Rt-1936-612
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-09-01 |
| Publisert: | Rt-1936-612 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 167/2 s.a. |
| Parter: | Statsadvokat Aasgaard, aktor mot Haakon Lorang Halvorsen (forsvarer: advokat Ola Sveen). |
| Forfatter: | Larssen, Stang, Dahl, Rivertz, Alten, Hartmann, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §237, Straffeprosessloven (1887) §452, §151, §231, §232, §233, §238, §239, §293, §391, §62, §63, §88, Motorvognloven (1926) §16, §17 |
Dommer Larssen: Ved Moss herredsretts dom av 14 desember 1935 blev Haakon Lorang Halvorsen for overtredelse av straffelovens §237 og motorvognlovens §16 og §17,§2 sammenholdt med straffelovens §62 dømt til fengsel i 60 dager. Saken blev innbragt for lagmannsretten i Østfold lagsogn, ved hvis dom av 18 april 1936 tiltalte blev dømt efter straffelovens §237 og motorvognlovens §16, 1ste punktum, og §17, 2net ledds 1ste punktum sammenholdt med straffelovens §62 og §63, 2net ledd, til fengsel i 90 dager.
Denne dom er innbragt til prøvelse for Høiesterett av domfelte, dels fordi lagmannens rettsbelæring med hensyn til loven har vært feilaktig og dels fordi straffen finnes for strengt utmaalt.
Med hensyn til saksforholdet henviser jeg til de avsagte dommer. Foruten for overtredelse av motorvognloven er som det sees tiltalte dømt for uaktsom legemsbeskadigelse efter straffelovens §237 for det forhold at han overlot bilens kjøring til en person som ikke hadde førerkort eller tilstrekkelig øvelse i at kjøre motorvogn, hvorunder denne siste paakjørte en paa veien gaaende person. Fra tiltaltes side er fremholdt at dette hans forhold kun kan ansees som medvirkning og at medvirkning ikke kan straffes efter §237. Det henvises til at §237, §238, §239 om uaktsomme straffbare legemskrenkelser og uaktsomt drap ikke nevner medvirkning, mens de tilsvarende forsettlige forbrydelser i §231, §232, §233 uttrykkelig medtar de medvirkende under straffebestemmelsen. Motsetningsvis mener tiltalte derfor under henvisning forøvrig til lovens system at uttrykket «forvolde» i §237 ikke kan fortolkes som gjeldende andre enn den nærmeste gjerningsmann, ikke den medvirkende.
Den rettsbelæring som paaankes lyder: «Nevnte straffebestemmelse nevner ikke uttrykkelig som ansvarlig ved siden av den som direkte har forvoldt den skadeforvoldende handling ogsaa den som herunder har medvirket. Jeg antar
Side:613
imidlertid at bestemmelsen maa forstaaes saaledes at selv om medvirkning ikke er nevnt, maa under uttrykket «forvolde» innfortolkes som straffeskyldig enhver som, hvor de objektive og subjektive betingelser forøvrig er til stede, setter et aarsaksmoment for det rettsstridige resultat, selv om selve handlingen foretas av en annen. Denne fortolkning støttes av det i straffelovskommisjonens motiver side 100 anførte. Der henvises ogsaa til Hagerup: Strafferettens almindelige del (1911) side 213-214 og Urbye: Norsk strafferett (1909) side 35, videre til Kjerschows kommentar til straffeloven (1930) side 209 nederst til 210 og den sammesteds citerte henvisning til side 13 i Skeie: Avhandlinger om forskjellige rettsspørsmaal side 113.»
Med hensyn til tolkningen av §237 paa dette punkt forekommer det mig litet tvilsomt at efter naturlig sproglig forstaaelse omfatter ordet forvolde «enhver som setter et aarsaksmoment for vedkommenderettsstridige resultat», jfr. Hagerup: Strafferettens alm. del side 213, Urbye: Norsk Strafferett side 13-14. Dette gjelder uten hensyn til om den handlende naturlig vilde benevnes som gjerningsmann eller medvirkende. Han har i begge tilfelle forvoldt resultatet og omfattes av lovbudets ord.
