Rt-1937-372
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-05-11 |
| Publisert: | Rt-1937-372 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | nr. 80/1 s.å. |
| Parter: | Oslo kommune (adv. A. V. Heiberg) mot revisor Ludvig J. Beckman. |
| Forfatter: | Aars, Grette, Schjelderup, Bonnevie, Alten, Hanssen, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §36 |
Saksforholdet fremgår av Oslo byretts dom av 2. mai 1935 som har sådan domsslutning: «Oslo kommunes ligning av revisor Ludv. Beckman for 1934-35 opheves og ny ligning foretas, hvorved Beckman ikke blir å inntektsligne av den til ham utbetalte andel i Centralbankens pensjonsfond. I saksomkostninger betaler Oslo kommune til revisor Beckman kr. 150 innen 2 uker fra dommens forkynnelse».
Oslo kommune bragte saken inn for Oslo overrett, som den 25. april 1936 stadfestet byrettens dom og påla Oslo kommune å betale kr. 200 til Beckman i saksomkostninger for overretten.
Med samtykke av Høiesteretts Kjæremålsutvalg har Oslo kommune bragt saken inn for Høiesterett. Kommunen påstår at den i saken omhandlede ligning stadfestes og at Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
Ankegrunnen er den samme som for overretten.
Revisor Beckman påstår overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Høiesterett kommer til samme resultat som de foregående retter og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.
Sakens omkostninger for Høiesterett finner man at kommunen må tilsvare. De fastsettes under hensyn til at Beckman har prosedert uten advokat.
Domsslutning:
Overrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Hoiesterett betaler Oslo kommune kr. 300 til Ludvig J Beckman. Opfyllelsesfristen er 2 uker efter forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Side:373
Av byrettens dom:
Saksøkeren revisor Beckman var i sin tid ansatt som funksjonær i Centralbanken for Norge. I 1908 oprettet banken en pensjonsinnretning til fordel for sine funksjonærer. Fra 1. januar 1921 blev fastsatt detaljerte vedtekter. Banken overtok alle utgifter, og medlemmene skulde ikke betale noe innskudd. I 1923 gikk banken til likvidasjon, og som følge herav måtte pensjonsfondet også likvidere i henhold til vedtektenes §133-3. Saksøkeren fikk derefter i 1933 utbetalt kr. 1250 som forskudd på sin andel i pensjonsfondet. Ved ligningen for 193435 blev dette beløp av Oslo ligningsråd medtatt som inntekt, idet ligningsrådet fant at beløpet var skattbart efter byskattelovens §36-II som en pensjonsutbetaling.
Revisor Beckman har imot ligningen gjort gjeldende at det her bare foreligger en omplasering av formue og ikke noen inntekt. Ved Centralbankens likvidasjon gikk pensjonsfondet over til et helt selvstendig rettssubjekt «Centralbanken for Norges Pensjonsfond» som fikk sitt eget styre. I dette fond hadde hvert enkelt medlem sin andel som skulde bestyres overensstemmende med vedtektene. Senere gikk styret - delvis ialfall - til kontant utløsning av de enkelte medlemmers rettigheter, men herved blev ingen av medlemmene rikere. De fikk bare utbetalt hvad de hadde innestående fru før. - - -
Kommunen har fremholdt at utbetalingen til Beckman må sidestilles med de tilfelle hvor et medlem av en pensjonskasse får utbetalt et beløp når han trer ut av pensjonskassen før pensjonstiden inntrer. Hvor det i slike tilfelle har vært betalt tvungne pensjonsinnskudd, for hvilke det ved tidligere ligninger har vært innrømmet fradrag i inntektsligning, er disse innskudd i sin helhet medregnet ved inntektsansettelsen for det år hvori tilbakebetalingen fant sted. Men resultatet måtte skattemessig sett bli det samme om vedkommende» lønn var beregnet netto, uten pensjonstilskudd fra hans side, med pensjonsretten gitt i tillegg til lønnet. - - -
