Rt-1937-385
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-05-11 |
| Publisert: | Rt-1937-385 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 83/1 s.å. |
| Parter: | Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokaten) mot godseier F. M. Treschow (advokat Nicolay L. Bugge). |
| Forfatter: | Næss, Rivertz, Stang, Hanssen, Schjelderup, Bonnevie, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §37d, Skatteloven (1911), Forsikringsavtaleloven (1930), Byskatteloven (1911) §31d, Forsikringsavtaleloven (1930) §108 |
Av Larvik herredsrett er 5. mars 1935 avsagt dom i denne sak med sådan domsslutning: «Den av namsmannen i Brunlanes under 4. juli 1934 avholdte utpantningsforretning hos F. M. Treschow og den til grunn for samme liggende ligning underkjennes undtagen forsåvidt angår et beløp av kr. 29.380. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Den norske Stat ved Finansdepartementet har innbragt dommen for Høiesterett med sådan påstand: «At den påankede utpantning og ligning oprettholdes, at motparten tilpliktes å utrede sakens omkostninger i underrett og Høiesterett, herunder salær til regjeringsadvokaten.»
Av F. M. Treschow er nedlagt påstand om stadfestelse av herredsrettens dom med tilkjennelse av saksomkostninger for Høiesterett.
Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til herredsrettens domsgrunner. Som ankegrunn anføres, at herredsretten har fortolket landsskattelovens §37d. Således som den lød inntil 1930, uriktig. Lovens forarbeider påleropes for at uttrykket i loven: «ikke kan kreves gjenkjøpt er å forsta som: «ikke har matematisk verdi», hvilket i det alt overveiende antall tilfelle faller sammen. Det hevdes at ingen ved privat forføining kan innrette sig med følge for beskatningen. De poliser som det handles om er ikke virkelige livsforsikringspoliser, idet der ikke til noen av sidene er noen døds- eller livsrisiko av betydning. Polisene kunde av forsikringstageren fremtvinges gjenkjøpt gjennem misligholdelse av det lån, for hvilket polisen var stillet som sikkerhet. Der er det voldsomste misforhold mellem forsikringstagerens kår og anbringelsen, hvis man skal gå ut fra at polisene noe øieblikk efter innbetalingen har vært uten påviselig og nyttbar verdi. Den hele utvikling viser at transaksjonen ikke er foretatt av hensyn til barnene; den er en ren og klar skattetransaksjon.
Høiesterett kommer til et annet resultat enn herredsretten.
Når landsskattelovens §37d. gir særregler om formuesbeskatning av livsforsikringspoliser tar bestemmelsen efter Høiesteretts opfatning ikke sikte på poliser av den art som i nærværende sak omhandlet. Om den her foreliggende forsikringsform - utstyrsforsikring mot engangspremie, som tilbakebetales med renter hvis den forsikrede dør før polisens forfallstid - overhodet var kjent da skatteloven liv 1911 blev
Side:386
utferdiget, fremgår ikke av sakens oplysninger, men forarbeidene til skatteloven viser iallfall, at det man hadde for øie med den nevnte bestemmelse - og den tilsvarende i byskattelovens §31d. - var sådanne forsikringer hvor livs- og dødsrisikoen inngår som et vesentlig moment ved beregningen av forsikringspremien. Man henviser i så henseende til Skattelovkommisjonens innstilling side 108, hvor det anføres at forskjellen mellem avkastningen av sparebankinnskudd og av den kjøpesum som erlegges for en livsforsikringspolise, er den at avkastningen i siste tilfelle «avhenger av den forsikredes levetid». Videre henvises til følgende uttalelse av vedkommende stortingskomité (innst. O. VI for 1909 side 169): «En skattefritagelse skulde heller ikke i og for sig synes så urimelig når hensees til at den store gevinst vinnes hvor den forsikrede dør tidlig og hensynet til hans efterlatte avgjørende taler mot beskatning, mens kapitalanbringelsen økonomisk sett er slett, hvor forsikrede lever lenge, således at forsikringssummen først efter lengere tids forlop kommer til utbetaling.»
Noen risiko av vesentlig betydning som henger sammen med den forsikredes kortere eller lengere levetid foreligger ikke i nærværende tilfelle. Den er i hvert fall så ubetydelig at den ikke kan antas å ba vært tillagt noen vekt hverken av Treschow eller forsikringsselskapet. Det er efter prosedyren på det rene at den er satt helt ut av betraktning ved beregningen av premien for de foreliggende poliser.