Saaledes har ordet ogsaa vært forstaatt i praksis. Av interesse er her de tidligere straffebestemmelser om uaktsom legemskrenkelse og uaktsomt drap. Straffeloven av 1842 hadde i 14-26 følgende ordlyd: Den som ved uaktsomhet forvolder nogens død». I en dom inntatt i Rt-1881-418 blev denne. bestemmelse anvendt ogsaa paa den som uaktsomt hadde hengt fra sig et ladd gevær som uaktsomt blev avfyrt av en annen. Det var ikke efter reglene om delaktighet han rammedes av straffebudet, da uaktsomt forhold ikke straffedes som delaktighet. Han straffedes som den der ved sin uaktsomhet hadde forvoldt resultatet. Om uaktsom legemskrenkelse hadde samme straffelovs 15-23 følgende ordlyd: «Uaktsomhet hvorved nogen - skade - er foraarsaket». Det synes lite tvilsomt at denne bestemmelse maatte fortolkes paa samme maate. Ved straffelovsnovellen av 29 juni 1889 blev bestemmelsen om uaktsomt drap i 14-7 og om uaktsom legemskrenkelse i 15-10 formet enslydende: «Den som ved uaktsomhet forvolder». Bestemmelsen er enslydende med den tidligere bestemmelse i 14-26 og maa saaledes forutsettes at ramme ogsaa den uaktsomt medvirkende, jfr. Urbye side 3436.
Bestemmelsene i den gjeldende straffelovs §237, §238, §239 om uaktsom legemskrenkelse og uaktsomt drap har samme ordlyd som den citerte bestemmelse i den tidligere lov, nemlig «den som ved uaktsomhet forvolder». Der er intet i de spesielle forarbeider til §237 som lyder paa at lovbestemmelsen ved ikke at nevne medvirkning har ment paa det omhandlede punkt at innføre en ny regel, hvorefter kun den nærmeste, siste gjerningsmann kunde straffes som den der hadde forvoldt resultatet. Saa meget mindre kan dette antas at ha vært meningen fordi det vilde være heit uten naturlig begrunnelse at innføre
Side:614
en saadan regel (jfr. Hagerup paa det ovenfor citerte sted). Jeg finner i denne forbindelse kun at burde peke paa den urimelighet som den innskrenkende fortolkning av §237, §238, §239 medfører i forhold til §293 og §391 .2, om uaktsom beskadigelse av ting, hvor den medvirkende er medtatt som straffbar.
Jeg mener at for fortolkningen av det her omhandlede straffebud - §237 - er det ovenanførte tilstrekkelig. Det hevdes imidlertid fra forsvarets side at man er bundet til den tolkning av §237, §238, §239 at de medvirkende, selv om de sproglig sett inngaar under lovens uttrykk «forvolde», ikke kan straffes fordi lovens hele system tvinger til det resultat at «den medvirkende» kun er straffbar hvor dette uttrykkelig er uttalt i vedkommende spesielle lovbud. Jeg skal herom bare tilføie: Efter lovens hovedsyn paa medvirkning som direkte forvoldelse av det forbryderske resultat opfatter jeg tilføielsene i lovens spesielle paragrafer om medvirknings straffbarhet som skjedd efter et skjønn om hvor saadan tilføielse var hensiktsmessig eller paakrevet for at tydeliggjøre loven. Jeg henviser heroin til forskjellige uttalelser i forarbeidene. Det maa vel innrømmes at loven ikke i alle tilfelle har vært heldig ved utformningen herav, og det maa medgis at der stundom er inntatt uttrykkelig bestemmelse om medvirkning i tilfelle hvor dette skul de synes upaakrevet. Forskjellige bemerkninger i lovmotivene har dessuten en form som kan trekke i retning av at tillegge tilføielsen om medvirkning en større betydning enn ovenfor antatt. Men dette synes ikke at burde medføre at lovens syn paa medvirkeren som prinsipielt likestillet med gjerningsmannen regnes endret. Hvis der for lovbudets egen beskrivelse av gjerningsinnholdet er saa generelt formet, at loven efter en naturlig tolkning omfatter handlingen ogsaa naar denne sproglig vilde betegnes som medvirkning, saa blir vedkommende at straffe efter bestemmelsen, selv om medvirkning ikke er nevnt i lovbudet, medmindre der maatte foreligge særlige grunner til at tillegge straffebudet en snevrere ramme. Motsetningstolkning fra andre bud hvor medvirkning uttrykkelig er nevnt, til straffebud hvor det ikke er tilfelle, bør efter dette kun brukes med forsiktighet og efter en undersøkelse i hvert enkelt tilfelle av om det ved lovbudenes forskjellige form ogsaa maa antas at være ment at gi uttrykk for at den bestemmelse som ikke nevner medvirkning kun skal tolkes som gjeldende den nærmeste gjerningsmann.
