Rt-1937-330
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-05-04 |
| Publisert: | Rt-1937-330 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 68/1 s.å. |
| Parter: | Severin Lorentzen (advokat Arne Fliflet, opnevnt) mot Aug. 0. Asset (advokat Nie. L. Bugge) og Finansdepartementet (regjeringsadvokaten). |
| Forfatter: | Evensen, Næss, Klæstad, Rivertz, Hanssen, Boye, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §200, §40, Tvistemålsloven (1915) §435, §437, §438, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §101, Lov om utvidelse av lov om foreninger (1857) §18, Straffeloven (1902) §209, LOV-1909-08-20-1-§14, Ektebarnloven (1915), §383, §384, §78, §92, LOV-1922-07-07-5, Skifteloven (1930) §39 |
Dom:
Oslo byrett - med domsmenn - avsa den 3. oktober 1934 sådan enstemmig dom: «Fhv. sorenskriver Aug. 0. Aaset og Finansdepartementet betaler til Severin Lorentzen kr. 927.27 med 4 av hundre i årlig rente derav fra 18. november 1933 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner.
Severin Lorentzen har - med bevilling til fri sakførsel - påanket dommen til Høiesterett og nedlagt sådan påstand: «1. At fhv. sorenskriver Aug. 0. Aaset og Finansdepartementet dømmes i fellesskap til å betale til saksøkeren Severin Lorentzen kr. 8127,27 med 5 pct. årlig rente derav fra 26. august 1929 til betaling skjer samt saksomkostninger i byretten med kr. 1300. 2. At de saksøkte dømmes i fellesskap til å betale til det offentlige sakens omkostninger i Høiesterett som om saken ikke hadde vært benefisert. 3. At undertegnedes (rettsfullmektigens) salær som beskikket sakfører i Høiesterett fastsettes til utredelse av statskassen.»
De saksøkte har begge erklært motanke og hver for sig
Side:331
nedlagt påstand på frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for byrett og Høiesterett.
Anken og motanken er bygget på de samme betraktninger som blev gjort gjeldende for byretten.
Der er for Høiesterett fremlagt utskrift av bevisoptagelse ved Oslo byrett avholdt i november 1935 samt enkelte andre nye dokumenter, som det imidlertid finnes unødvendig å gå nærmere inn på.
Høiesterett skal ad formalia bemerke at det er en feil, når saken blev anlagt ved Oslo byrett. Efter tvistemålslovens §437 §438, jfr. §435, skulde den rettelig ha vært reist for overretten som første instans. Domstolslovens §40 sammenholdt med lov av 17. juli 1925 hvorefter Høiesterett blev ankeinstans istedet for den oprinnelige lovs lagmannsrett i saker om formuesverdi over 5000 kroner, medfører imidlertid at feilene ikke bør få prosessuelle følger.
Dommer Hanssen stemmer prinsipalt for at byrettens dom opheves og at saken avvises fra byretten. Som av flertallet nevnt skulde saken efter tvistemålslovens §437 og §438, jfr. lov om midlertidige forandringer i rettergangsordningen av 17. juli 1925 §2, vært behandlet ved Oslo overrett. At saken istedet er anlagt ved Oslo byrett er en feil som efter tvistemålslovens §384, 2net ledd nr. 2, jfr. §383, ubetinget skal tillegges virkning (jfr. Høiesteretts kjennelse av 20. februar 1936 i sak G. Pfeiffer Stensrud mot slektsarvingene i Pauline Balke Stensruds dødsbo). Den av flertallet påberopte bestemmelse i domstolslovens §40, 2net ledd, er efter min opfatning uten betydning den foreliggende sak. Denne bestemmelse angår nemlig det tilfelle, at avgjørelsen kan bringes inn til fullstendig prøvelse av den høiere rett, for hvilken saken rettelig skulde vært anlagt. I det foreliggende tilfelle var der ikke adgang til å bringe byrettens dom inn for Oslo overrett, idet det var Høiesterett som her var ankeinstans.
Hvad realiteten angår kommer Høiesterett til samme resultat som byretten. Man er således enig med byretten i at Lorentzen underrettet om utlodningen og ved som skjedd uten videre å utbetale arven til bidragsfogden, Høiesterett finner imidlertid også at det må bebreides skifteretten som uaktsomt at den nøiet sig med å varsle Lorentzen angående selve arvefallet og bobehandlingen gjennem det urekommanderte brev. Det hadde vært skifterettens plikt å varsle ham på en sådan måte at den sikret sig at varslet såvidt mulig virkelig kom Lorentzen i hende. Og hvis det viste sig at varslet ikke kom frem å iaktta reglene i lov av 12. oktober 1857 §18 ff., jfr. lov av 7. juli 1922 nr. 5. Efterat utpantningen var avholdt hadde skifteretten også forsåvidt en særlig opfordring til å iakta varselsreglene som utpantningen på grunn av beløpets størrelse måtte fremstille sig som helt ekstraordinær. Det er på det rene at utskrift av utpantningen blev fremlagt i boets første skiftesamling 17. januar 1929.