At kontrakter av her omhandlede art av administrasjonen - og spesielt av Forsikringsrådet - er blitt ansett for å falle inn under de kontrollbestemmelser som loven om forsikringsselskaper av 29. juli 1911 gir om livsforsikringsselskaper, kan Høiesterett ikke tillegge noen betydning ved avgjørelsen av spørsmålet om hvad skattelovene forstår ved «livsforsikringspoliser».
Efter det anførte vil den foretatte efterligning av godseier Treschow bli å oprettholde. Sakens omkostninger finnes efter omstendighetene å burde opheves sa vel for herredsretten som for Høiesterett.
Dommer Næss stemmer for stadfestelse av herredsrettens dom og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Som det fremgår av dommen har ikke sporsmålet om polisenes karakter av livspoliser fra først av vært i forgrunnen. I stevningen til herredsretten anfører Treschow at «i de dokumenter angående denne sak som har vært tilgjengelige for saksøkeren, er der ikke anført noe annet grunnlag for den heromhandlede efterligning enn at den nevnte bestemmelse i landsskattelovens §37d. «kun tar sikte på de livsforsikringer som efter sin natur ikke er gjenstand for gjeukjøp, ikke kan gjenkjøpes, således rene oplevelsesforsikringer, korttidsforsikring, overlevelses kapitalforsikring og studieforsikring, men derimot ikke på sådanne forsikringer som rent juridisk og livsforsikringsteknisk har en gjenkjøpsverdi, men kan partene gjennem særskilt overenskomst fra skrive sig denne.»
Side:387
Det har vært realiteten av polisevilkåret at forsikringen ikke kan gjenkjøpes, som har vært gjenstand for angrep. Jeg henholder mig til herredsrettens behandling og avgjørelse av dette spørsmål. Da polisene, uansett deres betydelige pengeverdi, efter sin tekst «ikke kan kreves gjenkjøpt», kan de efter landsskattelovens §37d. ikke beskattes. Lovendringen av 6. juni 1930 blev gjort nettop for å undgå dette resultat. Se Ot. prp. nr. 37/1930 side 29 ff. og Innst. XXIII - 1930.
Derimot har det ikke før under prosessen vært hevdet at polisene begrepsmessig skulde savne karakteren av livspoliser og derfor ikke kunde komme inn under bestemmelsen i landsskattelovens §37d. om fritagelse for skatt. Jeg har forstått oplysningene bl.a. fra de avhør to sakkyndige vidner derhen, at tegningen av lignende forsikring har vært praktisert i de 20 år fra loven av 1911, hvori bestemmelsen om skattefritagelse først er inntatt, til loven av 6. juni 1930. Og de sakkyndige, iallfall akt ner Færden som nu er administrerende direktør i Forsikringsrådet, hevder fremdeles det syn på polisene, at de er virkelige livspoliser.
Jeg finner å burde slutte mig til denne opfatning. Der er, som påvist av Treschow, såvel en livs- og dødsrisiko til stede av inntil 173.600 kr. samt en ikke ubetydelig rente risiko. Hvis skattefritagelsen skulde være avhengig av de spesielle risikoers størrelse i det enkelte tilfelle, vilde der være behov for en nermering av grensen forsåvidt. Jeg er enig med Høiesteretts flertall i, at sakens omkostninger opheves.
Domsslutning:
Ligningen og utpantingen stadfestes. Saksomkostninger tillkjennes ikke.
Av herredsrettenes dom:
Den 18. november 1920 tegnet saksøkeren 2 utstyrspoliser i Forsikringsselskapet Idun, den ene på kr. 5.000.000 000 på sønnen Willum Fredrik, den annen på kr. 2.220.000 på datteren Marie Sofie. Den 21. desember 1921 blev polisene av praktiske grunner omskrevet, således at den ene fikk et pålydende på kr. 7.000 000, den annen et pålydende på kr. 220.000. Premiene, engangspremier, blev betalt kontant i sin helhet 11. januar 1921 med henholdsvis kr. 4.846.100 og kr. 152.306. Foruten Iduns vanlige ved kgl. resolusjon av 12. november 1920 approberte almindelige forsikringsvilkår for utstyrs- og livrenteforsikring er i begge poliser inntatt bestemmelse om at såfremt forsikrede dør før 30. september 1930, blir det innbetalte premiebeløp med reuter beregnet efter 4 pct. p. a. å tilbakebetale. Erstatningsgeløpet blir ikke å utbetale for 30. september 1930, idet der godtgjøres renter og renters renter efter 6 pct. p. a. fra dødadagen til utbetaling finner sted. Fra det tidspunkt erstatningsbeløpet på denne måte er vokset til et beløp lik forsikringssummen, utbetales rentene (6 pct.) rekvirenten, godseier Treschow. Ved den nevnte ombytning fikk polisen på 7 millioner påtegning om deponering hos Idun og at den stilledes som sikkerhet for det av saksøkeren hos Idun m.fl. ved kontrakt av samme dag optatte lån, samt at erstatningsbeløpet pr. 30.
