Rt-1936-828

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1936-11-10
Publisert:	Rt-1936-828
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 206/2 s.a.
Parter:	Bjugn Sparebank (advokat Einar Dahl) mot Bjugn Gamlehjems Fond (advokat Per Rygh).
Forfatter:	Hanssen, Aars, Borch, Boye, Rivertz, Evensen, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §71

Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Fosens herredsretts dom av 15 september 1934, som har følgende domsslutning: «Bjugn Sparebank dømmes til at betale Bjugn Gamlehjems fond kr. 26454.39 med 4 procent rente derav fra 1 januar 1933 til betaling skjer - innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen. Saksomkostninger paalegges ikke. I intervensjonssøksmaalet fra Trondhjems Sparebank frifinnes baade Bjugn Gamlehjems fond og Bjugn Sparebank.»

Herredsrettens dom er av Bjugn Sparebank innanket for Høiesterett ved ankeerklæring rettet mot Bjugn Gamlehjems fond som motpart og Bjugn kommune som processvarslet. Til støtte for anken, som gjelder dommen i dens helhet, er vesentlig anført at det ansees uriktig at herredsretten har betraktet Bjugn Gamlehjems fond som et eget rettssubjekt, og at den ikke har lagt vekt paa en erklæring fra to av giverne, hvorved de stillet herredsstyret fritt med hensyn til disponeringen av det skjenkede beløp.

Bjugn Sparebank har nedlagt følgende paastand: «At herredsrettens dom underkjennes, og at Bjugn Sparebank frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett.»

Innstevnte Bjugn Gamlehjems fond og processvarslede, som begge har fri sakførsel, har hver for sig nedlagt paastand om at herredsrettens dom stadfestes, og at Bjugn Sparebank tilpliktes at erstatte det offentlige dets utgifter til den beskikkede advokat for Høiesterett.

Trondhjems Sparebank, som optraadte som intervenient for herredsretten, har ikke paaanket dommen og ikke avgitt møte for Høiesterett.

Høiesterett kommer til samme resultat som herredsretten.

Side:829

Man finner det imidlertid unødvendig at gaa inn paa den begrunnelse som har vært avgjørende for herredsretten. Selv om Sparebanken maatte ha rett i at omhandlede midler tilhørte kommunen og ikke et særskilt rettssubjekt, finnes kompensasjonen uberettiget efter de almindelige for kompensasjon gjeldende rettsregler.

Kompensasjon kan være utelukket efter rettsforholdets art ved avtale eller forutsetninger. Banken kjente til at midlene var skjenket kommunen - ikke til fri raadighet, men til oprettelse av et gamlelhjem for bygden. Den maatte forstaa at kommunen, om kommunen selv hadde disponert midlene i annet øiemed, vilde ha handlet rettsstridig i forhold til gavebetingelsene. Kommunen satte ikke pengene inn paa nogen konto lydende paa kommunen, men paa en konto «Bjugn gamlehjem ved Bjugn kommune». Den tilkjennegav med denne betegnelse overfor banken som overfor enhver annen at omhandlede midler tilsiktedes holdt adskilt fra andre midler som kommunen disponerte, og at de stod i en særstilling i forhold til disse.

At en kompensasjonsadgang for banken under disse omstendigheter vilde staa i en aapenbar strid med forutsetningene for kontoens oprettelse og at banken burde forstaa dette, finnes ikke tvilsomt.

Sparebanken har gjort gjeldende at kompensasjon ialfall maa være berettiget for 19/20 del av innskuddet hensett til at Rasmus Lien og P. G. Jenssen hadde fra falt den til gaven knyttede betingelse ved erklæring av 28 november 1932 - citert i herredsrettens dom - og forøvrig ved erklæring av 27 februar 1934 gitt uttrykk for at de ikke hadde noget at inn vende mot kompensasjonen.

Høiesterett finner i likhet med herredsretten at erklæringen av 28 november 1932 og Liens og Jenssens senere uttalelse ikke kan tillegges nogen betydning allerede av den grunn at erklæringen ikke er tiltraadt av den tredje aksjonær i A/S Bjugn Sildoljefabrik. Det var A/S Bjugn Sildoljefabrik som hadde gitt gavell, ikke aksjonærene som saadanne, og efter aksjeselskapets opløsning kunde Lien og Jenssen ikke ha hjemmel til alene at endre det til gaven knyttede vilkaar.