Side:332
Hadde skifteretten iakttatt sin varselsplikt må man gå ut fra at varslet vilde kommet til Lorentzens kunnskap, og at han da vilde ha varetatt sine interesser.
Følgen av skifterettens forsømmelighet må under disse omstendigheter bli at sorenskriver Aaset tilpliktes å betale Lorentzen erstatning for det tap han har lidt som følge av skifterettens forhold. I likhet med byretten antar man at det ikke kan betraktes som et tap for Lorentzen at hans midler er anvendt til dekning av rettkraftig gjeld som påhvilte ham. Hvorvidt det var adgang til å holde utpantning eller ikke må forsåvidt være uten betydning. På den annen side antar man at en del av den gjeld hvorfor utpantning blev holdt, allerede var foreldet. Krav på underholdningsbidrag foreldes nemlig i 3 år og foreldelsesfristen kan her først ansees avbrutt ved henvendelsen av 15. januar 1929 fra underfogden i Drammen til underfogden i Halden om avholdelse av utpantning (se Skeie Den norske Civilprocess III side 724, jfr. også den dokumenterte skrivelse fra Justisdepartementet av 16. november 1931). En rettskraftig gjeld påhvilte der således Lorentzen bare forsåvidt angår bidrag for tiden efter 15. januar 1926.
Lorentzen har hevdet at resolusjonen angivelig hvilte på bristende forutsetninger og ialfall forlengst burde ha vært ophevet eller regulert. Det må også innrømmes at resolusjonens bidrag synes uforholdsmessig høit som bidrag i 1928 i betraktning av vedkommendes økonomiske forhold, barnas alder etc. Man er imidlertid enig med byretten i at det ikke tilligger retten å prøve resolusjonen forsåvidt dens skjønnsmessige avgjørelser angår. Mente Lorentzen at bidraget ikke lenger lot sig oprettholde, og vilde han gjøre dette gjeldende her i saken, måtte han ialfall først ha forelagt resolusjonen for fylket, eventuelt departementet som de bestemmende myndigheter.
Hvad resolusjonen iøvrig angår, bemerkes: Den angir sig utferdiget i henhold til lov av 10. april 1915 nr. 6. I en for Høiesterett fremlagt skrivelse av 29. november 1935 fra politimesteren i Notodden til advokat Fliflet sees anført at Lorentzen ved meddomsrettsdom av 28. februar 1913 sees straffedømt for forbrytelse mot straffelovens §209 m.v., og at hans ekteskap samtidig blev opløst. Under den før nevnte bevisoptagelse har Lorentzen også forklart at ekteskapet blev opløst ved dom i, såvidt erindres, 1913. Ingeborg Lorentzen har derimot forklart at hun og Lorentzen ikke er skilt, men at de bare har bodd fra hverandre i lang tid. Omhandlede dom er ikke fremlagt, og forholdet har ikke vært nærmere klarlagt eller omhandlet under prosedyren.
Er ekteskapet blitt opløst ved dom i 1913, kunde underholdningsbidrag for fremtiden kun pålegges Lorentzen i forhold til hustruen, hvis der i dommen er inntatt uttrykkelig bestemmelse derom, jfr. lov nr. 1 av 20. august 1909 §14. Som nevnt er dommen ikke fremlagt og forholdet ikke omhandlet under prosedyren, idet Lorentzen ikke spesielt har gjort gjeldende at fastsettelsen av bidrag til hustruen var ugyldig av den grunn at ekteskapet var
Side:333
opløst og at der ikke ved opløsningen var truffet bestemmelse om underholdningsbidrag. Under disse omstendigheter antas der ikke å være grunnlag for å underkjenne fastsettelsen av bidrag til hustruen av hensyn til at der er mulighet for at denne fastsettelse ikke har hatt lovlig hjemmel.
Sorenskriver Aasets ansvar vil således utgjøre det Lorentzen tilkommende arvebeløp kr. 8127.27 med fradrag av den rettskraftige gjeld kr. 7200 = kr. 927.27 med renter fra påklagen som av byretten antatt.
