Rt-1936-341
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-04-28 |
| Publisert: | Rt-1936-341 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 39/1 B 1936. |
| Parter: | Hemnes kommune (advokat W. Wasteson) mot fru Kari Anderssen og før avdøde ektefelle kjøbmann A. Anderssens uskiftede fellesbo (overrettssakfører Kr. Qvigstad til prøve). |
| Forfatter: | Alten, Lie, Evensen, Schjelderup, Boye, Klæstad, Backer |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §3, Skatteloven (1911) §112, §117, §96, Konkursloven (1863), §121, §122, Skatteloven (1911), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §52, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) |
Dommer Alten: Den 6 juli 1935 avsa Rana skifterett en kjennelse med saadan slutning: «Den av Hemnes kommune den 18 juni 1935 fremsatte begjæring om at ta enkefru Kari Anderssens uskiftebo under skifterettens behandling som konkursbo tas ikke til følge. Enke fru Anderssen tilkjennes ikke erstatning efter konkurslovens §117 eller saksomkostninger ved behandlingen av konkursbegjæringen.»
Hemnes kommune har erklært anke og nedlagt paastand om at konkurs aapnes i fru Kari Anderssen og før avdøde ektefelle kjøpmann A. Anderssens uskiftede fellesbo, og at boet tilpliktes at betale Hemnes kommune sakens omkostninger for skifteretten og Høiesterett.
Fru Anderssen paastaar at anken forkastes, og at Hemnes kommune tilpliktes at erstatte henne saksomkostninger ved skifteretten og Høiesterett.
I anledning av anken er der holdt en bevisoptagelse ved Rana herredsrett den 4 desember 1935 til avhøring av lensmann Selseth om solvensspørsmaalet.
Skifterettens nektelse av at ta konkursbegjæringen til følge er begrunnet med at der ikke er ført tilstrekkelig bevis for debitors insolvens. Men den del av ankeerklæringen som angaar herredsrettens bevisbedømmelse og fordeling av bevisbyrden i denne henseende, er falt bort efter at fru Anderssen har erkjent at hennes bo er insolvent forsaavidt kommunens skattefordring bestaar. Kommunen hevder imidlertid videre at dens skattefordring er skikket som grunnlag for konkursbegjæring selv om efterligningens riktighet er bestridt og utpantningen paaklaget. Til støtte her for paaberopes landsskattelovens §112 siste ledd som efter kommunens mening medfører at retten ikke behøver at ta prejudicielt stadpunkt til spørsmaalet om skattefordringens riktighet.
Fra fru Anderssens side gjøres derimot blandt annet gjeldende at kommunen ikke har adgang til at begjære konkurs med mindre skatte ford ringen er materielt begrunnet, og at spørsmaalet herom maa avgjøres prejudicielt efter konkurslovens §3. Heri maa fru Anderssen efter min mening gis medhold.
Spørsmaalet om en kommune kan kreve betaling av en omprosedert skattefordring, og spørsmaalet om kommunen kan begjære konkurs paa grunnlag av en saadan fordring, er to
Side:342
helt forskjellige spørsmaal. Det første maa avgjøres efter skatteloven, det siste efter konkursloven.
Efter landsskattelovens §112 siste ledd skal skattyderen innbetale en omtvistet skatt selv om ligningen er bragt under prøvelse av domstolene, saafremt skattefordringen utgjør minst kr. 5000. Denne bestemmelse begrunner ingen særskilt fordring for kommunen ved siden av skattefordringen, saaledes som den ankendes prosedyre nærmest maa forutsette. Den gir bare en regel om betaling av selve skattefordringen. Blir betalingen ikke frivillig erlagt, maa spørsmaalet om kommunen kan drive tvangsfullbyrdelsen videre enn til utpantning, saalenge tvisten om skattefordringen verserer, avgjøres efter de almindelige bestemmelser i loven om tvangsfullbyrdelse, da skatteloven ikke inneholder særlige bestemmelser herom. Jeg henviser til tvangsfullbyrdelseslovens §52, som formentlig vil føre til at kommunen ikke lett kan komme lenger enn til utpantning, hvis skattefordringens riktighet fremstiller sig som tvilsom og kommunen ikke stiller sikkerhet for følgene av en fortsatt fullbyrdelse.
