Rt-1936-557
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-08-19 |
| Publisert: | Rt-1936-557 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 61/2 B s.a. |
| Parter: | Peder J. Hansen (overrettssakfører Kaare Weider til prøve) mot Drosjeforsikringen Gjensidig og Carl Jødal (advokat C. A. Torstensen). |
| Forfatter: | Hanssen, Broch, Evensen, Aars, Jebe, Hesselberg, Paulsen |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Hanssen: Av Oslo byrett blev 24 mars 1934 avsagt dom med saadan domsslutning: «Saksøkte nr. 1 Drosjeforsikringen Gjensidig dømmes til at betale til drosjeeier Peder Hansen kr. 800 med 4 av hundre herav fra 3 august 1933 til betaling skjer. Saksøkte nr. 2 drosjeeier Carl Jødal frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Peder Hansen har paaanket dommen til Høiesterett ved ankeerklæring av 26 juni 1934. Hansen har i ankeerklæringen rettet en rekke innvendinger mot dommen og har nedlagt følgende paastand: «1. At Drosjeforsikringen Gjensidig dømmes til at betale til Peder Hansen kr. 9.000 og at Carl Jødal dømmes til i tillegg hertil at betale til Peder Hansen kr. 4.500, begge beløp med 4 av hundre i aarlig rente fra 3 august 1933 til betaling skjer, subsidiært erstatning efter Høiesteretts skjønn. 2. At Drosjeforsikringen Gjensidig og Carl Jødal dømmes til in solidum at betale sakens omkostninger for begge retter.»
Drosjeforsikringen Gjensidig og Carl Jødal har erklært motanke og har nedlagt følgende paastand: «At Drosjeforsikringen Gjensidig og drosjeeier Carl Jødal frifinnes og hos drosjeeier Peder J. Hansen tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høiesterett.»
Side:558
Angaaende sakens sammenheng henvises til byrettens domsgrunner. Til bruk for behandlingen i Høiesterett er foretatt en bevisoptagelse, hvorunder er avhørt partene Hansen og Jødal og 5 vidner. Dessuten er fremlagt en del nye dokumenter hvoriblandt en skrivelse fra nervelæge Ingvar Lossius av 26 april 1935 samt en del erklæringer og opgaver siktende til at belyse Hansens nedgang i inntekt. Den forandring Hansens paastand har undergaatt efter byrettssaken skyldes at han overfor Drosjeforsikringen Gjensidig i ansvarsbeløpet kr. 10.000 har fratrukket de ca. kr. 1.000 som han tidligere har faatt utbetalt i henhold til rettsforliket i den foregaaende sak, mens til gjengjeld herfor paastanden overfor Jødal er forhøiet med kr. 1.000.
I likhet med byretten er jeg kommet til det resultat at forsikringsselskapet og Jødal plikter erstatning for det tap i fremtidig erhverv som Hansen maatte ha lidt som følge av den posttraumatiske nevrose han har lidt av siden 8 august 1932.
Oplysningene om hvad der virkelig passerte da Jødal den nevnte dag rygget med sin bil paa holdeplassen paa Grønlands torv, er visstnok noget uklare. For mitt vedkommende finner jeg imidlertid efter hvad der foreligger at maatte gaa ut fra at den bakre støtfanger paa Jødals bil under ryggingen støtte mot Hansen. Og dette støt antas, selv om det rimeligvis ikke har vært synderlig sterkt, at ha foraarsaket den nevrose som Hansen efter de foreliggende lægeerklæringer senere har lidt av.
Hvilken betydning denne sykdom har hatt for Hansens arbeidsevne stiller sig for mig adskillig uklart. De i lægeerklæringene inneholdte ansettelser av invaliditeten er formentlig av rent skjønnsmessig art, idet de vesentlig har maattet bygges paa Hansens egne uttalelser som følge av at det her gjelder en rent funksjonell lidelse uten paaviselige fysiske forandringer. Erklæringene stemmer heller ikke helt overens, idet lægene Holst og Lossius synes at tillegge sygdommen en større og alvorligere karakter enn dr. Zeiner-Henriksen. For mitt vedkommende finner jeg det godtgjort at Hansens arbeidsevne har vært noget nedsatt, ogsaa efter 1 januar 1933, og at denne forringelse i nogen grad fremdeles vedvarer. Paa den annen side kan jeg ikke anse det godtgjort at han vil faa noget varig men efter ulykken. At Hansens erhvervsevne som chauffør er blitt forringet efter ulykken støttes ogsaa av de opgaver som han har fremlagt over de beløp, som før og efter denne tid har vært angitt paa den ene side av ham selv og paa den annen side av hans chauffør. Men noget grunnlag for en virkelig beregning av tap i erhvervsevnen kan disse opgaver efter min mening ikke danne. Man er derfor henvist til at foreta en rent skjønnsmessig ansettelse. For mitt vedkommende er jeg blitt staaende ved at sette beløpet til kr. 2.000, som forsikringsselskapet saaledes vil bli dømt til at betale. Da ansvar mot Jødal bare er gjort gjeldende forsaavidt angaar den del av tapet som ikke dekkes av forsikringsselskapet vil han bli at frifinne ogsaa i Høiesterett.