Side:388
september blev å anvende som avdrag på lånet. Begge poliser inneholder bestemmelser om at polisen er skjenket den forsikrede som gave, at den forblir uangripelig av kreditorer, ikke kan bli gjenstand for salg, transport, pantsettelse eller lignende disposisjon, samt at forsikringen i tilfelle av ekteskap skal være den fosikredes særeie. Videre er inntatt bestemmelse om at forsikringssummen ved forfall skal innsettes på spesiell konto som lån till Firmaet Treschow-Fritzøe til driftskapital for den samlede forretning, bestemmelse om forrentning i den anledning m.v. Enn videre inneholder polisene bestemmelser om hvordan det skal forholdes hvis forsikrede dør før nærmere angitte data m.v. I §4 i de almindelige vilkår heter det, efter at det i første ledd er forklart hvad der forståes ved en polises avbruddsverdi, at «selv om en polise i henhold til disse regler har en avbruddsverdi, kan den ikke kreves gjenkjøpt av selskapet.
Da Finansdepartementet blev bekjent med de av saksøkeren Treschow tegnede utstyrspoliser, besluttet det å foreta efterligning overensstemmende med lov av 28. juli 1921 §23, og da saksøkeren nektet å godkjenne denne, blev han under 4. juli 1934 overgått utpantning for de efterlignede statsskatter for 1927/28, 1928/29, 1929/311 samt ekstraordinære formuesskatter for 1922/23, 1923/24, 1924/25, 1925/26, 1926/27, 1927/28, 1928/29 1929/30 og 1931/32. - - -
Saksøkeren gjør i det vesentlige gjeldende følgende: Da de omhanlede poliser i henhold til vilkårenes §4 ikke kan kreves gjenkjøpt av selskapet - selv om de erkjennes å ha avbruddsverdi - er de efter landsskattelovens §37d., således som denne bestemmelse lød før lovendringen av 6. juni 1930, undtatt fra formuesbeskatning. Til belysning av de nærmere omstendigheter ved tegningen av de to poliser har han forklart at han i 1920 eiet en meget betydelig formue. Nettoformuen utgjorde pr. 31. desember 1920 efter ligningen tilsammen kr. 44.665 000. Ved kjøpekontrakt av 29. juni 1920 overdrog han til Vestfold fylke sine vannfall, kraftanlegg m.v. for en samlet kjøpesum av ca. 16 millioner kroner hvorved han fikk et disponibelt beløp på mellem 10 og 12 millioner. Som stillingen således lå an, fant han det fornuftig å anbringe en del av det disponible belop i utstyrsforsikringer for de to barn. For sønnens vedkommende som i sin tid skulde innta farens stilling, mente han - idet han hadde for øie hvad der hyppig brukes i England - på denne måte å sikre ham nødvendige likvider ved overtagelsen av godset. For datterens vedkommende fant han det for henne tegnede beløp å svare til en passende medgift. I forhold til saksøkerens almindelige økonomiske stilling på den tid det her er tale om, mener han at de nevnte disposisjoner ingenlunde stod i noe misforhold til hvad han kunde yde. Han medgir at han ved anledningen nok sa hen til nevnte bestemmelse i landsskatteloven. Hovedmotivet var dog å sikre barna som nevnt. Han fant at utstyrspolisene bød hann den mest betryggende og hensiktsmessige form i så måte. Men selv om motivet ene og alene hadde vært å spare skatt, mener han at bestemmelsen like fullt måtte ha kommet til anvendelse. Med særlig henblikk på den stedfunne pantsettelse av polisen (den på 7 millioner) til Idun har saksøkeren videre forklart at den økonomiske stilling i løpet av det følgende år gjennomgikk en inngripende forandring. Med det almindelige konjunkturomslag fulgte en nærmest katastrofal nedgang i prisene på trelastmarkedet. - - - Med den vanskelige økonomiske stilling
Side:389
fulgte også finansielle vanskeligheter. En stor del av saksøkerens gjeld var fordelt på banker som efterhvert kom i vanskeligheter, således byens privatbank der særlig trengte hårdt på for å få dekning. Under disse omstendigheter fant saksøkeren det påkrevet å foreta en konsolidering av gjelden. I den anledning og for å styrke likviditeten forøvrig fikk han hos et konsortium bestående av Idun og endel Oslo-banker optatt et partialobligasjonslån på 14 millioner kroner, løpetide fra 1. april 1922. I denne låneordning lot han inngå som betingelse at halve lånet blev å innfri pr. 1. oktober 1930, til hvilket tidspunkt lånet skulde være avdragsfritt. - - - Saksøkeren har sterkt presisert at tegningen av polisene ikke skjedde med henblikk på noe lån og ingen forbindelse hadde hermed. I skrivelse til advokat Bugge av 28. januar 1933 bekrefter direktør Hansson dette.
