Rt-1936-79
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-02-11 |
| Publisert: | Rt-1936-79 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 27/1 s.a. |
| Parter: | Advokat Ole Røed, aktor mot John Taraldsen Enggravslia (forsvarer: advokat J. M. Lund). |
| Forfatter: | Larssen, Schjelderup, Grette, Hoff, Lie, Hanssen, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §407, §42, §57 |
Dommer Larssen: Ved Heddal herredsretts dom av 26 oktober 1935 blev John Taraldsen Enggravslia frifunnet for tiltale for ulovlig fiske i Slaakavann i Sauland. Med hensyn til sakens nærmere omstendigheter henviser jeg til herredsrettens domsgrunner. Dommen er avsagt under dissens. Domsmennenes frifinnelse er begrunnet i at tiltalte har handlet i den tro at han hadde fiskerett, og at dette var en undskyldelig villfarelse, saaledes at straffelovens §57 fikk anvendelse, mens rettsformannen som voterer for tiltaltes fellelse til straff efter tiltalen, gjør gjeldende at tiltalte ikke kan paaberope undskyldelig villfarelse med hensyn til handlingens rettsstridige beskaffenhet (straffelovens §57), idet han av politiet den 16 januar 1935 var advart mot at fortsette fisket.
Politimesteren har paaanket dommen paa grunn av feilaktig lovanvendelse. Han mener at retten har tatt feil, naar den har gaatt ut fra at tiltaltes gode tro var undskyldelig, naar han fisket i vannet tross den ham av politiet under 16 januar 1935 forkynte advarsel.
Jeg stemmer for at anken forkastes. Slik som saken ligger an ifølge dommen er det ansett bevist at tiltalte ikke hadde nogen fiskerett, men at denne rett maatte tilkomme grunneierne rundt vannet. Paa den annen side anser retten det bevist at tiltalte tross politiets advarsel var i faktisk god tro, idet han ansaa sig at ha en privat rett til at fiske i vannet begrunnet enten ved hevd eller ved alders tids bruk. Denne villfarelse angaaende hans rett til at handle slik som han har gjort, maa efter min opfatning ansees for at være en villfarelse angaaende
Side:80
en omstendighet ved handlingen som betinger dens straffbarhet, og inngaar saaledes under straffelovens §42, hvorefter den omstendighet hvorom tiltalte var i villfarelse ikke blir at tilregne ham. Jeg mener derfor at dommen har tatt feil, naar den har ansett hans villfarelse for at inngaa under straffelovens §57 som en villfarelse med hensyn til handlingens rettsstridige beskaffenhet.
Tiltalen gjaldt forseelse mot straffelovens §407 (ulovlig fiske). Det er helt paa det rene at straff efter denne bestemmelse krever forsett fra den handlendes side - bevissthet om den straffbare handlings gjerningsinnhold, altsaa om at man ved at fiske krenker annens rett. Det synes da klart at naar retten har funnet det bevist at tiltalte ved sin handling gikk ut fra at han var berettiget til at optre som han gjorde, maa han bli at fri finne for overtredelse av §407, idet det fra hans side ikke foreligger forsett. Spørsmaalet om hvorvidt man kan anse hans villfarelse som undskyldelig vil i saa tilfelle være uten betydning naar det gjelder handlingens straffbarhet.
Kjennelse:
Anken forkastes. (Vanlige salærer).
Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
De ekstraordinære dommere høifjellsdommer Grette og byrettsdommer Hoff, dommerne Lie og Hanssen og justitiarius Berg: Likesaa.