Sluttelig bemerkes hvad saksøkte Aaset angår, at det er på det rene at han personlig ikke har hatt noen befatning med omhandlede skifte, som blev forestått av hans fullmektig. Han har imidlertid uttrykkelig erklært at han «ikke ønsker å fremsette den innsigelse at eventuelt ansvar er ham uvedkommende fordi boet blev behandlet av fullmektigen».
Dommerne Evensen, Klæstad og Rivertz er kommet til et annet resultat med hensyn til ansvarets omfang.
Går man - hvad også de øvrige voterende gjør - først ut fra at Lorentzen, om skifteretten ikke hadde forsømt sin varselsplikt, vilde ha prøvet utpantningens lovlighet, må Lorentzen efter vår mening ha krav på å bli stillet i samme stilling som han vilde stått i om utpantningen var blitt prøvet før arvebeløpets utbetaling. Skifteretten kunde i så fall kun utbetalt Ingeborg Lorentzen og barna hvad utpantningen var blitt kjent lovlig for. Hvad de iøvrig måtte ha til gode i henhold til resolusjonen, var almindelig usikret tilgodehavende som skifteretten ingen hjemmel vilde hatt til å dekke for Lorentzens regning uten Lorentzens uttrykkelige samtykke. At de vilde ha søkt og erholdt utlegg i arven utover utpantingen kan man nemlig ikke uten videre gå ut fra.
De saksøktes ansvar må efter vår mening falle sammen med hvad skifteretten således vilde ha vært forpliktet til å utbetale Lorentzen av den ham utlagte arv.
Utpantingen finnes alene å kunne ansees lovlig for 1 års bidrag ifølge resolusjonen, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §101. Man er enig med byretten i at «begjæring om utpanting» i lovens forstand under de foreliggende forhold først kan ansees fremsatt ved bidragsfogdens skrivelse av 15. januar 1929 til namsmannen i Halden.
Aasets ansvar vil i henhold hertil utgjøre kr. 8127.27 & 2400 = kr. 5727.27 med renter som efter vår mening må svares fra utloddingen av. Rentesats 4 %.
Hvad spørsmålet om statens ansvar angår, er Høiesterett enig med byretten i at forholdet inngår under domstolslovens §200, jfr. Hagerup: Skifte og Arvebehandling s. 273 (utgaven av 1924).
Dommer Hanssen stemmer for at staten frifinnes for Lorentzens krav, idet der efter min mening ikke foreligger noe grunnlag for ansvar for staten. Det synes ikke rimelig å fortolke uttrykket forsømmelse under rettergang så vidt, at det
Side:334
også omfatter forsømmelig forhold under den administrative behandling av et dødsbo.
Dommerne Evensen, Klæstad og Rivertz stemmer efter sitt resultat for at Lorentzen tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Arne Fliflet, fastsettes til 500 kroner.
Av byrettens dom:
Ved skifte i boet efter Petter Lorentzen og før avdøde hustru, behandlet ved Idd og Marker skifterett og sluttet 26. august 1929, tilfalt der et av avdødes barn Severin Lorentzen i arv kr. 8381.19, herav sperret innskudd i Centralbanken kr. 1044.45. Severin Lorentzen hadde vært gift og skilt, og ved Buskerud fylkes resolusjon av 16. desember 1920 var han pålagt underholdningsbidrag til hustruen og 4 av barna med kr. 200 pr. måned fra 1. desember 1920. Ved tilleggsbestemmelse av 10. januar 1929 blev bidraget nedsatt til kr. 100 som gjeldende hustruen og en sønn. Nedsettelsen gjaldt fra og med 1. januar 1929. Resolusjonen sendtes i 1920 til underfogden i Drammen, som sendte resolusjonen gjentatte ganger til lensmannen i Hiterdal til innfordring av bidrag og utpanting. Der blev betalt avdrag - i alt ca. kr. 700 - og der blev i 1921 tatt utpanting i et hus. I 1928 blev resolusjonen sendt til lensmannen i Tinn til foreleggelse for mannen, idet underfogden hadde fått oplyst at mannen hadde opholdt sig på Rjukan, men det oplystes fra lensmannen at Lorentzen ikke opholdt sig i distriktet. Den 10. januar 1929 sendte underfogden i Drammen resolusjonen til underfogden i Halden med anmodning om å avholde utpanting ved Halden skifterett, idet an føres at efter resolusjonen skyldes der til 1. februar 1929 et beløp av til sammen kr. 18.953,50. Den 16. januar 1929 blev der av underfogden i Halden holdt utpantingsforretning på Idd og Markers skifteretts kontor hvor der for beregningssum kr. 18.953,50 plus pantegebyr blev tatt utpanting i Severin Lorentzens arv i boet efter faren. Den 17. januar 1929 blev der holdt skiftesamling i boet, hvor utskrift av utpantingsforretningen blev fremlagt. Severin Lorentzen møtte ikke.
