Rt-1936-803
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-10-29 |
| Publisert: | Rt-1936-803 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 96/2 B s.a. |
| Parter: | Finansdepartementet (regjeringsadvokaten) mot Marianne Ramstad med lagverge S. A. Rømo (advokat J. Cappelen). |
| Forfatter: | Broch, Aars, Grette, Borch, Ubberud, Hesselberg, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §39, Avtaleloven (1918), Straffeloven (1902) §270, §271, §30, §33 |
Dommer Broch: I nærværende sak blev av Inderøy herredsrett 14 juni 1935 avsagt dom med saadan domsslutning: «Den norske Stat ved chefen for Det kgl. Finans- og Tolldepartement dømmes til at betale Marianne Ramstad kr. 15.500 med renter fra 9 mars 1931 som Stod og Steinkjer Sparebank, Steinkjer, forrenter penger innsatt paa almindelig sparebankvilkaar og kr. 450 i saksomkostninger. Skattefoged Asbjørn Yttreland fri finnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke forsaavidt angaar søksmaalet mot ham. Regjeringsadvokatens salær som opnevnt processfullmektig for skattefoged Yttreland fastsettes til kr. 175.»
Angaaende sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henvises til domsgrunnene. Dommen er av Finansdepartementet innanket for Høiesterett. I ankeerklæringen er anført at herredsretten antas at ha tatt feil i faktisk henseende, naar den «har funnet at skattefoged Yttreland fikk rede paa
Side:804
lensmann Strugstads optreden overfor fru Ramstad før han (skatte. fogden) den 26 mars 1931 disponerte over den bankbok han hadde mottatt av lensmannen til dekning av dennes underslag.
Selv om imidlertid herredsretten har rett i sin opfatning av faktum paa dette punkt, saa er dens resultat allikevel efter den ankende parts mening uriktig. For det første fordi avtalelovens §39 overhodet ikke antas anvendelig paa et tilfelle som det foreliggende. Nevnte lovs §39 gjelder nemlig kun i forholdet mellem partene, og kan ikke utvides til at gjelde overfor tredjemann. Det er paa det rene at skattefogden var i fullstendig god tro da han fikk sig overlevert den i saken omhandlede bankbok, og dermed maa det være gitt at fru Ramstads krav mot Staten ikke kan føre frem. Dernest har skattefogden «innrettet sig efter viljeserklæringen» (avtalelovens §39) endog før han efter motpartens paa stand fikk rede paa det rette forhold, idet han kort tid efter han hadde mottatt omhandlede bankbok fra lensmann Strugstad, innberettet til departementet at lensmannen hadde dekket sitt underslag. Skattefogden kunde ikke - uten selv at risikere at komme i ansvar - efter at ha sendt denne innberetning, paa egen haand utlevert bankboken. Departementet fikk ubestridt først rede paa forholdet lenge efter at pengene var gaatt inn til det. I denne forbindelse bør i øvrig merkes at noget krav om utlevering eller utbetaling heller ikke blev fremsatt overfor skattefogden, da han første gang fikk rede paa forholdet.
Videre antas retten med urette at ha funnet at der her foreligger saadanne «særlige grunne», som efter avtalelovens §39 kreves for at denne paragraf skal kunne anvendes. For det første er det helt uriktig naar herredsretten anfører, at «det er paa det rene at lensmann Strugstads forhold under enhver omstendighet ikke vilde ha medført noget tap for Statskassen». Det er ganske visst saa at saavel lensmann Strugstad som skattefogd Yttreland var ansvarsforsikret, men hadde skattefogden utlevert omhandlede bankbok til fru Ramstad efter at han i god tro hadde faatt den overlevert fra lensmannen, vilde selskapene sikkert nektet at dekke tapet paa samme maate som de nu har erklært sig uvillige hertil. For det annet antas retten paa dette punkt ikke at ha lagt fornøden vekt paa den omstendighet at fru Ramstad, da hun laante lensmann Strugstad omhandlede beløp, kjente til at beløpet skulde anvendes til dekning av dennes kassemangel».
I ankeerklæringen er ogsaa fremsatt innvending mot renteberegningen i herredsrettens dom, men denne innsigelse er ikke optatt for Høiesterett.
Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «At Finansdepartementet fri finnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og Høiesterett, herunder salær til regjeringsadvokaten.»
Marianne Ramstad, som har møtt med sin lagverge S. A. Rømo, har paastaatt herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Side:805
Av nytt foreligger for Høiesterett en bevisoptagelse ved Inderøy herredsrett 30 januar 1936.