Sakens omkostninger for Høiesterett finnes Sparebanken at maatte tilsvare.

Dommer Hanssen kommer til et annet resultat enn flertallet.

Herredsrettens uttalelse om at det utvilsomt har vært A/S Bjugn Sildoljefabriks mening dengang den besluttet at oprette dette legat, at legatet skulde bestaa som et eget rett,ssubjekt uavhengig av kommunens budgett iøvrig, kan ikke skjønnes at ha støtte i de foreliggende oplysninger. Den beslutning som blev fattet paa fellesmøtet i selskapet 10 oktober 1918 gikk ut paa «at bevilge Bjugns kommune et beløp stort kr. 15.000 til et gamlehjern for Bjugn». Beslutningen inneholder saaledes intet om oprettelse av et legat og da selvfølgelig enn mindre om, at

Side:830

dette legat skulde være et eget rettssubjekt. Efter avfatningen fremtrer beslutningen som gaaende ut paa et bidrag til Bjugn kommune til fremme av et formaal, som det efter givernes mening var naturlig for kommunen at fremme. Efter hvad der er protokollert i herredsstyrets møte 8 juli 1919 maa jeg ogsaa gaa ut fra at beløpet er overbragt Bjugn kommune som en gave til fremme av det angitte formaal.

Efter dette maa det være klart at der ikke av A/S Bjugn Sildoljefabrik eller dettes aksjeeiere er oprettet noget særskilt rettssubjekt, som skulde være eier av det bevilgede beløp, men at dette er kommunens eie. Og fra kommunens side blev der ikke foretatt noget for at organisere et eget rettssubjekt før i januar 1933. Beløpet blev visstnok innsatt i Bjugn Sparebank paa en særskilt konto lydende paa Bjugn Gamlehjem ved Bjugn kommune. Bjugn gamlehjem var imidlertid bare et navn, som ikke motsvarte nogen realitet. Der var ikke fattet nogen beslutning om istandbringelse av gamlehjem eller om oprettelse av noget fond med dette maal for øie, og der var da selvfølgelig heller ikke istandbragt statutter eller bestyrelse for et saadant fond. Først i møte 28 januar 1933 besluttet Bjugn herredsstyre at opnevne et styre paa 3 medlemmer til at «forvalte og føre regnskap med gamleheimens fond». Denne beslutning, som blev fattet efterat der var blitt spørsmaal om motregning og umiddelbart før sparebankens styre 2 februar 1933 besluttet at anvende 19/20 av det paa kontraboken innestaaende beløp til motregning med sine fordringer paa Bjugn kommune, kan under ingen omstendighet berøve sparebanken den rett til motregning som den alt hadde erhvervet.

Av Bjugn gamlehjems fond er det ogsaa hevdet at fondet under enhver omstendighet er uangripelig for kommunens kreditorer, fordi gaven er ydet paa den betingelse at den skulde komme bygdens folk til gode i form av et gamlehjem. Den omstendighet at et pengebeløp er gitt en person eller en kommune til anvendelse i et bestemt øiemed antas imidlertid ikke at medføre nogen beskyttelse for mottageren mot fyldestgjørelse fra hans kreditorers side, naar ikke giveren har bestemt at beløpet skal holdes avsondret og være unddratt mottagerens disposisjon. I det foreliggende tilfelle var der ikke til gaven knyttet noget vilkaar som hindret kommunen i uten videre at la beløpet inngaa i kommunekassen eller i at innsette det paa kommunens egen bankkonto. At kommunen av egen drift har innsatt det paa en særskilt konto kan ikke tillegges nogen betydning i denne henseende. At et pengebeløp, som er skjenket en person til anvendelse i et bestemt øiemed ikke dermed uten videre er unddratt fra hans kreditorers fyldestgjørelse, synes ogsaa forutsatt i lovgivningen, idet der i tvangsfullbyrdelseslovens §71 nr. 1 er inntatt en uttrykkelig bestemmelse om at utlegg ikke kan tas i stipendiene eller lignende understøttelse som er tilstaatt saksøkte i et særskilt øiemed.

