoptagelse ved Oslo byrett, hvorunder parter og vidner har vært avhørt. Jeg finner det ikke nødvendig at referere de nye dokumenter nærmere. De sakkyndige har stort sett fastholdt de synsmaater som de gjorde gjeldende allerede for byretten. Og de øvrige oplysninger har efter min mening heller ikke bragt saken i nogen vesentlig endret stilling. Jeg skal alene i anledning av byrettens referat av dr. Kroghs uttalelser nevne at Krogh som vidne har forklart at det maa bero paa en misforstaaelse, naar han er tillagt den uttalelse at Halset ved anledningen i mai 1929 kom til ham sammen med sin hustru og i anledning av dennes sykdom.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og finner i alt vesentlig ogsaa at kunne henholde mig til byrettens begrunnelse.
Som i byrettsdommen anført har Knag i og for sig ikke bestridt sin erstatningsplikt, idet han for dette spørsmaals vedkommende har ansett det likegyldig enten Halset ved anledningen blev paakjørt av bilen, eller forholdet var det at Halset har snublet og falt - uten at komme i berøring med bilen - under forsøk paa at springe til side for den. Jeg skal derfor heller ikke gaa nærmere inn paa selve den ansvarsbetingende begivenhet, men alene konstatere at hvorledes enn ulykken foregikk, maa man efter det oplyste gaa ut fra at paakjørslen eller fallet ialfall ikke hadde nogen særlig voldsom karakter. Hensett hertil og til at det maa ansees godtgjort at Halset allerede fra før av led av kronisk fremadskridende sykelighet i ryggsøilen - spondylitis deformans diffusa - er jeg enig med byretten i at man efter de foreliggende oplysninger vanskelig kan legge til grunn annet enn at ulykken alene kan antas at ha medført en forbigaaende forverrelse av Halsets sykelighet. Som av byretten anført maa Halset ha bevisbyrden for sin videregaaende paastand om at ulykken har paaført ham varig invaliditet, og denne bevisbyrde kan ikke ansees fyldestgjort. Mulig uklarhet maa her saa meget mere gaa ut over Halset som han ikke tidligere enn skjedd paa betryggende maate søkte at klargjøre sin tilstand for Storebrand. Hvor lenge en saadan forbigaaende forverrelse kan antas at ha vart er det naturligvis umulig eksakt at angi. Jeg finner imidlertid ikke føie til at fravike byrettens skjønnsmessige avgjørelse - og det samme gjelder byrettens erstatningsfastsettelse. Ogsaa ansettelsen av erstatningen vil som forholdene ligger an, maatte bli skjønnsmessig.
Efter resultatet finner jeg at Halset maa tilsvare saksomkostninger for Høiesterett.
Dom:
Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Martin Halset til Finn Knag kr. 2.000. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Side:331
Dommer Alten: Jeg finner at byretten har satt erstatningen for høit. Spesielt mener jeg efter de nu foreliggende oplysninger at der ikke burde være regnet med forøkede kontorutgifter. Da ansettelsen i det hele er skjønnsmessig, og da der efter raadslagningen er flertall for at stadfeste byrettens dom, finner jeg imidlertid ikke grunn til at opta nogen dissens, men stemmer for førstvoterendes resultat.
Dommer Lie: Enig med førstvoterende.
Dommerne Boye, Schjelderup, Klæstad ogBacker: Likesaa.
Av byrettens dom:
Den 22 mai 1929 ved 21-tiden blev generalagent for London Guarantee &; Acc. Comp. Ltd. den da 58-aarige Martin Halset i Gyldenløvesgate paakjørt av bil tilhørende og ved anledningen ført av fabrikkeier Finn Knag. Halset blev angivelig kastet overende i gaten og hevder, at, han, led betydelig skade og at han har faatt varig men av fallet. - - - Den naeste morgen var han paa kontoret og konsulerte samme dag nervelæge Eyvind Krogh, som er en venn av ham. - - - Omtrent paa samme tid søkte han dr. Schiander, som røntgenfotograferte ham. - - - Nogen egentlig lægebehandling fikk han ikke hos Krogh eller Schiander. Han arbeidet imidlertid paa sitt kontor. - - - I slutningen av juni maaned reiste han saa til Pistyan, hvor han opholdt sig i ca. 4 uker, dog: uten at bli noget nevneverdig bedre. Fra november 1929 fikk han efter lægens raad lett massasje, senere diathermi og røntgenbehandling. Med massasje har han fortsatt og faar saadan fremdeles. Han angir, at han ennu har smerter i høire skulder og hofteledd, og disse smerter hadde han ikke før ulykken. Han har før denne aldri vært plaget av rheumatisme eller giktiske smerter, ikke hatt smerter i ryggen eller leddene. - - -
Som sakkyndige har efter rettens opnevnelse fungert professor Monrad-Krohn og læge Otto Chr. Borchgrevink. - - -
Paa foranledning av «Storebrand» blev saksøkeren undersøkt av professor Johan Holst og læge O. Chr. Borchgrevink i juni 1932. De har avgitt en skriftlig felleserklæring datert 30 juni 1932. - - -
Videre er saksøkeren i mars 1933 undersøkt av professor Ingehrigtsen, som har avgitt en skriftlig erklæring av 9 mars 1933. Professoren har som 2net vidne i tilslutning til denne erklæring bl.a. uttalt, at ryggen, forsaavidt inntar en særstilling, som der her ikke skal saa meget til for at bevirke en varig skade, uten at dette kan paavises og særlig da, naar vedkommende paa forhaand har en syk rygg.
