Rt-1936-566
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1936-04-30 |
| Publisert: | Rt-1936-566 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 562. |
| Parter: | |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §231, §235, §454, §469, Domstolloven (1915) §200, §471, §97, Straffeloven (1902) §231, §235, §255, §275 |
Av kjennelsen som angikk erstatning efter straffeprocesslovens §454 og §469 til to advokater, mot hvem der hadde vært reist strafforfølgning bl.a. efter straffelovens §255 og §275, hitsettes:
«Efter den lydelse, som straffeprocesslovens §454 §469 har, er utvalget enig med riksadvokaten i at erstatning efter disse bestemmelser alene kan tilkjennes den som har vært siktet i saken.» Men utvalget fant, at den formelle siktelse som bare omfattet enkelte punkter i saken, ikke var avgjørende og uttaler herom: De siktede har i nærværende sak vært siktet ikke bare for et eller muligens to av de spesielle forhold, men for samtlige de forhold straff-forfølgningen har omfattet. Hvor som her de forskjellige anmeldelser og efterforskninger er koblet sammen til en sak, er det lite naturlig at dele op saken i to partier, alt efter som der er utferdiget formell siktelse eller ikke. Formaalet med efterforskningen er det samme i begge tilfeller, at skaffe oplysninger og beviser mot den eller de
Side:567
personer, mot hvem forfølgningen rettes. I samtlige de tilfeller saken omfatter har det vært anstillet inngaaende efterforskninger direkte rettet mot de to siktede, og politiet har to ganger foreslaatt aapnet rettslig forundersøkelse mot dem med siktelse for samtlige posters vedkommende. Utvalget henviser iøvrig med hensyn til dette spørsmaal til straffeprocesslovens §97 og Salomonsens kommentar til denne note 3. Under henvisning til det foran anførte finner utvalget, at det saavel ved avgjørelsen av om betingelsene for erstatning foreligger som ved bestemmelsen av erstatningens størrelse maa tas hensyn til den hele sak og ikke bare til en enkelt del av denne.»
Angaaende erstatning for forsvarsomkostninger uttaler utvalget bl.a.: «Det er paaberopt at det ikke skulde være nødvendig i dette tilfelle at søke særskilt forsvarer fordi de siktede selv er jurister. Utvalget finner ikke at denne omstendighet kan tillegges nogen vesentlig vekt i en sak av den inngripende betydning for de siktedes ve og vel som nærværende. En offentlig beskikket forsvarer staar meget friere og kan i langt høiere grad gjøre sin innflydelse og autoritet gjeldende enn en siktet, selvom denne er jurist.»
Med hensyn til forskjellige klager over politiets optreden i saken uttaler utvalget bl.a.: «Opdagelseschefen har i strid med bestemmelsen i straffelovens §231 latt K. paagripe uten paa forhaand at faa rettens beslutning herfor. Han har ikke forsøkt at paavise, at det vilde være forbundet med fare at oppebie rettens beslutning, men har alene paaberopt sig en sedvane og praksis, som skal ha dannet sig ved Oslo politikammer omkring straffeprocesslovens §231 og som går ut paa at man som regel ikke erhverver rettens beslutning i slike tilfeller. Det er klart at en saadan praksis ikke kan gi politiet nogen rett til at tilsidesette en klar og grei lovbestemmelse. Aller minst kan dette skje hvor grunnlaget for paagripelsen var saa svakt og sviktende som i nærværende tilfelle. Efter straffelovens §235 skal den paagrepne snarest mulig fremstilles for forhørsretten. K. blev som nevnt arrestert den 30 november kl. 1/2 8 om morgenen, men først fremstillet for forhørsretten paafølgende dag kl. 13. Naar opdagelseschefen til forklaring herav ogsaa paaberoper sig en annen praksis som skal be følges ved Oslo politikammer, nemlig at man regner fristen for den paagrepnes fremstilling for retten ikke fra paagripelsen, men fra den tid politiet flytter den paagrepne over i varetektsfengsel, er dertil at bemerke, at dette ogsaa er ulovlig praksis. Det er «den paagrepne» som efter straffeprocesslovens §235 snarest mulig skal fremstilles, og bestemmelsen gir ingen adgang for politiet til egenmektig at regne fristen fra den tid politikammeret overflytter vedkommende i varetektsfengsel.»
Der var av den ene siktede nedlagt paastand om erstatning ogsaa efter domstolslovens §200 begrunnet ved at der paastaas utvist forsømmelig eller annet utilbørlig forhold fra politiets
Side:568
side ved sakens behandling. Kravet blev imidlertid ikke avgjort, idet herom blev uttalt: «Utvalget opfatter nemlig domstollovens §200 derhen, at det er en betingelse for domfellelse av staten efter denne paragraf, at erstatningsansvar er ilagt eller samtidig ilegges vedkommende tjenestemann (jfr. Skeie Civilproces III s. 817). Det er imidlertid ikke fra siktedes side nedlagt nogen paastand paa tilkjennelse av erstatning direkte hos vedkommende tjenestemann. Erstatningspaastanden er alene rettet mot staten. Kravet paa erstatning efter domstollovens §200 vil derfor ikke bli tatt under behandling.»
Det tap som autokes at skyldes politiets forhold blev dog ikke satt ut av betraktning. Efterat ha gjennemgaatt de forskjellige klager som var rettet mot politiet, uttaler utvalget: «Utvalget er saaledes kommet til det resultat, at politiets fremgangsmaate i flere og vesentlige henseender var uheldig og maa klandres. Man finner ogsaa at den maate hvorpaa politiet fra først av grep saken an, har øvet adskillig innflydelse paa de videre skritt, som politiet traff og paa det omfang som saken fikk. Politiets fremgangsmaate maa derved regnes at ha betydning ved avgjørelsen av erstatningens størrelse, idet man er enig i den fra siktedes side subsidært fremholdte opfatning, at der ved fastsettelsen av erstatning efter straffeprocesslovens §469 første ledd ogsaa maa tas hensyn til det tap, som særskilt skyldes politiets optreden (jfr. forutsetningen i §471 siste ledd).»
De siktede advokater blev i henhold hertil tilkjent av statskassen resp. kr. 20.000 og kr. 25.000 som erstatning for velferdstap og hver kr. 3000 for utgifter til sitt forsvar i anledning av den mot dem rettede straffeforfølgning.