Saksøkeren mener at der ikke kan påvises noen holdbar grunn til til å undta anvendelse av landsskattelovens §37d. - således som den lød før novellen av 1930 - på det foreliggende tilfelle. Ut fra den omstendighet at polisenes sum var store - av den størrelse at de statistisk sett kanskje er sjelden forekommende - kan man ikke begrunne noen undtagelse. Loven sondrer ikke mellem de forskjellige arter i så henseende. Heller ikke kan den stedfunne deponering av den ene polise spille noen rolle. Dette skjedde lenge efter at selve polisetegningen fant sted, og saksøkeren hadde ennu den fulle disposisjonsrett over polisene. Kfr. lov om forsikringsavtaler §108. Hvorvidt landsskattelovens, §37d. skal anvendes, må avgjøres efter polisenes eget innhold og ikke efter den efterfølgende bruk av disse. Heller ikke de øvrige betingelser inntatt i polisene betar dem deres karakter av regulære poliser. Det dreier sig forøvrig ikke om noen kapitalanbringelse mere enn at enhver betaling av forsikringspremie innbærer en kapitalanbringelse. Det dreier sig enn videre ikke om noen misbruk av nevnte skattelovsbestemmelse. Man må se hen til formuesforholdene således som foran beskrevet. Faktisk utgjorde premiene ikke mere enn ia. 1/10 av formuen, hvilket ikke kan sies å være meget å avsette til et formål som omhandlede. Skal man når man ser hen til det offer tegningen betød for forsikringstageren, sammenligne med forhold av beskjednere art, vil sammenligningen gå i saksøkerens favør. Det kan enn videre som nevnt ikke være forment folk å se hen til skattebegunstigelsesreglene. Tvert imot opfordrer lovgivningen til det. Saksøkeren presiserer sterkt at man har å gjøre med livsforsikringspoliser i ordets vanlige betydning, såvel med henblikk på skattelovgivningen som lovgivningen forøvrig. Ved at vilkårene er undergitt kongelig approbasjon er implicite gitt uttrykk for at polisene er av den art som faller inn under den norske forsikringslovgivning. Selvsagt er det de forsikringsformer som tilsynslovgivningen omhandler, som skattelovene sikter til. Det må være helt på det rene at tilsynslovgivningen innregistrerer den her omhandlede art forsikring som utstyrsforsikring. Skattemyndighetene lot hele 20 år gå hen - helt inntil 1931 - før de reiste tvil herom. Den således i lengere tid fulgte opfatning må i overensstemmelse med vanlig praksis bli å legge til grunn. Videre mener saksøkeren at der ikke er hjemmel for å foreta en innskrenkende fortolkning av §37d. i retning av at det kun er de poliser som efter sin natur ikke er gjenstand for gjenkjøp, der kan komme inn under bestemmelsen. En direkte fortolkning av denne må lede til den av saksøkeren hevdede opfatning. Spørsmålet kan kun
Side:390
være om man har rett overfor selskapet til å kreve gjenkjøp. Har man ingen sådan rett eller selskapet ingen plikt, kan formuesbeskatning ikke finne sted. Videre fremgår det av lovens forarbeider at en innskrenkende fortolkning ingen hjemmel har. Hvad spesielt angår novellen av 1930 hadde denne sikte på poliser med engangspremier som delvis var dekket ved lån i selskapet, at disse ikke skulde opnå en uberettiget skattefordel. Det er et ganske annet forhold som foreligger her. - Den foreliggende domspraksis mener saksøkeren går i hans favør.
