Rt-1937-355

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-05-04
Publisert:	HR-1937-69 - Rt-1937-355
Stikkord:	Tingsrett, Veirett, Alders tids bruk
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om veirett over naboeiendom. Høyesterett kom til at det var etablert veirett over naboeiendommen ved «alders tids bruk» og at denne rettigheten også omfattet adgang til å bruke lastebiler eieren hadde anskaffet for å ta kjøreoppdrag ved siden gårdsdriften.
Saksgang:	Nedre Romerike herredsrett 11.10.1934 - Høyesterett HR-1937-00069, L.nr. 69/1 1937
Parter:	Fru Emma Lurud mot Ole Gulbrandsen Høgslund
Forfatter:	Dahl, Stang, Schjelderup, Rivertz, Broch, Boye, Paulsen
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874)

Angående nærværende saks gjenstand og nærmere omstendigheter hen vises til dom avsagt av Nedre Romerike herredsrett med domsmenn den 11. oktober 1934. Domsslutningen er salydende:

«Saksokte Emma Lurud kjennes uberettiget til å bruke eller la bruke den under saken omhandlede vei over saksøkerens, Ole Gulbrandsen Høgslunds eiendom gnr. 37 bnr. 17, Sandbakken i Skedsmo, til annen kjørsel enn den der er nødvendig for henne som eier eller bruker av eiendommen Lurud. Forøvrig frifinnes hun. Saksokte Eugen Lurud frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av domsmennene stemte for frifinnelse også av Emma Lurud.

Dommen er av fru Emma Lurud, som er bevilget fritagelse for rettsgebyrer, påanket til Høiesterett fordi herredsrettens flertall antas å ha tatt feil, når det er ansett bevist at hun er uberettiget til å bruke eller la bruke den under saken omhandlede vei over Ole Gulbrandsen Høgslunds eiendom til annen kjørsel enn den der er nødvendig for henne som eier eller bruker av eiendommen Lurud, hvormed rettens flertall har ment å forby den ankende part å la to mindre lastebiler som er stasjonert på Lurud, trafikere veien.

Den ankende part har nedlagt sådan påstand:

«1. Herredsrettens dom opheves.

2. Emma Lurud frifinnes for Ole Gulbrandsen Høgslunds tiltale i denne sak.

Subsidiært: Eieren av gnr. 56 bnr. 7 «Lurud» i Skedsmo, for tiden Emma Lurud, kjennes berettiget til å bruke eller la bruke den under saken omhandlede vei over Ole Gulbrandsen Høgslunds eiendom gnr. 37 bur. 17 «Høgslund» (også kalt Sandbakken) i Skedsmo så vel til gående som kjørende trafikk, herunder også kjøring med inntil to automobiler, mot at eieren av Lurud vedlikeholder veien.

3. Ole Gulbrandsen Høgslund tilpliktes å betale det offentlige de med saken forbundne rettsgebyrer.

4. Ole Gulbrandsen Høgslund tilpliktes å betale Emma Lurud sakens omkostninger for herredsretten og for Hoiesterett.

I Motsøksmålet:

5. Emma Lurud frifinnes for Ole Gullbrandsen Høgslunds tiltale i denne sak og at hun tilkjennes saksomkostninger hos ham.»

Også Ole Gullbrandsen Høgslund har erklært anke mot herredsrettens dom. Anken var oprinnelig rettet til overretten, men er overført til Høiesterett for å behandles som motanke. Det hevdes i ankeerklæringen at herredsretten har tatt feil når den har ansett Høgslund uberettiget til å stenge den omtvistede vei for Luruds eiere eller beboere og til å motsette sig enhver kjøring med automobil på veien.

Han har nedlagt sådan påstand:

«Prinsipalt: At fru Emma Lurud som eier av eiendommen

Side:356

Lurud kjennes uberettiget til enhver ferdsel over Ole Gulbrandsen Høgslunds eiendom Sandbakken gnr. 37 bnr. 17.

Subsidiært: At herredsrettens dom stadfestes, og at den ankende part dømmes til å betale motpartens omkostninger for herredsrett og Høiesterett.»

For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter hvoriblandt bevisoptagelse optatt ved Nedre Romerike herredsrett den 10., 12. og 13. august samt den 28. september 1935. Med undtagelse av et i mellemtiden avdød vidne har samtlige ved herredsretten avhørte vidner avgitt forklaring ved bevisoptagelsen hvorunder flere nye vidner likeledes er avhørt. De nye bevisligheter finnes ikke å ha bragt saken i noen vesentlig forandret stilling.

Høiesterett er enig med herredsretten i at eieren av Lurud ved alders tids bruk har erhvervet rett til benyttelse av den omtvistede vei. Man er likeledes enig i at eieren av Høgslund ikke i og for sig kan motsette sig kjøring med automobil på veien. Man tiltrer forsåvidt herredsrettens begrunnelse.

Hvad dernest angår spørsmålet om eieren av Lurud også er berettiget til å la veien trafikere med lastebiler som stasjoneres på eiendommen for å brukes til godstransport, kommer Høiesterett til samme resultat som det dissenterende medlem av herredsretten. Det er på det rene at Lurud er et småbruk som ikke er i stand til å ernære en større familie utelukkende ved gårdsdrift, hvorfor eieren ved siden herav har sett sig nødsaget til å drive den påklagede transportvirksomhet som bierhverv. Under disse omstendigheter finner Høiesterett at bruken av veien til den under saken omhandlede kjøring med lastebiler for eieren av Lurud utfyller et reelt og påtrengende behov som må ansees hjemlet i utviklingens medfør. Det må da være berettiget ved bestemmelsen av bruksrettens omfang å legge avgjørende vekt på at den nevnte bruk av veien for eieren av Lurud representerer en vital interesse, mens den på den annen side ikke kan skjønnes å medføre nevneverdig skade eller ulempe for eieren av Sandbakken. Heller ikke herredsrettens flertall har funnet at noen skade er påvist.