Det er selvfølgelig saa at retten til motregning kan frafalles ved avtale. Men efter min mening kan ikke den

Side:831

omstendighet at en bank mottar et innskudd under en betegnelse, som angir det øiemed hvor til de innskudte midler er bestemt, betraktes som innebærende en frafallelse av adgangen til kompensasjon. Det var sikkerlig ikke nogen av partene som tenkte paa spørsmaalet om motregning da innskuddet fant sted. Jeg stemmer efter dette for at Bjugn Sparebank fri finnes.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Bjugn Sparebank til det offentlige kr. 600. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til den for Bjugn Gamlehjems Fond og Bjugn kommune opnevnte sakfører for Høiesterett, høiesterettsadvokat Per Rygh fastsettes til kr. 600.

Av herredsrettens dom:

Saken gjelder krav paa betaling av kr. 26454.39 med 4 % rente fra 1. januar 1933 til betaling skjer, hvilket beløp saksøkeren Bjugn Gamlehjems Fond ved dets styre paastaar at saksøkte Bjugn Sparebank urettelig har uttatt av en paa Bjugn Gamlehjem lydende kontrabok med Bjugn Sparebank og overført til ny kontrabok med Bjugn kommune. Sparebanken har nemlig ansett sig berettiget til at an vende det nevnte beløp til kompensasjon i Bjugn kommunes gjeld til banken. - - -

Sakens sammenheng er i korthet følgende: I 1911 blev der stiftet et aksjeselskap, A/S Bjugn Sildoljefabrik med 20 aksjer, hvorav Rasmus Lien hadde 16, P. G. Jenssen 2 og Bernh. Brekke og Størk Hansen 1 hver. Paa et møte i selskapet den 10 oktober 1918 - - - er det under punkt 5 tilført protokollen følgende: «Efter forslag av R. Lien besluttedes at bevilge Bjugns kommune et beløp stort kr. 15000 til et gamlehjem for Bjugn.» - - - Det var A/S Bjugn Sildoljefabriks 3 aksjonærers mening - Bernh. Brekke hadde imidlertid overdratt sin aksje til Rasmus Lien - at disse kr. 15000 skulde danne grunnlaget ror et gamlehjem i Bjugn herred. - - Det falt ingen av aksjonærene inn at det kunde bli spørsmaal om at anvende pengene til annet enn gamlehjem. Bjugn kommune var nemlig dengang meget godt økonomisk stillet, og ingen tenkte dengang paa at kommunen eller sparebanken skulde komme i økonomiske vanskeligheter. Senere blev det imidlertid vanskelige tider for bygden. - - -

Den 17 november 1932 besluttet Bjugn herredstyre enstemmig at søke at faa frigitt gamlehjemspengene «til disposisjon for herredstyret for om mulig at forebygge økonomisk sammenbrudd i kommunen.» Ved anledningen sa dog ordføreren til herredstyrets medlemmer at nogen bestemmelse om pengenes anvendelse ikke skulde bli truffet uten ved beslutning av herredstyret. Saken skulde saaledes i tilfelle tas op igjen paa et senere mote. Den bemyndigelse ordføreren og herredskassereren fikk gikk saaledes kun ut paa ved samtykke fra aksjonærene at søke at faa pengene frigitt til disposisjon for kommunen. Rasmus Lien og P. G. Jenssen avgav da ogsaa under 28 november 1932 en erklæring om at de under hensyntagen til Bjugn kommunes vanskelige økonomiske stilling «og ogsaa av andre grunner» har funnet at burde frafalle betingelsen om at disse kr. 15000 med renter skal anvendes til gamlehjem. Det heter videre i