Saksøkte har i det vesentlige anført folgende. Spørsmålet er ganske enkelt om der kan sies å foreligge en fortune som med noen rimelighet kan ford res fritatt for formuesbeskatning, om det er et tilfelle som loven har villet frita for formuesbeskatning eller mot sin vilje er kommet til å frita. Han mener det må være klart at loven aldri har tenkt sig at en formue på 7 millioner kroner skulde være fritatt for formuesbeskatning. Enten ligger dette formelt utenfor loven eller - selv om ordene kan sies å gi en slags hjemmel - reelt. Det som skattelovene har hatt for øie når det gjelder skattebegunstigelse, er mindre forsikringsbeløp, inntil 10.000 kroner. Videre skal ikke opføres som formue hvad der realiter ikke er formue på skattyderens hånd. (I forbindelse med det sistnevnte har man den noe rå regel om gjenkjøpsverdi.) Enkekassepolisene som forarbeidene nevner, er et eklatant eksempel herpå. Sådanne poliser var deponert i Enkrkassen og var i realiteten dennes eiendom, hvorfor de rettelig ikke blev anerkjent som formue på forsikringstagerens hånd. Saksøkte hevder at de omtvistede poliser ene og alene er kapitalanbringelser. Kun i formen er de poliser. Efter deres art og karakter kan de ikke betraktes som reelle utstyrspoliser. Gjennemsnittsstørrelsen på disse ligger under 3000 kroner. Den efterfølgende pantsettelse av den største polise røber tydelig karakteren av formuesobjekt. At det ikke dreier sig om forsikring viser sig forøvrig tydelig deri at der ikke kan påvises noe risikomoment utenom renterisikoen. Å henvise til at førsikringsvilkårene er approbert av Kongen, er å skyte over målet. Man har overhodet ikke tenkt på forhold som heromhandlede. At det forøvrig (ikke?) kan være tale om noen gavepolise, fremgår av saksøkereas efterfølgende disponering av den største polise. Han skal tel og valtet med den som sin egen eiendom. Selv om vilkårene inneholder bestemmelse om at polisene ikke kan gjenkjøpes, er det neppe til å komme forbi at de - foruten at man kunde ha betinget gjenkjøp - realiter kunde gjenkjøpes. Saksøkeren kunde således ha fremtvunget gjenkjøp ved å misligholde lånet for hvilket den ene var pantsatt. Bestemmelsen om gjenkjøp er forøvrig påtegnet av hensyn til forsikringstageren. Klausulen er neppe bindende juridisk og moralsk når den er opstillet av hensyn til den som skal yde. - Saksøkte bestrider riktigheten av de slutninger motparten trekker av forarbeidene og domspraksis.
Som forsikringsteknisk sakkyndig har fungert fungerende direktør i Forsikringsrådet aktuar Færden. Som vidne har vært ført aktuar, assisterende direktør i Idun Ivar Hesselberg. Denne har også besvart spørsmål av sakkyndig art.
Retten skal bemerke: Det som foreligger til avgjørelse er om omhandlede poliser overhodet kan sies å komme inn under det vanlige polisebegrep og - i bekreftende fall - om landsskattelovens §37d. således som den lød før lovetidringen i 1930 blir å anvende. Prima facie
Side:391
fremtrer polisene som regulære livsforsikringspoliser og den såkalte utstyrsforsikringstype, idet de er forsynt med selskapets vanlige av Kongen approberte vilkår. Retten antar ikke at de øvrige vilkår er av den art at de betar polisene deres karakter av livsforsikringspoliser. Riktignok er beløpet på 7 millioner ekstraordinært stort til utstyrsforsikring å være, men dette kan konstruksjonsmessig neppe spille noen rolle. Loven foretar ingen begrensning eller gradering ut fra sum eller premie, men hyppig og sjelden forekommende poliser. Hvad risikospørsmålet angår er det sikkert nok at polisene innebar renterisiko («investment risk») og det i høi grad. Videre må det antas at dødsrisikoen («insurance risk») ikke helt blev borteliminert ved de inntatte bestemmelser om tilbakebetaling. At skattemyndighetene selv har optattet polisene som livsforsikringspoliser i skattelovens forstand, fremgår av dokumentene i denne sak. Man henviser særlig til ankenevadens skrivelse til Finansdepartementet av 22. desember 1931. Man er med saksøkeren videre enig i at de betingelser som senere blev på rørt den