Retten skal bemerke: Allerede fra sin stiftelse hadde Centralbanken regelmessig avsatt summer til det såkalte pensjonsfond. Pensjonsinnretningen kunde, da den blev oprettet, dog ikke betraktes som noen gave fra banken til funksjonærene. Det var en institusjon oprettet som et ledd i arbeidsleieforholdet mellem banken og dens folk til nytte for begge parter. Funksjonærene fikk ved ordningen sikret sin alderdomnsforsørgelse m.v. som ved en almindelig pensjonskasse, og banken fikk presumptivt en bedre og stabilere funksjonærstab. Det er ganske visst så at de nødvendige innskudd helt ut blev dekket av banken ved passende avsetninger, og at funksjonærene ikke betalte noen premie, men det er på den annen side oplyst at den tidligere utdeling av gratialer i alt vesentlig ophørte fra den tid (i 1908) da funksjonærene fikk uttrykkelig tilsagn om at de var berettiget til pensjonering gjennem det nevnte pensjonsfond. Faktisk må således forholdet bli å bedømme som et ordinært pensjoneringsforhold, ved hvilket premiene for det vesentligste er erlagt av arbeidsgiveren, men delvis utredet av funksjonærene derved at deres nettolønninger er blitt redusert eller holdt noe nede. Pensjonsrettighetene blev endelig bestemt ved de fra 1. januar 1921 anordnede vedtekter. Det som har foranlediget tvisten i nærværende sak er at pensjonsinnretningen har avløst sin pensjonsforpliktelse overfor revisor Beckman (helt ellere delvis) ved utbetaling av et beløp en gang for alle, og at Oslo kommune derefter har inntektslignet ham fullt ut for dette beløp.
Side:374
Retten skal for det første bemerke at det neppe kan opstilles som noen almindelig skatterettslig regel at når en varig fremtidig inntekt avløses gjennem betaling av en kapital en gang for alle, så skal denne kapital regnes som inntekt i det år den betales. Det henvises for så vidt til hvad der er anført av assessor Hanssen i votum i høiesterettsdom av 4. mars 1924 (Rt. side 356). Videre bemerkes at det ved høiesterettsdom av 29. juni 1926 (Rt. side 548 flg.) er fastslått at når en pensjon ombyttes med dens kapitalverdi, så kan denne ikke beskattes som inntekt. Dette gjaldt ganske visst - så vidt sees - ett allerede erhvervet løpende pensjon, men retten kan ikke finne noen særlig grunn til i sin almindelighet å bedømme forholdet anderledes hvor en person der har vært medlem av en pensjonskasse, får utbetalt et beløp før pensjonstiden inntrer. Det blir enn mindre grunn til å opstille noen sådan motsatt regel når - som her - utbetalingen av kontantbeløpet er skjedd i henhold til pensjonsinnretningens egne vedtekter (paragraf 13-3 b), fordi innretningen skal likvidere. Retten finner - - - ikke å kunne trekke noen bindende sammenligning mellem det i nærværende sak omhandlede tilfelle og de tilfelle hvor det har vært betalt tvungne pensjonsinnskudd og hvor disse har vært medregnet ved inntektaansettelsen for det år hvori tilbakebetaling fant sted. Fiuansdepartementet uttaler i sin skrivelse av 29. januar 1919 også angående tvungne innskudd kun det at de ved tilbakebetaling blir gjenstand for inntektsbeskatning «for så vidt der har vært innrømmet fradrag ved inntektsligningen for tidligere år». Om innskudd for hvilke fradrag ikke har vært gjort, uttaler departementet intet, og i en skrivelse av 4. mai 1928 til Hedrum ligningskontor synes departementet nærmest å være av den opfatning som av nærværende rett er gjort gjeldende.
Retten er således kommet til det resultat at den omhandlede tilbakebetaling ikke bør gjøres til gjenstand for beskatning og at saksøkerens påstand inn tas til følge. Man undlater ikke å bemerke at det ikke herved skjer stat og kommune noen overlast, idet de allerede har fått rikelig skatt av innskuddene i pensjonsinnretningen. Disse siste blev nemlig i alle år - muligens med undtagelse av 1920 - skattlagt på Centralbankens hånd som en del av dennes inntekt, og skattebeløpene blev derved langt større enn om forholdet hadde vært ordnet slik at funksjonærene var gitt høiere lønn og selv hadde betalt innskuddene. - - -
Andreas Mohr.