Den opnevnte sakkyndige professor Monrad Krohn har uttalt, at han anser den foreliggende casus overmaate vanskelig, idet han første gang saa saksøkeren den 29 oktober 1931, eller ca. 2 1/2 aar efter ulykken. Han maa derfor ta sterke reservasjoner med hensyn til sine avgitte erklaeringer. Professoren har avgitt tre saadanne, av 7 mars 1932, av 15 september 1932 og 21 oktober 1932. - - - Forøvrig har professoren fastholdt sine erklæringer og uttalt, at saksøkeren sannsynlig vil faa varig skade og at aarsaken til denne skade bør tilskrives ulykken alene. Invaliditeten har han skjønnsmessig ansatt til 25 pct.
Side:332
Den annen sakkyndige, læge O. Chr. Borchgrevink har likesaa fastholdt sin erklæring og har efter at ha vært tilstede under parts- og vidne forklaringer uttalt, at det som under disse er fremkommet har bestyrket ham i, at hans konklusjon er riktig. Naar han i denne har anført, at en ved ulykken eventuell forværrelse av den hos saksøkeren forefunne tilstand av generell, deformerende arthrit av ikke traumatisk oprinnelse bare kunde tenkes at ha hatt en rent forbigaaende virkning av høist nogen maaneders varighet, vil han ha tilføiet, at dette ikke er at forstaa helt bokstavelig, men at det nevnte tidsrum bør kunne utstrekkes til en del maaneder, ja optil 1 aar. Doktoren er hovedlæge i Rikstrygdeverket og her anerkjenner man ikke nogen varig invaliditet som følge av saadan skade som omhandlet i nærværende sak (spondyl. deformans), medmindre der kan paavises anatomiske forandringer i tilslutning til skaden. Denne praksis er bygget paa videnskapelige undersøkelser av tyske læger.
Saksøkerens prosessfullmektig har i sin prosedyre hevdet, at der foreligger en bilulykke og at erstatningsansvaret er erkjent, at saksøkeren har opfylt sin bevisbyrde, gaaende ut paa, at der ved ulykken er paaført ham en skade og at skaden har medført varig invaliditet. - - -
Saksøkte har fremholdt, at efter alle i saken fremkomne oplysninger maa saksøkerens fall ha vært temmelig ubetydelig. Der paaligger saksøkeren at bevise, at hans nuværende tilstand skyldes ulykken. Kravet til dette bevis maa i nærværende sak skjerpes, fordi saksøkeren ikke har foretatt sig noget i tiden efter ulykken for at sikre sig beviset. Saksøkerens vegring for at fremstille sig for en av Storebrands læger har i høi grad vanskeliggjort denne sak og maa lede til, at saksøkeren maa føre fullt bevis, ikke bare sannsynlighetsbevis for aarsakssammenhengen mellem ulykken og hans nuværende tilstand. Ved bedømmelsen av de foreliggende lægeerklæringer maa der efter saksøktes mening hensees til, at disse bygger paa Halsets egne oplysninger om hans tilstand før ulykken. Har disse oplysninger vært uriktige eller ufullstendige, brister hele grunnlaget for lægenes erklæringer. - - -
Retten skal bemerke: Begge de opnevnte medisinske sakkyndige er enige om, at den foreliggende casus er overmaate vanskelig og at man vilde ha kunnet bedømme tilfellet med en ganske annen sikkerhet, hvis saksøkeren like efter ulykken i 1929 var blitt gjenstand for en grundig og gjennemgaaende undersøkelse. Efter de fremkomne oplysninger maa retten gaa ut fra, at saksøkeren først ca. 2 1/2 aar efter ulykken er blitt grundig undersøkt, først av professor Monrad-Krohn og senere av professor Holst og doktor Borchgrevink. De erklæringer som foreligger fra lægene Schiander og Eyvind Krogh kan ikke sies at støtte sig til nogen gjennemgaaende undersøkelse. - - -
I en skrivelse av 8 juni 1929 blev saksøkeren av Storebrand gjort opmerksom paa, at selskapet vilde anse det mest praktisk, om han vilde fremstille sig for den doktor, som selskapet pietet at benytte i den slags saker for at selskapet straks kunde faa grunnlag for et endelig opgjør. Herpaa svarte saksøkeren i skrivelse av 12 juni 1929, at han i anledning ulykkestilfellet hadde konferert med 2 læger og at han, naar tiden kom, vilde fremlegge de nødvendige erklæringer. Saksøkeren, som jo er spesialist nettop paa ulykkesforsikringens omraade, burde ha forstaatt, at de skjedde henvendelser til lægene Schiander og Krogh og de i den anledning utstedte attester ikke var skikket til at danne noget helt brukbart
Side:333
grunnlag for Storebrands bedømmelse av tilfellet. - - - Retten finner derfor, at saksøkeren selv har hovedskylden for at bedømmelsen av den foreliggende casus nu er saa vanskelig og at denne omstendighet maa bli at ta i betraktning ved sakens vurdering.