Hvad angaar den omstendighet at medvirkning uttrykkelig er nevnt i straffebudene om forsettlig legemskrenkelse og drap, §229, §230, §231 mens dette ikke er tilfelle i §237, §238, §239 om de tilsvarende uaktsomme forbrydelser, saa har jeg ikke kunnet finne hverken i de spesielle lovmotiver eller i sakens natur fyldestgjørende grunn til derav at utlede, at det har vært ti si et at fastslaa, at §237 kun skulde faa anvendelse paa den nærmeste gjerningsmann, ikke paa mulige «medvirkere», som finnes at ha forvoldt det forbryderske resultat.
Side:615
Jeg finner ikke grunn til at uttale noget om hvorvidt lovens §231, §232, §233 enkelte særlige tilfelle muligens kan rekke lenger enn §237, §238, §239 derved at de første lovbud uttrykkelig medtar medvirkere som straffbare, mens de siste kun straffer dem som «forvolder» resultatet. Det er mulig at saa er tilfelle, men da det ligger utenfor nærværende sak, finner jeg ikke grunn til nærmere at uttale mig herom.
Jeg finner efter dette at rettsbelæringen er riktig.
Da jeg ikke kan finne at det er noget aapenbart misforhold mellem de begaatte lovovertredelser og den idømte straff voterer jeg for at anken i sin helhet forkastes. I medhold av straffeprocesslovens §452, slutningen, finner jeg at saksomkostninger ikke blir at idomme.
Kjennelse:
Anken forkastes. (Vanlig salær til forsvareren).
Dommer Stang: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Dahl og Rivertz: Likesaa.
Dommer Alten: Likesaa. Den nærmestliggende forklaring til at medvirkning ikke er nevnt i §237 og de følgende to paragrafer synes mig at være den at den gamle straffelovs sondring i 5te kapitel mellem gjerningsmenn og delaktige bare hadde anvendelse paa forsettlige forbrydelser. De bestemmelser i den gamle straffelov som handlet om uaktsomme forbrydelser, var anvendelige paa enhver hvis forhold omfattedes av lovbudet, uten at der blev spørsmaal om han kunde betraktes som gjerningsmann eller som medvirkende; se Schweigaards Kommentar I side 226 og side 239-240 (3dje utgave). Efter Getz' og straffelovkommisjonens utgangspunkt maatte det derfor være tilstrekkelig at nevne medvirkning hvor det gjelder for. settlige straffbare handlinger. Hvor det gjelder uaktsomme forbrydelser og forseelser har straffeloven heller ikke uttrykkelig nevnt medvirkning, om det enn kan sies at være gjort indirekte gjennem henvisning til gjerningsinnholdet i den tilsvarende forsettlige handling. Dette er dog ikke alltid tilfelle, saaledes ikke i §88, 3dje ledd, og i §151, uaktet her som i de øvrige uaktsomhetsbestemmelser medvirkning utvilsomt maa være innbefattet.
Ekstraordinær dommer lagmann Hartmann: Jeg er enig med førstvoterende paa samme maate som herr dommer Alten.
Justitiarius Berg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Jeg finner det derfor ikke nødvendig at ta standpunkt til om de av dommer Alten nevnte betraktninger ogsaa skulde føre frem til samme resultat.