Om adgangen til at begjære konkurs paa grunnlag av en skattefordring inneholder skatteloven ingen særskilt bestemmelse. Spørsmaalet maa derfor avgjøres efter konkurslovens §3. Efter denne paragraf er det ingen hindring for konkursbegjæring at rekvirentens fordring er omprosedert, men ogsaa i saa fall maa skifteretten prejudicielt avgjøre om fordringen er materielt begrunnet. Jeg henviser til Høiesteretts dom i Rt-1923-596. I det foreliggende tilfelle har imidlertid Hemnes kommune, uaktet skattefordringen i sin helhet bestrides, uttrykkelig erklært at spørsmaalet om hvorvidt fordringen er materielt begrunnet holdes utenfor saken. Under disse omstendigheter er det ingen adgang for retten til at treffe prejudiciell avgjørelse om hvorvidt den paastaatte skattefordring overhodet tilkommer kommunen, og følgen herav er at aapning av konkurs maa nektes.
De forskjellige spørsmaal om forstaaelsen av landsskattelovens §112 siste ledd som har vært fremme under prosedyren, bl.a. om bestemmelsen kan anvendes naar kommunen er insolvent, er efter min opfatning uten betydning for avgjørelsen av en konkursbegjæring, og jeg finner derfor ikke grunn til at uttale mig om dem. Jeg vil kun bemerke at en konkurs ikke er noget tjenlig middel til at opnaa det formaal som man ved bestemmelsen i §112 har hatt for øie, da konkurslovens §96 i. f. er til hinder for utbetaling av det som utloddes til omtvistede fordringer saalenge tvisten ikke er endelig avgjort Hvad en konkurs kan tjene til, er dels at sikre mot forverrelse av boets tilstand, dels at muliggjøre anvendelse av konkurslovens omstøtelsesregler. Men herfor kan der være behov enten kommunen er solvent eller ikke, og uten hensyn til om skattefordringen er over eller under kr. 5000. En kommune som begjærer konkurs paa grunnlag av en skattefordring, er i det hele stillet ganske som enhver annen konkursrekvirent.
Side:343
Efter mitt resultat finner jeg at kommunen bør betale sakens omkostninger for Høiesterett, mens jeg ikke finner tilstrekkelig grunn til at forandre skifterettens avgjørelse med hensyn til saksomkostninger.
Dom:
Skifterettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Hemnes kommune til fru Kari Anderssen og før avdøde ekte felle kjøpmann Anders Anderssens uskiftede fellesbo kr. 800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Lie: Jeg finner ikke opfordring til at ta standpunkt til de betraktninger som ligger til grunn for førstvoterendes resultat, men jeg tiltreder dette resultat under tilslutning til en innsigelse som er fremsatt av fru Kari Anderssen og som gaar ut paa at en insolvent kommune ikke under paaberopelse av landsskattelovens §112 siste ledd kan kreve omtvistet skatt innbetalt uten at stille betryggende sikkerhet for tilbakebetaling av skattebeløpet plus renter.
Den nevnte bestemmelse i landsskatteloven opstiller en ubetinget plikt for skatteyderen til at betale et skattebeløp som utgjør minst kr. 5000 til tross for at skatteplikten er omtvistet og ligningen bragt under prøvelse av domstolene uten at nogen avgjørelse ennu er truffet av disse.
Det er ialfall ikke uttrykkelig truffet nogen særordning for det tilfelle som foreligger her, nemlig at vedkommende kommune allerede har vist sig at være insolvent før innbetalingen skjer eller skal skje. Imidlertid maa man ved fortolkningen av lovbudet ta hensyn til de forhold som forelaa den gang lovbudet blev til. Saaledes som forholdene den gang var regnet man ikke med at et offentlig rettssubjekt som en kommune skulde bli insolvent, saa det kunde være nogen fare for at det skattebeløp som en skatteyder blev paalagt at betale før det var avgjort om han skyldte beløpet, ikke kunde bli tilbakebetalt. Og heller ikke var der efter den almindelige opfatning grunn til at regne med en saadan eventualitet. Og derfor laa det ikke nær at gi nogen saadan særlig bestemmelse som regulerte et tilfelle av denne art. Senere er forholdene i dette punkt bli ti: vesentlig forandret. Og nu, efter at denne forandring er inntraadt, mener jeg at spørsmaalet om den rettslige betydning av den omstendighet at en kommune viser sig at være insolvent før innbetaling skjer i henhold til landsskattelovens §112 siste ledd, maa avgjøres paa grunnlag av de betraktninger som har vært bestemmende for lovbudet.