Side:559
Efter omstendighetene antar jeg at sakens omkostninger bør opheves ogsaa for Høiesterett, idet jeg tar hensyn til at saken har vært prosedert under ett av samme advokat for forsikringsselskapet og Jødal.
Dom:
Drosjeforsikringen Gjensidig betaler til Peder Hansen kr. 2.000 med 4 av hundre i aarlig rente herav fra 3 august 1933 til betaling skjer. Carl Jødal frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Broch: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Evensen og Aars, de ekstraordinære dommere lagdommer Jebe ogsorenskriver Hesselberg og dommer Paulsen : Likesaa.
Av byrettens dom:
Saken gjelder erstatning for tap i fremtidig inntekt som følge av nedsatt arbeidsevne, hvilket saksøkeren Peder Hansen hevder maa tilskrives, at han den 8 august 1932 angivelig blev paakjørt av saksøkte Carl Jødals bil. Saksøkeren har i en tidligere sak gjort gjeldende krav paa erstatning for direkte inntektstap og hatte utlegg som følge av den samme skade. - - - Saken endte med rettsforlik av 4 mai 1933, hvorved Drosjeforsikringen Gjensidiggikk med paa at betale kr. 995.25 til dekning av det omhandlede krav. - - -
Saksøkeren hevder, at der maa regnes med ca. 20 pct. varig nedsettelse av hans arbeidsevne. Han anfører at dette efter almindelige forsikringsberegninger ved ansettelse av livrenter vil svare til en samlet erstatningssum av kr. 13.500, idet der regnes med et aarlig rentebeløp av kr. 800 utgjørende 20 pct. av saksøkerens angivelige aarlige inntekt kr. 4.000. - - -
De saksøkte bestrider, at der overhodet har funnet sted en paakjøring, og hevder at den tilstand av «post traumatisk neurose», hvori saksøkeren angivelig har befunnet sig efter den begivenhet, som han har betegnet som en paakjøring, i tilfelle maa tilskrives neurasteniske anlegg hos saksøkeren, hvorfor de saksøkte ikke kan bære ansvaret. Det sannsynlige forhold er, hevder de saksøkte, at saksøkeren efterpaa har faatt en hysterisk redsel ved tanken paa, at han kunde ha vært paakjørt. Men en som følge herav inntraadt eller forverret neurastenisk tilstand hos saksøkeren kan ikke ansees som en paaregnelig følge av bruken av motorvognen. Videre bestrider de saksøkte, at der i saken foreligger bevis for en nedsatt arbeidsevne, som vil kunne bevirke tap i fremtidig erhverv. - - -
Saksøkeren har med sin bil holdeplass ved Grønlands torv, og han kom den 8 august 1932 ved 16.15 tiden og avløste sin chauffør. Foran saksøkerens bil stod saksøkte Jødal med sin drosjebil, idet der var ca. 1 meters avstand mellem bilene. - - - Idet saksøkeren stod foran sin bil med ryggen vendt mot Jødals bil og fylte vann paa radiatoren, rygget Jødal bakover med sin bil, idet han hadde faatt tur og skulde kjøre frem. Saksøkeren forklarer, at hans ben herunder blev klemt mellem støtfangeren
Side:560
paa hans egen bil og den bakre støtfanger paa Jødals bil. Benene blev klemt ved knærne. - - -
Dr. W. Holst blev tilkalt til saksøkerens hjem den samme aften efter hjemkomsten. Han forklarer, at der ikke var nogen som helst ytre merker paa benene, som kunde tyde paa, at benene hadde faatt et støt eller en klem. Paa grunnlag av saksøkerens egne angivelser om sin til stand konstaterte doktoren en ømfintlighet omkring knærne og henviste saksøkeren til behandling med diatermi og massasje. - - -
Dr. Hjalmar Torp forklarer, at han har undersøkt saksøkeren 31 august, 1 september og 31 desember 1932 og sist i mars 1934. Han forklarer ogsaa, at der ikke forefantes ytre lesjoner og anfører paa grunnlag av saksøkerens egen fremstilling, at han ingen smerter hadde til at begynne med, men at han nogen minutter efter den angivelige ulykke blev følelsesløs i begge legger og maktesløs i benene. Doktoren konkluderer i en erklæring av 1 september 1932 med, at hans undersøkelse taler for, at der foreligger en funksjonell lidelse, vesentlig bestaaende i sensiblitetsutfall og lette pareser, men at undersøkelsen taler imot en lesjon av nerver. Den elektriske undersøkelse stadfester ogsaa dette, idet den har vist normale irritablitetsforhold. Doktoren anfører, at det er rimeligst at anta en posttraumatisk neurose foranlediget ved skaden, og han ansetter i den nevnte erklæring invaliditetsgraden til ca. 60 procent, idet han anbefaler behandling med lett massasje. Efter undersøkelsen umiddelbart før hovedforhandlingen fastholder dr. Torp diagnosen posttraumatisk neurose og uttaler, at der nu maa antas at foreligge en invaliditetsgrad av 20-25 procent, idet saksøkerens tilstand er betydelig bedret siden den 1 september 1932. Doktoren uttaler at den foreliggende neurose og ogsaa tilstedeværelsen av et følelsesløst parti rundt knærne ikke nødvendigvis forutsetter, at saksøkeren har vært utsatt for et støt eller er blitt klemt, idet tilstanden ogsaa kan skyldes, at der har foreligget et chock av psykisk art. Og det kan herunder ha spillet inn, at saksøkeren har utpreget plattfot.