største polise, ikke kan spille noen rolle når det gjelder det her omhandlede spørsmål. Man må se hen til polisenes originale innhold. De her nevnte momenter kan imidlertid spille inn når det gjelder fortolkningsspørsmålet. - Hvad dette angår er man med saksøkte enig i at meget kunde tale for at omhandlede skattebestemmelse ikke fikk anvendelse på de omtvistede poliser. Det må nemlig være klart at en polise på 7 millioner - selv om den ifølge vilkårene ikke kan fordres gjenkjøpt - like fullt har egenskaper som gjør den til et kredittobjekt, således at den faktisk represeaterer en aktuell formuesverdi. Særlig trer spørsmålet gjenkjøp sterkt i bakgrunnen tiår polisen har såvidt kort løpetid som tilfellet vanlig er ved utstyrspoliser. Skattemessig sett var det derfor urasjonelt å gjøre skatteplikten avhengig ene og alene av spørsmålet gjenkjøp. Regjeringsadvokatens anførsler får imidlertid efter rettens mening vesentlig betydning som betraktninger de lege ferenda. Men heller ikke som sådanne kan man ubetinget akseptere dem. Man finner det nemlig ikke rimelig at poliser som ifølge vilkårene ikke kan gjenkjøpes, skattemessig skal behandles ens med poliser hvor gjenkjøpsrett ikke er betinget, men hvor dette kunde ha vært gjort, selv om skattelovene ved novellen av 1930 synes å ha knesatt dette prinsipp. De lege ferendabetraktningene må sees uavhengig herav. Foruten at gjenkjøpsberegningen formentlig vil falle forskjellig ut for de to typer, må det være sikkert nok at disse rent formuemessig sett neppe er helt likeverdige, hvilket aksentueres jo større polisene er i sum. Alene av disse grunner vilde utan finne det betenkelig å gå til en innskrenkende fortolkning av lovstedet som forøvrig er uforbeholdent og klart i sin ordlyd og følgelig krever vektige grunner for å forståes på en innskrenkende måte. Man er ikke enig med regjeringsadvokaten i at vilkårenes bestemmelse om at polisen ikke kan kreves gjenkjøpt må settes at av betraktning, fordi polisen faktisk kunde ha vært gjenkjøpt, idet dette kunde ha vært fremtvunget ved misligholdelse av det lån hvorfor polisen var pantsatt. Man skulde anta at forsikringstageren like fullt måtte ha ventet til forfallsdagen. Ved poliselån vilde resonnementet kanskje hatt sin gyldighet. Å kullkaste klausulen fordi den er satt av hensyn til den ydende, finner man vanskelig å kunne gjøre, all den stund vilkårene i sin helhet er approbert av tilsynslovgivningen. Man antar forøvrig ikke at klausulen ensidig er satt av hensyn til selskapet. Foruten til klausulen formentlig
Side:392
influerer på premieberegningen spiller også hensynet til den forsikrede inn. Man har i skattelovenes forarbeider vanskelig for å finne støttepunkter for at lovbestemmelsen må forståes på en innskrendende måte, således at kriteriet på skatteplikt skulde bli å søke i spørsmålet om polisen efter sin natur kan gjenkjøpes. Lovkonsipistene synes overhodet ikke å ha hatt for øie tilfeller som heromhandlede, selv ikke ved lovendringen i 1930 som sikter til det beslektede tilfelle hvor engangspremien delvis er betalt ved lån i selskapet. Se Ot. prp. nr. 37 - 1930 side 29. Forsåvidt angår poliser av heromhandlede art har man således åpenbart ufrivillig reparert et hull i loven. Hvad retten imidlertid legger vekt på er at forarbeidene kun synes å sikte til tilfeller hvor gjenkjøpsadgangen er regulert ad kontraktsmessig vei og ikke tenker på polisens «natur» i så måte. Dette er da også kommet til uttrykk i den endrede lovtekst som kun taler om «avtale» og «vilkår». Man finner sluttelig ikke å kunne konstatere at de omhandlede polisetegninger må karakteriseres som lovmisbruk og lovomgåelse. Lovstedet er av utpreget positivrettslig art, og når selv forarbeidene ikke gir anvisning på en forståelse som går utenfor lovens ord, må skattyderen i enn større grad ha krav på at den klare og uforbeholdne uttrykksmåte legges til grunn. Sett i forhold til saksøkerens økonomiske stilling i 1930 finner man forøvrig ikke noe påfallende ved polisenes størrelse eller deres formål. - - -
Eilif Aas, dfm.