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten. Jeg anser med herredsretten tilstrekkelig bevis ført for at den samtale som Marianne Ramstad og Rømo hadde med skattefogd Yttreland, og hvorunder Yttreland fikk beskjed om lensmann Strugstads optreden overfor Marianne Ramstad, fant sted før 26 mars 1931, da Yttreland hevet pengene paa den overleverte bankbok. Jeg finner ikke grunn til at fra vike herredsrettens bedømmelse paa dette punkt, og efter procedyren maa jeg gaa ut fra at skattefogden ved denne samtale fikk saadanne oplysninger at han ikke var i tvil om at lensmann Strugstad hadde optraadt uredelig og ført Marianne Ramstad bak lyset.
Departementet har til sin frifinnelse særlig paaberopt sig at Marianne Ramstad var klar over at pengene skulde brukes av lensmannen til at dekke underbalanse i hans kassebeholdning. Jeg kan imidlertid ikke innse at dette kan tillegges nogen betydning overfor det faktum at pengene blev henne franarret ved uredelig adferd fra lensmannens side. Det er Statens eller dens representants «gode eller onde tro» overfor det sistnevnte punkt som like fullt blir det avgjørende for saken.
De reiste innvendinger mot at prinsippet i avtalelovens §39, 2nen del, kan gis anvendelse paa tilfellet, fører efter min mening heller ikke frem. Det er visstnok saa at §39 direkte bare omtaler en viljeserklærings forbindende kraft mellem de to kontraherende parter og i det hele disse parters innbyrdes forhold, og ikke nevner et forhold som det her foreliggende at en viljeserklæring er et rettsbrudd mot tredjemann (Marianne Ramstad). Jeg kan dog ikke finne dette avgjørende. Jeg nevner for det første at §39 forsaavidt staar i samme stilling som lovens §33. I teorien antas §33 anvendbar ogsaa i det tilfelle at avgivelsen av en viljeserklæring er et rettsbrudd eller en illojal handling overfor tredjemann, jfr. Stangs Innledning til formueretten, 3dje utgave side 590 og det der an førte. Og det kan ikke innsees at der maa legges en annen og snevrere fortolkning til grunn hvor det gjelder §39, 2nen del. Det synes i nærværende tilfelle for mig iøinespringende at det vilde falle urimelig om Staten skulde settes i vesentforskjellig stilling, enten lensmann Strugstad hadde forledet Marianne Ramstad til selv at tilstille skattefogden bankboken, eller om lensmannen har faatt boken og derefter gitt den til skattefogden.
I anledning av spørsmaalet om adgangen til i det hele at anvende analogiske eller utvidende fortolkninger paa grunnlag av avtalelovens bestemmelser, henviser jeg til lovens almindelige motiver. Efter en almindelig oversikt over lovens omraande uttales det bl.a.: «Som det vil sees har utkastet - paa samme maate som loven om kjøp - ikke villet gi nogen uttømmende lovordning av de emner det behandler, men har innskrenket sig til at gripe ut enkelte spørsmaal, som av en eller annen grunn volder vanskeligheter, og gi dem en løsning. Som en følge derav kan bestemmelsene i utkastet som regel ikke fortolkes
Side:806
antitetisk; tvert imot vil en utvidende fortolkning ofte være berettiget.» (Jfr. Nicolay L. Bugges utgave av avtaleloven, 2nen utgave side XVI).
Hvad endelig angaar spørsmaalet om at anse §39, 2net ledd, anvendelig paa det foreliggende konkrete tilfelle, er jeg enig med herredsretten. Paa det tidspunkt da skattefogden fikk rede paa sammenhengen med bankboken, var pengene uhevet. Skattefogden hadde visstnok gitt innberetning til departementet om transporten av bankboken, og det kan være riktig nok at han dermed var avskaaret fra at utlevere den igjen paa egen haand. Det er ogsaa mulig at de to selskaper hvor lensmannen og skattefogden var ansvarsforsikret, vilde kunne tenkes at gjøre ophevelser dersom bankboken blev utlevert uten rettsavgjørelse i en eller annen form. Jeg kan dog ikke antaat disse omstendigheter er tilstrekkelig til at fastslaa at departementet hadde «innrettet sig efter viljeserklæringen» paa en saadan maate at Marianne Ramstad maa bære tapet. Efter procedyren maa jeg gaa ut fra at departementet ialfall paa det tidspunkt ikke hadde foretatt eller undlatt at foreta noget hvorved annen dekningsadgang var forspilt.
