Rt-1936-622
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1936-04-21 |
| Publisert: | Rt-1936-622 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 43. |
| Parter: | |
| Forfatter: | ..., Larssen |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §29, Lov om taugbaner og løipestrenger (1912) §7 |
Den 11 mai 1935 avsa lensmannen i Jostedal med to skjønnsmenn kjennelse med følgende slutning: Staten ved det kgl. departement for offentlige arbeider antas pliktig at erstatte saksøkeren Sperle Sølvrevlag for skade forvoldt ved minering. Erstatningen settes til kr. 600 samt omkostninger i anledning av skjønnet kr. 66.20.
Side:623
Staten ved Arbeidsdepartementet innbragte dette skjønn for overskjønn ved Indre Sogn herredsrett. Overskjønnet avsa 28 juni 1935 kjennelse, hvorved underskjønnet blev ophevet, saken avvist fra skjønn og Sperle Sølvrevlag ilagt kr. 100 i saksomkostninger for under- og overskjønn. Denne kjennelse blev av Sperle Sølvrevlag paakjært til Bergens overrett, som imidlertid ved kjennelse av 21 oktober 1935 forkastet kjæremaalet og ila den kjærende kr. 40 i saksomkostninger.
Sperle Sølvrevlag har den 11 november 1935 paakjært overrettens kjennelse til kjæremaalsutvalget og nedlagt følgende paastand: Overskjønnets kjennelse av 28 juni d.a. og overrettens kjennelse av 21 oktober d.a. opheves. Den kjærende part tilkjennes omkostninger for alle retter hos staten ved Arbeidsdepartementet.
Staten ved Arbeidsdepartementet har paastaatt den paakjærte kjennelse stadfestet og den kjærende tilpliktet at betale saksomkostninger i form av salær til regjeringsadvokaten.
Utvalget finner, at kjæremaalet bør tas til følge.
Veilovens §29, 2net ledd er visstnok noget uklart avfattet, men det synes naturlig at forstaa den saa, at den er et eksempel paa en lovbestemmelse, som foreskriver skjønn som selvstendig rettergangsform (se Skeie Den norske Civilproces III, s. 89-90, og Hagerup Den norske Civilproces (3dje utg.) II, s. 355). Den, skade, som omhandles i veilovens §29 vil regelmessig nettop være av saadan art, at avgjørelse av erstatningsspørsmaalet ved skjønn vil være en naturlig ordning. At §29, 2net ledd bare taler om erstatningens størrelse antas ikke at kunne tillegges nogen avgjørende vekt. Denne uttrykksmaate henger formentlig sammen med, at tvisten regelmessig vil gjelde størrelsen av den erstatning, som pliktes. En lignende uttrykksmaate er benyttet i flere ekspropriasjonsbestemmelser, f.eks. lov om anlegg av taugbaner og løipestrenger av 14 juni 1912 §7, uten at det kan antas at ha vært hensikten hermed at utelukke ekspropriasjonsskjønnet fra at prøve spørsmaalet om erstatningspliktens omfang.
Førstvoterende i overretten har lagt en vesentlig vekt paa den i Rt-1935-149 flg. refererte sak. Denne sak maa imidlertid ansees uten betydning for det foreliggende spørsmaal, idet den ikke angaar et tilfelle, som rammes av veilovens §29. og annenvoterendes henvisning til Hagerup Den norske Civilproces (3dje utg.) II s. 356 beror efter utvalgets mening paa en misforstaaelse av Hagerups fremstilling. At det ikke har vært meningen med den sammenfattende betegnelse paa de s. 356 under c nevnte skjønnsbestemmeiser at gi uttrykk for, at skjønnet lier er avskaaret fra at prøve spørsmaalet om erstatningsplikt synes at fremgaa av karakteren av de lovbestemmelser, hvortil der henvises. Det kan saaledes neppe være tvilsomt, at et skjønn efter husmannslovens §13 har myndighet til at avgjøre spørsmaalet om husmannen overhodet tilkommer erstatning og i tilfelle erstatningspliktens omfang.
Efter dette finnes solvrevlagets paastand om ophevelse av de av overskjønnet og overretten avsagte kjennelser at burde
Side:624
tas til følge. Saksomkostningene for overretten og kjæremaalsutvalget antas efter omstendighetene at burde opheves.
Dommer Larssen stemmer for, at kjæremaalet forkastes. Bestemmelsen veilovens §29, 1ste ledd, er en foreldelsesbestemmelse for tilfeller, hvor der fra anleggets side er fradratt erstatningsplikt for «jordskade utenfor veilinjen og for annen skade, som det paaligger vedkommende anlegg at erstatte.» Hvorvidt og under hvilke betingelser saadan erstatningsplikt foreligger, uttaler loven intet om (jfr. i motsetning hertil de egentlige ekspropriasjonsbestemmelser §22, §23 m. fl.). Efter karakteren av de forhold som her i almindelighet maa forutsettes at foreligge til avgjørelse, maa det efter min opfatning være det naturlige at gaa ut fra, at spørsmaalet, om erstatningsplikt foreligger, er tenkt avgjort av de almindelige domstoler, hvis ikke mindelig overenskomst opnaaes. At «erstatningspliktens størrelse» er henlagt til skjønn, medfører ingen forandring heri.
Slutning:
Overskjønnets kjennelse av 28 juni 1935 og overrettens kjennelse av 21 oktober 1935 opheves. Saksomkostninger tilkjennes ikke.