Rt-1936-801

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1936-10-28
Publisert:	Rt-1936-801
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 94/2 B s.a.
Parter:	Norsk-Engelsk Mineralolie Aktieselskab (overrettssakfører Lucien Dedichen til prøve) mot Sandefjord kommune (advokat Magne Schjødt).
Forfatter:	Klæstad, Schjelderup, Hesselberg, Ubberud, Stang, Bonnevie, Dahl
Lovhenvisninger:	LOV-1871-05-03-§17, LOV-1871-05-03

Dommer Klæstad: Angaaende saksforholdet henvises til Sandefjord byretts dom av 30 august 1935. Ved denne dom blev Sandefjord kommune frifunnet for et erstatningssøksmaal anlagt av Norsk-Engelsk Mineralolie Aktieselskab. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Anke er erklært av Norsk-Engelsk Mineralolie Aktieselekab. Det hevdes at Sandefjord bystyre ved behandlingen av det i saken omhandlede dispensasjonsandragende har tatt hensyn som bystyret efter ildsfarlighetsloven ikke var berettiget til at ta, og at bystyret saaledes har handlet rettsstridig. Den ankende part fremholder at kommunen maa være erstatningspliktig for følgene av sine organers ulovlige og rettsstridige beslutninger selv om det ikke kan godtgjøres at der er handlet utilbørlig.

Den ankende part paastaar: «1. Sandefjord kommune dømmes til at betale Norsk-Engelsk Mineralolie Aktieselskab erstatning efter rettens skjønn, begrenset opad til kr. 45.000, med 5 pct. aarlig rente fra 16 mai 1936 til betaling skjer. 2. Norsk-Engelsk Mineralolie Aktiselskab tilkjennes av Sandefjord kommune saksomkostninger for byretten og Høiesterett.»

Motparten, Sandefjord kommune, paastaar at by rettens dom stadfestes og at den ankende part ilegges saksomkostninger for Høiesterett.

Som nevnt i byrettens dom blev spørsmaalet om lovligheten av Sandefjord bystyres nektelse av at anbefale den ankende parts andragende om dispensasjon efter ildsfarlighetslovens §17, 2net ledd, behandlet av Høiesterett ved dom inntatt i Rt-1934-625. Det fremgaar av voteringen at der dengang ikke blev truffet nogen rettskraftig avgjørelse av dette spørsmaal. Denne dom er saaledes ikke avgjørende for den foreliggende sak. Jeg deler for mitt vedkommende den opfatning som førstvoterende i den nevnte sak, høiesterettsdommer Alten, gav uttrykk for i voteringen, og jeg kan i det vesentlige henholde mig til hans votum, forsaavidt angaar det nevnte spørsmaal. Der foreligger intet bevis for at bystyret ved sin beslutning har misbrukt sin myndighet, eller at det har tatt annet enn saklige og forsvarlige hensyn. Efter det oplyste maa jeg gaa ut fra at det i første rekke var hensynet til trafikk og regulering som var bestemmende for beslutningen, og efter min mening var bystyret efter ildsfarlighetslovens §17 berettiget til

Side:802

at ta hensyn av denne art. Jeg mener saaledes at bystyrets beslutning i det foreliggende tilfelle har vært lovlig, og paa dette grunnlag vil jeg stemme for at byrettens dom stadfestes.

Efter dette resultat finner jeg at den ankende part maa tilsvare motparten sakens omkostninger for Høiesterett.

Dom:

Byrettes dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Norsk-Engelsk Mineralolie Aktieselskab til Sandefjord kommune kr. 800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.

Dommer Schjelderup: Jeg er enig med førstvoterende.

De ekstraordinære dommere sorenskriver Hesselberg og lagdommer Ubberud, dommerne Stang, Bonnevie og Dahl: Likesaa.

Av byrettens dom:

Saken gjelder saksøkeren Norsk-Engelsk Mineralolie Aktieselskabs krav paa erstatning av saksøkte Sandefjord kommune for tap angivelig paaført selskapet ved at dette ikke har opnaadd at faa dispensasjon fra ildsfarlighetsloven for adgang til at drive bensin-servicestasjon paa eiendommen Storgaten 25 i Sandefjord, i hvilket øiemed selskapet hadde erhvervet eiendommen, fordi kommunen (bystyret) hadde nektet at anbefale selskapets andragende om saadan dispensasjon. - - -

Under henvisning til voteringen i Høiesterett (dom av 16 juni 1934, Rt-1934-625) har saksøkeren gjort gjeldende at saksøkte ved sin behandling av selskapets dispensasjonsandragende har handlet ulovlig og rettsstridig og derfor maa være erstatningspliktig for ethvert tap som derved er paaført selskapet. Dette hadde ved kontrakt av 23 november 1929 kjøpt ovennevnte eiendom for kr. 60.000. - - - Hensikten med kjøpet var at anlegge og drive bensin servicestasjon paa eiendommen og selskapet hadde tillike planer om at opføre en bygning med venterum og ekspedisjonslokale for rutebilene. - - - Selskapet har anført, at det som følge av kommunens nektelse av at anbefale omhandlede dispensasjon er blitt avskaaret fra at utnytte den kjøpte eiendom og at det derfor utvilsomt har lidt tap. - - -

Retten skal bemerke, at hvad der er antatt i høiesterettsdommen med hensyn til spørsmaalet om lovligheten av bystyrets nektelse av at anbefale selskapets andragende om dispensasjon fra ildfarlighetsloven ikke er bindende for retten i nærværende sak. - - - Uaktet dommeren i nærværende sak er enig i den opfatning av spørsmaalet som minoriteten i Høiesterett (førstvoterende og de 2 øvrige voterende som sluttet sig til ham) har fremholdt, finner han ikke at kunne se bort fra hvad flertallet forsaavidt har antatt. Men selv om man med dette gaar ut fra at bystyrets anbefalingsnektelse er ulovlig efter ildsfarlighetsloven, kan det ikke dermed uten videre ansees som gitt at kommunen maa være erstatningspliktig.

Retten antar efter det oplyste at forskjellige hensyn har gjort sig gjeldende blandt bystyrets medlemmer, men at det avgjørende for bystyrets beslutning ikke har vært hensynet til ildsfarligheten (om det enn

Side:803

ikke er utelukket at det hensyn kan ha vært medbestemmende for enkelte), men først og fremst trafikkmessige hensyn og tillike (ialfall tildels) reguleringshensyn. At disse hensyn er av helt saklig art og ligger innenomraadet av de kommunale interesser en kommunerepresentant i sin almindelighet sett i stillings med før er berettiget til at vareta, kan ikke være tvilsomt. Heller ikke er det tvilsomt at bystyret har ment sig berettiget til at ta slike hensyn ogsaa efter ildsfarlighetsloven. Riktignok blev det, før den siste anbefalingsnektelse blev besluttet, av Socialdepartementet gjort opmerksom paa at efter dettes mening var det ikke lovlig at ta andre hensyn enn ildsfarlighetshensyn, og nogen av bystyrets medlemmer, saaledes ordføreren og viseordføreren bøiet sig herfor og stemte for anbefaling, men det maatte jo være bystyret tillatt at ha en annen mening herom enn departementet, og bystyret (flertallet) maa sies at ha hatt gode grunner for sin opfatning, all den stund det dissenterende medlem av overretten og 3 voterende i Høiesterett har gitt den sin tilslutning.

Under disse omstendigheter antar retten at bystyret ved sin handlemaate ikke kan ha paadratt kommunen erstatningsansvar og finner tillike at det vilde være ganske urimelig at statuere erstatningsplikt for kommunen i dette tilfelle. - - -