Etter at dødsboet var sluttet 26. august 1929, oversendte skifteretten 3. september den på Severin Lorentzen falne arvelodd kr. 8381.19 til underfogden i Drammen, og disse penger er derpå betalt ut til fru Lorentzen.
I 1930 fikk Lorentzen kjennskap til skiftet og utpantingen og krever arvebeløpet utbetalt av sorenskriver Aug. O. Aarset som var sorenskriver i Idd og Marker sorenskriveri i 1929, og av det offentlige. I beløpet kr. 8381.19 fragår kr. 253.92, mindreutbringende av det sperrede innskudd i Centralbanken. - - -
Saksøkeren Lorentzen påstår at det er vist grov skjødesløshet fra skifterettens side. Lorentzen har ikke mottatt noen meddelelse om farens død eller om skiftet. Det blev sendt en meddelelse om skiftets åpning med adresse Kjøsterudgaten 4, Drammen. Men det er ikke Lorentzens adresse, men hans tidligere hustrus. Lorentzen selv har bodd i Notodden eller straks utenfor Notodden i en lang årrekke, og han er kjent i Notodden. Om boets slutning blev ingen meddelelse sendt (jfr. sportellovens paragraf 35), og ingen meddelelse sendt om utpantingen. Straks efter utloddingen før
Side:335
ankefristen for den var utløpet, blev pengene sendt til underfogden i Drammen uten anmodning. - - -
Saksøkeren Lorentzen påstår at også utpantingsforretningen led av grove feil; utpanting var ikke først foretatt på hans hjemsted, tvangsfullbyrdelseslovens paragraf 78. Lorentzen blev ikke underrettet om utpantingen - paragraf 88-2 - og det var gått mere enn 1 år efter fordringens forfall, samme lovs paragraf 101. Skifteretten sendte pengene til underfogden uten anmodning og uten anvisning, jfr. paragraf 219. - - -
Saksøkte nr. 1 sorenskriver Aaset benekter å ha noe ansvar. Utbetalingen skjedde efter en av vedkommende lovlige myndighet, namsmannen, i lovlige former avholdt utpanting på grunnlag av en vedvarende gjeldende bidragsresolusjon. Sorenskriveren var ikke namsrett i Halden og hadde ikke noe med å kontrollere namnsmannen og heller ikke adgang til å prøve resolusjonen. Om skiftet var der sendt Lorentzen underretning i almindelig brev på den måte som er almindelig og til den opgitte adresse. Det var ikke antydet for skifteretten at den var uriktig, og brevet kom ikke tilbake, så man måtte gå ut fra at det var kommet frem. Og skifteretten hadde forøvrig ingen plikt til å underrette arving med ukjent adresse. Skifteforvalteren hadde ikke plikt til å underrette om utpantingen - det pålå namsmannen, og heller ikke om utloddingen, idet der da intet var til overs til arvingen, jfr. nu lov om skifte paragraf 39. Og hvis skifteretten hadde sendt underretning, var den blitt sendt til Drammen og vilde ikke være kommet frem. Da arven utbetaltes, var klagefristen forlengst utløpet. Arven var utlagt i kontanter, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens paragraf 92. Det benektes at Lorentzen har lidt noe tap, arven var disponert ved lovlig panterett, og Lorentzen kunde under ingen omstendighet disponere over den og vilde ikke fått større faktisk adgang til å angripe resolusjonen eller utpantingen om han hadde fått underretning om skiftet, og han har ikke bevist at han kunde få resolusjonen og utpantingen ophevet. - - -
Retten skal bemerke: Ved registreringen i boet, hvor en bror av saksøkeren var til stede, blev Lorentzeus adresse opgitt til Kjøsterudgaten 4, Drammen. Det kan ikke ansees som erstatningsforpliktende forsømmelse fra skifterettens side at den gikk ut fra at denne ovlysning var korrekt, og ikke anstillet nærmere undersøkelse. Det som skjedde ved utpantingen, var at en av en arvings kreditorer tok utpanting i arvingens arvelodd. Innkrevingen av bidraget og utpantingsyndigheten lå under en annen offentlig myndighet enn skifteretten, nemlig underfogden, og utpantingen foretokes av denne annen myndighet. Skifteretten hadde formentlig ingen plikt til og heller ikke adgang til å optre på arvingens vegne og nedlegge innsigelse mot utpantingen og heller ikke til å undersøke nærmere grunnlaget for denne. Skifteretten kan derfor ikke ilegges noe ansvar fordi den lot utpantingen skje uten protest. Heller ikke kan den ting at skifteretten sendte namsmannen den utlagte arv uten uttrykkelig begjæring herom fra namsmannen uten videre medføre ansvar for skifteforvalteren.