Side:832

erklæringen: «Vi erklærer derfor herved at det av Bjugn Sildoljefabrik i møte den 10 oktober 1918 bevilgede beløp kr. 15.000 med renter fritt stilles til Bjugn herredstyres disposisjon som kommunens eiendom, uten betingelser. Dette gjelder for nitten tyvendeparter av beløpet, idet Størk Hansen Bjugn som tredje aksjonær bør tiltre erklæringen for sin tyvendepart.» Sterk Hansen nektet imidlertid at gaa med paa dette. - - -

I herredstyrets møte den 3 desember 1932 fremla ordføreren og herredskassereren «forslag til grunnlag for overenskomst mellem Bjugn Sparebank og kommunen i anledning kommunens gjeld til banken, samtidig som man tenkte at by de andre kreditorer at gaa med paa disse betingelser.» Med 9 mot 3 stemmer besluttet herredstyret at grunnlaget var uantagelig, da kommunen ikke kunde greie betingelsene. Med samme stemmetall besluttet herredstyret at kontrabok nr. 2739 med Bjugn Sparebank (gamlehjemspengene) ikke ønskes frigitt, «da betingelsene ikke løser kommunens gjeldsforpliktelser.» I samme herredstyremøte blev det enstemmig besluttet «at de paa kontrabok nr. 2739 med Bjugn Sparebank staaende midler brukes til gamlehjem i bygden som av giverne oprinnelig bestemt.» I herredstyrets møte den 28 januar 1933 blev det mot 2 stemmer besluttet at opnevne et styre paa 3 medlemmer som skulde forvalte og føre regnskap med gamlehjemmets fond. Styret skulde selv velge sin formann. Samtidig blev det besluttet at opsi pengene i Bjugn Sparebank.

I Sparebankboken sees det under 10 februar 1933 at være notert at beløpet er opsagt. Umiddelbart ovenfor er det imidlertid pr. 1 januar 1933 tilført: «Seks og tyve tusen fire hundre fire og femti 39/100 ut overført ny kontrabok nr. 4134, Bjugn kommune.» Banken ansaa sig nemlig berettiget til at likvidere 1920 av beløpet i kommunens gjeld til banken, fordi Rasmus Lien og P. G. Jenssen hadde gitt sitt samtykke til at kommunen kunde disponere fritt over deres andeler i gaven. Senere har imidlertid banken besluttet ogsaa at bruke restbeløpet til kompensasjon, hvilket beløp altsaa skulde representere Størk Hansens andel i gaven.

- - - Dengang var saaledes ikke loven om kommuners gjeldsforhold av 30 juni 1933 gjeldende. Den nevnte lovs §3, 2net ledd, bestemmer at «en bank ikke uten at det er avtalt, kan bringe sin fordring paa kommunen i motregning overfor kommunens innskudd i banken.» En tilsvarende bestemmelse kan ikke sees at være inntatt i den midlertidige lov av 22 juni 1928 «inneboldende særlige bestemmelser om kommuners gjeldsforpliktelser» (lov nr. 18). - - -

Retten skal bemerke at det utvilsomt har vært A/S Bjugn Sildoljefabriks mening dengang den besluttet at oprette dette legat, at legatet skulde bestaa som et eget rettssubjekt uavhengig av kommunens budgett forøvrig. - - -

Man vil i denne forbindelse fremholde at kontraboken lyder paa «Bjugn Gamlehjem ved Bjugn kommune». - - -

Av alt dette fremgaar det at gamlehjemspengene den hele tid har vært holdt utenfor kommunens budgett og at alle som har hatt befatning med dem, har betraktet dem som værende uavhengig av kommunens midler forøvrig og som et eget rettssubjekt. Det er videre paa det rene at aksjeselskapets vedkommende ikke har fattet beslutning om at frigi gaven, idet - efter rettens mening - enstemmighet maa til. Dertil kommer da ogsaa at kommunen, da saken blev forelagt for herredstyret, heller ikke fant at ville benytte sig av samtykket fra de to aksjonærer, hvilket

Side:833

herredstyret - efter rettens mening feilaktig - mente at det hadde rettslig adgang til.

Efter det anførte kommer retten saaledes til det resultat at Bjugn Gamlehjems fond er et eget rettssubjekt uavhengig av kommunen, og at den stedfunne kompensasjon derfor er ulovhjemlet. - - -

Johan Paasche.