Overlæge dr. med. Zeiner-Henriksen forklarer, at saksøkeren har vært undergitt elektrisk behandling ved hans klinikk fra 4de til slutningen av januar 1933, og at overlægen undersøkte ham senere den 8 mars og 8 mai samme aar. Han uttaler i en erklæring av 23 februar, at den nedsatte følelse i benene da i det vesentlige var vendt tilbake. - - - Han uttaler, at mannen i fremtiden ikke vil faa tilbakefall, da dette ikke er en sygdomsutvikling, som hører med til traumatiske lesjoner av denne art. Overlægen anfører at bedring efterhaanden vil inntre ved fortsatt bruk av muskulaturen. Han uttaler, at varig men er utelukket. Overfor retten har han presisert, at funksjonen saavel av muskler, som av nerver var i full orden, idet han tilføier, at dette er forhold som kan bedømmes objektivt. En posttraumatisk neurose kan like godt skyldes et chock av psykisk art som et trykk. Overlægen anfører ogsaa, at man ved bedømmelsen av saksøkerens tilfelle ikke kan bortse fra den høigradige plattfot, som han lider av.
Retten anser det paa det rene, at saksøkte nr. 1 ved antagelsen av det foran nevnte forlik angaaende erstatning for direkte lidt tap og utlegg m.v. ikke har gaatt med paa at erkjenne, at der foreligger rettslig grunnlag for en erstatningsplikt. - - -
Retten finner, at sakens bevisligheter i det hele gjør det overmaate tvilsomt, hvorvidt saksøkeren ved anledningen har faatt et virkelig fysisk
Side:561
støt eller er blitt klemt ved paakjøring av saksøkte nr. 2's bil. - - - Retten finner efter oplysningens i det hele at maatte anta, at saksøkeren umiddelbart efter at bilen var rygget henimot ham har faatt et chock av psykisk art, som i forbindelse med oprinnelige neurasteniske anlegg hos ham har fremkalt den fornemmelse av nummenhet med nedsatt følelse i benene og i alfall den tretthetsfornemmelse, som han senere av og til har lidt av, saaledes at der har vært grunnlag for at statuere en post-traumatisk neurose. Man synes ikke helt at kunne utelukke antagelsen av, at neurosen delvis kan være en «renteneurose», saaledes at avgjort helbredelse vil kunne inntre i kort tid efter avgjørelsn av denne sak. Man finner under enhver omstendighet efter det oplyste, jfr. særlig overlæge Zeiner-Henriksens erklæring, at maatte anta, at saksøkeren ikke paa nogen maate har lidt noget men av varig art i sin oprinnelige helbredstilstand, som maa antas at ha vært noget neurastenisk disponert, ved den omhandlede begivenhet.
- - - Retten antar, at en neurose, som i begrenset grad som anført maa føres tilbake til et nervechock ved den omhandlede anledning, danner grunnlag for erstatning. Med hensyn til dennes beregning, ansees det utvilsomt, at der kun kan bli tale om erstatning for en noget nedsatt arbeidsevne i et meget begrenset tidsrum. - - - Retten finner efter oplysningene i det hele at maatte fastslaa, at der kun for et tidsrum av 2 aar regnet fra slutningen av september 1932 kan antas at foreligge en invaliditet paa grunn av neurosen, som kan danne grunnlag for erstatning. Invaliditetsgraden kan efter det foreliggende skjønnsmessig ikke settes høiere enn en 10 procent nedsatt arbeidsevne, og idet man efter omstendighetene gaar ut fra saksøkerens opgave om 4.000 kroners aarlig inntekt, vil erstatningsbeløpet, som i henhold til paastanden paalegges saksøkte nr. 1 alene, utgjøre kr. 800. - - - P. I. Gløersen.