Underfogden hadde å underrette debitor Lorentzen. Men det synes også naturlig at skifteretten hadde sendt Lorentzen meddelelse. Og i hvert fall hadde skifteretten selvstendig plikt til å underrette Lorentzen om utlodningen og om at Lorentzens arvelodd var utlagt til ham «v/ underfogden i Drammen», som det står i utlodningsforretningen. Dette siste var et så viktig punkt at det var all mulig grunn for skifteretten til å gi Lorentzen underretning. Underfogden har gjort feil som ikke har underrettet eller
Side:336
forsøkt å underrette Lorentzen om den foretatte utpanting, men skifteretten har også gjort feil som ikke har underrettet om utlodningen, og den kan ikke bare henvise til underfogden. Heller ikke kan det virke befriende for den at det var gått så lang tid efter utpantingen at den ordinære klagefrist var utløpet. Det var uaktsomt å utbetale arven til underfogden uten først å sende underretning til Lorentzen om utlodningen og utpantingen.
Så blir spørsmålet om denne feil har virket til tap for Lorentzen og om sorenskriveren kan ilegges ansvar herfor. Det er innvendt fra sorenskriverens side at den adresse som var opgitt for skifteretten og som skifteretten med grunn måtte anse som Lorentzens virkelige adresse, Kjøsterudgaten 4, Drammen, ikke var den riktige og at et brev til Lorentzen under denne adresse allikevel ikke vilde nådd frem; brevet om skiftets åpning var således ikke nådd frem. Retten kan dog ikke uten videre gå ut fra dette at en underretning ikke vilde nådd frem. Den opgitte adresse var Lorentzens fraskilte hustrus adresse. Om det første brev ikke var nådd frem til Lorentzen av en eller annen grunn, er det ikke dermed gitt at heller ikke det annet vilde ba nådd frem. - - -
Derved at utbetaling av arven er foretatt uten at Lorentzen fikk vite om utlodningen og utpantingen, blev Lorentzen forhindret fra å påklage denne (eventuelt efter opreising). Retten har ikke hjemmel til å gå ut fra at Lorentzen vilde fått sin bidragsplikt for den allerede forløpne tid nedsatt. Spørsmålet om størrelsen av Lorentzens bidragsplikt var forrelagt fylkesmannen så sent som en uke før utpantingen, og bidraget blev satt ned fra 1. januar 1929. Derimot er det på det rene at bidrag over kr. 7200 var foreldet, og det ansees åpenbart at mer enn disse kr. 7200 vilde den bidragsberettigede ikke fått, og at utpantingen i hvert fall ikke vilde blitt oprettholdt for mer. For den del av den utbetalte arv som oversteg kr. 7200, antas derfor sorenskriveren å måtte være ansvarlig. - - -
Efter tvangsfullbyrdelseslovens paragraf 101 må begjæring om utpanting fremsettes innen 1 år efter forfallsdag. Retten må anta at dette også gjelder for en begjæring om utpanting som en bidragsfogd fremsetter. Den ting at en bidragsresolusjon er beroende hos bidragsfogden kan neppe være tilstrekkelig til å anse «begjæring om utpanting fremsatt», i hvert fall ikke for utpanting som senere begjæres hos en annen underfogd. Det antas derfor at det ved utpantingen i Halden neppe kunde foretas utpanting for bidrag forfalne tidligere enn 1 år før begjæringen om utpanting blev fremsatt overfor underfogden i Halden. Imidlertid skyldte Lorentzen fremdeles bidrag også for den foregående tid (undtagen det som var mer enn 3 år gammelt), han har ikke lidt tap ved at det er betalt, og det er ikke gitt at han kunde fått den del ubeskåret utbetalt. Retten finner derfor ikke å kunne gjøre sorenskriveren ansvarlig for denne del. Men derimot antas han å måtte tilsvare den del som var foreldet, kr. 927.27.
Det erstatningsansvar som her ilegges saksøkte nr. 1, sorenskriver Aaset, er grunn et på at han har undlatt å sende saksøkeren Lorentzen underretning om boets utlodning; det må ansees som en «forsømmelse under rettergang», domstolslovens paragraf 200, hvorfor Staten innestår. Finansdepartementet blir derfor også å ilegge ansvar. - - -