Efter mitt resultat er det unødvendig at gaa inn paa den ankende parts procedyre paa at skattefogden i ethvert fall ikke kunde ansees at være i aktsom god tro naar han mottok bankboken uten at forlange nærmere opgitt hvor lensmannen hadde faatt boken fra og de nærmere omstendigheter dermed. Heller ikke er det nødvendig at ta standpunkt til Marianne Ramstads procedyre paa at overdragelsen fra henne til lensmannen overhodet ikke kunde ansees som en «omsetningsadkomst» som kunde begrunne godtroenhetserliverv.
Jeg stemmer saaledes for stadfestelse av herredsrettens dom. Saksomkostningene finnes den ankende part at maatte bære.
Dom:
Herredsættens dom stad les tes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Staten til Marianne Ramstad kr. 800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Grette, konst. dommer Borch, de ekstraordinære dommere lagdommer Ubberud og sorenskriver Hesselberg: Likesaa.
Dommer Bonnevie: Jeg er kommet til et annet resultat enn de øvrige voterende. Den viljeserklæring hvorved fru Ramstad overførte de omhandlede kr. 17.000 fra sin bankkonto til ny kontrabok lydende paa lensmannen i Sparbu var i og for sig ugyldig og gaar inn under avtalelovens §30, 1ste ledds 1ste punktum. Hun var derfor overfor adressaten - lensmannen - helt ubundet av den. Han hadde jo selv fremkalt erklæringen ved bedragersk forhold overfor henne. Men herav følger ikke uten videre at fru Ramstad ogsaa er ubundet overfor Staten
Side:807
og skattefogden som i fullstendig god tro har mottatt kontraboken fra lensmannen i behørig transportert stand og derefter godtatt den som full dekning for dens paalydende beløp. Det er ialfall min opfatning at skattefogden ved bokens mottagelse og like til den av førstvoterende omtalte samtale med fru Ramstad og lagvergen var i objektivt vel begrunnet god tro.
Avtalelovens §30 uttaler intet om godtroende sukcessors stilling og jeg har store betenkeligheter ved at betrakte bestemmelsen i avtalelovens §39, siste punktum, som et uttrykk for et almindelig rettsprinsipp som kan komme til anvendelse overfor alle slike tilfelle av godtroenhetserhverv. Jeg henviser til innledningsordene i §39: «Naar efter denne lov en viljeserklærings forbindende kraft er betinget av» osv. Om godtroende sukcessors stilling henviser jeg i øvrig til Stang: Innledning til Formueretten 3dje utgave side 534 med henvisninger.
Efter mitt syn paa saken er det ikke nødvendig til begrunnelse av det resultat som i dette konkrete tilfelle efter min mening er det riktige, at erklære en analogisk anvendelse av §39, siste punktum, ubetinget utilstedelig overfor et godtroerhverv som det der her forelaa allerede 10 mars. Jeg kan la det være et aapent spørsmaal hvordan jeg vilde bedømt forholdet hvis ikke skattefogden i den tid som gikk hen før fru Ramstad paa lagvergens henvendelse til ham (tidligst 21 mars), hadde «innrettet sig efter viljeserklæringen». Jeg mener nemlig at de disposisjoner som skattefogden i denne mellemtid traff bør tillegges den betydning at han, som det heter i §39, har innrettet sig efter viljeserklæringen. Skattefogden hadde saaledes allerede 10 mars ved henvendelse til banken faatt samtykke av dens styre til pengenes uttagning under henvisning til at de var «offentlige midler», og han hadde som av førstvoterende nevnt avgitt innberetning til departementet om underslagets dekning og hadde, saavidt jeg kan forstaa, allerede derigjennem avskaaret sig fra paa egen haand at utlevere bankboken eller pengene til fru Ramstad. Han maatte i tilfelle ha forelagt spørsmaalet for Finansdepartementet, og naar intet saadant skritt blev foretatt fra skattefogdens side var grunnen utvilsomt - det maa jeg efter procedyren gaa ut fra - ene og alene den at fru Ramstad eller lagvergen Rømo intet krav fremsatte om at saadan henvendelse til Finansdepartementet skulde skje.
Jeg stemmer efter dette for at Staten fri finnes, men uten tilkjennelse av saksomkostninger.