Det fremgaar klart av lovens forarbeider at lovgrunnen har vært at sette en kommune i stand til at kunne an vende de skattemidler som den regner med til forutsatt tid, uavhengig av om skatteyderen bestrider skatteplikten og lar det komme til process herom. Man har vært fullt opmerksom paa at det var en stor byrde som blev paalagt skatteyderen, naar man
Side:344
under brudd med almindelige regler paa la ham at innbetale et beløp før det ennu var avgjort om han skyldte det. Men man fant under hensyn til lovgrunnen at betenkelighetene ved at treffe en saadan ordning maatte vike. Imidlertid ser man at man ved vurderingen av disse betenkeligheter bare har hatt for øie den byrde som blev paalagt skatteyderen ved avsavn av et omtvistet beløp som han kanskje ikke skyldte. Men derimot har det ligget utenfor lovgivernes tanke at det kunde være tale om at forlange det offer av skatteyderen at det omtvistede beløp skulde innbetales under forhold som gjorde det mere eller mindre klart at en større eller mindre del av beløpet ikke vilde kunne faaes tilbakebetalt selv om skatteyderen fikk medhold i sin opfatning av skattepliktspørsmaalet.
I henhold til hvad jeg saaledes har anført finner jeg at man, selv om det ikke er gitt nogen uttrykkelig bestemmelse om det i loven, med tilstrekkelig sikkerhet maa fortolke bestemmelsen i skattelovens §112 siste ledd saaledes at den forutsetter at kommunen er solvent naar spørsmaalet om innbetaling opstaar, og at en innbetaling, hvis kommunen skulde vise sig insolvent paa dette tidspunkt, ikke kan fordres med mindre der treffes den særordning at der stilles skatteyderen betryggende sikkerhet for at han ogsaa virkelig faar tilbake det beløp som han i tilfelle skal ha tilbakebetalt. Hermed mener jeg at være i full overensstemmelse med almindelige rettferdighetsgrunnsetninger og lovbestemmelsens formaal.
Dommer Evensen: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg vil dog for mitt vedkommende intet ha uttalt med hensyn til stillingen ved inndrivelse efter tvangsfullbyrdelsesloven, et spørsmaal som det ikke er nødvendig at komme inn paa for avgjørelsens skyld.
Dommer Schjelderup: Som dommer Evensen.
Dommer Boye: I det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.
Dommer Klæstad: Likesaa.
Dommer Backer: Som dommer Evensen.
Av skifterettens kjennelse:
Den 2 januar 1935 blev der av Hemnes ligningsnevnd foretatt efterligning av firma B. Anderssen, innehaver enkefru Kari Anderssen, Hemnesberget. Efterligningen blev foretatt for inntektsaarene fra og med 1924 til og med 1933 for kommuneskatt tilsammen kr. 27.805,14. Det blev videre foretatt dobbeltligning i medhold av landsskattelovens §122. Den samlede efterlignede skatt efter dobbeltligningen og med renter i overensstemmelse med landsskattelovens §121 utgjorde kr. 55.610,28. - - - Skatten forfalt til betaling den 1 mai 1935. Da den ikke blev betalt blev der den 16 s. m. holdt utpantning hos fru Anderssen. Utpantningen er den 26 juni 1935 av fru Anderssen paaklaget til namsretten idet hun har gjort gjeldende at den foretatte efterligning er helt uriktig. Hemnes kommune ansaa ikke utpantningen som tilstrekkelig sikkerhet og den har den 28 juni 1935 begjært konkurs aapnet hos fru Anderssen i medhold av konkurslovens §3.
Side:345
- - - Forøvrig gjør kommunen gjeldende at det i det foreliggende tilfelle i det hele tatt ikke blir spørsmaal om for skifteretten at ta prejudicielt standpunkt til den verserende tvist. I henhold til landsskattelovens §112 har nemlig kommunen ubetinget rett til at kreve innbetalt det efterlignede skattebeløp. - - - Dette ubetingede innbetalingskrav som kommunen har overfor fru Anderssen uten hensyn til om utpantningen er paaklaget, hjemler rett til at begjære konkurs uansett at grunnlaget for kravet er omtvistet. - - -
Da retten er kommet til at der ikke er ført tilstrekkelig bevis for debitors insolvens, blir den fremsatte konkursbegjæring ikke at ta tilfølge.