Ved siden av et enkelt objektivt funn har de sakkyndige maattet bygge sine erklæringer paa saksøkerens egne oplysninger om sin tilstand før ulykken. Disse oplysninger har gaatt ut paa, at han da aldri har vært plaget av gikt eller rheumatiske smerter. - - -
Om saksøkerens nuværende helbredstilstand inneholder de sakkyndige erklæringer en nøiaktig beskrivelse. Det vesentlige for nærværende sak er, at der er paavist generelt utbredte arthritiske forandringer i hele ryggsøilen, begge haandledd, begge ilosacralledd og høire hofteledd. Saksøkeren angir derhos smerter i høire skulder, hofte og haandledd. De sakkyndige er enige om, efter at ha sammenholdt røntgenbilledet av 1929 med billedet fra 1931 av den hele ryggsøile - at det før ulykken har vært en spondylararthritis deformans i nedre cervikal og øvre thoracaldel av hvirvelsøilen. Men i spørsmaalet om hvorvidt eller hvor stor andel den nevnte arthrit har i Halsets nuvserende tilstand, har lægene vist sig at være uenige.
Professor Monrad-Krohn har saaledes ansett det sannsynlig, at ulykken i 1929 har medført en forværrelse av - om ikke foraarsaket - Halsets spondylarthritiske forandringer i halshvirvelsøilen og har medført rotfenomener av høist generende art. Skaden vil efter hans mening være varig og han har anslaatt invaliditeten til 25 pct. Ulykken bør etter hans mening bære ansvaret for hele skaden.
Professor Ingebrigtsen har i sin erklæring uttalt, at han anser det overveiende. sannsynlig, at der er aarsakssammenheng mellem ulykken og saksøkerens smerter. Han mener imidlertid, at ogsaa arthriten er et aarsaksmoment og har konkludert med, at disse to aarsaksmomenter bør være ansvarlig for Halsets symptomer med en halvpart hver. Han tror at skaden er varig.
Den annen sakkyndige, doktor Borchgrevink vil ikke benekte, at skaden kan ha forværret eller manifestert saksøkerens arthrit. Men da der røntgenologisk ikke er paavist tegn til brudd, veksasjon, eller andre anatomiske forandringer som følge av skaden og da de lesjoner han har faatt ved denne efter alt foreliggende sikkert ikke har vært særlig svære, har dr. Borchgrevink ment, at en eventuell forvaerrelse kun kan ha hatt en rent forbigaaende virkning av endel maaneders varighet og at Halsets nuværende tilstand ikke med nogen rimelig sannsynlighet kan antas at være følge av skaden den 22 mai 1929. Doktoren, som er hovedlæge for Rikstrygdeverket, har uttalt, at man i den offentlige forsikring ikke anerkjenner nogen varig invaliditet som følge av skader som omhandlede (spondylit deformans), medmindre der kan paavises anatomiske forandringer i tilslutning til skaden, f.eks. luksasjon. Man kan anerkjenne forværrelse av tilstanden for optil ett aar, i sjeldne tilfeller noget lengere.
Professor Johan Holst har som sakkyndig vidne uttalt sig overensstemmende med dr. Borchgrevink.