Av herredsrettens dom:
Lørdag 7 mars 1931 begynte skattefoged i Nord-Trøndelag, Asbjørn Yttreland, sammen med representanter for Norges Brandkasse kassaundersøkelse hos daværende lensmann i Sparbu, Anton Strugstad. - - - Da skattefogden mandag morgen innfant sig paa lensmannens kontor meddelte lensmanaens kontordame, at hun hadde kontrollsummert kassaboken og kommet til et underskudd paa kr. 12.963,49. Samtidig meddelte lensmannen at han samme dag kl. 12 vilde skaffe full dekning for hele
Side:808
sitt ansvar. Til nevnte tid leverte han ogsaa skattefogden en sparebankbok nr. 29271 med Stod og Steinkjer Sparebank, Steinkjer, lyd ende paa «Lensmannen i Sparbu, Steinkjer» og med et innestaaende beløp paa kr. 17.000. Bankboken viste at kontoen samme dag var oprettet ved innsetningen av disse kr. 17.000. Paa bankbokens første blad stod anført: Det til nærværende kontrabok overførte beløp i gammel regning er bundet i banken i henhold til derom avgitt erklæring for kontrabok nr. 13666.»
I løpet av søndag 8 mars hadde lensmannen henvendt sig til saksøkersken enke Marianne Ramstad og opnaadde hos henne et laan paa kr. 18.000. Av dette beløp fikk han 9 mars kr. 1000 i kontanter. mens kr. 17.000 overførtes fra en henne tilhørende sparebankkonto i Stod og Steinkjer Sparebank nr. 13666, lydende paa hennes tidligere avdøde mann Arne Ramstads navn, til den foran nevnte sparebank lyd ende paa lensmannen i Sparbu. - - -
Det er paa det rene i saken at lensmannen hadde opnaadd laanet ved svikaktig adferd likeoverfor enken. Han hadde visstnok meddell, at det var kassavisitasjon hos ham og at han ikke hadde tilstrekkelig kontanter til at dekke sitt ansvar med og at dette var grunnen til hans anmodning om laan. Paa den annen side hadde han angitt at han sikkert kunde og skulde betale laanet tilbake innen 1 mai samme aar, idet han hadde tilstrekkelige andre verdier. Han meddelte videre at hele hans ansvar vilde bli helt dekket ved laanet av kr. 18.000 og at han derfor, hvis laanet blev ydet, vi vilde beholde sitt lensmannsombud. Endelig stillet han til sikkerhet for riktig betaling aktiver, som ikke tilnærmelsesvis hadde den verdi han angav.
Da skattefogden mottok sparebankboken spurte han lensmannen hvem som hadde ydet ham laanet, noget lensmannen var uvillig til at opgi. Skattefogden spurte derefter om vedkommende, som hadde ydet laanet, var klar over hvad pengene skulde brukes til. Da lensmannen forsikret at saa var tilfelle, godtok skattefogden bankboken som delvis dekning for underskuddet. - - -
10 mars blev den omhandlede bankbok nr. 29271 av lensmannen transportert til skattefogden, som videre samme dag rettet en henvendelse til Stod og Steinkjer Sparebank om at faa frigjort beløpet. - - - Bankens styre behandlet søknaden paa sitt ukentlige møte som holdtes samme dag og besluttet at frigi beløpet. - - -
26 mars 1931 var kassaundersøkelsen avsluttet med et samlet ansvar for lensmannen paa kr. 52.085,06. Dette beløp var da i sin helhet dekket av lensmannen ved hjelp fra forskjellig hold blandt annet ved hjelp av den her omhandlede Sparebankbok. - - - Samme dag - 26 mars - tok skattefogden ut det paa kontraboken nr. 29271 innestaaende med renter, tilsammen kr. 17.022,66 og beløpet blev i sin helhet god skrevet statskassen. Lensmannen - - - blev 10 mai 1931 meddelt avskjed fra sitt ombud. - - - Mandag 16 mars 1931 inneholdt dagspressen meddelelser om underslaget, som opgas at være kr. 40.000. Samtidig angas det at lensmannen var suspendert fra sitt ombud. Nogen dager senere møtte Marianne Ramstad sin lagverge i Steinkjer. - - - Vergen blev klar over at laanet var opnaadd av lensmannen ved svikaktig adferd og de besluttet sig til at søke at faa laanetransaksjonen gjort om, hvad de mente at Marianne Ramstad hadde krav paa. Ifølge vergens og Mariannes helt
Side:809