Efter det anførte finner Høiesterett det ufornødent å ta stilling til spørsmålet om eieren av Lurud også kan ansees å ha erhvervet den påståtte bruksrett ved hevd efter lov av 23. mai 1874.

Emma Lurud vil således være å frifinne.

Sakens omkostninger finnes efter omstendighetene å burde opheves for begge retter.

D O M S S L U T N I N G :

Emma Lurud frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom:

Ole Gulbrandsen Høgslund er eier av småbruket gårdsnr. 37 bruksnr. 17, Sandbakken i Skedsmo (almindelig kalt Høgslund) og enke Emma Lurud av det tilgrensende småbruk gårdsnr. 56. bruksnr. 7, Lurerud eller Lurud,

Side:357

idet hun sitter i uskiftet bo efter sin i året 1908 avdøde mann, snekker Herman Lurud. Da Emma Lurud og hennes hjemmeværende barn har pleiet å kjøre over Sandbakken for å komme fra sin bolig til den østenfor gående offentlige vei, den såkalte «Trondhjemsvei», og da de siden året 1925 eller 1926 har hatt dels en, dels to lastebiler på Lurud og med disse drevet erhvervskjøring, har Høgslund anlagt søksmål mot Emma Lurud og prinsipalt påstått henne som eier av Lurud kjent uberettiget til kjørsel av enhver art over Sandbakken, subsidiært kjent uberettiget til annen kjøring enn den for gårdsdriften nødvendige. - - -

Efter de foreliggende bevisligheter antar retten at den under saken omhandlede vei har bestått som kjørevei så langt tilbake som oplysninger kan skaffes, måskje i mere enn hundre år, og at veien stadig har vært benyttet som gårdsvei for Lurud og også har vært brukt av enkelte andre som har hatt behov for den enten som adkomst til «Trondhjemsveien» eller til den vestenfor gå ende offentlige vei til Gjerdrum. De som har brukt veien - derunder særlig eierne av Lurud - har ansett sig berettiget dertil, og eierne av saksøkerens eiendom har vært fullt bekjent med forholdet, uten at de noensinne har lagt noen hindring for eller gjort innsigelse mot bruken eller i det hele tatt lagt for dagen at de har trodd sig berettiget til å hindre denne.

Da bruken av veien således har funnet sted i alders tid, antas saksøkeren uberettiget til å stenge veien for Luruds eiere eller beboere. Hans prinsipale påstand kan derfor ikke gis medhold.

Heller ikke formenes saksøkeren i og for sig å kunne motsette sig kjøring med automobil på veien, jfr. Rt-1924-588. Spørsmalet blir da om han kan motsette sig at beboerne av Lurud som delvis ernærer sig ved godstransport med lastebiler, bruker veien i denne sin virksomhet, idet bilene er stasjonert på Lurud.

Domsmannen fru Westby finner at saksøkeren ikke kall motsette sig dette, idet godstransporten ikke skjer på omhandlede gårdsvei, men bilene alene er stasjonert på Lurud hvor førerne bor, og bilkjørselen på gårdsveien formenes da ikke mere generende enn at saksøkeren må finne sig deri.

Rettens øvrige medlemmer bemerker følgende: «Såvidt vites har det alltid vært antatt at en bruksrett som tilligger eieren av en gård over en annen eiendom, må presumeres begrenset til den herskende eiendoms behov. I Scheels Tingsrett (side 609) heter det også at hvor bruken hvad der i sådanne forhold er almindelig, utfyller et behov som besidderen av eierdommen har som sådan, vil man i dette behov som oftest ha et fast holdepunkt ved bestemmelsen av bruksrettens omfang». En havnerett må således forutsettes å gå ut på rett til havn for så mange kreaturer eller kreaturer av en viss art som eiendommen kan vinterføde, (sammesteds side 610). Den under nærværende sak omhandlede veirettighet antas da naturlig å måtte begrenses til å gjelde den kjørsel som de saksøkte i egenskap av brukere eller beboere av Lurud har behov for. Lurud er en ganske liten eiendom hvor der ikke kan fødes mere enn et par kjør. Undertiden har man holdt hest på eiendommen og undertiden ikke. Mere enn en familie bor ikke dersteds. Det synes da klart at den kjørsel som brukerne av Lurud har behov for, må være temmelig ubetydelig og ikke står i noe rimelig forhold til den trafikk som en transpørtvirksomhet med en eller to lastebiler medfører. Saksøkte Emma Lurud antas derfor som eier av Lurud å være uberettiget til å la veien benytte til sådan virksomhet. Forsåvidt vil derfor saksøkerens

Side:358

subsidiære påstand måtte tas til følge, idet saksøkte dog ikke finnes å kunne bli kjent uberettiget til enhver annen kjørsel enn den for selve «gårdsdriften» nødvendige således som i påstanden krevet. Retten antar at dommen bør innskrenke sig til å omfatte forbud mot annen kjørsel enn den som er nødvendig for saksøkte som eier eller bruker av eiendommen. - - -