Saaledes som denne sak ligger an har retten funnet at burde slutte sig til doktor Borchgrevinks opfatning. Man har ved valg av dette standpunkt bl.a. lagt vekt paa, at der ikke objektivt er paavist noget, som tyder paa, at her foreligger en alvorlig skade. Det maa i denne
Side:334
forbindelse hensees til, at skadede efter ulykken reiste sig, gikk bort og noterte omhandlede bils nummer og derefter gikk hjem ved egen hjelp. Næste dag var han paa sitt kontor og gikk til lægen, som ikke fant det nødvendig at legge ham tilsengs og heller ikke forordnet noget omslag eller lignende. Han fortsatte sitt arbeide paa kontoret, dog med nogen innskrenkning (skrivemaskinen) inntil han ca. 1 1/2 maaned efter reiste til Pistyan. Naar man videre henser til, at saksøkeren tidligere har hatt en skade i ryggsøilen, som maa antas at ha vært av fremskridende natur, synes det lite rimelig at regne med, at saksøkeren ved det fall, som ikke kan antas at ha vært særlig voldsomt, skal ha faatt livsvarig mén. Saksøkeren har efter rettens mening ikke opfylt den bevisbyrde, som forsaavidt maa paaligge ham.
Man vil derfor gaa ut fra, at der ved ulykken er forvoldt en forbigaaende forværrelse av hans tidligere tilstand. Fastsettelsen av det tidsrum, hvori man skal regne med saadan forværrelse, vil selvsagt bli en avgjørelse av helt skjønnsmessig art. Man finner at burde bli staaende ved et tidsrum av 1 aar, saaledes at der vil tilkomme saksøkeren erstatningfor de økonomiske følger, som en forværrelse i denne tid nødvendig har hatt for ham.
Saksøkeren har for fastsettelsen av erstatningens størrelse opført en rekke utgiftsposter fra 1929 til 1933, tilsammen kr. 9.241.20 for nevnte tidsrum. Den første post er reise og kur i Pistyan juni-juli 1929 med kr. 2.609.20. Retten finner ikke at kunne anerkjenne utgifter ved et saadan badereise som nødvendige og kan til begrunnelse herav innskrenke sig til begrunnelse herav innskrenke sig til at henvise til forklaringer fra lægene Schiander og Krogh. Ingen av disse har ansett en saadan reise nødvendig, og man maa efter det i saken oplyste gaa ut fra, at det er saksøkeren selv, som allerede dagen efter ulykken har bragt en saadan reise paa bane.
De opførte utgifter til massasje, diathermi, røntgenbehandling, læge konsulasjoner og medikamenter er tross saksøktes provokasjon ikke tilstrekkelig legitimert og retten vil derfor ikke kunne anerkjenne disse poster med de opførte beløp. De vil imidlertid tjene til veiledning ved rettens skjønn om nødvendige utgifter.
De forøkede kontorutgifter maa ansees legitimert ved vidnet Trønnes prov og retten vil legge de opførte beløp til grunn ved beregning for ett aar. - - -
Ved den skjønnsmessige ansettelse av det erstatningsbeløp som bør utbetales saksøkeren for nødvendige utgifter i 1 aar grunnet en forbigaaende forværrelse i hans tilstand, vil retten regne med utgifter ved medisinske bad (f.eks. Kurbadet i Oslo), massasje og diathermi, røntgenbehandling, utlegg til læger og medisin samt til nødvendig ekstrahjelp ved saksøkerens kontor. Man finner, alle hensyn tatt i betraktning - at kunne fastsette beløpet til kr. 2.500. - - - F. A. Krohg.
Side:335
Ektemann ikke ansett som far til hustruens barn. En ektemann hadde forlatt sin hustru i mars 1930. Han avla et besøk hos henne i april 1931 for at hilse paa deres datter; for hustruens paastand om, at de ved leiligheten hadde samleie forelaa intet bevis. Hustruen paastod, at mannen ogsaa hadde besøkt henne i juli 1931, hvad han benektet. I april 1932 fødte hustruen en sønn og opgav mannen som far. Han anla sak til fritagelse for farskap og fikk i Høiesterett medhold, da de foreliggende oplysninger ikke gav anledning til at anta, at det ekteskapelige samliv var gjenoptatt eller til at opstille nogen formodning om samleie («pater est quem nuptiae demonstrant»). (Høiesteretts dom 21 april 1936 i l.nr. 87/1 s.a.).
Ubetinget fengselsstraff for kjøring av bil i paavirket tilstand. Ved Høiesteretts dommer av 25 april 1936 i l.nr. 94, 96 og 97/1 s.a., 13 juni 1936 i l.nr. 131/1 s.a. og 20 juni 1936 i l.nr. 142 og 143/1 s.a. blev betinget fengselsstraff skjerpet til ubetinget.