likelydende forklaringer henvendte de sig til bankchef Sæther i Stod og Steinkjer Sparebank og bad om hjelp til at faa hindret, at pengene utbetaltes skattefogden. Bankchefen hadde meddelt, at han var avskaaret fra at hindre utbetaling. - - - Derefter henvendte de sig til skattefogden og - - - redegjorde i detalj for hvorledes laanet var kommet istand og hvad lensmannen hadde forespeilet ved laaneavtalens inngaaelse. Skattefogden hadde svart, at han hadde boken i sin besiddelse, men da han hadde transport paa den kunde han ikke utlevere den. - - - Det er mellem partene uenighet om naar denne henvendelse fra Marianne Ramstad fant sted. Skattefoged Yttreland mener at erindre, at den fant sted efter 26 mars 1931, saaledes at han paa det tidspunkt hadde faatt utbetalt bankbokens paalydende og disponert beløpet til fordel for statskassen. - - -
Staten har ikke bestridt, at det i saken omhandlede laan kom istand ved bedrageri fra daværende lensmann Strugstads side og at hele transaksjonen i forhold til lensmannen er ugyldig. Men staten bestrider at denne ugyldighet kan gjøres gjeldende mot staten hvis representant, skattefoged Yttreland, var i den mest velbegrunnede gode tro. Staten bestrider at det eksisterer nogen undersøkelsesplikt for skattefogden i et tilfelle som nærværende. Det foreligger derfor et ekstinktivt erhverv i god tro for staten i nærværende tilfelle. Ved at lensmannen fikk adgang til at overføre kr. 17.000 til en bankbok lydende paa lensmannen hadde saksøkersken direkte utstyrt lensmannen med den behørige legitimasjon. Staten har bestridt at et krav paa tilbakeføring av saksøkerskens ford ring paa Stod og Steinkjer Sparebank uten videre gaar over til et krav paa betaling av det gjennem fordringen innvunne. Videre bestrider staten at avtalelovens §39 er anvendelig paa annet enn rettshandelens parter, at den altsaa kan brukes likeoverfor tredjemann, som staten maa ansees for at være i forholdet mellem saksøkersken og forhenværende lensmann Strugstad. - - -
Retten skal bemerke: Det er helt paa det rene i saken at det laan paa kr. 18.000 som saksøkersken Marianne Ramstad ydet daværenne lensmann Strugstad kom istand ved bedragerisk adferd fra dennes side. Lensmannen er ogsaa ved lagmannsrettsdom idømt fengselstraff fordi han ved omhandlede anledning ansaaes for at ha gjort sig skyldig i forbrydelse mot straffelovens §270, jfr.§271,5. Det er ikke fra de saksøktes side gjort gjeldende at saksøkersken ved sin senere optreden har ratihabert transaksjonen. Det er videre paa det rene, at laaneavtalen er ugyldig i medfør av flere av avtalelovens bestemmelser saaledes dens §30, §1 og §33. Det som partene er uenig om er hvorvidt saksøkersken kan gjøre ugyldigheten gjeldende ogsaa likeoverfor staten, til hvem lensmannen overdrog det gjennem den ugyldige rettshandel erhvervede, eller om staten gjennem et ekstinktivt erhverv i god tro har erhvervet en rett til det mottatte som saksøkersken ikke kan anfekte.
Saksøkersken har som foran anført den opfatning, at selve adkomsten ikke er skikket til at begrunne noget ekstinktivt erhverv i god tro. Retten kan ikke være enig i dette. Det var under saksøkerskens medvirken og med hennes samtykke, at de kr. 17.000 overførtes fra hennes bankbok nr. 13666 og til bankbok nr. 29271. Innskuddsvilkaarene var trykt i selve boken og §9 lyder slik: «Penger som staar inne paa en Sparebankbok, utbetales til den som har Sparebankboken i hende, forsaavidt
Side:810
det ikke foreligger særlige omstendigheter som opfordrer til at kreve bevis for hans rett til at heve midlene, eller det er tatt godkjent forhehold med hensyn til midlenes utbetaling. Sparebankboken er saaledes et legitimasjonsdokokument og det maa derfor sies at sakskersken selv har utstyret lensmann Srugstad med en legitimasjon, som var beregnet paa og skikket til att framstille barn som eier av bankinnskuddet paa kr. 17.000. Det er videre paa det rene at det bedragerske i lensmannens optreden ikke ligger i at han overleverte bankboken til skattefogden for at dens paa lydende kunde brukes til at dekke ansvaret med. Saksøkersken var vitende om dette og det var jo ogsaa selve hensikten med laanet. Det er et helt annet forhold fra lensmannen side som har gjort laane. transaksjonen ugyldig. Under disse omstendigheter er gjennemføringen av det krav saksøkersken i nærværende sak har reist ikke uavhengig av om staten ved dens representant skattefoged Yttreland har kjent til eller burde ha kjent til det forhold som bevirket ugyldigheten.
Det maa ansees paa det rene, at da skattefoged Yttreland fikk bankbok en av lensmann Strugstad og da den dagen efter formelt blev transportert til ham var uvitende om det av lensmannen utviste svikaktige forhold. Det maa imidlertid ansees utvilsomt at skattefogden fikk full rede paa forholdet under den konferanse som saksøkersken og hennes lagverge S. A. Rømo hadde med skattefogden. - - - Den kunnskap skattefogden og dermed staten erhvervet gjør det utvilsomt at staten da ikke lenger var i god tro. Det er mellem partene uenighet om tidspunktet for den nevnte henvendelse. Retten finner det godtgjort, at den foregikk før 26 mars 1931 da skattefogden disponerte over det paa bankboken innestaaende. - - -
Saksøkersken har i denne forbindelse henvist til avtalelovens §39 s. 1. og anført at skattefogdens gode tro i selve det øieblikk da bankboken overlevertes og tiltransportertes staten, ikke kan tillegges avgjørende betydning for saken, men at den kunnskap som erhvervedes gjennem den ovenfor omhandlede konferanse under enhver omstendighet forhindrer ekstinktivt erhverv i god tro. Retten er enig med saksøkersken i, at staten er kommet i utvilsom ond tro paa et tidspunkt, da den ennu ikke hadde innrettet sig paa grunnlag av den av saksøkersken avgitte ugyldige laanetransaksjon og den dermed sammenhengende overdragelse til staten av bankboken. Skattefogden fikk full rede paa forholdet ennu mens undersøkelsen av lensmann Strugstads forhold paagikk, før dennes endelige ansvar var fastslaatt og før bankboken disponertes og dens utbringende betaltes inn i statskassen. - - - Det er heller ikke fra statens side reist tvil om og det er heller ikke nogen grunn til at tvile paa at skattefogden fikk full rede paa lensmannen bedrageriske forhold likeoverfor saksøkersken paa et tidspunkt, som gav adgang til en anmeldelse av lensmannen kassemangel til vedkommende forsikringsselskap med de av en slik anmeldelse vanlig flytende følger. Overhodet er det fra statens side intet anført, som skulde gjøre det sannsynlig at staten paa det tidspunkt hadde foretatt sig noget, som ikke uten skade eller ulempe kunde omgjøres eller undlatt at foreta noget som den uten besiddelsen av bankboken vilde ha gjort. - - - Loven har - undtatt enkeltstaaende bestemmelser - overhodet ikke tatt standpunkt til hvorledes det gaar naar en rett som er hjemlet ved en ugyldig erklæring overdrages til tredjemann. Spørsmaalet maa bli at løse utfra almindelige
Side:811
rettsregler, og det kan ikke utledes noget bestemt av at loven ikke nevner noget om tredjemanns stilling. Ut fra den vekt loven har tillagt det hensyn at partenes optreden i kontraktsforhold mest mulig skal bestemmes av redelighet og god tro, finner retten det mest naturlig at denne regel som i formen bare gjelder en oprinnelig godtroende medkontrahent ogsaa gis anvendelse paa ondtroende medkontrahents suksessor. Hadde suksessoren fra første stund vært i ond tro, vil de han utvilsomt ikke erhvervet nogen rett naar han som i nærværende tilfelle bygger paa en overdragelse fra en ondtroende førsterhverver, uten at den besveknes ratihabisjon forelaa. Det finnes i virkeligheten ut fra det syn, som loven som helhet gir uttrykk for, liten grunn til ikke at la bestemmelsen faa anvendelse paa suksessor, som klart og utvilsomt staar i en stilling som dekkes av bestemmelsen. At saken skulde komme i nogen annen stilling. fordi den angaar staten som saksøkt, kan ikke antas. Retten finner derfor alle forhold tatt i betraktning, at det maa gis saksøkersken medhold i at staten paa et tilstrekkelig tidlig tidspunkt har faatt et saa fullstendig kjennskap til forholdet mellem saksøkersken og lensmann Strugstad at staten, uansett om den gode tro i selve overdragelsesøieblikket 9 eller 10 mars 1931, ikke kan begrunne sin fortsatte besiddelse av bankboken eller et tilgodegjørende av det paa kontoen innestaaende beløp, med et ekstinktivt erhverv i god tro. - - - Asbj. Lindboe.